Er jeg uelskbar?

[Fredagslunch]

Årsaken til at jeg skriver dette innlegget, er både nyskjerrighet og en stor dose oppgitthet.

Hva er det med meg som gjør at ingen blir forelsket i meg?

Jeg er i slutten av tjueåra og har vært singel i tre år med to samboerskap bak meg.

Nå er det kanskje en overdrivelse å si at "Ingen" blir det, det har vært et og annet hankjønn som har vist sin interesse opp i gjennom.

Da jeg var tjue år for eksempel, flytta jeg til en annen by, og der opplevde jeg at svært mange gutter meldte sin interesse. Jeg fikk også høre via omveier at "alle" syntes jeg var "dødspen" og at mange jenter var sjalu på meg.

Også i dag får jeg av og til høre at folk har sagt om meg "hun er et av de peneste menneskene jeg vet" osv.

Jeg får altså fortsatt høre at jeg er attraktiv. Får dessuten høre at folk tror jeg fortsatt er i tenåra (utseendemessig) og må stadig vekk vise legitimasjon når jeg skal kjøpe øl på butikken, og på utesteder som har 18-årsgrense og sånn. Vet at dette virker litt skrytete å skrive, men jeg mener at det er viktig for å få et lite grunnlag man kan gi et svar tilbake til meg på. At det er med på å skape et bilde av situasjonen.

Poenget er at det fortsatt er en og annen fyr som viser interesse, men dette er ikke gutter jeg kjenner noen tiltrekning ovenfor. Jeg vet at jeg nå vil få råd som "slutt å vær så kresen".

Men hvordan skal jeg slutte med det? Man bestemmer ikke over sine egne følelser. Jeg kan ikke bestemme meg for å være forelska eller ikke.

Jeg har alltid forelsket meg fullstendig hodestups når jeg først har blitt forelsket i noen. Og alltid har det gått på trynet. Jeg er et menneske med et svært sterkt følelsesliv, mange bølgedaler men også en del himmelstorming ,) Faktisk opplever jeg at jeg er fanget i mine egne følelser.

Jeg har heller aldri greid å ha one-night-stands og har bare hatt sex med 9 menn i hele mitt liv. Dette fordi det er komplett umulig for meg å skru av følelsene når jeg har sex med noen jeg liker. Jeg har forresten aldri sex med noen som jeg IKKE liker, fordi jeg ikke klarer å tenne på noen jeg ikke har følelser for. Så da sier det seg jo selv at de jeg har sex med, er folk jeg har følelser for, og når jeg har sex med dem blir jeg svært knyttet til dem. Følelsene for dem blir sterkere.

Selv om jeg har sterke følelser, greier jeg å la være å sende tusen tekstmeldinger når jeg forelsker meg i noen. Jeg tror ikke jeg er spesielt masete heller, men det er slitsomt å bekjempe trangen til å ta kontakt med noen når alt man vil i hele verden er å høre dette andre mennesket si; "hallo" i den andre enden når man ringer.

Det som er problemet mitt er at jeg (tydeligvis) aldri greier å møte noen som har like sterke følelser for meg som jeg har for dem.

De jeg forelsker meg i, har til felles at mange andre jenter også blir forelsket i dem. Ikke den mest ideelle situasjonen, kanskje.

Disse guttene er også ganske kjekke på litt spesielle måter (ingen klassiske muskelbunter med andre ord, men likevel attraktive).

De er også smarte, veldig morsomme, gjerne litt sånn "bajas-aktige" gutter som får mye oppmerksomhet og liker det. Gutter som alle vil være venner med og som blir sett og hørt.

Det som skjer er at vi har en liten greie, før jeg blir dumpa, kanskje til fordel for en annen jente.

Det som er utrolig kjipt, er at dette ikke skjer med den nye jenta. Neida, henne blir han hos, forelsker seg i og er trofast mot.

Det er med andre ord ikke slik at dette er en gutt som liker å være rundbrenner og singel, men derimot en gutt som VIL være i et fast forhold med den rette jenta.

Jeg bare lurer på, og dette er hovedspørsmålet:

HVORFOR ER JEG ALDRI DEN RETTE JENTA?

Hvorfor er jeg aldri "nok" for den andre personen?

Det virker alltid som at guttene liker meg og at de synes jeg er pen, spesiell og litt rar.

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke greier å holde på interessen dems.

Jeg er så lei av at dette alltid skjer. Det har akkurat skjedd igjen, og nå orker jeg ikke mer. Hvor mange ganger skal jeg gå igjennom dette? Jeg strever i månedsvis med å glemme det og hater meg selv. Jeg hater meg selv både fordi jeg blir forelska i uoppnåelige gutter og fordi at jeg ikke er i stand til å være glad i det hele tatt, i de periodene jeg har det sånn som nå. Faktisk har jeg vek gått rundt de tre siste årene og vært deprimert på grunn av gutter.

Forstår at jeg kan virke litt ynkelig pga slik jeg legger frem problemet mitt, men dette er mine innerste tanker og jeg skriver dm som de er uten omsvøp. Ingen vits i å prøve å gjøre seg kul her inne som hundre prosent anonym.

Endret 23. april 2010 av Fredagslunch

[Steinar40]

Jeg bare lurer på, og dette er hovedspørsmålet:

HVORFOR ER JEG ALDRI DEN RETTE JENTA?

Hvorfor er jeg aldri "nok" for den andre personen?

Fordi du ikke har truffet den rette mannen ennå. Og kanskje er du ikke moden for noe seriøst parforhold heller.

Men det skader selvfølgelig aldri å se over din egen oppførsel, om du faktisk gjør noe som kan oppfattes feil eller uheldig. Dvs. noe som gjør en mann usikker på deg.

Altså at han får følelsen av at han ikke kan stole helt på deg på alle områder.

Endret 23. april 2010 av Steinar40

[Gjest brutal_mann]

Fordi du er den kvinnelige utgaven av meg. Og antagelig fordi du satser ALT for høyt.

[Gjest AnonymBruker]

Da synes jeg brutal mann og fredagslunch burde møtes for en date

[Fredagslunch]

Fordi du er den kvinnelige utgaven av meg. Og antagelig fordi du satser ALT for høyt.

Jasså du!

Hva mener du egentlig med at jeg "satser ALT for høyt" ?

- At jeg ikke er "pen" nok for dem jeg vil ha, eller ikke "kul" nok?

Og vil du fortelle meg litt om hvordan du er, siden jeg er den "kvinnelige utgaven" av deg? Slik at det gir mening, altså. Hehe.

Takk for svar!

[Fredagslunch]

Fordi du ikke har truffet den rette mannen ennå. Og kanskje er du ikke moden for noe seriøst parforhold heller.

Men det skader selvfølgelig aldri å se over din egen oppførsel, om du faktisk gjør noe som kan oppfattes feil eller uheldig. Dvs. noe som gjør en mann usikker på deg.

Altså at han får følelsen av at han ikke kan stole helt på deg på alle områder.

Og hva gjør en mann usikker?

Var inntrykket ditt at jeg ikke er helt mode for et seriøst parforhold? Interessant at du sier det. For på mange måter tror jeg du har rett. Jeg har sterk frihetstrang og har ofte problemer med å gjøre valg fordi valget kan gjøre slik at jeg ikke kan ombestemme meg ved en senere anledning

I samboerforholdene mine ble jeg rastløs, sluttet veldig raskt med å ha glede av sexlivet og var i tillegg utro i det siste samboerforholdet.

Jeg veit at dette er helt forferdelige ting, og at jeg er et egoistisk, u-empatisk krek. Men det var nå en gang dette som skjedde.

Vil legge til at jeg ikke oppfører meg som et "egoistisk, u-empatisk krek" når jeg er sammen med disse uoppnåelige flørtene mine. Da strekker jeg meg veldig langt for at de skal ha det bra.

Endret 23. april 2010 av Fredagslunch

[Gjest lolita___]

Du har sikkert ikke møtt den rette.Når du møter han og føler at han vil du satse på så vil han helt sikkert føle det samme.Kjærlighet må være begge veier..

Den rette finnes nok for alle,det tror jeg på hvertfall.

[Steinar40]

Og hva gjør en mann usikker?

Var inntrykket ditt at jeg ikke er helt mode for et seriøst parforhold? Interessant at du sier det. For på mange måter tror jeg du har rett. Jeg har sterk frihetstrang og har ofte problemer med å gjøre valg fordi valget kan gjøre slik at jeg ikke kan ombestemme meg ved en senere anledning

I samboerforholdene mine ble jeg rastløs, sluttet veldig raskt med å ha glede av sexlivet og var i tillegg utro i det siste samboerforholdet.

Jeg veit at dette er helt forferdelige ting, og at jeg er et egoistisk, u-empatisk krek. Men det var nå en gang dette som skjedde.

Vil legge til at jeg ikke oppfører meg som et "egoistisk, u-empatisk krek" når jeg er sammen med disse uoppnåelige flørtene mine. Da strekker jeg meg veldig langt for at de skal ha det bra.

Ingenting gjør en mann mer usikker på dama enn når hun viser uønsket interesse for andre mannfolk.

Og utroskap er vanligvis det samme som en dødsdom for et parforhold.

Blir en slik oppførsel en uvane, og du bor på et lite sted, så får du dessuten et rykte om å være "billig". Da mister du automatisk all seriøs interesse fra alle menn som har hørt dette ryktet. Og på et lite sted vil det være alle menn.

Magefølelsen din sier deg at du ikke er moden, og da er du nok umoden også, og du bør heller vente til du blir moden.

Og det er altså ikke noe bedre å strekke seg for langt, enn å strekke seg for kort.

Strekker du deg for langt, eller for kort, så mister du mannens respekt.

[Gjest Carleigh-Ann]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, ts. Desverre så er det noen av oss som sliter med å finne seriøse kjærester. Det er ikke noe enkelt svar på hvorfor det er sånn, men vi må bli flinkere til å sortere vekk de som ikke er bra for oss. Veldig vanskelig da man ikke er synsk, jeg vet, men visse tegn burde du se etter før du faller for noen og blir såret.

Tenk over følgende når du møter noen du liker: er han flink til å ta initiativ? Bryr han seg om hvordan du har det, virker han interesserti deg som person og ikke bare i musa di? Har han 600+ venner på facebook og masse kvinnelige bekjente? Legger han framtidsplaner med deg? En gutt er dsv ikke intr hvis han er dårlig på å ta kontakt. Menn er feige og ignorerer deg heller i stedet for å ta en samtale på at de ikke er intr i noe seriøst. Og en som virkelig liker deg vil foreslå andre aktiviteter enn kun sengekos..

Det beste for deg ts er å bli trygg på deg selv, være klar på dine grenser og ikke bry deg om hva andre sier.

Jeg har bedt om råd for det samme selv, men det er ikke så lett å følge sine egne råd, tro meg! Og det ER flere fisk i havet, du må bare svømme forbi torskene

[Gjest brutal_mann]

Jasså du!

Hva mener du egentlig med at jeg "satser ALT for høyt" ?

- At jeg ikke er "pen" nok for dem jeg vil ha, eller ikke "kul" nok?

Og vil du fortelle meg litt om hvordan du er, siden jeg er den "kvinnelige utgaven" av deg? Slik at det gir mening, altså. Hehe.

Takk for svar!

Alt for høyt er at du ikke er pen nok, rik nok, samme sosiale nivå og/eller samme intelligensnivå. Vi kan misslike det så mye vi bare vil, men slik er verden.

Du er den kvinnelige utgaven av meg da du stadig ikke er nok for noen, mens neste person i "noen" sitt liv er mer enn nok og vel så det.

Ikke noe av dette er noe å gjøre med, en faller for de en faller for. Så enkelt.

[Cuckold]

Årsaken til at jeg skriver dette innlegget, er både nyskjerrighet og en stor dose oppgitthet.

Hva er det med meg som gjør at ingen blir forelsket i meg?

Jeg er i slutten av tjueåra og har vært singel i tre år med to samboerskap bak meg.

Nå er det kanskje en overdrivelse å si at "Ingen" blir det, det har vært et og annet hankjønn som har vist sin interesse opp i gjennom.

Da jeg var tjue år for eksempel, flytta jeg til en annen by, og der opplevde jeg at svært mange gutter meldte sin interesse. Jeg fikk også høre via omveier at "alle" syntes jeg var "dødspen" og at mange jenter var sjalu på meg.

Også i dag får jeg av og til høre at folk har sagt om meg "hun er et av de peneste menneskene jeg vet" osv.

Jeg får altså fortsatt høre at jeg er attraktiv. Får dessuten høre at folk tror jeg fortsatt er i tenåra (utseendemessig) og må stadig vekk vise legitimasjon når jeg skal kjøpe øl på butikken, og på utesteder som har 18-årsgrense og sånn. Vet at dette virker litt skrytete å skrive, men jeg mener at det er viktig for å få et lite grunnlag man kan gi et svar tilbake til meg på. At det er med på å skape et bilde av situasjonen.

Poenget er at det fortsatt er en og annen fyr som viser interesse, men dette er ikke gutter jeg kjenner noen tiltrekning ovenfor. Jeg vet at jeg nå vil få råd som "slutt å vær så kresen".

Men hvordan skal jeg slutte med det? Man bestemmer ikke over sine egne følelser. Jeg kan ikke bestemme meg for å være forelska eller ikke.

Jeg har alltid forelsket meg fullstendig hodestups når jeg først har blitt forelsket i noen. Og alltid har det gått på trynet. Jeg er et menneske med et svært sterkt følelsesliv, mange bølgedaler men også en del himmelstorming ,) Faktisk opplever jeg at jeg er fanget i mine egne følelser.

Jeg har heller aldri greid å ha one-night-stands og har bare hatt sex med 9 menn i hele mitt liv. Dette fordi det er komplett umulig for meg å skru av følelsene når jeg har sex med noen jeg liker. Jeg har forresten aldri sex med noen som jeg IKKE liker, fordi jeg ikke klarer å tenne på noen jeg ikke har følelser for. Så da sier det seg jo selv at de jeg har sex med, er folk jeg har følelser for, og når jeg har sex med dem blir jeg svært knyttet til dem. Følelsene for dem blir sterkere.

Selv om jeg har sterke følelser, greier jeg å la være å sende tusen tekstmeldinger når jeg forelsker meg i noen. Jeg tror ikke jeg er spesielt masete heller, men det er slitsomt å bekjempe trangen til å ta kontakt med noen når alt man vil i hele verden er å høre dette andre mennesket si; "hallo" i den andre enden når man ringer.

Det som er problemet mitt er at jeg (tydeligvis) aldri greier å møte noen som har like sterke følelser for meg som jeg har for dem.

De jeg forelsker meg i, har til felles at mange andre jenter også blir forelsket i dem. Ikke den mest ideelle situasjonen, kanskje.

Disse guttene er også ganske kjekke på litt spesielle måter (ingen klassiske muskelbunter med andre ord, men likevel attraktive).

De er også smarte, veldig morsomme, gjerne litt sånn "bajas-aktige" gutter som får mye oppmerksomhet og liker det. Gutter som alle vil være venner med og som blir sett og hørt.

Det som skjer er at vi har en liten greie, før jeg blir dumpa, kanskje til fordel for en annen jente.

Det som er utrolig kjipt, er at dette ikke skjer med den nye jenta. Neida, henne blir han hos, forelsker seg i og er trofast mot.

Det er med andre ord ikke slik at dette er en gutt som liker å være rundbrenner og singel, men derimot en gutt som VIL være i et fast forhold med den rette jenta.

Jeg bare lurer på, og dette er hovedspørsmålet:

HVORFOR ER JEG ALDRI DEN RETTE JENTA?

Hvorfor er jeg aldri "nok" for den andre personen?

Det virker alltid som at guttene liker meg og at de synes jeg er pen, spesiell og litt rar.

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke greier å holde på interessen dems.

Jeg er så lei av at dette alltid skjer. Det har akkurat skjedd igjen, og nå orker jeg ikke mer. Hvor mange ganger skal jeg gå igjennom dette? Jeg strever i månedsvis med å glemme det og hater meg selv. Jeg hater meg selv både fordi jeg blir forelska i uoppnåelige gutter og fordi at jeg ikke er i stand til å være glad i det hele tatt, i de periodene jeg har det sånn som nå. Faktisk har jeg vek gått rundt de tre siste årene og vært deprimert på grunn av gutter.

Forstår at jeg kan virke litt ynkelig pga slik jeg legger frem problemet mitt, men dette er mine innerste tanker og jeg skriver dm som de er uten omsvøp. Ingen vits i å prøve å gjøre seg kul her inne som hundre prosent anonym.

Jeg tror nok det er en del jenter som nesten konsekvent bare forelsker seg i gutter de ikke har sjans på. Det handler ikke nødvendigvis om at guttene de forelsker seg i er mer attraktive enn gutter de har sjans på, men de forstår - ubevisst - at denne gutten ikke er forelsket og antagelig vanskelig å få, og det gjør ham mer attraktiv. For henne. Hadde den samme gutten vært ørlitegrann mer betatt av henne ville hun ikke forelsket seg.

Han kunne vært like populær blant jentene, vært like smart, morsom og bajasaktig, og likevel ville han ikke fanget hennes interesse på samme måte. Fordi hun ville skjønt at dette er en hun kan få, denne gutten er faktisk mottakelig for hennes skjønnhet og i stand til å forelske seg i henne. Og da vil hennes kvalitetsradar gjøre ham mindre attraktiv. Det man kan få kan jo ikke være like gjevt som det man ikke kan få, kan det vel?

[Cannavaro]

Til deg da ts :

-hvilke verdier vil du at mannen din skal ha ?

-skal han være kjekk,høy, ha mye penger, masse kvinnelige venner, mange ex-er

-skal han være flørtende, selvsikker, ambisiøs, arbeidsom, reflekterende ?

Ser du etter en som er iøyenfallende for andre kvinner ?

eller er han :

-traust,real, glimt i øyet, flott personlighet, normalt utseende ??

Vil du ha en som er lik deg, eller skal han være noe ulik ?

En som utfordrer deg, eller føyer deg ? En som gir deg balanse, en motvekt ?

Det finnes sikkert en som kan kombinere disse, eller hva ?

Selvfølgelig kan du være elskbar, men han som finner deg og blir forelsket må jo ha de rette verdiene og holdningene da for at et forhold med deg skal fungere.

I stor grad klarer vi å påvirke/bestemme de valgene vi tar av kjærester selv.

Spørsmålet er allikevel hvor godt vi kan klare å tyde vedkommende, eller ha kunnskap nok

om vedkommende før man velger å bli et par.

I seg selv finner man oftest løsningen på hvem som passer best sammen med deg.

Det er viktig å ha klare formeninger om seg selv før man virkelig kan finne den rette, og hvem man velger for å utvikle seg videre gjennom livet.

Du vil først finne ordentlig kjærlighet når du først har åpnet kjærligheten til deg selv og funnet ut av dine egne verdier.

[Fredagslunch]

Til deg da ts :

-hvilke verdier vil du at mannen din skal ha ?

-skal han være kjekk,høy, ha mye penger, masse kvinnelige venner, mange ex-er

-skal han være flørtende, selvsikker, ambisiøs, arbeidsom, reflekterende ?

Ser du etter en som er iøyenfallende for andre kvinner ?

eller er han :

-traust,real, glimt i øyet, flott personlighet, normalt utseende ??

Vil du ha en som er lik deg, eller skal han være noe ulik ?

En som utfordrer deg, eller føyer deg ? En som gir deg balanse, en motvekt ?

Det finnes sikkert en som kan kombinere disse, eller hva ?

Selvfølgelig kan du være elskbar, men han som finner deg og blir forelsket må jo ha de rette verdiene og holdningene da for at et forhold med deg skal fungere.

I stor grad klarer vi å påvirke/bestemme de valgene vi tar av kjærester selv.

Spørsmålet er allikevel hvor godt vi kan klare å tyde vedkommende, eller ha kunnskap nok

om vedkommende før man velger å bli et par.

I seg selv finner man oftest løsningen på hvem som passer best sammen med deg.

Det er viktig å ha klare formeninger om seg selv før man virkelig kan finne den rette, og hvem man velger for å utvikle seg videre gjennom livet.

Du vil først finne ordentlig kjærlighet når du først har åpnet kjærligheten til deg selv og funnet ut av dine egne verdier.

Det siste der....det med å finne kjærligheten til seg selv.

Hvordan finner man den?

Jeg hater meg selv. Til tider.

Jeg hater min egen avhengighet til dem jeg har følelser for og jeg hater at jeg får så sterke følelser for andre mennesker. Dette gjelder ikke bare følelser for menn/gutter som jeg har noe "på gang" med, men også for vennene og foreldrene mine.

Jeg greier ikke å se positivt på livet eller være glad når jeg har et dårlig forhold til et menneske som jeg er følelsesmessig engasjert i. (feks krangla med ei venninne eller en av mine foreldre, eller blitt dumpa av en fyr...osv.)

Er vel ikke så flink til å flytte fokuset bort fra det som er negativt. Altså, jeg er ikke så flink til å "ikke bry meg", slappe av og fokusere på å leve livet mitt videre når det har blitt slutt i et forhold, eller jeg har blitt fortalt at "det ikke blir noe mer".

Det er som om at verden mister litt av fargene sine når jeg ikke har det andre mennesket i livet mitt.

Men altså. Jeg har et kreativt yrke som det er vanskelig å få jobb innenfor, jeg har utdannet meg på en skole bare 12 av rundt 800 søkere hvert år kommer inn på...(Altså på min linje tar de inn 12 av 800 hvert år). Jeg har veldig mange gode venner, et stort nettverk og trenger aldri være ensom. Det er ikke noe problem for meg for meg å finne noen å "henge med" når som helst på døgnet omtrent

Jeg vet jeg burde vært fornøyd med det "jeg har utrettet" og fått til med livet mitt, men er ikke fornøyd. Føler meg egentlig konstant mistilpasset og "vil noe mer".

Reise, oppleve eventyr.

Når det kommer til hva jeg ønsker meg ut av en partner, så må jeg vel si at jeg ønsker meg en eventyrlysten, morsom og positiv fyr som samtidig viser at han vil ha meg. Jeg trenger bekreftelse, men etter mye trening på området så har jeg vel lært å undertrykke den delen. Det vil si at jeg ikke lett viser mitt bekreftelsesbehov til "motparten".

Utseendet har ikke så mye å si. Jeg synes alltid at de jeg blir forelska i er dødsvakre. Selv om andre mennesker vil si at de ser "helt vanlige" ut.

[Cannavaro]

Kjærlighet til seg selv kan beskrives om å gi til seg selv. Ikke materielle goder -men, åndelig føde. Kjærlighet handler om å gi. Gi deg tid til å reflektere over deg selv.

Hva tenker du virkelig om deg selv ? Det du tenker, utvikler seg og tankene har jo opprinnelsen i deg. Det du tenker at du savner låser deg i en stemning (kanskje motvilje og ubehag). Negative reaksjoner skaper ubehag.

Jeg tror det er viktig for en person som vil utvikle seg mentalt at man bør bruke tid på å finne ut hvordan man lever, opplever,føler og handler. Hva er bakgrunnen for ditt handlingsmønster og tanker ?

Kjærlighet er en indre prosess som du bringer med deg inn i et forhold, men det kan ikke være helt enkelt for deg etter det jeg leser. Du sier at du bærer et hat i deg, overfor deg selv og dine følelser. Du motarbeider deg selv i prosesser.

For å snu på dette så ville jeg brukt mer tid på å finne ut av din indre sinnstilstand, ro og kjærlighet overfor deg selv. Etter det jeg forstår må du prøve å snu negative tanker til noe positivt. Selvfølgelig er det ikke lett, du kan ikke bare skru på en bryter liksom.

Det er en prosess å arbeide med over tid. Tankene går det an å kontrollere og det er her mye av jobben gjøres. Meditasjon tror jeg bl.a er godt for mennesker som ønsker, har vilje til å utvikle seg. Man bør uansett sette av tid til seg selv, med fullstendig ro og la tanker komme og gå. Rett og slett en fredelig stemning.

Avslutningsvis får jeg bare si til deg at livet ditt har et mål, det er mulig å oppnå målene sine. Jeg liker å tenke at man skal være målbevisst i sine aktiviteter og gjøremål og ikke tenke så mye på belønningen f.eks. Jeg opplever størst glede ved å gi -det er min kjærlighet. Å se og oppleve glede hos andre gir et indre velbehag.

Jeg tror også at det ligger en mening bak alt vi opplever i livet, og at det gir oss lærdom

som er viktig å ta med seg videre. Derfor tror jeg også at det er mulig å bli elsket for den man virkelig er, og at man virkelig har en god sjelevenn der ute. Der ser du ; du fikk meg til å skrive ned tankene mine.....prøv du også

Jeg tror også på indre ro med seg selv, og at jeg vil skape min egen positive livsførsel.

Det man skaper er man og blir man. Prøv å skape din egen positive identitet og for all del husk at hat er menneskets verste fiende. Det bringer inget godt ved seg.

Vel, jeg kunne skrevet mye i et tema rundt dette, men bygger det på egne erfaringer og tanker rundt egne opplevelser. Derfor tror jeg også at mennesker rundt meg verdsetter meg og respekterer meg for den jeg er.

Er det noe av dette du synes er interessant så bare spør videre eller send en pm.

Lykke til !

[Gjest AnonymBruker]

Så utrolig gjennomtenkte og sikre dere er. Så veltalende.

Beundrer dere. Forholdsvis ny på et forum der jeg aldri hadde trodd jeg skulle havne. Grunnen er at jeg er veldig ulykkelig. Jeg sier det rett ut,jeg.

Jeg tror også at de fleste som skriver her er i samme båt som meg.

Men få våger gi uttrykk for sin sårbarhet og ensomhet. Det er bedre å bruke flotte ord og vakre termologier. Også agresivitet. Okey, vet alle må takle sitt på sin måte. Men jeg føler meg så lit*

Er ikke ment som noen kritikk. Bare min følelse akkurat nå.

[Cannavaro]

Så utrolig gjennomtenkte og sikre dere er. Så veltalende.

Beundrer dere. Forholdsvis ny på et forum der jeg aldri hadde trodd jeg skulle havne. Grunnen er at jeg er veldig ulykkelig. Jeg sier det rett ut,jeg.

Jeg tror også at de fleste som skriver her er i samme båt som meg.

Men få våger gi uttrykk for sin sårbarhet og ensomhet. Det er bedre å bruke flotte ord og vakre termologier. Også agresivitet. Okey, vet alle må takle sitt på sin måte. Men jeg føler meg så lit*

Er ikke ment som noen kritikk. Bare min følelse akkurat nå.

Det er flott å være ærlig mot seg selv og sine følelser. Ingenting er bedre enn det.

Som du sier, så er det helt klart mange i samme situasjon.

Ensomhet er vanskelig, bekreftelsen overfor seg selv er verre, men en realitet.

Innrømmelser overfor seg selv er et godt utgangspunkt for eventuelt å gjøre noe med det.

Da må det ligge en god del vilje bak. Jeg mener vi fortsatt kan skape vår egen virkelighet gjennom tanker og handling. Men, velkommen til forumet da, håper du kan finne noe som er nyttig for deg her

[Fredagslunch]

Så utrolig gjennomtenkte og sikre dere er. Så veltalende.

Beundrer dere. Forholdsvis ny på et forum der jeg aldri hadde trodd jeg skulle havne. Grunnen er at jeg er veldig ulykkelig. Jeg sier det rett ut,jeg.

Jeg tror også at de fleste som skriver her er i samme båt som meg.

Men få våger gi uttrykk for sin sårbarhet og ensomhet. Det er bedre å bruke flotte ord og vakre termologier. Også agresivitet. Okey, vet alle må takle sitt på sin måte. Men jeg føler meg så lit*

Er ikke ment som noen kritikk. Bare min følelse akkurat nå.

Er det noe sted man virkelig kan tillate seg å være trist og patetisk, så er det jo i et forum hvor man kan være hundre prosent anonym!

Det er godt at det finnes forum som dette, slik at man kan lufte de "ynkelige" tankene sine også et sted....uten å tape ansikt. Og uten å være redd for å miste respekt og aksept hos menneskene i sine omgivelser.

Hvorfor er du trist og ulykkelig?

[Fredagslunch]

Kjærlighet til seg selv kan beskrives om å gi til seg selv. Ikke materielle goder -men, åndelig føde. Kjærlighet handler om å gi. Gi deg tid til å reflektere over deg selv.

Hva tenker du virkelig om deg selv ? Det du tenker, utvikler seg og tankene har jo opprinnelsen i deg. Det du tenker at du savner låser deg i en stemning (kanskje motvilje og ubehag). Negative reaksjoner skaper ubehag.

Jeg tror det er viktig for en person som vil utvikle seg mentalt at man bør bruke tid på å finne ut hvordan man lever, opplever,føler og handler. Hva er bakgrunnen for ditt handlingsmønster og tanker ?

Kjærlighet er en indre prosess som du bringer med deg inn i et forhold, men det kan ikke være helt enkelt for deg etter det jeg leser. Du sier at du bærer et hat i deg, overfor deg selv og dine følelser. Du motarbeider deg selv i prosesser.

For å snu på dette så ville jeg brukt mer tid på å finne ut av din indre sinnstilstand, ro og kjærlighet overfor deg selv. Etter det jeg forstår må du prøve å snu negative tanker til noe positivt. Selvfølgelig er det ikke lett, du kan ikke bare skru på en bryter liksom.

Det er en prosess å arbeide med over tid. Tankene går det an å kontrollere og det er her mye av jobben gjøres. Meditasjon tror jeg bl.a er godt for mennesker som ønsker, har vilje til å utvikle seg. Man bør uansett sette av tid til seg selv, med fullstendig ro og la tanker komme og gå. Rett og slett en fredelig stemning.

Avslutningsvis får jeg bare si til deg at livet ditt har et mål, det er mulig å oppnå målene sine. Jeg liker å tenke at man skal være målbevisst i sine aktiviteter og gjøremål og ikke tenke så mye på belønningen f.eks. Jeg opplever størst glede ved å gi -det er min kjærlighet. Å se og oppleve glede hos andre gir et indre velbehag.

Jeg tror også at det ligger en mening bak alt vi opplever i livet, og at det gir oss lærdom

som er viktig å ta med seg videre. Derfor tror jeg også at det er mulig å bli elsket for den man virkelig er, og at man virkelig har en god sjelevenn der ute. Der ser du ; du fikk meg til å skrive ned tankene mine.....prøv du også

Jeg tror også på indre ro med seg selv, og at jeg vil skape min egen positive livsførsel.

Det man skaper er man og blir man. Prøv å skape din egen positive identitet og for all del husk at hat er menneskets verste fiende. Det bringer inget godt ved seg.

Vel, jeg kunne skrevet mye i et tema rundt dette, men bygger det på egne erfaringer og tanker rundt egne opplevelser. Derfor tror jeg også at mennesker rundt meg verdsetter meg og respekterer meg for den jeg er.

Er det noe av dette du synes er interessant så bare spør videre eller send en pm.

Lykke til !

Takk for et veldig utfyllende, interessant og tankevekkende svar.

Svar som dette hjelper til med å sortere tankene, og til å ta et skritt tilbake å få et lite overblikk over tanke-og følelses-kaoset inne i hodet.

Jeg skal komme tilbake til svaret ditt og lese det igjen og igjen!

[Gjest AnonymBruker]

Alt for høyt er at du ikke er pen nok, rik nok, samme sosiale nivå og/eller samme intelligensnivå. Vi kan misslike det så mye vi bare vil, men slik er verden.

Du er den kvinnelige utgaven av meg da du stadig ikke er nok for noen, mens neste person i "noen" sitt liv er mer enn nok og vel så det.

Ikke noe av dette er noe å gjøre med, en faller for de en faller for. Så enkelt.

Her sier du motstridende ting. Først at det handler om penhet, rikdom, intelligens og sosiale nivå. Så at en faller for de en faller for.

Og slik konkluderer du:

"...at du stadig ikke er nok for noen, mens neste person i "noen" sitt liv er mer enn nok og vel så det."

Er "ikke nok for" og "ikke rette kjemi" det samme?

At den neste personen i "noens" liv er mer enn nok, handler om at de to hadde den rette kjemien. Kjemien med deg stemte ikke godt nok. Dersom kjemien stemmer, vil de aller fleste se forbi penger på bok og alt det andre du nevner.

[Gjest soffe]

Og hva gjør en mann usikker?

Var inntrykket ditt at jeg ikke er helt mode for et seriøst parforhold? Interessant at du sier det. For på mange måter tror jeg du har rett. Jeg har sterk frihetstrang og har ofte problemer med å gjøre valg fordi valget kan gjøre slik at jeg ikke kan ombestemme meg ved en senere anledning

I samboerforholdene mine ble jeg rastløs, sluttet veldig raskt med å ha glede av sexlivet og var i tillegg utro i det siste samboerforholdet.

Jeg veit at dette er helt forferdelige ting, og at jeg er et egoistisk, u-empatisk krek. Men det var nå en gang dette som skjedde.

Vil legge til at jeg ikke oppfører meg som et "egoistisk, u-empatisk krek" når jeg er sammen med disse uoppnåelige flørtene mine. Da strekker jeg meg veldig langt for at de skal ha det bra.

Endret 13. juni 2010 av soffe