Jeg er dypt beskymret for min sønn

[Beauté]

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne her, men prøver så godt jeg kan å forklare slik at det ikke blir noen misforståelser.

I fjor døde min mor. Vi var alle forberedt. Men når jeg ser tilbake så ble min sønn på 6 år egentlig utelatt og fikk ikke sagt farvel til henne som vi andre fikk. Han følte seg nok litt tilside satt men vi alle følte på det tidspunktet at det var rett å gjøre, da vi alle slet og ville ikke utsette han for noe som ville være for tungt. Han fikk god støtte i barnehagen og var der mens vi var å våket over min mor da hun lå for døden.

Uansett...han har enda tider der han klamrer seg fast i meg og sier at han er redd vi skal dø. Og han sto i går og bare ..sto der vedsiden av meg. Jeg bar han opp og koste med han. Han hulket og sa at han savnet mormor.

De har en del om døden på skolen, og jeg har snakket med læreren om dette. Hvor tøft det er for han. Han har ved flere anledninger hulket for han er redd vi skal dø, når han legger seg.

Det jeg lurer på ang dette, er om dette er vanlig. For det ser ut som at de to eldste har kommet over sorgen nå. Vi har besøkt graven og grått litt, men vanlig. Han er mere en gutt som tenker altfor mye om døden syns jeg.

Tar imot alle råd og håper så inderlig at dette vil bli bedre. Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal si til han. Men jeg er iallefall glad for at jeg tar signalene og klarer å sette ord på hans følelser for han. For jeg merker at det gjør det litt lettere for han.

[Sequax]

Hei

Jeg hadde også en periode som barn da jeg tenkte mye på døden og snakket ofte med mamma og pappa om det. Jeg hadde sterk angst for å miste foreldrene mine. Jeg drømte om gravsteiner og kirkegårder og har vel fortsatt mer en vanlig respekt for dødens klamme tak. Syns død er vanskelig, rett og slett.

Det kommer nok til å gå seg til. Vær der for sønnen din og svar ærlig på spørsmål han kommer med. Vis at det er ok å sørge

[Gjest navnelapp]

Det går nok bra, berre han får aksept for kjenslene, og ikkje vert avvist. Sjølv ikkje når han avviser deg må du avvise han.

[Beauté]

Takk så mye for svar. Er det noe jeg ikke gjør så er det å overse/avvise barna mine.

[Pinkyh]

Jeg også hadde en periode da jeg var 7-8 år hvor stefaren min døde. I den perioden husker jeg det var ofte jeg hadde behov for å snakke om døden med mamma, at jeg var redd for å miste henne og at jeg savnet stefaren min. Det jeg sitter igjen med nå er at mamma alltid var der for meg, og at jeg kunne snakke med henne og få trøst. Det faset seg ut etterhvert, og så lenge sønnen din får mulighet til å bearbeide det sammen med deg uten å møte motstand, så ser jeg ikke at det skal bli et problem.

[Kala]

Jeg er ikke helt enig i at dette er "helt vanlig". TS uttrykker at det er en mulighet for at sønnen føler han ikke fikk sagt farvel, og det skal du i så fall ikke ta lett på. Jeg mistet min oldemor da jeg var 5-6 år gammel, vi hadde god kontakt i lag. Allikevel ble jeg utelatt helt fra begravelsen, min storebror og lillesøster var med. Men ikke jeg. Det er sårt den dag i dag. Det har vært lange stunder der jeg ikke har tenkt på det, men det ligger der. Hvorfor fikk ikke jeg lov? Det er sårt..

Lag en seremoni for han og hans sorg og lag rom for at din sønn kan sørge og ta farvel på sin måte. Ypperlig anledning for å åpne opp en samtale om det og samtidig anerkjenne hans følelser oppi dette.

[Gjest Bella]

Kanskje han kan få tegne mormor der han tror hun er nå? Det trenger ikke være noe religiøst over det, men barn har ofte en forestilling om en "himmel" der man kommer når man dør. Kanskje snakke åpent om dette, hva han tror på osv.

Da jeg var liten og mistet besteforeldrene mine fant jeg trøst i å tenke at de møtte hverandre i himmelen, at de møtte andre døde, inkludert hamsteren min og kaninen som døde.

Verken jeg eller familien min er/var personlig kristne, men jeg så for meg et sted der alle levde lykkelig sammen på en solfylt blomstereng etter døden. Og jeg kunne tenke at jeg en dag skulle treffe dem alle igjen.

[Beauté]

Hei

Takk for svar.

Han tegnet hennes kiste da han begynte på skolen. Læreren tok det opp med meg (han så henne i kisten etter hennes død).

Vi forteller han at vi alle skal møtes i himmelen.

Kanskje han kan få tegne mormor der han tror hun er nå? Det trenger ikke være noe religiøst over det, men barn har ofte en forestilling om en "himmel" der man kommer når man dør. Kanskje snakke åpent om dette, hva han tror på osv.

Da jeg var liten og mistet besteforeldrene mine fant jeg trøst i å tenke at de møtte hverandre i himmelen, at de møtte andre døde, inkludert hamsteren min og kaninen som døde.

Verken jeg eller familien min er/var personlig kristne, men jeg så for meg et sted der alle levde lykkelig sammen på en solfylt blomstereng etter døden. Og jeg kunne tenke at jeg en dag skulle treffe dem alle igjen.

[Beauté]

Hei

Han så henne i kisten før begravelsen.

Og var med på begravelsen. Vi utelater ikke han totalt. Men føler at han kanskje skulle få sagt farvel da hun lå i sykehussengen?

Jeg er ikke helt enig i at dette er "helt vanlig". TS uttrykker at det er en mulighet for at sønnen føler han ikke fikk sagt farvel, og det skal du i så fall ikke ta lett på. Jeg mistet min oldemor da jeg var 5-6 år gammel, vi hadde god kontakt i lag. Allikevel ble jeg utelatt helt fra begravelsen, min storebror og lillesøster var med. Men ikke jeg. Det er sårt den dag i dag. Det har vært lange stunder der jeg ikke har tenkt på det, men det ligger der. Hvorfor fikk ikke jeg lov? Det er sårt..

Lag en seremoni for han og hans sorg og lag rom for at din sønn kan sørge og ta farvel på sin måte. Ypperlig anledning for å åpne opp en samtale om det og samtidig anerkjenne hans følelser oppi dette.

[Miss Puddel]

jeg kan anbefale en bok som heter "begynnelser og slutter med livet i mellom" , som er en ypperlig start til en samtale med barn om for eksempel døden. Boken er så gammel at du får nok ikke tak i den annet enn på biblioteket.

Rent bortsett fra det tror jeg det er vanlig jeg, med at barn vandrer inn og ut av sorgen, den er ikke konstant, men kan være ganske overveldende når barnet "kommer på" at det sørger...

Jeg har opplevd det samme med egne barn, da med døde kjæledyr, hvor de et par år etter at det døde kunne få gråtetokter over at dyret var borte, og fortelle hulkende at de savnet dette. Og etter at svigermor døde i fjor, har jeg opplevd det same med sorgen over henne. Den kan virke fraværende lenge, for så å boble opp til overflaten når noe skjer som får dem til å tenke på bestemoren, og dermed hvor mye de savner henne...

[Gjest AnonymBruker]

hva med å prøve å låne boken "det er lov ¨være lei seg" på biblioteket?

Det står om denne "En liten hjelpebok for barn som sørger.

Hvordan kan vi hjelpe et barn som er fylt av en overveldende sorg?

Denne boka vil være en hjepl for barn i alle aldre, og for voksne som bryr seg om dem

Den gir trøst, men også et realistisk syn på det å miste noen man er glad i. Boka vil være en støtte

for den ærlige, sunne sorgen som fører til videre vekst. "

Håper denne eller noe annet kan hjelpe;-)

[Gjest Ulrikke]

Min farfar døde da jeg var nettopp fylt 7 år. Han døde brått og uventet hjemme på kjøkkenet sitt, så det var ikke snakk om noen sjanse til å få tatt farvel... Allikevel sitter det som spikret i meg at mamma fortalte meg det da jeg kom hjem fra skolen, og at pappa allerede hadde reist opp til farmor (150 mil unna bodde de...) Og jeg fikk umiddelbart beskjed om at mamma og pappa hadde bestemt at jeg ikke skulle i begravelsen (og da ikke mamma heller)

Dette er 30 år siden neste år - og jeg kan fortsatt kjenne den følelsen... Jeg skjønner selvfølgelig at de gjorde det de trodde var best for meg (eneste barnebarn), men jeg har ønsket og lengtet MANGE ganger og tenkt at de burde gjort ting annerledes...

Det er flott at du snakker med ham om det, og lar ham få bearbeide dette. Jeg fortalte først i voksen alder mine foreldre at jeg syntes de valgte feil den gangen...

Når det er sagt, så er det veldig vanlig at barn går gjennom faser i livet der døden er mer i fokus og mer skremmende enn ellers... Min 4-åring sier med ujevne mellomrom at hun ikke vil at jeg skal dø.

Fortsett som du gjør! Du kan jo også godt snakke med ham om dette, at du lurer på om han helst ville tatt farvel med mormor på sykehuset, og om han synes det er dumt at han ikke fikk det, f.eks. Sett ord på det han føler for ham, som du sier!

[Gjest AnonymBruker]

Hei.

Jeg opplevde også at en nær slekning døde da jeg var på alder med din sønn. Og jeg husker at jeg i en periode var veldig redd for at foreldrene mine skulle dø og hadde en del mareritt om døden. Foreldrene mine trodde lenge min innesluttethet var sorg, mens det i realiteten var frykt/angst knyttet til usikkerhet for fremtiden dersom foreldrene mine døde.

Mine foreldre var flinke til å snakke med meg og hjelpe meg å sette ord på de følelsene jeg hadde. Ved hjelp av disse samtalene, der jeg bla. fikk fortelle om marerittene mine, fant vi ut at min angst/frykt knyttet seg i hovedsak til hva som skulle skje etter at mamma og pappa var død. Jeg har 2 yngre søsken, og hadde en veldig ansvarsfølelse for dem. Og var veldig redd for at jeg måtte ta vare på de alene, eller at vi ikke fikk bo sammen - og den store skrekken: at jeg/vi måtte bo på barnehjem.

Tankenrekken min var: x døde = mamma og pappa kan dø = jeg er for liten/har ikke penger til å passe på søskene mine = jeg må bo alene på barnehjem i annie-stil.

Det som hjalp i mitt tilfellet var at foreldrene mine var helt ærlig på at de kom til å dø en gang, men at de var unge, friske og sannsynligvis kom til å leve lenge. I tillegg fikk jeg vite hva som stod i deres testamentet om hvem som skulle ta vare på oss ved deres evt. plan - at vi skulle bo samlet hos min tante og onkel. Og at vi ville klare oss økonomisk.

Poenget mitt er at du bør prøve å finne ut akkurat hva hans sorg og frykt knytter seg til. Da vil det være lettere å vite hvordan du skal håndtere situasjonen videre.

Mvh Anne

[La Guapa]

Hei.

Jeg mistet halvbroren min i en ulykke for snart 1,5 år siden.

Han reiste mye i utlandet og datteren vår traff kanskje sin onkel 5-6 ganger.

Allikevel gråter hun etter ham i barnehagen og spør om ham ENDA!

Parallelt spør hun mye om døden og jeg forsikrer henne ofte om at mamma og pappa ikke skal dø på maaaaaange år enda.

Jeg tror sorgen til sønnen din skriver seg fra en usikkerhet rundt oppdagelsen at alle kan dø! Det er en skummel tanke....

Bruk anledningen hvis han kommer inn på det til å forsikre ham om at du alltid vil være hos ham...jeg føler at det hjalp for mitt barn.

Jeg sier at "mamma kommer alltid til å være hos deg uansett om du blir gammel, gammel dame"...og forklarer at jeg alltid vil passe på henne uansett hvor jeg er!