Sjenert

[Sarafina]

Hva tenker dere om sjenerte folk? Som blir nervøse når de møter dere for første gang, klarer ikke holde øyekontakten ordentlig, etc.

Og hva kan gjøres for å BLI KVITT sjenerthet?

[Gjest Blondie65]

Hva tenker dere om sjenerte folk? Som blir nervøse når de møter dere for første gang, klarer ikke holde øyekontakten ordentlig, etc.

Og hva kan gjøres for å BLI KVITT sjenerthet?

Sjenerthet er et overfokus på hva slags inntrykk en selv gjør og hvordan det en eventuelt til slutt tør å driste seg til å si blir mottatt.

Nøkkelen til å bli kvitt sjenerthet er å være klar over dette overfokuset og fokusere på verden rundt seg istedet.

En god nøkkel til å snu dette fokuset er å lære å gi og ta i mot komplimenter. Hvis noen faktisk gir en et kompliment så takk for det. Vend deg til å gi komplimenter - jeg kunne ofte før TENKE "Oi så fin Ruth var på håret i dag" - nå SIER jeg det. Alle liker å få høre at de er fin (selv de som ikke kan ta i mot komplimenter).

En annen måte å overvinne sjenerthet - spesielt hvis denne opptrer i fremmede situasjoner eller i situasjoner der man treffer nye mennesker - er å bli en aktiv lytter og bestemme seg for å kommentere det en lytter til. Også her kan dette med komplimenter komme inn f.eks. "jeg likte veldig godt det du sa om ... og det er noe jeg også har erfart". Vips så er Tause-Birgitte blitt en hyggelig og positiv person.

Dvs. det er ikke "vips". Det tar tid, og det virker både stotrete og kunstig til å begynne med. Men du som det gir resultater!

Og hva jeg tenker om en sjenert person? Ikke i nærheten av så mye som den sjenerte personen tenker selv .

Hilsen Blondie65 - fra "unnskyld at jeg opptar plass i universet" til "utadvendt" i løpet av 1-2 år

[Sarafina]

Takk for kjempebra svar!

For min egen del blir "problemet" mitt verre når jeg har det i bakholdet - som du skriver, jeg får prøve å fokusere på det som skjer rundt istedet... Gud for en uvane det er, ikke så lett å bli kvitt, selv om du aldri så gjerne vil.

Har ofte tenkt på hva folk egentlig tenker om meg, for førsteinntrykket blir sikkert ikke så bra når man er sjenert... Takk for klokt svar.

[Gjest Blondie65]

Selvsagt hjelper det ikke å tenke hele tiden "nå må jeg bli kvitt sjenertheten min". Det er jo direkte å skyte seg i foten i sosiale settinger.

Når jeg sier at nøkkelen er å være klar over overfokuset så betyr det at man rett og slett VET at det er en feilkobling og at man arbeider bevisst med feilkoblingen.

For å nå målet med dette arbeidet er det lurt å sette seg mål - svært enkle mål. F.eks. i dag i den sosiale settingen jeg skal i så skal jeg gi minst et kompliment. Eller heretter skal jeg alltid takke for komplimenter.

Problemet hos oss som har det som naturlig å være tilbaktrukket er at hjernen arbeider på høygir og noe av den arbeider med er direkte destruktivt. Hvis vi lærer oss å være konstruktiv istedet og spesielt hvis vi lærer oss å stoppe denne destruktive spiralen så går det mye bedre med sosialiseringen.

Jeg husker at jeg i gamle dager så opp til mennesker som kunne komme med en kvikk kommentar og gjerne en morsom en. Jeg tenkte hvordan får de det til? Og nå oppdager jeg at ofte er det jeg som kommer med den kvikke kommentaren (vel og merke snakker vi ikke her om å være nedlatende om andre). Og ofte tenker jeg "hvordan får jeg det til"? . Svaret er at det er fordi jeg lytter, og istedenfor å tenke alle de destruktive tankene så bruker hjernen tid på å assosisere det jeg lytter til med erfaringer og ting fra hukommelsen til å komme med kvikke kommentarer.

Etterhvert som man vender seg til å undertrykke sjenertheten ved å delta mer ser man at dette er noe man mestrer. Verden går ikke under i flammer og alt blir dødsflaut og pinlig fordi du kom med din mening. Og selv om man kanskje rødmer av oppmerksomheten til å begynne så blir dette mer sjeldent etterhvert som man mestrer det.

[Gjest gjestdeluxe]

Hva tenker dere om sjenerte folk? Som blir nervøse når de møter dere for første gang, klarer ikke holde øyekontakten ordentlig, etc.

Og hva kan gjøres for å BLI KVITT sjenerthet?

Jeg tenker at det er slitsomt at de er så utrolig selvopptatte. De bruker kun energien på seg selv, og ikke på situasjonen/andre rundt de. De har mye hemninger.

Det som må til er trening (mentalt og praktisk sosial trening) og man må nok tenke seg at den går over lengre tid.

Det kan være så mange årsaker til sjenerthet: medfødt - og kanskje forsterket gjennom dårlige foreldre relasjoner eller andre årsaker under oppveksten. Man bør se litt på mulige årsaker, før en bestemmer seg for hvordan det skal løses. Du kan også låne bøker om dette på biblioteket og søke på internett.

[smalls]

Jeg tenker at det er slitsomt at de er så utrolig selvopptatte. De bruker kun energien på seg selv, og ikke på situasjonen/andre rundt de. De har mye hemninger.

Det som må til er trening (mentalt og praktisk sosial trening) og man må nok tenke seg at den går over lengre tid.

Det kan være så mange årsaker til sjenerthet: medfødt - og kanskje forsterket gjennom dårlige foreldre relasjoner eller andre årsaker under oppveksten. Man bør se litt på mulige årsaker, før en bestemmer seg for hvordan det skal løses. Du kan også låne bøker om dette på biblioteket og søke på internett.

Er man selvopptatt fordi man er sjenert? Nei det synes jeg ble helt feil å si

[Gjest Invicta]

Er man selvopptatt fordi man er sjenert? Nei det synes jeg ble helt feil å si

Jeg reagerte også på den uttalelsen først. Så tenkte jeg litt over det - og kom fram til at det er jo faktisk helt sant. Ihvertfall når det gjelder meg. Istedenfor å fokusere på den andre, så tenker jeg kun på for eksempel hvilket inntrykk jeg gir, eller hva jeg sier, eller hvordan den andre tolker hva jeg sier, og jeg er redd for å si noe galt. Det var litt tøft å innse, men jeg er faktisk selvopptatt. Men det finnes flere måter å være selvopptatt på.

Og det er slitsomt å ha det sånn. Jeg har vært sjenert så lenge jeg kan huske.

Jeg er glad for at jeg kom over denne tråden, og tusen takk til Blondie for svarene hun har gitt her - det får meg til å tenke at jeg kan jobbe med det.

[Gjest Blondie65]

Selvopptatt høres veldig negativt ut. Høres ut som vi er sjøldiggere som ikke bryr seg om andre.

Mens det vi i virkeligheten er selvfokuserte - opptatt av hva slags inntrykk andre har av oss.

[Gjest gjestdeluxe]

Er man selvopptatt fordi man er sjenert? Nei det synes jeg ble helt feil å si

Ja, de som er hemmende sjenerte tenker kun på seg selv: hva som skjer inne i hodet på det og hvordan alle andre oppfatter de.

Man kan si at de er ytrestyrt: bryr seg for mye om hva omgivelsene sier. Men min oppfatning er at hemmende sjenerte mennesker også er svært selvfokuserte: de tenker for mye på seg selv, og bruker liten energi på å være i situasjonen med de andre.

[Sarafina]

Ja, de som er hemmende sjenerte tenker kun på seg selv: hva som skjer inne i hodet på det og hvordan alle andre oppfatter de.

Man kan si at de er ytrestyrt: bryr seg for mye om hva omgivelsene sier. Men min oppfatning er at hemmende sjenerte mennesker også er svært selvfokuserte: de tenker for mye på seg selv, og bruker liten energi på å være i situasjonen med de andre.

Fra nå av skal jeg konsentrere meg om å ha fullt fokus på det ting dreier seg om. Har tatt meg selv i å tenke "nå skal jeg ihvertfall ikke være sjenert!" iblant, og det hjelper ihvertfall ikke...

Noen som har flere tips?? Jeg sliter av og til med øyekontakt... nesten flaut å innrømme det, men...

Hos meg kommer alt an på dagsformen. Er jeg sliten og har en skikkelig dårlig dag, er det tilog med vanskelig å feste blikket..

[Teriyaki]

Jeg reagerte også på den uttalelsen først. Så tenkte jeg litt over det - og kom fram til at det er jo faktisk helt sant. Ihvertfall når det gjelder meg. Istedenfor å fokusere på den andre, så tenker jeg kun på for eksempel hvilket inntrykk jeg gir, eller hva jeg sier, eller hvordan den andre tolker hva jeg sier, og jeg er redd for å si noe galt. Det var litt tøft å innse, men jeg er faktisk selvopptatt. Men det finnes flere måter å være selvopptatt på.

Og det er slitsomt å ha det sånn. Jeg har vært sjenert så lenge jeg kan huske.

Jeg er glad for at jeg kom over denne tråden, og tusen takk til Blondie for svarene hun har gitt her - det får meg til å tenke at jeg kan jobbe med det.

Jeg kan kun til en viss grad være enig. Altså, grunnen til at man er sjenert er fordi man er redd for å dumme seg ut, men det handler da vitterlig ikke om samme type "selvopptatthet" som de som går rundt og tenker "se på meg, se på meg". En sjenert person ønsker ikke å være sjenert, for det er en real hindring. Dessuten så handler det ikke alltid om at man er redd for hvordan en selv skal framstå.

Jeg selv har jobbet mot dette i mange år, og blir bare bedre og bedre. Men jeg sliter fortsatt. I dag hadde jeg f.eks. kjempelyst til å rose spinninginstruktøren for en flott time og at jeg hadde ingenting å klage på (det var en idiot der som begynte å kjefte på henne foran alle), heller det motsatte! Men idet jeg gikk fordi og sa hadet, så kom bare ikke ordene ut. Det synes jeg var synd, for jeg syntes hun fortjente et skikkelig komplemang. Ser ikke helt hvordan det er å være selvopptatt?

Selvopptatt er for meg et negativt ord, og i denne sammhengen så blir det ikke riktig å bruke det ordet.

Og dessuten - jeg som sjenert har alltid brydd meg kjempemye om andre. Jeg har aldri tenkt kun på meg selv. Har alltid blitt betegnet som en omsorgsfull, hensynsfull og inkluderende person, til tross for at jeg med fremmede folk kan bli relativt sjenert til tider. Før var det så ille at jeg klarte ikke å komme på noe å si i det hele tatt.

En person som tenker så negativt om de som sliter med å være sjenert, kan umulig vite helt hva det å være sjenert dreier seg om.

Endret 25. april 2010 av Teriyaki

[Gjest Blondie65]

Fra nå av skal jeg konsentrere meg om å ha fullt fokus på det ting dreier seg om. Har tatt meg selv i å tenke "nå skal jeg ihvertfall ikke være sjenert!" iblant, og det hjelper ihvertfall ikke...

Noen som har flere tips?? Jeg sliter av og til med øyekontakt... nesten flaut å innrømme det, men...

Hos meg kommer alt an på dagsformen. Er jeg sliten og har en skikkelig dårlig dag, er det tilog med vanskelig å feste blikket..

For meg er det ukjente / fremmede situasjoner som er verst. Men jeg har lært meg å arbeide meg gjennom disse også. Blikkontakt er nok det jeg takler dårligst i fremmede settinger fortsatt. Kjenner jeg menneskene jeg er omgitt av er dette ikke noe problem.

Å overkomme sjenerhet handler om å øve, øve, øve, øve og øve. Mer og mer. Allier deg gjerne med noen - be de holde blikket ditt - be de om at de skal be deg se på dem mens du snakker.

[Gjest Blondie65]

Selvopptatt er for meg et negativt ord, og i denne sammhengen så blir det ikke riktig å bruke det ordet.

Og dessuten - jeg som sjenert har alltid brydd meg kjempemye om andre. Jeg har aldri tenkt kun på meg selv. Har alltid blitt betegnet som en omsorgsfull, hensynsfull og inkluderende person, til tross for at jeg med fremmede folk kan bli relativt sjenert til tider. Før var det så ille at jeg klarte ikke å komme på noe å si i det hele tatt.

En person som tenker så negativt om de som sliter med å være sjenert, kan umulig vite helt hva det å være sjenert dreier seg om.

Jeg er helt enig med deg og selvfokus er nok et bedre ord.

Jeg tror også at man må ha opplevd hemmende sjenerthet for å forstå hva det er snakk om. Det er ikke bare det at en ikke tørr - men når man i mange år ikke har turd å ta ordet betyr det også at en ikke har stemme. Så teit det enn høres ut, men når man med blikket nedslått og haken på brystet prøver å si "jeg synes det var en flott spinningtime" så høres man knapt hvis man er så heldig å få ut et eneste ord. Jeg slet med stotring og en stemme som sviktet også - noe jeg fortsatt har problemer med.

Det som hjelper meg er at jeg bestemmer meg på forhånd at nå skal jeg si noe positivt.

Men akkurat som deg Teryaki så svikter motet av og til i siste øyeblikk, eller man nøler akkurat så lenge at det blir unaturlig å si noe.

[Gjest navnelapp]

Dette kan skje også for personar som framstår som sjølvsikre. Ingen menneske er berre ein ting. Eg er av og til sjølvsikker og av og til sjenert, det kjem an på situasjon og dagsform og måten eg blir møtt på.

Og så tek eg opp at noko eg har sagt her før: Du ville ikkje bry deg så mykje om kva folk tenkte om deg viss du visste kor sjelden dei gjer det. Dei fleste tenker på seg sjølv.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg kan kun til en viss grad være enig. Altså, grunnen til at man er sjenert er fordi man er redd for å dumme seg ut, men det handler da vitterlig ikke om samme type "selvopptatthet" som de som går rundt og tenker "se på meg, se på meg". En sjenert person ønsker ikke å være sjenert, for det er en real hindring. Dessuten så handler det ikke alltid om at man er redd for hvordan en selv skal framstå.

Jeg vil nå påstå at det finnes flere grunner til at man er sjenert. Hvis man har vokst opp med f. eks voldelige personer/noen som har skadet deg enten fysisk eller psykisk over lang tid, handler det vel heller om at man er direkte redd for mennesker. Jeg mener dette handler mindre om selvopptatthet og mer om selvforsvar.

[Gjest stillness]

Jeg er også svært sjenert og har vært det i mange år.For ett par måneder siden bestemte jeg for å begynne å jobbe med det.Det går nå sakte men sikkert bedre og jeg er mer positiv enn på lenge

Man overfokuserer på seg selv når man er sjenert og alt blir gjerne negativt,men jeg er også uenig i at man er selvopptatt.Det er ikke noe jeg kjenner meg igjen i.Jeg er svært interessert i andre mennesker,men fokuserer ofte så mye på meg selv og at jeg må gjøre alt "riktig" at jeg mister en del på det.

Å ta imot komplimenter er veldig vanskelig for meg,men nå istedet for å si 'Nei,jeg tror ikke det' eller noe annet negativt så prøver jeg å takke.Jo mer man fokuserer på det negative jo mer plass får det også.

Har fortsatt problemer med å gi andre komplimenter,for jeg føler meg litt rar på en måte når jeg gjør det.

Men det handler igjen om negative tankemønstre som ofte er så innøvd at det føles naturlig.Sånn er det vertfall for meg.

Noe som hjelper meg er å prøve å snu tankene mine.Erstatte dem med noe mer positivt eller logisk og spørre meg selv 'er det virkelig sånn eller er det bare jeg som tror det?'

Jeg har fortsatt masse arbeid igjen,men på de to siste månedene har jeg gjort masse ting som jeg aldri ville gjort før det.Små skritt er det som skal til!

[Gjest stillness]

*dobbeltposting*

Endret 26. april 2010 av stillness

[Gjest stillness]

Og så tek eg opp at noko eg har sagt her før: Du ville ikkje bry deg så mykje om kva folk tenkte om deg viss du visste kor sjelden dei gjer det. Dei fleste tenker på seg sjølv.

Det der er så sant.Er noe jeg har lært og fortsatt lærer.Folk legger ofte ikke merke til deg en gang.Før kunne jeg tenke at alle sikkert så at jeg rødmet så "mye" eller at jeg sa noe "dumt",men de fleste så det sikkert ikke en gang eller tenkte ikke så mye over det.

[Teriyaki]

Jeg vil nå påstå at det finnes flere grunner til at man er sjenert. Hvis man har vokst opp med f. eks voldelige personer/noen som har skadet deg enten fysisk eller psykisk over lang tid, handler det vel heller om at man er direkte redd for mennesker. Jeg mener dette handler mindre om selvopptatthet og mer om selvforsvar.

Jada, sier ikke at det er eneste grunnen. Jeg er selv ofte bare redd for å si noe rett og slett fordi jeg ikke har peilig på hva jeg skal si. Ikke nødvendigvis fordi jeg tror at det jeg kommer til å si vil høres dumt ut.

Men, når det er sagt, så har jeg presset meg så hardt de siste årene at mine nærmeste veninner trodde jeg hadde overvunnet sjenertheten og alle de skumle tankene som dukker opp i en situasjon hvor jeg ville blitt sjenert. De sier at jeg ikke virker sjenert lenger, tvert imot. Men i visse settinger så blir jeg ekstremt sjenert, men ikke sånn at jeg gjør meg liten og gjemmer meg bort, jeg bare kommer ikke på ting å si, og det kan være vanskelig å føre en samtale med meg.

Endret 26. april 2010 av Teriyaki

[Gjest AnonymBruker]

Har selv vært/er voldsomt sjenert i situasjoner hvor jeg ikke kjenner folk, eller folk jeg ikke har møtt før. Da jobber hjernen på høygir, og jeg kjenner jeg blir varm og jeg får gjerne migrene da jeg er tilbake i komfortabel-sonen, og det er virkelig stressende.

Jeg har fått høre at folk har trodd/synes jeg er arrogant, fordi jeg ikke sier noe og fordi jeg ikke går rundt og smiler når de ser meg. Dette føles litt urettferdig fordi jeg tenker jo at jeg smiler eller hilser ikke på folk jeg ikke kjenner, med mindre jeg kræsjer i dem eller noe slikt på vei inn ett sted.

I situasjoner med f.eks familien til samboeren min er jeg voldsom kvikk i replikken, og selv om jeg alltid er litt nervøs da jeg kommer dit, tar det 1 minutt så har jeg som regel allerede lirt av meg noe som har fått de andre til å le, og da merker jeg at det har løsnet. Jeg er nok redd for at de skal mislike meg, selv om jeg vet at de ikke gjør det.

Det er viktig å tenke at ; drit i hva de synes om deg, vær deg selv det er det beste.