Sjenert

[Gjest AnonymBruker]

Jada, sier ikke at det er eneste grunnen. Jeg er selv ofte bare redd for å si noe rett og slett fordi jeg ikke har peilig på hva jeg skal si. Ikke nødvendigvis fordi jeg tror at det jeg kommer til å si vil høres dumt ut.

Men, når det er sagt, så har jeg presset meg så hardt de siste årene at mine nærmeste veninner trodde jeg hadde overvunnet sjenertheten og alle de skumle tankene som dukker opp i en situasjon hvor jeg ville blitt sjenert. De sier at jeg ikke virker sjenert lenger, tvert imot. Men i visse settinger så blir jeg ekstremt sjenert, men ikke sånn at jeg gjør meg liten og gjemmer meg bort, jeg bare kommer ikke på ting å si, og det kan være vanskelig å føre en samtale med meg.

Det går seg til med tiden er min erfaring, noen av oss er bare født mer sjenerte enn andre. Jeg bruker litt tid på å bli kjent med nye folk, er ikke den som kaster meg inn i samtalen med en gang men bruker heller ikke hele kvelden på å bli husvarm.

Hvis jeg hadde møtt noen som hadde oppfattet meg som selvopptatt og gitt uttrykk for det så hadde jeg følt meg veldig beklemt, for selvopptatt er jeg ikke. Har stor interesse og er omsorgsfull overfor andre folk. Idag kan jeg holde tale foran store forsamlinger og er ikke så redd for å drite meg ut, har blitt sikrere i min omgang med folk men blir som deg sjenert igjen i visse settinger. Er overhodet ikke redd for å si min mening i diskusjoner.

Tiden hjelper er min erfaring.

[Gjest Invicta]

Jeg er ikke sjenert hele tiden, det er mest i møte med fremmede mennesker. Jeg tør å si mine meninger til folk jeg kjenner. De som kjenner meg godt ser på meg som snill og godhjertet, rettferdig og omsorgsfull.

Det er bare det at når jeg treffer folk jeg ikke kjenner, noen jeg er usikker på, blir jeg ekstremt redd for at de ikke skal like meg, at jeg skal si noe dumt eller at jeg skal gjøre et dårlig inntrykk. Jeg er enig i at selvfokus er mer dekkende enn selvopptatt. For jeg er jo ikke selvopptatt sånn egentlig, og som jeg har sagt tidligere så finnes det flere måter å være selvopptatt på (og sjenert).

Mitt problem er at jeg ikke lenger tar initiativ til å møte nye mennesker. Jeg er veldig lite sosial av meg, fordi jeg ikke aner hva jeg skal si og gjøre. Det skal også sies at jeg har slitt med lavt selvbilde hele oppveksten, etter en hard barndom med mye mobbing. Så det er derfra jeg er blitt så sjenert.

Jeg ønsker selvsagt ikke å ha det sånn, og jeg prøver ofte å ta sjanser i situasjoner hvor jeg blir usikker på meg selv. Når jeg klarer det blir jeg glad og stolt

[Gjest Blondie65]

Jada, sier ikke at det er eneste grunnen. Jeg er selv ofte bare redd for å si noe rett og slett fordi jeg ikke har peilig på hva jeg skal si. Ikke nødvendigvis fordi jeg tror at det jeg kommer til å si vil høres dumt ut.

Men, når det er sagt, så har jeg presset meg så hardt de siste årene at mine nærmeste veninner trodde jeg hadde overvunnet sjenertheten og alle de skumle tankene som dukker opp i en situasjon hvor jeg ville blitt sjenert. De sier at jeg ikke virker sjenert lenger, tvert imot. Men i visse settinger så blir jeg ekstremt sjenert, men ikke sånn at jeg gjør meg liten og gjemmer meg bort, jeg bare kommer ikke på ting å si, og det kan være vanskelig å føre en samtale med meg.

Akkurat som å lese om meg selv dette. "DU sjenert, hæ?". Det er selvsagt de som ikke kjente meg før. De som kjente meg da og nå sier derimot at utviklingen har vært helt fenomenal og begge deler er like godt å høre.

Når det gjelder å følge en samtale og føre en samtale: hvis jeg ikke kjenner så mange er nok jeg stille - men nå skal det bare et emne som interesserer meg til så "slenger jeg meg inn" fordi jeg vet at det verste som kan skje er at jeg sier noe som får folk til å le. Det er ikke sånn at jeg tror lenger at det er livsfarlig å si noe "galt". En enorm befrielse å komme så langt.

[Anglofil]

Er ganske sjenert selv, selv om det varierer litt på situasjon og menneskene det gjelder, og for å være ærlig er det ikke noe jeg tenker veldig mye på, altså at mennesker er sjenerte. For meg er det like normalt som de menneskene som er utadvente.

Mvh Yvonne

[Gjest stillness]

Er ganske sjenert selv, selv om det varierer litt på situasjon og menneskene det gjelder, og for å være ærlig er det ikke noe jeg tenker veldig mye på, altså at mennesker er sjenerte. For meg er det like normalt som de menneskene som er utadvente.

Mvh Yvonne

Sånn tror jeg ikke det er alle som tenker desverre.Eller det er det jeg har erfart vertfall.Noen ganger blir man jo sett på som litt rar hvis man er sjenert.

Jeg har ikke noe imot å være sjenert selv,men det jeg ønsker er å bli tryggere i forskjellige situasjoner og ikke tenke som mye negativt.Og også å tørre å si hva jeg mener uten å tenke at det er dumt eller hva nå enn som flyr gjennom hodet mitt akkurat i det øyeblikket