holder på og bli til min mor, HEJLP

[Gjest meg]

heisann

nå holder jeg på og drive meg selv til vanvidd! er utrolig glad i min mor, men jeg har aldri likt den måten hun gjør meg usikker på meg selv på, og hun gjør det med alle. min far, mine søsken..mye pga henne har jeg utviklet en usikkerhet runt alt jeg gjør. det går ikke an og gjøre henne fornøyd, og hun gir liksom beskjed om ''det skulle du ha svart meg, for at det skulle være riktig svar'', og man kan liksom ikke gjøre henne fornøyd. Hun observerer ALT, og poengterer ALT. jeg blir gal av henne noen ganger.

Jeg merker tendensen hos meg selv, det gjør at jeg misliker meg selv også for øyeblikket. alt som jeg har beskrevet nå, gjør jeg når jeg snakker med kjæresten min merker jeg. det er ikke meg, jeg vil ikke være slik - men det er jo det jeg er vokst opp med i 20 år liksom Jeg får med meg alt han gjør, og gjør han noe annerledes må jeg kommentere det. gud så irriterende. iom at jeg er klar over dette så stopper jeg meg selv i og gjøre det veldig ofte, så jeg er nok mer klar over det enn hva han er. Jeg har begynt og misforstå når han tuller med meg, akkuratt som henne. Jeg har sett henne være sånn mot far, men jeg vil ikke være sånn mot kjæresten min. føler meg som en råtten person.

jeg er veldig lik moren min fysisk, og nå når personligheten min er så lik henne på noen områder så liker jeg virkelig ikke meg selv.

moren min gjør alt mulig hjemme, fikser opp huset og styrer rundt, ja, med det meste..etterpå skryter hun liksom av det, og jeg merket selv da jeg bodde der at jeg syns ikke det var like kult og fortelle noen at de gjorde en god jobb når de hele tiden skal skryte av det selv.

vel..sånn er jeg også nå, gjør ting og tang jeg egentlig vil at jeg og kjæresten skal dele på, så sier jeg neida - når han spør om jeg trenger hjelp, for så og poengtere hvor flink jeg har vært, som har gjort det ALENE. æææsj jeg blir kvalm av meg selv.

men jeg lider av stor usikkerhet, runt min egen personlighet og mitt liv..vet ikke hvordan ting skal være, så jeg sammenligner med alle andre - når jeg egentlig vet at jeg ikke bør gjøre det, fordi det som er rett for meg trenger ikke være rett for andre. æsj.

kjæresten min har forandret seg litt de siste ukene, han er ikke så kjærlig som han pleide være - og dette gjør at jeg er med piggene ute konstant. observerer hele tiden ''hvor kjærlig'' han er, uten og si det høyt da.. så han vet ikke om det, men jeg blir sliten av at hjernen jobber på høygir hele tiden. kanskje det rett og slett er normalt, man må ikke kose hele tiden når man har vært sammen en stund, jeg må roe meg ned.. ellers blir han gal av meg tilslutt, og det vil jeg ikke.. han er verdens beste.

kan legge til at vi er samboere og har vært sammen snart 1 år. vi er 23 og 26

råd noen?

[Havbris]

Når det gjelder redselen for å ubevisst kopiere tankemønstre og atferdsmønstre fra din mor, så tror jeg du er et godt stykke på vei når det gjelder å utvikle deg selv på en annen måte enn henne, nettopp fordi du er bevisst disse mønstrene og at de lett kan overføres fra mor til datter. Du må finne ut hva du ikke ønsker å være, og hva du ønsker å være. Jeg synes det er flott at du er klar over disse farene. Du kan selvsagt ikke gjøre noe med henne, men du kan endre på dine egne mønstre.

Når det gjelder kjæresten din, så tror jeg du ”tar temperaturen” på forholdet for mye, du veier og måler alt han gjør, vurderer, observerer og tolker. Dette må du se om du kan klare å tone ned. Jeg tror ikke han liker å være utsatt for denne

type ”observasjoner”, da kan han ikke slappe av sammen med deg, og det blir han sikkert ikke spesielt glad for. Hvis han opplever at han ikke er bra nok for deg, at han gjør ting feil etc så kan han bli både såret og lei seg. Det å oppleve å ikke være bra nok er sårt.

Jeg tror du skal forsøke å slappe av, la han få være kjæresten din, og du må tillate forholdet å tåle de dagene ikke alt er på topp, uten at du skal sette på blålysene. Det er jeg sikker på at du klarer siden du har god nok innsikt til å skrive det du skriver!

[Gjest Bare innom]

Kan det være en ide å fortelle ham om frykten din for å kopiere de egenskapene til din mor du misliker? Si at du er klar over at du har tendenser, men at du ikke ønsker å la det utvikle seg? Spørre om han kan si fra hvis han opplever at du faller utpå, sånn at du kan bli enda mer bevisst på egen oppførsel?

Kanskje vil det bedre forholdet dere i mellom, om dere kan ha en dialog om dette. Da vet han at du jobber med saken, og dere kan avklare eventuelle irritasjoner og misforståelser fortløpende.

[-milla j-]

Kjæreste deg, du har allerede tatt det første skrittet i riktig retning: du ser dine egne mønstre og vil gjøre noe med dem!

Jeg kan bare si ditto, noen ganger får jeg makk av meg selv fordi jeg oppfører meg så tåpelig. Jeg VET at det kommer av usikkerhet og at jeg kopierer noe jeg lærte da jeg var liten, men tiden er inne for å gjøre endringer og endre vanene. Det første jeg gjorde var å venne meg til å tenke meg om før jeg snakker/gjør noe. Ikke hele tiden for det ville bare vært slitsomt. De gangene jeg er verst er når jeg er sint osv. og ungene mine har påpekt noen ganger hvordan jeg er og da ser jeg det så godt selv og det er ikke noe morsomt. Kjæresten min ser det sikkert han også, men jeg har ikke fått noen kommentarer ennå, vi har "bare" vært sammen et halvt år. Jeg håper han kommer dit at han forteller meg det om jeg får slike dager.

Hvis jeg kan få lov til å gi deg et råd så må det være det at du må tillate deg selv å slappe av og ikke hele tiden dømme deg selv. Usikkerhet er en unødvendig følelse - det er også dårlig samvittighet. Menneskene rundt oss vet at de ikke er perfekte selv og forventer ikke det av oss heller. Vær deg selv, vær sikker på at selv om du føler at du har gjort noe feil så er det nok bare du som ser det. Skulle andre se dine feil så vet de at du er menneskelig og er glad i deg for det. Jeg har måttet lære meg til å tro på at noen faktisk liker meg og vil være med meg, så dårlig selvtillit hadde jeg da jeg var yngre. Det sitter i fremdeles og det vil det nok alltid gjøre men det er kanskje like greit, holde meg litt ydmyk og ikke bli for selvsikker heller