Hvor mye ville dere tolerert?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg og kjæresten har vært sammen i 5 år til høsten. Vi er begge 22 år, og har bodd sammen i snart 3 år.

Jeg skal prøve å være så kort som mulig her..

Vi har begge en interesse i å spille. Vi er på mange måter veldig like sånn sett. Vi har spilt i samme guild i World of Warcraft før, hvor vi begge spilte sikkert altfor mye i forhold til hva som var sunt - men dette var da fra vi var rundt 17-20 år.

Jeg føler jeg har vokst det litt fra meg. Jeg blir rastløs om jeg sitter for lenge med et spill, føler at jeg "går glipp av å leve".

Men det har da altså ikke samboer. Han kan spille til krampa tar ham. Om jeg spørr pent om vi skal finne på noe sammen, har jeg fått kommentaren "det er ikke min jobb å varte deg opp" som svar to ganger.

Min egen PC har nå tatt forholdsvis kvelden og takler ikke spill lengre. Så den bruker jeg bare til Internett. Jeg låner han sin PC innimellom for å spille Sims eller andre "tidskrevende spill" som det.

I dag lånte jeg vel PCen hans i 30 minutter, før han fikk helt abstinenser og begynte nesten å kjefte på meg fordi jeg brukte PCen hans til spilling og ikke min egen - når han godt vet at PCen min ikke takler det.

Greit nok, svarte jeg, og gikk og gjorde litt husarbeid i stedet. Han kaster seg over PCen og har nå spilt i over 1 time. Og han vil trolig spille frem til han skal legge seg i kveld, med unntak av når vi spiser middag.

I går prøvde jeg å finne på noe sammen med ham, se på TV sammen eller bare generelt GJØRE noe, men da skulle han bli vanskelig å finne enhver grunn til å bli sint på meg for, og generelle andre barnslige ting som han ble sint for, f.eks at HAN ryddet etter meg i går da vi lagde middag. (og ved å rydde, så mener han å sette inn osten i kjøleskapet etter jeg pakket den inn når jeg var ferdig med å rive ost, slik at jeg kunne bare fortsette på resten av matlagingen uten å gå til kjøleskapet. Feilgrep, tydeligvis.)

Jeg har vært spilleavhengig selv. Så jeg vet at man blir generelt mer hissig og sier ting man ikke mener hvis noe hindrer deg i å spille. Så jeg tar egentlig ikke hans "sinneutbrudd" så veldig seriøst, og har lært meg å bare riste det av meg og heller finne på andre ting selv når jeg kjeder meg. Nå for tiden mener jeg at jeg har en mye sunnere hobby-variasjon, hvor jeg tegner, steller med dyra mine, ser på film, etc etc. Har en mye mer variert hverdag.

Når jeg mener han spiller for mye, så får jeg svaret "Hva skulle jeg ellers ha gjort, da?"

Og hva svarer jeg egentlig? Jeg vet ikke. Det eneste JEG kan komme på at jeg gjerne vil at han skal gjøre, er å rydde eller vaske opp eller den slags kjedelige ting som er dumt å foreslå som istedenfor det dødskule spillet hans.

Han har jo litt hobbyer på siden han også, han sykler et par ganger i året på BMX-sykkelen sin, tar litt bilder..

Det kan også nevnes at jeg selv har nettopp vært igjennom en fryktelig vanskelig tid i livet mitt. Moren min ble alvorlig syk av kreft i fjor rundt disse tider, og i tidlig i år så døde hun. Jeg har hatt depresjoner og angst, men har vært for dum til å søke hjelp. Jeg er som regel veldig sterk, og de siste månedene har jeg igrunn klart å "komme meg på bena selv".

Og igjennom alle disse vanskelige månedene har samboer vært fraværende. Stengt meg ute. Jeg kan sitte ved siden av ham og strigråte, og jeg får ingen trøst. Hvilket oppigjennom tiden har gitt meg et voldsomt raseri som bare bobler på innsiden fordi han er sånn.

Jeg kom til et punkt hvor jeg hadde fått nok, og siden jeg syns det er forferdelig vanskelig å få ord på hva jeg virkelig mener, så skrev jeg ham et langt brev hvor jeg dekket det meste. Jeg skrev om hvordan jeg har opplevd hele mammas død, hva jeg tenker om meg selv, hva jeg tenker om ham, om endringer jeg gjerne vil ha, og at hvis han ikke skjerper seg, så orker jeg ikke mer og flytter hjem til pappa. Han forsto nok alvoret når han leste brevet. Det er vel snart 2 måneder siden han fikk brevet.

Så ting var greit nok en stund. Jeg er jo glad i ham. Og han er jo tydeligvis glad i meg, ettersom han fortsatt ikke har latt meg dra til pappa.

Men jeg er på randen igjen av å ikke orke mer av spillingen og hvor aggressiv han blir når jeg vil finne på noe med ham. Jeg er så jævla ensom, og verden ville blitt et så utrolig bedre sted om han bare ville gjøre litt ting med meg. Er en fullstendig fornærmelse når han begynner å klage på at vi aldri har sex lengre, og at jeg aldri blir satt pris på når jeg bruker timesvis av dagen min på å rydde og vaske her hjemme mens han 90% av gangene bare spiller.

Jeg har igrunn veldig lyst til å dra til slik samlivspsykolog? Men jeg har ikke råd til det. Jeg vil også gjerne at han også kunne tatt seg en tur til en vanlig psykolog, eller bare generelt SNAKKE UT med meg. Eller sende meg også et brev. (Hvilket jeg sa at jeg forventet et svar fra ham i brevet mitt, han startet vel å skrive, men jeg har ikke fått noe enda...) Han er også sånn som meg, som helst unngår slike snakke-situasjoner fremfor å ta tak i problemet der og da. Det at både ham og jeg blir veldig lett såret eller sint er også et lite problem hvis vi prøver å prate. Og jeg blir alltid gråtkvalt når jeg prøver å si at noe plager meg, så det går heller ikke..

Jeg tror han er litt misfornøyd med livet sitt. Jeg gjør det nok ikke lett for ham heller, når jeg har ingen inntekt og han betaler leie og strøm for meg. Det setter jeg utrolig stor pris på, og jeg vet jeg står mye i gjeld for ham. Snart har jeg jobb, og vil ha en inntekt igjen - teknisk sett så burde "alle våres problemer være ferdig" da, men jeg har ingen tro på at han kommer til å endre seg uten å få banket litt vett i skallen.

Men jeg vil virkelig at ting skal ordne seg imellom oss. Jeg kan virkelig ikke tenke meg å være sammen med noen andre. Han har jo selvfølgelig sine gode kvaliteter, og heldigvis så er det ikke hver dag han er så vanskelig og barnslig. Men denne helgen blant annet har han vært helt ulevelig. Og jeg føler at jeg ikke burde godta det, uten å være istand til å sette nøyaktig ord på hvorfor det plager meg at han spiller så mange timer iløpet av dagen. Jeg er ensom? Jeg forventer mer av ham ettersom han har mentalt forlatt meg i månedsvis når jeg trengte ham mest? Det irriterer meg at han går igjennom dagen sin så bekymringsfri hvor han koser seg med spillet sitt, mens jeg desperat prøver å finne på noe før jeg bryter ut i gråt eller sinne. At han gir fra seg alt ansvar. At han gang på gang beviser for meg at han helst ville sitte hjemme i huset til foreldrene sine og spille til dagen han dør. Men VIL han egentlig det? Alvorlig talt? Hva slags liv er nå det, da?

Nei huff.. jeg vet ikke.. Er det noen som har vært i liknende situasjon, eller har noen nye ideer til hvordan jeg kan ta tak i problemet? Kanskje gi meg noen nye perspektiv å se saken fra. Jeg føler jeg veldig rettferdig ovenfor ham, og jeg plager ham aldri med husarbeid når jeg vet han er sliten og kommer hjem fra jobb.. Men herre, jeg er jo ikke slaven hans heller. :/ Jeg må da kunne forvente at han også tar litt ansvar til å ha det fint rundt seg, eller dusje oftere, eller bare generelt stelle seg?

[Kine28]

Bare en liten digresjon ...

Men for å være litt alvorlig, kondolerer med din mor. Håper du har andre du kan snakke med og dele litt av sorgen din med.

For meg høres det ut som om problemene deres er knyttet til hans spilleavhengighet - for det virker virkelig som om han begynner å få et alvorlig problem.

Ser han dette selv? Er han villig til å gjøre noe med det?

Har dere snakket om spilleavhengighet?

Tror ikke det koster noe med rådgivning hos familievernkontoret i kommunen du bor i. Det kan visstnok ta lang tid å få time, men det er jo en mulighet.

[Gjest navnelapp]

På familievernkontoret kan ein få hjelp utan at det kostar for mykje, trur ikkje det er betaling der. Prøv det, å snakke om ting kan ofte hjelpe. Du kan jo sjå for deg om du vil ha barn med denne guten, det kan vel ikkje virke særleg lystbetont? Eg syns dokke bør søke hjelp, og vil han ikkje det bør du finne ein veg ut av forholdet.

[Gjest Gjest]

Bare en liten digresjon ...

Men for å være litt alvorlig, kondolerer med din mor. Håper du har andre du kan snakke med og dele litt av sorgen din med.

For meg høres det ut som om problemene deres er knyttet til hans spilleavhengighet - for det virker virkelig som om han begynner å få et alvorlig problem.

Ser han dette selv? Er han villig til å gjøre noe med det?

Har dere snakket om spilleavhengighet?

Tror ikke det koster noe med rådgivning hos familievernkontoret i kommunen du bor i. Det kan visstnok ta lang tid å få time, men det er jo en mulighet.

Takk.

Dessverre har jeg egentlig ingen jeg kan få pratet ut ordentlig med, for pappa er fremdeles fullstendig tullete i hode etter det som har skjedd, og de jeg trodde var vennene mine har bare "forsvunnet", bortsett fra en. Men mye av min tid blir tilbragt her hjemme alene, ja. :/

Jeg har spurt ham før om han syns han spiller mye, men som sagt, da får jeg bare til svar "Hva skulle jeg ellers ha gjort?"

Jeg tror han OVERHODE ikke ser alvoret i hvor mye han spiller.

Kan også igrunn nevne at han ikke spiller WoW lenger, men Battlefield, et mye mindre tidskrevende spill hvor han ikke MÅ sitte i timesvis for å få noe gjort.. Han har "obligatoriske" kamper med clanen sin nå og da, men de er så sjeldent og varer bare 1 time pr dag, så det plager meg ikke.

Er verre når han egentlig ikke må spille, men spiller fordi han ikke har noe bedre å gjøre. Hvilket så kan vare i timesvis.

Og noe jeg glemte helt å nevne i første tråden min, men som er absolutt relevant, er at jeg ville nok vært noe mer tolerant til spillingen hans, hvis det bare ikke hadde vært for at det første han gjør når han kommer hjem fra jobb eller står opp i helgen er å sette på seg lydtett headset og prate med ukjente folk via Ventrilo. Han prater ikke med meg. Om det er noe jeg vil, så må jeg enten vente på tur til han er mindre opptatt, eller ROPE HØYT slik at han hører meg. Ellers er han fullstendig blokkert fra resten av verden. Og da kan dere jo tenke dere hvordan jeg har det, som har vært hjemme alene hele dagen og bare venter på at han kommer hjem slik at jeg får noen å prate med, og så setter han seg på headset....

Og han ler og han flirer og prater, og jeg blir bare mer og mer lei meg over hvorfor han ikke vil prate litt med meg også. Hva er det som gjør menneskene på ventrilo så mye mer spennende?

Jeg har allerede ved flere annledninger sagt at han er spilleavhengig. "Kanskje det" sier han, og bryr seg ikke mer om det. For han er det det han liker å gjøre, og han ser ikke noe galt i det. Jeg tror absolutt han har et veldig alvorlig problem som ikke vil gå over av seg selv.

Og er det ikke Battlefield som holder ham opptatt, så er det andre spill. Det virker som det egentlig ikke har så mye å si på hvilket spill han spiller, han har vel nå 3-4 spill han roterer rundt på, men hvor Battlefield er mest spilt fordi han har høy status i clanen sin og MÅ være mer aktiv.

Om han må forlate gutta på Ventrilo fordi jeg spørr om hjelp til enten husvask eller oppvask eller se en film, så ler de av ham og kaller ham "pussywhipped". Det er kanskje teit, men jeg blir jævlig provosert av det. Jeg vil ha typen min tilbake!!

På familievernkontoret kan ein få hjelp utan at det kostar for mykje, trur ikkje det er betaling der. Prøv det, å snakke om ting kan ofte hjelpe. Du kan jo sjå for deg om du vil ha barn med denne guten, det kan vel ikkje virke særleg lystbetont? Eg syns dokke bør søke hjelp, og vil han ikkje det bør du finne ein veg ut av forholdet.

Takk. Jeg er enig med deg, jeg.

men barn vil hverkan han eller jeg ha, så det er ikke noe problem.

[Gjest AnonymBruker]

Trådstarter over her, forresten. ^

[Facepainter]

Jeg kjenner meg alltid godt igjen i disse historiene fra spill-enker, da jeg selv var en lignende synder for rundt 10 år siden. Jeg hadde verdens søteste og snilleste samboer, men det var ingenting annet enn spillet som betydde noe. Hun forsøkte flere ganger å få meg til å moderere spillingen, men det skle ut hele tida, og "hva skal jeg ellers gjøre?" hørte hun nok mer enn én gang. Til og med foreldrene mine tok tak i meg og ba meg skjerpe meg og gi henne mer oppmerksomhet, ellers ville hun til slutt bli lei og dra. Som sagt så var det kun spillingen og de "vennene" som betydde noe, og selv om jeg skjønte at hun til slutt ville bli lei og flytte ut så stoppet det meg ikke i å spille mange timer hver dag. I tillegg spilte jeg hockey og fotball, så det sier seg selv at jeg ikke ofret mange timene på henne.

Det hele endte selvfølgelig med at hun flyttet hjem dit hun kom fra, ganske langt unna, og jeg har ikke sett henne siden. Det tok egentlig flere år før jeg våknet og skjønte hva jeg hadde kastet bort, og jeg følte meg helt jævlig og tenkte på hvor kjipt hun måtte hatt det og for en enorm egoist jeg hadde vært. Nå har jeg ikke spilt noen dataspill på flere år heldigvis, og godt er det, savner det overhodet ikke. Man får så og si ingenting igjen for det, med mindre man spiller profesjonelt selvfølgelig, men det er ekstremt vanedannende og man får en herlig 'rus' hver gang man gjør det bra, får nye items, osv.

Jaja, det ble litt mye om meg og lite til deg. Du har jo spilt en del selv ser jeg, så du vet nok hva det er han søker i spillet. Dere må bare prate sammen, og du må ikke tro det er han som snakker om du spør ham hva han vil med livet og han svarer "spille" - det er neppe annet enn avhengigheten som snakker. Kanskje det er mulig å begrense spillingen litt i første omgang? Egentlig tror jeg, av erfaring, at det er bedre å kutte det helt enn å begrense det, men for en som er avhengig vil det kanskje være lettere å gå med en tidsbegrensing på spillingen.

Han trenger en vekker, og det er utrolig vanskelig å si hva det skal være. For min del kom vekkeren kom for sent, men kanskje det er mulig å redde dere. Kjenner du foreldrene eller noen av vennene hans godt? Det kan hjelpe om han får høre det fra de, men det kan selvfølgelig også hende han tar det som kritikk at du snakker med andre om forholdet og alt bare blir verre. Junkies, av alle slag, kan være svært irrasjonelle og det er ikke godt å si hvordan han vil reagere på det heller.

Eneste grunnen til at jeg ikke ber deg komme deg unna er at dere har vært sammen såpass lenge, så jeg vil tro dere har muligheten til å oppleve mye fint bare du får ham vekk fra fantasiverdenen hans.

[Fiol]

Uff, dette var trist å høre!

Jeg skjønner litt hvordan du har det. Jeg spilte også Wow sammen med gamlekjæresten en stund, men han brukte mye mer tid på det enn meg. Vi sluttet etter hvert, men han begynte også bare med andre spill som Battlefield osv. Dette var ikke på langt nær så ille som det du skriver da, men for oss endte det med at jeg mistet følelsene for han.

Jeg ville ikke lenger sitte å spille, så vi mistet denne felles interessen. Annet enn dette tok eksen min sjelden initiativ til ting, og det virket ikke som han hadde noe annen glede her i livet enn i dataspill. Da jeg sa jeg begynte å miste følelser, sa han at han elsket meg, men han jobbet aldri noe for å få meg tilbake.. Jeg synes det var utrolig rart å plutselig skulle være uten kjæresten min etter 3,5 år sammen, men livet går videre. Jeg har det utrolig mye bedre nå. Jeg og min nye kjæreste har reist jorda rundt i 6 mnd og har det helt topp sammen.

Det kan ikke være lett for deg med det som skjedde med moren din, og samtidig at kjæresten din ikke bryr seg. Hvor lenge har kjæresten din holdt på slik? Er forferdelig at han ikke trøster deg når du har det vondt, og ikke setter pris på alt du gjør i huset. Du må få gitt han en vekker av noe slag ja. Utrolig hva denne spilleavhengigheten kan gjøre!

Hva med å prøve og ta opp kontakten med noen av de gamle vennene dine. Jeg mistet mange venner mens jeg gamet, men etter hvert vokste jeg fra det og gjorde mer ting med venner osv. Det hadde nok absolutt hjulpet å ha noen andre å prate med.

Hva med om du og kjæresten reiser bort en ukes tid, eller hvert fall en helg, uten spilling osv, kanskje dere får pratet litt ordentlig sammen, og kanskje han får opp øynene igjen.

Eller så må du kanskje bare dra å bo hos pappan din en stund, så han skjønner alvoret i det hele. Skjønner at det er vanskelig siden han har betalt leia osv.. men dette kan jo ikke fortsette!

Håper virkelig dere får ordnet opp og kan fortsette sammen, men tenk godt over hvor mange år til det er verdt å leve sånn...

[Gjest been there]

Hei kjære deg.

Flytt ut!! NÅ!

Jeg har vært i samme situasjon, og det nytter ikke prate eller søke hjelp.

For han ønsker ikke hjelp!

Jeg ventet alt for lenge, til slutt var alle følelsene mine borte, og han ble en X.

Han sa i ettertid at han trodde ikke jeg kunne gå, forstod ikke hvor alvorlig det var.

Og jeg tror det kan være sånn for mange menn.

Så hvis du ønsker han tilbake setter du hardt mot hardt.

Ta med deg sakene og flytt ut. Hvis han spør hvorfor, kast spørsmålet tilbake til han, ja hvorfor ikke? Det er jo ikke sånn at han gjør ting sammen med deg. Så hvorfor skal du sitte der og se på at han spiller hele tiden.

Hvis han fremdeles ikke ønsker gjøre ting sammen med deg, da er slaget tapt.

Mvh

gjest

[Gjest AnonymBruker]

Hei TS

På en måte bra at du har vært avhengig av WOW selv, det har jeg også vært så vi vet nok begge hvordan han har det inni seg.

Den avhengigheten er noe totalt dritt.

Forholdsmessig så kunne jeg ikke vært sammen med en som er avhengig, som etter 30 min får skjelvende abstinenser og blir sint som en trassig liten unge som ikke får is. Det går greit hvis man begge to spiller og på likt nivå og like mye tid, men det blir skevt når det er slik deres situasjon er.

"problemet" med slike forhold er at den som er avhengig ikke ser at forholdet er på vei ned. "Du må skjønne at jeg må raide, hvis ikke så blir jeg jo kastet ut". "Du må jo skjønne at jeg MÅ spille denne instansen klokka 22.00 på en lørdagskveld og ikke se kveld med deg"."DU må skjønne at jeg ikke har tid til intime saker lenger". Sånn kan det ofte bli.

Eneste måten å vekke opp slike personer er å si at hvis det ikke slutter, da går du. Da får han virkelig velge. Det værste er med folk som er så avhengige som din fyr, er at han kan da si at han skal skjerpe seg, men ikke gjør det fordi sånn sett har du ikke satt ord ut i handling enda. Hvis man leser om folk som har forstått selv at de gikk for langt, så forstod de det som regel etter at samboer/kjæreste faktisk gjorde det slutt.

Nå sier jeg ikke at det er det du skal gjøre, men hvis han er såpass ille så kan det være at han ikke forstår at han må kutte ned før du faktisk sier at du stikker...

Håper dette ordner seg!

[I Grosny]

Nå fikk jeg en enormt stygg idè, som jeg generellt fraråder på det sterkeste.

Ta pause .

Reis hjem til pappa noen måneder. Be gutten om å spille deg ferdig, og be han om å ringe deg hvis han trenger kos. Men når du kommer , så skal pc`en ikke slås på, og dere skal gjøre ikke-pc ting hele tiden,

Dere kan gå ut, se på livet, utstillinger, konserter, øl med venner, kino, kjærlige spaserturer, sex i skogen, se på håndballkamp.

Jeg tror egentlig gutten din trenger å trene seg opp til å gjøre andre ting, at han kanskje elsker spill fordi det er der han har høy mestring. Det er ikke engang sikkert at det er spillet han elsker. Kanskje det er mestringen.

Han trenger å få gode opplevelser, han trenger å erfare at man ikke trenger å mestre ting fullt ut, men allikevel ha glede av det.

[jita]

Ja jeg tror bare et sjokk kan hjelpe han. Jeg vet at en kompis av meg gikk igjennom det samme med damen sin. Eller han hadde vel ikke så mye følelser igjen for henne, men i stedenfor å si i fra så stengte han seg bare inne i wow verden. fant til og med ei ny dame der. Det tok vel nesten et halvt år før han forsto hvor forferdelig han hadde oppført seg og gikk inn i masse depresjoner. Så det eneste rådet jeg har er også at du må prøve å sjokkere han, så han forstår han kan miste deg. Og helst før det er for seint og du mister alle følelser for han.

[Gjest AnonymBruker]

Slik jeg ser det er forholdet deres over. Hvis dere ikke snakker sammen, ikke gjør ting sammen, ja hva er da egentlig igjen? INGENTING! Hva holder deg der? Det treygge i det dere en gang hadde? Noen ganger må man ta det vonde, skumle steget for at ting skal bli bedre. Flytt ut!

[Facepainter]

Nå fikk jeg en enormt stygg idè, som jeg generellt fraråder på det sterkeste.

Ta pause .

Reis hjem til pappa noen måneder. Be gutten om å spille deg ferdig, og be han om å ringe deg hvis han trenger kos. Men når du kommer , så skal pc`en ikke slås på, og dere skal gjøre ikke-pc ting hele tiden,

Dere kan gå ut, se på livet, utstillinger, konserter, øl med venner, kino, kjærlige spaserturer, sex i skogen, se på håndballkamp.

Jeg tror egentlig gutten din trenger å trene seg opp til å gjøre andre ting, at han kanskje elsker spill fordi det er der han har høy mestring. Det er ikke engang sikkert at det er spillet han elsker. Kanskje det er mestringen.

Han trenger å få gode opplevelser, han trenger å erfare at man ikke trenger å mestre ting fullt ut, men allikevel ha glede av det.

Dette kan gå bra om han har et fnugg av fornuft igjen.

[Gjest AnonymBruker]

Ikke flytt ut.

Jeg og min samboer har vært i din situasjon.

Fyttet sammen når vi var 20, spilte WoW, var i samme guild, raidet sammen osv. Vi fyller begge 27 i år.

Ingen av oss har vel vært SÅ spillavhengige og vi lot det heller aldri gå utover jobb/skole. Det var en ting som stjal TV-tid og annen hobby tid.. og vi spilte heller enn å gå ut på byn.

Det du må innse er at han har et problem. Elsker du ham, så flyttet du ikke ut bare fordi noen pripne høner på et kvinneforum sier "herregud" i en post. Beklager, mente ikke å fornærme noen.

Elsker han deg, så vil han også innse problemet.

Jeg "sluttet" med "for mye" spilling før ham, og han har også interesse av mange andre spill. For meg er det kun ett, og ellers andre sunnere interesser, som ukentlige besøk til en stall osv. Uansett. Min fikk andre interesser etterhvert. Dansekurs og oppussing og ny jobb med mye overtid har tatt mye mer av hans tid enn spilling i det siste. Han vokser opp, rett og slett.

Men vi har iblant måtte ha noen alvorsprater. Feks om hvor lite jeg setter pris på enstavelses-ord mens han har øyenkontakt med skjermen når jeg vil prate med ham. Et godt åpent forhold er viktig.

Finn et øyeblikk der PCen ikke er rundt ham. Gjerne mens dere spiser middag når du har litt mer av oppmerksomheten hans. Forklar frustrasjonen. Forklar at du forstår. Pek på fakta, men ikke beskyld, på en måte. Ikke si "Du spiller for mye!" si heller "Jeg vil så gjerne gjøre andre ting med deg". Når han da fpør hva han skal finne på om ikke har andre interesser, så ha noen forslag klare. Kino, ut på middag, leie film? Eller for den del - se en film dere har lastet ned og spise taco sammen.

Du kjenner ham sevlsagt best, men med konkrete forslag av ting du vil gjøre sammen med ham så ber du ham ikke gå og finne på noe mer fornuftig på egen hånd... som kan være vanskelig for noen med avhengighet.

Blir avhengigheten og aggresjonen for ille, så tror jeg Blå Kors er gratis og har god erfaring med spillavhengighet.

Masse lykke til. Håper det går mot bedre tider for dere begge.

[Gjest AnonymBruker]

Til siste anonyme bruker: er man prippen fordi man har en annen mening ? Jeg har selv vaert avhengig og vet hvordan det er aa vaere den som satt med joggebuksa paa og spilte dagen lang, jeg har ogsa vaert den som har bodd sammen med en slik person naar jeg ikke lenger var avhengig.

Mange vaakner kun opp naar de ser at det VIRKELIG gaar utover livet. TS skriver jo at han blir helt rabiat og sur selv om hun bare foreslaar de minste tingene.

[Gjest AnonymBruker]

"problemet" med slike forhold er at den som er avhengig ikke ser at forholdet er på vei ned. "Du må skjønne at jeg må raide, hvis ikke så blir jeg jo kastet ut". "Du må jo skjønne at jeg MÅ spille denne instansen klokka 22.00 på en lørdagskveld og ikke se kveld med deg"."DU må skjønne at jeg ikke har tid til intime saker lenger". Sånn kan det ofte bli.

Snakk hans språk, fortell han at han er allerede i ett guild med deg, og dere må ha en fast avtale om å downe en middag sammen hver kveld, og raide en film/annen aktivitet minimum X ganger i uka, og hvis ikke ryker han ut av ditt guild. Og hvis han faktisk synes at wowguildet er viktigere enn kjæresteguildet bør han kuttes ut, for da prioriterer han ikke deg høyt nok til at du bør bruke din tid på han. Grunnen til at disse gutta prioriterer wow/spill er jo at slike guilds har klare regler, mens jentene ofte finner seg i ett oppmøte som aldri hadde blitt godtatt i spillet.

Jeg begynte å spille wow fordi kjæresten min spilte, og vi spilte mye i begynnelsen, mye pga vi bodde på ett sted hvor det var vanskelig å få seg en jobb, og vi hadde heller ikke noe sosialliv å snakke om. Og da ble wow det eneste vi hadde å drive med. Men så løsnet det for oss, vi fikk oss jobber og fikk flyttet, og da var det en selvfølge at vi spilte mindre. Han har for tida kuttet helt ut, mens jeg fortsatt spiller noe.

Jeg raider fortsatt på toppnivå i spillet, men er i ett casual guild, som i utgangspunktet raider 3,5 time, fire kvelder i uka. Disse kveldene vet kjæresten at jeg sannsynligvis er opptatt, men siden jeg raider ganske seint får vi vanligvis spist middag sammen, gått en tur med hunden og trent sammen før på dagen. Så bruker han tid på å lese bøker, se film eller treffe kompiser de kveldene jeg spiller. Og det funker ganske greit for oss, siden vi alltid har helgene sammen, og ett par kvelder i uka til fellesaktiviteter. Og er det noe spesielt vi skal gjøre, så kan jeg også droppe de faste raidene.

Dette fungerer fint for oss, og du må nesten bare finne ut hva som er minimum for at deres forhold skal fungere for deg, og om dette er noe han kan leve med. Det som er mest bekymringsverdig for deg er at han faktisk ikke er i stand til å tenke på alternative aktiviteter. Så sett opp minimum ett par kvelder i uka til å gjøre noe sammen. Hvis han ser verdien i dette etter å ha prøvd må dere bare finne en fordelingsnøkkel begge kan trives med. I tillegg bør du også finne deg en hobby som tar ett par kvelder i uka, siden spillingen hans virker mye verre hvis du bare sitter og ser på han som sitter ved pc'en. Hvis han faktisk ikke ser verdien i å gjøre koselige ting med dama si, så dump han. Da er han så langt ute og kjøre at ihvertfall ikke jeg ville kastet bort tida mi på han.

Og den der "pusswhipped"-holdninga er ikke kul. Om nødvendig får han finne bedre folk å spille med, som godtar at folk har ett liv utenom spillet. I mitt guild er de fleste i ett parforhold, og mange har barn. Og det at en unge begynner å skrike er alltid god grunn til å løpe fra tastaturet, og da tar de andre en pause og venter til de kommer tilbake. Og er det krise for resten av kvelden prøver vi bare å erstatte vedkommende med noen andre, uten sure miner. Samme hvis noen har en periode hvor partneren trenger en ekstra mye, da er det helt ok at man tar en pause fra spillet, og ingen slenger med leppa av den grunn. Så jeg ville også satt foten ned, og sagt at jeg ikke finner meg i å bli omtalt på den måten, og om nødvendig får han finne seg noen bedre spillevenner.

[FantasDick]

Vel, nå kjenner jeg til problemene deres fra før av TS, og utifra hva jeg vet om forholdet deres vil jeg egentlig bare si at du må bestemme deg for om du vil fortsette forholdet eller ikke. Han kan nok forbedre seg litt, men så lenge han fortsetter å spille vil han neppe forandre seg noe særlig.

I begynnelsen av mitt nåværende forhold mistet samboeren min jobben. Han fikk plutselig mye tid til å spille (hadde ikke noe annet å gjøre i følge han selv), satt oppe å gamet hele natten, sov hele dagen. Umulig å snakke med/til når han satt foran skjermen, gjorde aldri noe hjemme, hadde ikke "tid" til å spise middag sammen med meg samt hadde likesinnede venner som han kun "møtte" online. Etter å ha prøvd alt jeg kunne komme på uten å nå gjennom bestemte jeg meg for å si det som det var - jeg klarer ikke være sammen med deg lengre, jeg går fra deg om du ikke forbedrer deg. DA skjønte han alvoret og tok seg sammen. Litt. Etterhvert fikk han seg jobb igjen, vi kjøpte leilighet sammen (som trengte masse oppussing!), fikk oss hund og generelle forandringer som krevde andre rutiner. Men han spilte enda.

Nå, etter snart 4 år, har jeg funnet ut at han ikke vil bli noe "bedre" såframt han ikke finner ut selv at han skal slutte å spille e.l. Vi har begge to utformet "regler" og rutiner vi begge kan leve med, selv om vi er svært forskjellige. Han jobber, trener 3 dager i uka, går tur med hunden, bretter klær, tar ut søpla, spiser middag sammen med meg og kjører søndagstur med meg! Det er det eneste jeg krever, og jeg er helt ok med det. Resten av tiden hans bruker han stort sett til å spille (WoW, LoL, L4D o.l). Siden jeg er "grei på det" er han derimot ikke vanskelig å be om jeg vil finne på noe, se film, gå tur, reise bort, whatever. Det høres kanskje teit ut, men dette funker veldig fint for oss.

[Gjest AnonymBruker]

Har du venninner?

La han "få" de timene han har fast raidetid, og fortell av forholdet går til helvete om dere ikke finner på noe sammen et par timer i uka (altså de dagene han ikke har fast tid).

Arranger en dag eller to i måneden som datenight. Absolutt ingen PCer.

Går ikke han med noe slikt så gir han tydeligvis faen..

[Hoppetaujenta]

Jeg tror at du (ts) bare kan fortelle ham hva du syns og opplever i denne situasjonen. Etter å ha bedt om oppmerksomhet (som du ikke får) er det ikke stort mere å gjøre enn å gå hardt til verks, som noen foreslår her.

Det er ikke du som skal få ham til å slutte, det er ham selv som må innse at han har interesser som (i omfang) lager problemer for ham og deg i deres forhold. Kanskje også for ham i hans eget liv også, ettersom det blir et veldig innskrenket liv av dette. Det er heller ikke riktig at det er du som skal lide for hans manglende evne til å se klart.

Søk hjelp via lege, når du får deg jobb igjen. Snakking er av det gode om en får konstruktiv hjelp av et menneske som ser ting klart fra utsiden.

Kanskje kan du ta kontakt med en organisasjon som behandler mennesker med slik avhengighet. Spill er spill, uansett hva navnet er.

[Gjest .]

Jeg kjenner meg veldig igjen.

Min ex var også slik. Jeg følte hele tiden spillet/pc-en var 1.pri hos han, vi fant aldri på noe sammen, spillingen kom fremfor skole/jobb, drømmehelgen hans var LAN fremfor kveld med meg, han stod opp før meg for å spille osv osv

I mitt tilfelle endte forholdet etter et par år. Jeg gikk. Jeg orket ikke mer. Jeg vil ha en gutt som gir meg oppmerksomhet fremfor å kaste bort livet på spill.

Han ville heller ikke innse at det var et problem. "Hva skal jeg ellers gjøre?" osv var vanlige fraser. Vi bodde ikke sammen, så han syns ikke det gjorde noe om han spillte mens jeg ikke var der. Vel, det gjorde det. Fyren ble usosial, mistet alle vennene, la på seg, spiste bare junk, ble veldig passiv og lat, satt skole og jobb på vent osv. Det går utover alt! Jeg mistet interessen totalt! Det gjorde også at jeg aldri kunne se for meg å flytte sammen med han, ergo hadde forholdet ingen fremtid.

Vanskelig å råde deg om å gjøre det slutt, men i mitt tilfelle var det det rette.

Håper det er litt til hjelp å høre andres erfaringer og beslutninger i lignende problem:)

Lykke til uansett!