Det å gi far hovedomsorg for små barn..

[Tulle]

Jeg har to små barn(1 år og 4 år) og jeg og pappan er skilt. Vi deler 50/50 på omsorgen per dags dato. Det fungerer fint. Har tenkt endel på det å flytte til samme by som min nåværende kjæreste. Begynner å dra på årene(les, snart 30 år. Hehe..) og vil jo gjerne ha noen å dele livet med jeg også, samt slippe avstandsforhold. Det å dra med seg barna dit er totalt uaktuelt. Mest fordi vi har flyttet endel og skiftet barnehage et par ganger. Også fordi barnefar nekter å flytte dit. Min nåværende kjæreste har en meget godt betalt jobb i hjembyen sin som han trives utrolig godt med.

Jeg tenker veldig ofte at jeg vil gi far hovedomsorgen for barna. At jeg har dem annenhver helg. Hvorfor kan det ikke være slik? Har jo vært en periode før dette da barnefar kun hadde annenhver helg. Vil dette skade barna på noen måte, siden de er mest vant med meg? Føler litt på dårlig-mor-følelsen når jeg tenker dette, men tenker hvorfor kan det ikke være slik?

Hva tenker dere? Setter pris på ærlighet og saklighet

[Gjest SmallTalk]

Så lenge får er villig til å ta hovedomsorgen, så ser jeg ikke hva som skulle være problemet.

[Gjest imli]

Eg trur ærleg talt ungane har betre av det enn delt omsorg. Viss han er ein god og ansvarleg far (noko eg regnar med slik du ordlegg deg) så er vel ikkje det noko problem. Sjølv om eg skjønner følelsen din - viss mor kun er helgeforelder, då er det liksom noko "gale" med hennar, men ikkje når det gjeld far.

Gjer det du trur er best for ungane og deg sjølv.

[Gjest huldra]

Beklager, men jeg synes det er litt spesiellt å overlate barna til far uten å ha en SVÆRT viktig grunn til det, f.eks alvorlig sykdom. Får litt den følelsen av at du er villig til¨å "ofre" barna dine til fordel for kjæresten.

Barn bør få være mest mulig sammen med mor, pga det naturlige, og helt spesielle båndet som vanligvis finnes mellom mor og barn. En mor er en mor, og det er en rolle en far aldri kan fylle. Selv om far helt sikkert kan gjøre en vel så god innsats som forelder, synes jeg det er ganske så merkelig at en mor kan klare å gi fra seg omsorgen for barna uten at helt spesielle grunner taler for det.

[Gjest AnonymBruker]

Vet du hva? Utifra innlegget ditt så virker du for meg som en som er veldig reflektert og oppegående. Jeg synes du gjør det rette her. Det som hadde vært egoistisk hadde jo vært å "tvunget" kjæresten til å flytte med deg bare fordi du ikke skulle føle på dårlig-mor følelsen.

Jeg ser ikke noe galt i at far skal ha hovedomsorgen for barna sålenge det er greit for de. Og med en bra far som setter ungene høyest i verden, så ser jeg på det som en god løsning. MYE bedre enn å dele 50/50, og alt det stresset det fører med seg!

Flott at noen velger å gjøre slik de føler er rett, og ikke slik samfunnet nødvendvendigvis måtte mene være det beste. Det er familien din Og ditt valg

Ønsker deg lykke til med alt

[Tulle]

Tusen takk, AnonymBruker. Det svaret satte jeg stor pris på.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg ser ikke noe galt i at far skal ha hovedomsorgen for barna sålenge det er greit for de.

"Greit for de?" Hvordan forventer du å få et svar fra en 1-åring på et slikt spørsmål? "Er det greit for deg at du ser mamma to helger i måneden, lille venn?" "Jada, mamma, det er helt greit. Jeg har full oversikt over hva som er best for meg, og kan med hånden på hjertet si at jeg ikke kommer til å bli forvirret og savne mamma - jeg er jo tross alt stor - ett år!"

Jeg mener at en 1-åring er for liten til å skilles fra moren på den måten. Jeg ville ventet i minst 2-3 år.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg kan ikke skjønne at du ønsker å kun se barna dine to helger i mnd! Også er de så små! Hvor er samvittigheten din hen?

Faren er sikkert en god far han og godt er det for barna, men å velge selv å se barna sine to helger i mnd... nei den skjønner jeg ikke.

[Gjest AnonymBruker]

Du skjønner vel det ikke fordi du ikke har vært i samme situasjon? Jeg har vært alene med dem nokså lenge, helt siden ettåringen var nyfødt. Og det har vært strevsomt, så hos meg er det null problem å være borte fra de en uke i strekk. Det er ikke slik at jeg kjenner savn når de er så lenge borte. Jeg har venniner med fireåringer som aldri har vært borte fra de. Så på sett og vis kan jeg skjønne hvorfor folk reagerer på tankegangen min.

Jeg føler jeg er stucked her jeg er nå, på en måte. Jeg er her kun fordi barna skal få mer tid med pappan sin. For meg er det viktig å ha noen jeg er glad i, som jeg vil dele livet mitt med. Da

[Tulle]

Det var jeg som posta det innlegget. Haka visst av der jeg ikke skulle..

[Gjest AnonymBruker]

Når jeg først leser innlegget ditt reagerer jeg litt, antakeligvis fordi jeg er vant med at enten har mor hovedomsorg, eller så er det 50-50. Tenker at om faren vil dette og vil takle det burde det være greit.

[annemette]

For min del hadde det vært uaktuelt, og jeg skjønner heller ikke åssen andre (du) kan gjøre noe sånt, men det er jo opp til hver enkelt. Å reise fra barna dine permanent fordi du har en kjæreste som bor langt unna? Høres fryktelig merkelig ut spør du meg. Det du faktisk gjør her er å prioritere kjæresten din fremfor unga, kunne ikke falt meg inn hvertfall.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har to små barn(1 år og 4 år) og jeg og pappan er skilt. Vi deler 50/50 på omsorgen per dags dato. Det fungerer fint. Har tenkt endel på det å flytte til samme by som min nåværende kjæreste. Begynner å dra på årene(les, snart 30 år. Hehe..) og vil jo gjerne ha noen å dele livet med jeg også, samt slippe avstandsforhold. Det å dra med seg barna dit er totalt uaktuelt. Mest fordi vi har flyttet endel og skiftet barnehage et par ganger. Også fordi barnefar nekter å flytte dit. Min nåværende kjæreste har en meget godt betalt jobb i hjembyen sin som han trives utrolig godt med.

Jeg tenker veldig ofte at jeg vil gi far hovedomsorgen for barna. At jeg har dem annenhver helg. Hvorfor kan det ikke være slik? Har jo vært en periode før dette da barnefar kun hadde annenhver helg. Vil dette skade barna på noen måte, siden de er mest vant med meg? Føler litt på dårlig-mor-følelsen når jeg tenker dette, men tenker hvorfor kan det ikke være slik?

Hva tenker dere? Setter pris på ærlighet og saklighet

Jeg er ikke i tvil om at barnas far vil klare dette på en veldig fin måte. De fedre som overtar omsorgen synes å klare dette like bra som de fleste mødre.

Når det gjelder hvordan omgivelsene takler dette kan jeg ikke si sikkert, men jeg vet at da jeg selv opplevde felles omsorg som barn ble moren min sterkt kritisert fot dette av sine tidligere "venner". Men dette var før begrepet felles omsorg var oppfunnet. Idag er det faktisk mange av mine venner (mødre) fra den tiden som har valgt felles omsorg fordi de savnet sine fedre så mye etter foreldrenes samlivsbrudd og de ikke ønsket å gjøre det samme med egne baren. Derfor 50/50.

Men når det gjelder flytting er jeg litt uenig med deg. Jeg tror alle barn har behov for et nært forhold hvor de ofte opplever samvær med begge foreldrene. SPESIELT NÅR BARNA ER SMÅ. For barna sin del vil jeg derfor si at det beste hadde vært om du kunne tilbragt mer tid (50/50) med dine barn. Det er i denne alderen de trenger dere begge for å bygge sterke relasjoner. Det er samværet nå og de første 3-4 årene fremover som vil avgjøre hvor nært forhold du får til dine barn i årene som kommer. Og nå snakker jeg IKKE om det er mor eller far som har omsorgen. Jeg ville sagt det samme om du og far hadde byttet rolle.

Å flytte nå kan m.a.o. gjøre det vanskelig å samarbeide med barnefaren senere. Det kan også gjøre det vanskelig å bygge relasjoner til barna på sikt.

Ingen her vil nekte deg å flytte. Ingen kan heller nekte deg å flytte. Men som du forstår kommer det noen ærlige meninger frem, og hvilke valg du til syvende og sist gjør er det bare du selv som kan styre.

[Gjest Gjest]

Innlegget ovenfor er forøvrig fra en far som selv sitter med daglig omsorg.

[Gjest Tutta]

Ikke tenk på deg selv - tenk på barnas beste. Er det barnas beste å kun få treffe sin mor annenhver helg?

For meg hadde det vært utenkelig å flytte fra barna mine. Hvorfor ikke heller få kjæresten din til å flytte i nærheten av deg?

[Tulle]

Takk for tilbakemeldinger. Det setter jeg stor pris på!

Om jeg velger å flytte er en ting. Det jeg er mest opptatt av i denne sammenhengen er hvor "dobbeltmoralsk" samfunnet er. Man roper om likestilling og forlenget pappapermisjon. Og det er viktig å få frem at far er en like god omsorgsperson som mor. Ville jeg fått like kritiske innlegg og svar dersom jeg hadde vært en mann? Neppe. Jeg er forøvrig enig i de som skriver at barna er sterkere knyttet til moren fra naturens side. La oss nevne til som graviditet og amming, så skjønner jo de fleste det. Men det er altså dobbeltmoraliteten i dagens moderne samfunn jeg stusser over.

Slik som situasjonen vår er har fireåringen allerede byttet barnehage tre ganger, og ettåringen to ganger. Spør meg selv om det beste for barna er å skifte miljø en gang til, eller å forbli i trygge omgivelser hos sin far?

[Gjest mums]

Barna dine er veldig små. Og samfunnet holder akkurat på med en voldsom prosess for å rette opp den uretten som er blitt begått mot mange barn ved at de i praksis er blitt "fratatt" en av foreldrene (som regel far) i store deler av oppveksten. Det er jo nettopp den sorgen og det savnet som så mange barn har opplevd, som gjør at så mange nå er veldig gira på at 50-50-deling skal være standardløsningen! Jo da, eksen din ville sikkert klart det utmerket. Men jeg tror ikke noen ettåring (eller fireåring) har godt av å se den ene av foreldrene (enten det er mor eller far) så lite som du foreslår.

Særboer med kjæresten noen år? Så får dere se på mulige flytteløsninger etter hvert som barna blir litt eldre. Eller kan han f.eks. ha hjemmekontor et par dager i uka, og pendle til den andre byen tre dager (tirsdag morgen til torsdag ettermiddag e.l.)?

[Gjest mums]

Ville jeg fått like kritiske innlegg og svar dersom jeg hadde vært en mann? Neppe.

Vet du, jeg tror du ville møtt ganske mye motbør som mann, jeg. Nye tider, nye mannsidealer, i vår tid er papparollen vurdert som veldig mye viktigere enn den var for et tiår eller to siden. Jeg tror at en mann som fortalte at han vurderte å flytte til kjæresten i en annen by og i så fall ville se barna sine bare to helger i måneden, ville fått høre at han var en ansvarsløs dott, osv. Du får nok litt mer tyn fordi du er kvinne, men tida da en far kunne la ungene i stikken og fortsatt se verden i øynene, er nok forbi. Og godt er det.

[Gjest AnonymBruker]

jeg tenker at det i utgangspunktet ikke er noe i veien med perspektivet ditt om at far kan ha hovedomsorg.

Det jeg imidlertid blir betenkt over, er at det allerede fra nå av er aktuellt når barna er så små. Jeg tror blant annet at ettåringer trenger mamman sin mere enn to helger i måneden. det er noe med stabilitet, kontinutet,trygghet, relasjoner, morsrollen, vekst, modning, utviklikling og alt dette.

Jeg har selv hovedomsorgen for mine barn -fra de var relativt små. sammen med at jeg har pedagogisk og familieterapautisk utdannelse. utfra mine erfaringer og kunnskaper ville jeg tenkt meg godt om. og det viktigste er å tenke hva som er viktigst for barna, og hva som er til barnas beste.

lykke til!

[Tulle]

Kjære anonyme bruker. Pedagogisk utdannelse(les førskolelærerutdanning) har jeg også. Gjør det oss mer kompetente? Dette handler vel i bunn og grunn om meninger, og det finnes ingen fasitsvar her. Pedagoger, psykologer og terapauter har forskjellige meninger og holdninger. Så igjen, ingen fasitsvar her.