Moren min forskjellsbehandler meg og broren min

[Gjest AnonymBruker]

Hei moren min forskjellsbehandler meg og lillebroren min veldig og det har hun alltid gjort. Lillegroren min har alltid fått større gaver flere ting i hverdagen mer ukepenger osv.

Det er selvsagt ikke meningen at alt skal være likt når en har to barn men hun gir 30 ganger mer ting til ham en meg sikkert mer også og slik har det alltid vært...

Nå er jeg 20 år så jeg burde vel ikke bo hjemme i hele tatt men pga en middels allvorlig kronisk sykdom(ikke alvorlig i den forstand at jeg kommer til å dø eller blir værre men sykdomen gir en del dårlige dager og en del utfordringer i hverdagen) hadde jeg tenkt å bo hjemme i et halvt år.

Etter å ha vært hjemme i et par uker finner jeg ut tilstandene i huset ikke akkuratt er slik jeg hadde trodd. Lillebroren min får ofte frokost på senga og moren min går og gjør alt lillebroren min sier samtidig som hun selv, så og si ikke fungerer i hele tatt fordi hun er så sliten av alt hun må gjøre. (husarbeid, krevende jobb ec)

Lillebroren min er veldig bortskjemt eksempel på hva han kan gjøre er og vekke moren min midt på natten fordi hun skal hente eller lage mat til ham.

Siden moren min er så forskjelsbehandlende kan hun feks spørre meg om hjelp. Jeg er så sliten kan ikke du hjelpe meg med og lage mat til lillebroren din. Grunnen til at jeg bor hjemme nå er fordi jeg er syk og burde slappe av. Ikke studere eller jobbe. Det virker ikke som om moren min enser eller bryr seg så mye om diagnosen min heller, hun brydde seg en del første uka etter att jeg fikk diagnosen men ikke nå lenger... Nå er det mye mere gjør ditt og datt.

Jeg synes også det er veldig slitsomt med forskjellsbehandlingen til moren min. Forskjellsbehandlingen er vel mer eller mindre tydelig om en bare ser på rommene til meg og lillebroren min. Nyoppusset mange ganger med parkettgulv og flatkjermtv dyre møbler kontra mitt rom med et 10 - 15 år gammelt hull i gulvbelegget, ødelagt vegg pga uferdig opp pussing og gamle delvis ødelagte loppe marked møbler bokstavlig talt altså... Rommene er helt gjennomført forskjellige lamper ting osv ganske skremmende.

Nå har jeg ikke følelsen av å snylte på moren min enda jeg er 20 år. Fordi jeg flyttet ut når jeg var 16 og har bodd hjemmenifra siden da. Dessuten er jeg syk om har valgt og bo hjemme pga at det er så nært sykehuset og fordi moren min hadde så lyst til dette i utgangspunktet. Nå bor jeg jo i nærheten av sykehuset og pga dårlig økonomi og at jeg må bli overflyttet til et nytt sykehus kan jeg ikke akuratt bare flytte på dagen heller.

Noen forslag til hvordan jeg kan gjøre det beste ut av dette? Kanskje jeg burde gjøre et veldig forsinket ungdomsoppgjør.. Seriøst så aner virkelig ikke hva jeg burde gjøre jeg..

Noen tips eller råd? Jeg synes dette er svært vanskelig.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg bare nevner det igjen at det er forskjellsbehandlig som har vært hele tiden ikke noe som kom etter jeg ble 18 liksom. Det har vært gjennomført slik så lenge jeg kan huske egentlig. Det har vært slik at lillebroren min får en flatskjerm tv til jul mens jeg har fått godteri til jul der og da ble det selvsagt sagt at jeg skulle få noe fint senere.. Men det har liksom blitt med og si det og gjøre noe lignende gang på gang.

Så glemte jeg og si hvor gamle vi er lillebroren min er snart 17 og jeg er 20 år. Faren min er ikke med i bildet.

Forskjellsbehandlingen gjør vel meg litt ekstra bitter fordi jeg strevde sosialt på barneskolen og begynnelsen av ungsomskolen pga at jeg ikke hadde penger til å gå på kino og ta bussen. Ofte kunne jeg ikke være med venner fordi jeg måtte hjelpe til og vaske og rydde i huset også...

Jeg tror også forskjellsbehandlingen er slik litt pga at lillebroren min altid har vært veldig slik at han har krevd ting mens jeg har tøyd meg og hjulpet til.

Jeg trodde vel egentlig at moren min var veldig rettferdig og at jeg ville få igjen noe for det jeg gjorde senere. Men nå har jeg insett en del og tror ikke det lenger, Hadde det vært bedre om jeg krevde mer jeg også? For slik som det er nå ødelegger jo dette forholdet til moren min helt men også delvis forholdet jeg har til min yngere bror.

[lulle]

Det beste du kan gjøre er å skape deg et fantastisk liv, uavhengig av moren din og broren din. Jeg har lite tro på at det nytter å ta det opp med de, ei heller at de kommer til å forandre seg. Bestem deg for hvilket liv du vil ha. Sett opp delmål og skap din egen fremtid med f.eks en god utdannelse. Med det vil du komme inn i et konstruktivt og utviklende miljø, få nye venner, med tiden en grei økonomi. Du beskriver at du har en middels alvorlig sykdom. Kanskje du ikke helt vil klare å følge et vanlig forløp på studier, men med å ta det stykkevis og delt vil du tilslutt nå målet. Lykke til. Husk at veien blir til mens man går!

[Dubbedingsen]

Når din mor spør deg om å hjelpe til å lage mat til han så kan du jo si til henne svare at det er han gammel nok til å gjøre selv, og du kan også si det til han direkte.

[Gjest AnonymBruker]

Det beste du kan gjøre er å skape deg et fantastisk liv, uavhengig av moren din og broren din. Jeg har lite tro på at det nytter å ta det opp med de, ei heller at de kommer til å forandre seg. Bestem deg for hvilket liv du vil ha. Sett opp delmål og skap din egen fremtid med f.eks en god utdannelse. Med det vil du komme inn i et konstruktivt og utviklende miljø, få nye venner, med tiden en grei økonomi. Du beskriver at du har en middels alvorlig sykdom. Kanskje du ikke helt vil klare å følge et vanlig forløp på studier, men med å ta det stykkevis og delt vil du tilslutt nå målet. Lykke til. Husk at veien blir til mens man går!

Takk for svar det var vel noe sånt jeg tenkte da jeg var 16 også. Jeg tror jeg vil klare og følge vanlige studier om et års tid kanskje, når jeg har lært mer å håndtere medisnibruk samt fått det utredet skikkelig tror jeg sykdommen vil det nok bli mer håndterlig og gå ganske greit tror jeg.

Nå har jeg ikke mange slektninger tror dere det er noe jeg kunne gjort for å forandre forskjells behandlingen. Burde jeg krevd mer?

Jeg er en veldig føyelig person som sjelden krever noe og jeg tror egentlig det er med på og forsterke problemet. Føler meg så dum og krass om jeg krever ting akkuratt som om jeg ikke kan ta vare på meg selv..

Nå er jo denne forskejellsbehandlingen veldig ødeleggende for forholdet jeg har til moren min men også forholdet jeg har til min yngere bror

[Gjest Gjest]

Hverken du eller broren din har krav på frokost på senga eller lignende service.

Broren din utnytter moren din og du er sur for at du ikke greier å utnytte henne?

Du vil vel ikke bli som broren din?

Jeg er helt enig med Lulle at du bør skaffe deg et helt fantastisk liv. Ikke kast bort tid og energi på ting du ikke får gjort noe med!

Det som har vært har vært og det er lite du får gjort med det! Se fremover og legg en plan på hvordan du vil ha det!

[El Capitan]

Du kan jo begynne å spørre spørsmål som f. eks. hvorfor du alltid må hjelpe, mens broren din blir vartet opp som om han skulle bodd på et hotell.

[Gjest AnonymBruker]

Når din mor spør deg om å hjelpe til å lage mat til han så kan du jo si til henne svare at det er han gammel nok til å gjøre selv, og du kan også si det til han direkte.

Det er det jeg pleier og si faktisk.

Jeg kan også finen på og spørre om hun kan lage middag til meg og om hun lager til lillebroren min. Å da kan hun gjøre det halvhjertet. Hun bryr seg egentlig ikke noe særlig om hva hun lager til meg da. Mens hun passer på at lillebroren min får de fineste vannglassene riktig fat og at alt er passe stekt riktig krydret osv. Kan hun si til meg si, det var ikke flere karbonader og mer gulrøtter til deg, bare kokte poteter...

Nå er ikke det med at hun skal lage mat til meg så mye poeng i fordi jeg liker egentlig og lage mat selv. Men jeg blir trist over at hun virkelig behandler oss så forskjellig hele tiden i alt hun gjør vær minste ting omtrent.

Jeg husker når en satt på flyet på økonomi klasse kunne en høre de på førsteklasse få tilbud om gratis avis, kake, brus og en kunne bli litt dårlig humør av det.

Det er liksom slik det er hjemme også bare mye verre fordi det er min egen mor. Blir veldig såret og deppa av dette rett og slett.

Et eksempel på noe jeg hadde blitt glad om hun kunne gjort for meg var og kjøpt med noe på mat butikken når hun likevel skal dit. Når hun får en lang liste over ting lillebroren min vil hun skal kjøpe som ofte koster en 4-5 hundre kroner til sammen, kan jeg spørre om hun kan kjøpe med seg noen appelsiner feks. Men da er dette altfor dyrt og om jeg betaler henne er det altfor mye styr og plukke fram appelsiner til meg på butikken.

Nå er jeg klar over at lillebroren min er yngere enn meg. Men det er likevel slitsomt og bli forskjellsbehandlet og nå er jo jeg syk også så det er ikke så lett som å bare sykle bort på butikken alle dager heller. Å da blir jeg faktisk skikkelig lei meg selv om det bare er noen appelsiner.

[Gjest AnonymBruker]

Merker at jeg utalte meg litt feil i mitt eget innlegg over. Det er ikke slik at hun aldri lager eller kjøper mat til meg i samme slengen. Men det er ofte slik som over.

Nå flyttet jo jeg hjem litt fordi hun gjerne ville ta seg av meg som var syk som hun sa det...

Det sier hun fremdeles.

[Dubbedingsen]

Merker at jeg utalte meg litt feil i mitt eget innlegg over. Det er ikke slik at hun aldri lager eller kjøper mat til meg i samme slengen. Men det er ofte slik som over.

Nå flyttet jo jeg hjem litt fordi hun gjerne ville ta seg av meg som var syk som hun sa det...

Det sier hun fremdeles.

Din bror er en bortskjemt drittunge, og på svarene dine kan jeg se at du er sjalu og vil ha samme behandling, selv ikke forandring til det bedre for din mor. La din mor være opptatt med å følge deg til lege etc.når du vet at din bror er hjeme og la han klare seg selv, han er 17 år.

[Gjest AnonymBruker]

Du er ikke alene. Ditt forhold til din mor er ganske identisk som mitt forhold til min far. Han har alltid forskjellsbehandlet meg(20) og min lillebror på 17. Han har alltid vært yndlingen, fått utstyr til hobbyer og slikt. Også er jo han gutt, pappa ønsket seg vel egentlig en gutt da jeg kom til og. Tror det er det som bunner til.. Jeg fikk veldig lite av pappa, av alle mine bursdager har jeg vel fått gaver i 5 av 20 bursdager. Han er en veldig gjerrig mann, som ikke gir fra seg penger lett - dermed ble det ikke mye "ekstra" på meg i oppveksten, i form av hobbyting, utstyr osv.

Det var i 9 klasse at jeg innså at pappa var slik, etter at han fortalte meg at jeg var tykk utallige ganger og jeg utviklet anoreksi. Pappa er en vanskelig person, derfor har jeg bestemt med for at den dagen min kjære farmor er gått bort - kommer jeg til å slutte kontakten med han. Min bror har også begynt å forstått hvordan pappa har vært mot meg.

Heldigvis har jeg en mor som er vel inneforstått med at pappa er en stor */!¤(! og har hjulpet meg masse med å forstå hvorfor han er slik. Det er vel en grunn til at hun flyttet fra han 4mnd etter at jeg ble født.. Det er alltid mamma som har stilt opp for meg i oppveksten, og min tante og mormor har vært mine ekstra mødre - i erstatning for at jeg ikke har hatt en pappa-person i oppveksten.

Trøst deg, du er ikke alene.

[Gjest "gjest"]

Hvorfor skal mor oppvarte sine voksne barn, lurer jeg på.

[asterix]

Skjønner ikke hvorfor moren deres skal varte opp noen av dere jeg. Kan ikke si jeg synes du høres ut til å være så syk at du trenger bo hjemme heller og broren din burde snart begynne å tenke på å få seg noe for seg selv han også.

[Gjest En god nummer to]

Hei moren min forskjellsbehandler meg og lillebroren min veldig og det har hun alltid gjort.

Noen forslag til hvordan jeg kan gjøre det beste ut av dette? Kanskje jeg burde gjøre et veldig forsinket ungdomsoppgjør.. Seriøst så aner virkelig ikke hva jeg burde gjøre jeg..

Noen tips eller råd? Jeg synes dette er svært vanskelig.

Å forsøke å forandre på ting med et forsinket ungdomsopprør tror jeg nok desverre ikke vil føre noe godt med seg.

Selv er jeg i samme situasjon som deg føler jeg. Jeg har en tre år yngre bror som alltid har blitt prioritert av moren vår.

Det har alltid vært sånn helt fra vi var små og han fikk sykkel mens jeg fikk beskjed om at to sykler var for dyrt for familien. Han måtte få som var minst. Jeg godtok det som eldre søster husker jeg.

Men etterhvert begynte jeg å reagere:

Da jeg skulle begynne på vdg.skole var det en annen ordning enn nå. Vi måtte ha karakterene i orden og søke om opptak til ulike linjer.

Jeg ville gå på medielinje for å bli journalist, men mamma nektet meg å søke. Hun mente almannfaglig var mest fornuftig for alle som utgangspunkt, sa hun. Jeg kunne bli journalist allikevel. Jeg godtok det, og støvet meg igjennom tre år med samfunnsfaglig linje på almennfag.

Jeg hadde vaskejobb om kveldene for å betale for bøker for det måtte elevene kjøpe privat den gangen. Jeg måtte også betale husleie hjemme og alt av klær og andre ting jeg trengte.

Jeg hadde ikke råd til å kjøpe PC, så det hadde jeg ikke.

Jeg ville gjerne få øvelseskjøre og ta lappen når jeg ble 18, men moren vår ville ikke la meg øvelseskjøre i hennes bil som hun trengte i jobben.

Hun ba meg flytte på hybel da jeg ble 18 pga at da var jeg voksen. Jeg godtok jo det og flyttet.

Samtidig fikk jeg ikke råd til å ta lappen pga høye utgifter til å bo for.

Så skulle min bror på vdg. skole. Plutselig var ikke almennfag best for alle allikebvel, og min bror kunne søke på akkurat det han ville med hennes fulle støtte og skryt.

Hun betalte alle bøkene og kjøpte ny PC til ham. Han bodde hjemme gratis hele tiden mens han gikk på vdg. skole, og i tre år på høyere utdanning etter dette.

Hun betalte alle bøker for min bror på høgskolen også, og hjalp ham med penger til utskifting av PC.

Hun hjalp ham også med å få råd til å ta lappen. Han øvelseskjørte også mye med min mor, og lånte ofte bilen etter å ha greid oppkjøringen.

På det tidspunktet hadde jeg begynt å studere til journalist og fotograf, men fikk ikke hjelp med penger til å kjøpe meg et høyt ønsket speilrefleks-kamera. Da husker jeg at jeg reagerte siden hun jo køpte både PC og printer til min bror, samt at han bodde hjemme uten å jobbe.

Jeg bodde på et lite, dyrt rom og hadde helgejobb for å klare utgiftene.

Etter studiene bad jeg min mor om å være med på visning til leiligheter som jeg var intressert i å kjøpe. Dette ville hun ikke fordi hun mente jeg kom til å be henne om å stille som kausjonist for boliglån.

Tre år senere hjalp hun min bror med egenkapital til å kjøpe seg et hus.Der bor han nå og hun drar dit og vasker for ham.

Hun har også overdratt familiens hytte til ham, så han har både hus, hytte og bil, mens jeg bor på en liten ettroms uten å eie noe av verdi...

Så du er absolutt ikke alene om å bli forskjellsbehandlet. Men å begynne å krangle vil ikke forandre på din mor. Hun ser sannsynligvis ikke selv at hun forskjellsbehandler og vil bare si at du er sjalu.

Så jeg er enig med dem som sier at det viktigse for deg blir å skape dine egne sjanser til å være lykkelig. Prøv å se litt overbærende på din mor, som dessverre ikke er perfekt (hun heller).

Trøsteklem til deg fra en annen i samme situasjon

[LetThemEatCake]

Min mor gör likadant, men det är för att jag och min bror är så sjukt olika! Han kan inte gå upp på morgonen, han vet inte hur man dammsuger, han bäddar inte sin egen säng osv.. Han saknar helt förmåga till att göra helt vanliga hushållssysslor! Och det leder ofta till att mamma blir så trött på att skrika på honom när han ändå aldrig gör något, att hon hon hellre gör det själv. Hon bäddar alltså en 18-årings säng, tar upp hans kalsonger från golvet och lägger de i tvättkorgen osv. Jag hatar det! Men samtidigt är jag glad att jag började göra allt det där när jag var 13.

Jag får däremot mer pengar än min lillebror för att jag är ansvarsfullare. Men just för att jag är ansvarsfullare så är det jag som får göra precis allting här hemma! Mamma säger alltid att "han är ju yngre än dig!" men jag började städa huset när jag var mycket yngre än honom..

Jag tror att din lillebror måste lära sig att det inte är okej att väcka mamma mitt i natten när man är 17 år. Jag tror att det är precis som i mitt fall, att det egentligen är din lillebror som är orsaken. Jag tror att din mamma skulle vara jätteglad om han lärde sig att ta hand om sig själv? Men kanske hon tycker om att känna sig så behövd som hon känner sig med honom? Jag vet inte, men jag skulle ta ett djupt snack med din mor och berätta precis hur jag kände. Och kanske hjälpa henne att hjälpa/uppfostra din bror.

Men hur är din relation med din mamma egentligen? Visst bodde du hemifrån innan? Hon kanske ser det som att du tycker att hon är otillräcklig och att du egentligen inte vill ha hennes hjälp?

[Gjest AnonymBruker]

Det er litt forskjellsbehandling her også, men det tror jeg egentlig er mest fordi hun rett og slett har større forventninger til meg. Jeg har alltid vært selvstendig og klart meg godt på skole og sosialt, imens min bror kanskje har trengt litt mer støtte og spark i ræva. Men forskjellsbehandlingen er langt i fra slik som ts beskriver, man vil og må jo nødvendigvis behandle ungene sine litt ulikt etter hvordan de er.

Jeg synes det er litt dårlig innstilling at ts skal kreve like mye som han, det er vel heller han som burde kreve mindre og din mor som burde sette ned foten mer.