Jeg er ikke 100% engasjert i forholdet

[Gjest AnonymBruker]

Jeg vil være anonym så ikke katta slipper ut av sekken før jeg er klar, kan man si.

Jeg og kjæresten min har vært sammen lenge, omtrent 5 år. Forrige vår brøyt jeg med han og flyttet ut. Men utpå høsten ble vi sammen igjen og jeg flyttet inn i leiligheten. Vi har kjæledyr sammen og endel ting som knytter oss sammen.

Men for min del er ikke kjærlighet en av de tingene. Og det er vanskelig. Jeg er glad i han og vi har masse historie sammen.

Men vi har mange problemer også. Han er litt psykisk syk. Han går på "lykkepiller" fordi han har angst. De gjør at han blir likegyldig om kropp, helse og bare det å se bra ut. Han er overvektig og har nærmest null sexlyst.

Vi sover ikke sammen fordi han snorker så høyt og han drikker litt for mye.

Jeg gikk tilbake til han i høst fordi han sa at han skulle slanke seg, begynne å bruke pustemasken om natten og vi hadde sex ganske ofte. Men ingen ting har skjedd. Han har blitt litt greiere mot meg, lettere å omgås og sånn. Også lager han middag ofte.

Han gjør så godt han kan for at jeg skal bli men han gjør ikke de viktige tingene.

Nå er det sånn at jeg ikke er seksuellt tiltrekket av han lenger og det tror jeg han har merket. Før var jeg alltid klar og snakket masse om sex men nå vil jeg ikke mer.

Vi krangler masse, jeg har fått et temperamentsproblem og vi sier alltid til hverandre at vi ikke vil mer. Men vi gjør aldri alvor av det.

Når jeg slo opp sist gjorde jeg han veldig vondt og jeg er redd for å knekke han helt sammen.

Følelsene er litt opp og ned men jeg tenker egentlig at jeg ville vært mer lykkelig uten han. Men da mister jeg tryggheten her og han er jo en snill mann.

Jeg vil ikke ha store problemer med å finne noen andre å dele livet med, er en ganske søt jente i tjueårene.

Råd og erfaringer tas imot med takk.

[Gjest meg]

Tror egentlig du vet svaret selv. Det var jo ikke mye positivt du ramset opp der. Når et forhold inneholder flere dårlige enn gode dager, er det på tide å avslutte.Dette høres ikke bra ut for noen av dere.

[sinnsro]

Enig med den over her... du vet svaret selv, les innlegget ditt, så ser du det tydelig.

Det kan hende det gjør vondt for han å miste deg, men det kan umulig være godt å være i et forhold med lite kjærlighet heller. Jeg tror du gjør dere begge en tjeneste om du gir slipp på dette. Så kan du leve litt som singel, finne tilbake til deg selv alene, også skal du se alt ordner seg!

Livet er virkelig altfor kort til å kaste bort tid på noe som er feil.

Lykke til!

[Gjest AnonymBruker]

Om det er noen trøst så har jeg det på nesten samme måte.

Vi er et relativt ungt par, har også kjæledyr, noe som gjør det mye verre. Jeg vil selvsagt ha med meg dyret om jeg noen gang skulle dra, men på papiret er det han som eier det, og om han ikke vil la meg beholde det er det nesten verre enn selve bruddet tror jeg..

Sist vi hadde sex var 5 måneder siden, han tar aldri initativ til å bare kose heller. Han er overvektig, men gjør ingenting med det. Hjelper ikke til med noe i huset, sitter oppe halve natten. Han sliter også med angst, og det er veldig slitsomt å leve med noen som har det. Kjenner jeg ikke bryr meg lengre når han forteller om det.

Det er tryggheten som stopper meg.. jeg er klar for å få barn og alt det der, og om jeg skulle gjøre det slutt så er jeg redd det ikke kommer til å skje på lenge.. Dessuten må jeg flytte hjem igjen, og det er jo ikke så positivt heller.

Det er kanskje lett for andre å si at det er bare å gå, siden det ikke er mye positivt igjen i forholdet, men det er et vanskelig valg.. :/

[Gjest AnonymBruker]

TS her...

Oj, vi har det helt likt da! Det som er så synd er at vi vet at guttene våres er bedre enn dette men det er sykdommen som ødelegger alt.

Men man må ikke være lat, det gjør de selv. Og jeg tror kanskje de trøster seg selv litt sånn og fordi de har det ganske tøft innimellom. Men det er en ond sirkel som de ikke ser.

Utrolig, utrolig vanskelig dette.

Man er så glad i personen men hater hva sykommen og medisinen gjør med de.

Men man må ta vare på seg selv litt og, ikke bare han.

[Gjest AnonymBruker]

Min bruker ikke medisiner da, men han har snakket om å dra til legen for å få resept på noe. Tror ikke det blir så mye bedre av det..

Tror ikke det er angsten som gjør at han er sånn hele tiden jeg (han har en ganske mild angst i grunn), det er bare så lett å skylde på det. Det morsomste vi gjør sammen er å dra til butikken liksom, og til og med da ser han bare trist og sur ut.

Jeg er jo glad i han, men det tærer på, og jo lengre jeg utsetter det, jo mer kommer jeg til å angre i ettertid på at jeg rota bort så mye tid på dette forholdet tenker jeg..

Fornuft eller følelser?

[LilleTulla]

Er du så ulykkelig som du høres ut, ville jeg bare dratt.

Endret 25. april 2010 av LilleTulla