gi ærlig begrunnelse for "utfasing" av sosialt samvær

[Gjest hare]

hypotetisk sett:

dere har hatt endel problemer i et langvarig forhold, som ikke skyldes eksterne ting.

du får en venn som er hyggelig å gå sammen med, og som du merker en viss kjemi med(uskyldig) når dere typisk bruker endel tid sammen.

det er sannsynligvis gjensidig, men denne personen har ting på gang med andre slik single gjerne har, og har ingen interesse av å innlede noe med opptatte personer. dere har aldri snakket om hvorvidt det er noe mellom dere.

altså: ikke noe problem med korte møter/felles sosiale sammenhenger, men lange cafèturer alene gjør at denne personen vekker litt interesse hos deg. dere er nokså atypiske for hverandre "smak", og ville aldri kikket to ganger etter hverandre på gaten.

det går ikke å unngå personen totalt, fordi man kommer til å møtes i jobbsammenheng avogtil+ enkelte sosiale arenaer.

dermed: hvis du så bestemmer deg for at ditt nåværende forhold skal fortsette, og du samtidig tenker at mye kontakt med denne personen ikke er lurt - forteller du den ærlige grunnen til vedkommende når de vil ha deg med på ting alene?

"jeg kan gjerne omgås deg sånn avogtil, men ikke så mye og lenge da jeg ønsker å satse på mitt nåværende forhold og nok har litt lett for å bli småbetatt og distrahert av deg?"

denne personen vil forøvrig reagere enten med å akseptere det, eller selv kutte mye kontakt med deg.

[-milla j-]

Det der er ikke lett. Jeg tror nok jeg hadde kuttet ut kontakt alene med denne personen, om det er vanskelig å kutte all kontakt på grunn av jobb osv. Så er det vel bare til å la ting gli ut i sanden, hvis du sier noe kan det jo bli unødvendig negativt for denne vennen som kanskje ikke har sånne tanker om deg. Å fortsette er uansett uærlig mot den du er sammen med hvis du får følelser for vennen og dere fortsetter å treffes - og mot vennen din hvis det er sånn at det oppfattes at der er håp om "noe mer".

[Gjest Dhanu]

Jeg ville ikke sagt det, av respekt for egen partner. Om mannen min ble fascinert av en annen er bare noe man må regne med, men om han begynte å prate med henne om det ville jeg følt meg veldig dum.

Jeg syns det får holde at du har litt mindre kontakt med vedkommende inntil følelsene dabber av og dere kan gjenoppta vennskapet.

[fink]

Jeg hadde ikke sagt det.

Hadde følt at det hadde vært noe jeg måtte være alene om, og det hadde føltes uoppriktig å si noe til denne personen, dersom jeg ikke skulle si noe til kjæresten.

Dessuten hadde jeg vært for redd for at denne personen kunne utnyttet seg av det jeg fortalte, enten ved å spille på mine følelser, evt prøve å lokke dem mer fram, eller å bruke det mot meg i en eller annen sammenheng.

[Poppsilopp]

Jeg ville heller ikke fortalt hvorfor. Jeg ville bare ha diskret "avvist" hans initiativ til å gjøre noe alene, og ikke tatt initiativ selv. Han skjønner sikkert tegningen selv. For det blir litt feil å fortelle det til han og ikke kjæresten din. Det vil bli merkelig mellom dere, og hvis han føler det samme vil det være en spenning der som kanskje vil framprovosere noe du egentlig ikke vil. Bare unngå han en tid, og fokuser på kjæresten din, så går det sikkert over. Og går det ikke over så får du heller tenke over hva du vil gjøre da.

Velger du å fortelle det til han, bør du også fortelle det til kjæresten din, ellers blir det på en måte ett tillitsbrudd mener jeg.

Lykke til!

[Gjest Anjelika]

Jeg hadde heller ikke fortalt det, plutselig har du tent en interesse hos han også.

Personlig så hadde jeg valgt et tredje alternativ, nemlig å ignorere disse følelsene. Kanskje litt uromantisk av meg, men jeg har tro på og erfaring med å undertykke slikt. Følelser er til en viss grad kontrollerbart, så lenge man ikke dyrker dem så blomstrer de heller ikke. Jeg ville nok klart å legge fokuset til forholdet mitt og ikke på han om jeg gikk inn for det. Om det er vanskelig så ville jeg kuttet litt kontakt uten å gi noen grunn. Jeg har "dumpet" mange venner bare gjennom å la det renne ut i sanden litt etter litt.