Gruer meg til konfirmasjon av "stedatter"

[Krummelure]

Jeg skal i konfirmasjon til min "stedatter". Jeg er veldig glad i henne, så at jeg ikke skal gå er ikke noe tema. Har vært samboer med hennes pappa i 10 år. Hennes mamma forsøker fortsatt å få min samboer tilbake. Hun hater meg virkelig. Dette har smittet over på hennes familie, som ikke en gang gidder å hilse, eller forsøke være høflig for barnas skyld, når jeg henter eller leverer barna. Mamma'n sender forsatt tekstmelding som savner deg, og nå skulle jeg gjerne hatt deg i senga mi osv. Hun ringer hver dag. (SELVFØLGELIG må de ha kontakt, de har 2 barn sammen)Det jeg trenger nå, er tips til hvordan jeg kan komme gjennom denne dagen, på en måte som blir best mulig for min stedatter.

[Gjest AnonymBruker]

Du er der fordi du er stemoren hennes, og fordi stedatteren vil ha deg der, du har tross alt vært en del av livet hennes i 10 år. Noe annet ville ha vært rart.

Smil til familien til moren hennes, vis at du hever deg over det som blir sagt. Du har jo fremdeles din egen svigerfamilie til stedet.

Selvfølgelig må foreldrene ha kontakt angående barna, men snakk med mannen din om disse sms'ene og at du ikke syns det er noe morsomt. Mor må jo skjønne at far til barna har gått videre, og det vil jeg at du skal få far til å si i fra om

Du trenger ikke å grue deg, gå med hevet hodet

[Gjest stemor]

Har vært i samme situasjon som deg og vet akkurat hvordan du har det. Jeg gruet meg så at jeg hele tiden prøvde å finne utveier for å slippe. Den eneste grunnen til at jeg møtte var for å ikke såre konfirmanten og mannen min.

Tror du vinner mest på å være blid og hyggelig mot absolutt alle der, også de som ikke hilser. De kan jo bare sitte der med geipen sin de.

Det er vel noen andre som kommer som du kan sitte sammen med, som liker deg. Da blir ikke dagen så lang.

Jeg var faktisk overrasket over hvor fint det gikk for meg.

[Gjest AnonymBruker]

Vær hyggelig, del av deg selv. Når de andre ser at du ikke lukker deg, så innser de at du egentlig er en hyggelig dame.

[Bringebærjenta]

Huff, så ubehagelig.

Jeg tror det beste du kan gjøre er å prøve å heve deg over det selv om det er vanskelig. Når det er noe ubehagelig som skjer så prøv å minne deg selv om at mannen din har valgt deg. Vis deg fra din beste side og vær blid og høflig mot alle, selv om de kommer med ubehageligheter. Det er mindre gøy å være ubehagelig eller misslike noen som er hyggelig og som ikke gir deg noen grunn til det

[Krummelure]

Du trenger ikke å grue deg, gå med hevet hodet

Jeg var faktisk overrasket over hvor fint det gikk for meg.

Tusen takk! Dette er setninger som jeg tar med meg videre denne dagen. Så håper jeg at det blir sånn for meg, som for gjest-stemor!

[Gjest AnonymBruker]

Jeg skal i konfirmasjon til min "stedatter".

Jeg er veldig glad i henne, så at jeg ikke skal gå er ikke noe tema. Har vært samboer med hennes pappa i 10 år.

Hennes mamma forsøker fortsatt å få min samboer tilbake.

Hun hater meg virkelig. Dette har smittet over på hennes familie, som ikke en gang gidder å hilse, eller forsøke være høflig for barnas skyld, når jeg henter eller leverer barna.

Mamma'n sender forsatt tekstmelding som savner deg, og nå skulle jeg gjerne hatt deg i senga mi osv. Hun ringer hver dag. (SELVFØLGELIG må de ha kontakt, de har 2 barn sammen)Det jeg trenger nå, er tips til hvordan jeg kan komme gjennom denne dagen, på en måte som blir best mulig for min stedatter.

For det første så er det ikke helt normalt at de snakker sammen hver dag selv om de har barn sammen.

Å snakke sammen om ting som handler om barna er greit, men om man trenger det hver dag, så er noe galt i mine øyne.

Jeg har vert ekstramamma selv, og er også fra en splittet familie, så jeg har vert i både din og din stedatters posisjon.

Ene damen pappa var sammen med likte jeg ikke. hun var falsk følte jeg, og hun hadde lite til overs for oss barna. Det varte ikke i mange årene, og dette var også i den perioden jeg var konfirmant, for hun var der.

Jeg godtok henne, og ønsket pappa alt godt, men var glad den dagen det var slutt mellom dem.

Om hun merket dette aner jeg ikke, jeg sa ihvertfall ingenting.

Konfirmasjonen min foreløp fint uten noen problemer verken her eller der - vi koste oss.

pappa og hun satt på ene siden, og mamma og mannen på andre.

Pappas nye kone nå, har problemer med min mamma. Så dette gjør ting vanskelig for oss barna. Bursdager og alt må planlegges, da hun helst ikke vil vere der samtidig med mamma. (Mamma og pappa gikk ifrahverandre for over 20 år siden, så aner ikke hvorfor!)

Mammas mann er en del av familien, og det har han vert fra dag 1. aldri noen problemer der, selv om pappa slet lenge med å godta at hun hadde funnet seg en yngre mann.

Han bet sammen tennene og gjorde det beste for barna uansett.

Når jeg var ekstramamma måtte jeg håndtere moren hennes på beste mulige måte.

Det gjorde jeg ved å la faren vere den som tok det meste av beskjeder, levering og kontakt.

Jeg ungikk det ikke, men det var hans ønske, og jeg var veldig fornøyd med det.

Jeg hadde et veldig godt forhold til datteren hans etter 5 år som samboere, og savner henne enda.

Jeg sa mine meninger til faren om det var noe, så fikk han formidle videre om han ønsket det.

Vi hadde aldri noen konflikter oss "mødre" imellom.

Så mitt råd er enkelt:

Gå med hevet hode, vis jenta at du er glad i henne og bryr deg om henne, og la alt annet bare gå som det går!

(Godta IKKE å bli plassert noen som helst annen plass en atmed mannen din!)

Man flytter heller besteforeldre og søsken enn å flytte deg!

Masse lykke til!

hilsen dame på 28 år

[Krummelure]

Takk Bringebærjenta. Jeg skal forsøke alt jeg kan ihvertfall, så får jeg håpe de andre etterhvert også innser at denne dagen ikke er vår, men min stedatter sin.

[Krummelure]

For det første så er det ikke helt normalt at de snakker sammen hver dag selv om de har barn sammen.

Å snakke sammen om ting som handler om barna er greit, men om man trenger det hver dag, så er noe galt i mine øyne.

Jeg har vert ekstramamma selv, og er også fra en splittet familie, så jeg har vert i både din og din stedatters posisjon.

Ene damen pappa var sammen med likte jeg ikke. hun var falsk følte jeg, og hun hadde lite til overs for oss barna. Det varte ikke i mange årene, og dette var også i den perioden jeg var konfirmant, for hun var der.

Jeg godtok henne, og ønsket pappa alt godt, men var glad den dagen det var slutt mellom dem.

Om hun merket dette aner jeg ikke, jeg sa ihvertfall ingenting.

Konfirmasjonen min foreløp fint uten noen problemer verken her eller der - vi koste oss.

pappa og hun satt på ene siden, og mamma og mannen på andre.

Pappas nye kone nå, har problemer med min mamma. Så dette gjør ting vanskelig for oss barna. Bursdager og alt må planlegges, da hun helst ikke vil vere der samtidig med mamma. (Mamma og pappa gikk ifrahverandre for over 20 år siden, så aner ikke hvorfor!)

Mammas mann er en del av familien, og det har han vert fra dag 1. aldri noen problemer der, selv om pappa slet lenge med å godta at hun hadde funnet seg en yngre mann.

Han bet sammen tennene og gjorde det beste for barna uansett.

Når jeg var ekstramamma måtte jeg håndtere moren hennes på beste mulige måte.

Det gjorde jeg ved å la faren vere den som tok det meste av beskjeder, levering og kontakt.

Jeg ungikk det ikke, men det var hans ønske, og jeg var veldig fornøyd med det.

Jeg hadde et veldig godt forhold til datteren hans etter 5 år som samboere, og savner henne enda.

Jeg sa mine meninger til faren om det var noe, så fikk han formidle videre om han ønsket det.

Vi hadde aldri noen konflikter oss "mødre" imellom.

Så mitt råd er enkelt:

Gå med hevet hode, vis jenta at du er glad i henne og bryr deg om henne, og la alt annet bare gå som det går!

(Godta IKKE å bli plassert noen som helst annen plass en atmed mannen din!)

Man flytter heller besteforeldre og søsken enn å flytte deg!

Masse lykke til!

hilsen dame på 28 år

[Krummelure]

Så flott at du deler dine erfaringer med meg. Min samboer har flere ganger sagt klart i fra til sin tidligere ex, om at det er unødvendig å ringe hver dag.Han svarer heller ikke på sms'ene, men viser de til meg, for at jeg skal se hvor håpløs hun er. Når det gjelder plassering, har hverken jeg eller min samboer sett bordplanen enda, så jeg er rimelig sikker på at jeg er plassert laaaangt unna. Dette blåser jeg i, for jeg vil ikke lage noe oppstyr om dette på konfirmasjonsdagen. Konfirmanten vil nok ikke tenke noe særlig over det, tror jeg. Takk igjen for gode råd...

[Gjest Dhanu]

Skjønner ikke helt hvorfor stemor skal behøve å "godta" noe som helst ang bordplassering. Det eneste naturlige er jo at konfirmanten sitter mellom sine foreldre?

Min datters far er død, men det kunne likevel ikke falle meg inn å sette min mann og hans familie ved konfirmanten. Hun skal ha sin mor på den ene siden, og sin fars familie på den andre. Ikke noe spørsmål om annet i det hele tatt. Stefar kan kanskje sitte ved siden av meg, men familien hans får sitte ute i periferien sammen med de andre gjestene av mer perifer familie.

Ut over det er det jo selvfølgelig latterlig at du ikke er akseptert enda etter 10 års samboerskap. Fordelen er jo at jenta snart er så stor at du kan pleie kontakten med henne helt uavhengig av hennes mor - da er det ikke naturlig med den samme kontakten mellom foreldrene heller. Å ringe hver dag etter så mange år er mildt sagt spesielt. Du får heve deg over det, og tenke at det er få år igjen at dere behøver å forholde dere til henne utenom ekstremt sjeldne begivenheter.

[Krummelure]

Skjønner ikke helt hvorfor stemor skal behøve å "godta" noe som helst ang bordplassering. Det eneste naturlige er jo at konfirmanten sitter mellom sine foreldre?

Min datters far er død, men det kunne likevel ikke falle meg inn å sette min mann og hans familie ved konfirmanten. Hun skal ha sin mor på den ene siden, og sin fars familie på den andre. Ikke noe spørsmål om annet i det hele tatt. Stefar kan kanskje sitte ved siden av meg, men familien hans får sitte ute i periferien sammen med de andre gjestene av mer perifer familie.

Ut over det er det jo selvfølgelig latterlig at du ikke er akseptert enda etter 10 års samboerskap. Fordelen er jo at jenta snart er så stor at du kan pleie kontakten med henne helt uavhengig av hennes mor - da er det ikke naturlig med den samme kontakten mellom foreldrene heller. Å ringe hver dag etter så mange år er mildt sagt spesielt. Du får heve deg over det, og tenke at det er få år igjen at dere behøver å forholde dere til henne utenom ekstremt sjeldne begivenheter.

Det var vel aldri meningen heller at hun ikke skal sitte mellom sine foreldre. Det er naturlig. Mitt ønske var å få lov til å sitte ved siden av min samboer. Men det er ikke viktig.Jeg gjør som du sier. Hever meg over det. Barna blir jo store etter hvert.

[Rosenrød]

Vær deg selv og prøv å gjøre det beste ut av dagen. Du virker som en fornuftig dame.

[Krummelure]

Vær deg selv og prøv å gjøre det beste ut av dagen. Du virker som en fornuftig dame.

Tusen takk, Rosenrød! Jeg skal prøve alt jeg kan å gjøre det beste ut av dagen.

[Gjest Gjest]

Når vi har konfirmasjoner for mine barn sitter jeg på den ene siden med min mann ved min side. På den andre siden av konfirmanten sitter gudmor eller gudfar. Mine barns far er død og ved siden av faddere sitter fars familie og ved sidene av meg og min mann sitter min familie. Til middag har vi invitert kun min mannsforeldre. Resten av stefamilien blir invitert til kaffi.

[Krummelure]

Ja, der kan jeg se. Det er mange måter å løse dette på