Bli eller gå i forholdet?

[Gjest AnonymBruker]

Hei. Jeg har behov for å fortelle dette til noen og få noen kommentarer tilbake. Jeg har desverre ingen jeg kan prate om slik med, så jeg prøver her.

Litt bakgrunn: Vært sammen i over 4 år, bodd sammen i 4 mnd. Vi blir begge 21 dette året. Dette er vårt begge sitt seriøse forhold.

Saken er at jeg tviler på forholdet våres. Dette har jeg begynt med de siste mnd etter vi flyttet sammen. Det går omtrent ikke en dag hvor jeg tviler på om det er han jeg vil dele livet mitt med resten av livet.

Jeg vet ikke helt riktig hva det er som gjør at jeg har mistet følelser. Det har bare sakte slukket over tid. Jeg føler jeg nå ser mange av hans feil, som jeg tidligere ikke så.

Han er ikke ryddig i det hele tatt. Jeg må mase sikkert 10 ganger før han løfter seg. Han er usosial til de grader. Han har omtrent ingen venner, og ser ikke behov for dem heller. Dagene hans går til skole(hvis han gidder, skulker masse) pc og trening. Jeg er overhode ikke tiltrukket av han akkurat nå. Jeg blir kvalm av tanken på at han skal ta på meg. Vi har ikke hatt sex på to uker eller mer. Men kan ikke en gang huske når jeg sist var skikkelig lysten på han. Han har også et sykt temperament som nesten gjør meg redd når han er sint. Han har lang tråd, men når har først blir sint... da blir han illsint.

Det er mange ting som hindrer meg i å gjøre det slutt, og det er:

- Redd for å angre

- At jeg ikke klarer å såre han. (Vet at han ville blitt KNUST. Jeg er omtrent alt han har)

- Vi har nettopp flyttet sammen i ny by. Vanskeligheter med å finne ny plass.

- Jeg er glad i hans foreldre, og han i mine. Blir som å slå opp med dem også.

- Redd for å bli alene og ikke finne noen andre.

osv...

Vi krangler en del nå og det vet han også, men han tror at å gå i fra hverandre ikke er et alternativ. Jeg vil selv ikke gå i fra han, men føler at jeg ikke kan leve som en 21 åring sammen med en gutt jeg bare er glad i. Jeg er ikke forelsket lenger. Til tider kan jeg føle mye for kjæresten min, men det er desverre sjeldent vi har det så bra.

Jeg tror også at en liten grunn for min lyst for å bryte kan ha noe med at han er den eneste seriøse jeg har hatt. Jeg har jo aldri hatt noen sjangs til å utforske.

Jeg er skikkelig glad i han, og elsker å ligge å kose med han. Men ikke seksuelt. Tanken på å se han knust hindrer meg veldig i å ta en pause eller gjøre det slutt. Jeg er nesten redd han ville tatt sitt liv eller mitt dersom jeg hadde gått i fra han.

Håper noen kan fortelle meg noen kloke ord som en venn eller venninne ville gjort. Jeg er virkelig i dilemma her, for jeg er inderlig glad i han...

[Gjest AnonymBruker]

Ts her. Jeg må bare legge til at han er skikkelig snill og glad i meg. Har aldri før sett en annen gutt behandle en jente så fint som han gjør med meg. Han flørter ALDRI med andre, han kommenterer ikke andre, han spanderer masse på meg, og han passer godt på meg. Dette har mange av mine venninner sett og kommentert. Det er vanskelig å finne en så god som han.

(Men han er da ikke alltid like snilla da..)

Jeg føler også at jeg må slutte å være så bortskjempt. Det finns mange andre kvinner som har det mye verre men likevell godtar det. Det fins jo ingen perfekt mann heller...

Fortvilet...

[Virilja]

Jeg blir nesten litt redd for å svare på dette siden jeg ikke har noen fasit og bare ser saken utifra det du har skrevet her nå. Men det første må vel være å snakke med han. Hvis han ikke vet hvordan du føler, har han jo ikke noen mulighet til å forbedre seg heller..?

Ellers synes jeg jo du er ung for å bli hos noen du er bare glad i.

[Gjest tronder]

Det heter ikke pause i forholdet. Enten er man sammen, eller så er man singel. Jeg beklager om det virker direkte rettet mot deg, jeg mener dette til alle som kommer med dette forslaget.

Hvorfor skal de fleste damer foreslå pause? så dere kan ligge litt rundt og se at ting ikke er så mye bedre, for så å gå tilbake til typen.

Nei, om du ikke orker å ha sex, eller ser for deg en framtid med han. Gjør dere begge en tjeneste og gå fra hverandre.

[Gjest LonelyAngel]

Det heter ikke pause i forholdet. Enten er man sammen, eller så er man singel. Jeg beklager om det virker direkte rettet mot deg, jeg mener dette til alle som kommer med dette forslaget.

Hvorfor skal de fleste damer foreslå pause? så dere kan ligge litt rundt og se at ting ikke er så mye bedre, for så å gå tilbake til typen.

Nei, om du ikke orker å ha sex, eller ser for deg en framtid med han. Gjør dere begge en tjeneste og gå fra hverandre.

Pause kan bety at man ser hvordan det er uten hverandre, uten å rote med andre av det motsatte kjønn. Se om en savner hverandre eller om en klarer seg fint uten partneren.

TS bør ta en pause fra denne mannen.

Endret 23. april 2010 av LonelyAngel

[Gjest brutal_mann]

Du er 21 og tviler etter 4 måneder. Flytt ut og bli voksen før du finner deg en ny mann.

[Gjest Mysticgirl]

Forsøk med en pause og se om du savner han . Gjør du ikke det,men synes det er deilig , selv etter 4-5 mnd ja da er du ikke nok glad i han tror jeg..

[MimsenVimsen]

Ts her. Jeg må bare legge til at han er skikkelig snill og glad i meg. Har aldri før sett en annen gutt behandle en jente så fint som han gjør med meg. Han flørter ALDRI med andre, han kommenterer ikke andre, han spanderer masse på meg, og han passer godt på meg. Dette har mange av mine venninner sett og kommentert. Det er vanskelig å finne en så god som han.

(Men han er da ikke alltid like snilla da..)

Jeg føler også at jeg må slutte å være så bortskjempt. Det finns mange andre kvinner som har det mye verre men likevell godtar det. Det fins jo ingen perfekt mann heller...

Fortvilet...

MÅ bare svare på denne..

Jeg er også 21, flyttet inn med kjærsten min for ett år siden, også flyttet han ut igjen for 6 uker siden.. Vi var sammen i litt over 4 år.

Jeg tvilte så lenge, følte meg låst.. det tok meg nesten 6 måneder å bestemme meg for at nok er nok. Nå må jeg tenke på meg selv. Jeg er ung, dette vil jeg ikke.

Jeg var også sammen med verdens snilleste gutt, kunne ikke bedt om mer.. men det ble bare feil. Uten at jeg har klart å finne ut av hvorfor, for er det noe jeg hadde villet så var det å få det til å fungere. Men på ett eller annet tidspunkt må man si stopp. Man kan ikke gå rundt å tvile..

Dagen etter han flyttet fikk jeg helt angst. Hva skjer nå? Helt alene? Ensom.

De siste 6 ukene har vært helt grusomme, har bare villet at han skulle komme tilbake og ligge ved siden av meg og ta vare på meg sånn som før..

Den reaksjonen tror jeg er naturlig, man husker bare de gode tingene når man har kjærlighetssorg.. Og man må faktisk gjennom en tung sorgprosess selv om det er en selv som avslutter forholdet, tror jeg.

Hadde aldri trodd jeg skulle reagere sånn..

Men nå begynner det sakte men sikkert å gå bedre:)

Jeg kan ikke gi deg noe konkret tips om hva du skal gjøre, alle forhold er forskjellige..men bare ett lite innspill..

Om du bestemmer deg for å gå ut av forholdet, så tenk at det tar tid. Selv om tankene blir til fysisk smerte og det er helt uutholdelig..

Har lært masse de siste ukene.. og ville ikke vært uten forholdet med han, eller uten de 6 jævligste ukene i hele mitt liv.

Litt klisje å si det, men det har gjort meg sterkere.

[Tulle]

Eg kjenner meg mykkje igjen i det du skriv, frå da eg var på din alder og var i eit langvarig og seriøst forhalde. Dersom du kjenner på dei følalsene her no, kan det kanskje vere greit å ta ein pause? Eg var dum og oversåg dei her følalsene som du hadde. Vi slo opp og vart saman igjen fleire gonger. Etter fleire år sa det pang, og heile forhaldet gjekk i knas. Det med barn involvert. Så eg vil om ikkje anna gje deg råd om å ikkje involvere noko meir seriøst, om du skjønner?

[Anglofil]

Jeg tenker som så at det enda er litt uvant for deg og dere at dere nå bor sammen, i motsetning til da dere bodde hver for dere. For noen går det veldig lett, for vår del var det nesten ingen overgang, men for andre kan det oppleves helt annerledes.

Det høres litt ut som dere nok kanskje har hatt litt andre forventninger til forholdet, at det skulle blitt mye mer "kos" å bo sammen, at dere kanskje har blitt litt innhentet av hverdagen? Krangler kan komme litt som sjokk, og er man kanskje ikke vant til å krangle eller se de sidene ved ens partner som man ofte får se når man bor sammen, kan det blir en stor overgang.

Personlig mener jeg at dere begge kanskje bør senke skuldrene litt, kanskje du spesielt, ikke ha altfor mange forventninger om at oppvasken MÅ taes akkurat der og da, og prøv å finne en balanse dere to i mellom. Om dere har forskjellig syn på saker og ting kan det ta litt tid før dere blir vant med de ulike behovene dere har. Okay, så er han rotete, det irriterer deg grenseløst, men prøv heller å fokusere på de tingene som gir glede. Ikke kast bort tiden på altfor mye irritasjon. Snakk sammen på en ordentlig måte, lag en liste over hva som skal gjøres - som dere kommer fra til i fellesskap, gir hverandre litt tid til å bli kjent med hverandre på nytt. Dra i parterapi, dyrk kjærligheten og prøv å snu dette til noe positivt.

Jeg synes ikke du skal gå før du har gitt alt dette en sjanse.

Mvh Yvonne

[Gjest hogwash]

Jeg føler jeg nå ser mange av hans feil, som jeg tidligere ikke så.

Han er ikke ryddig i det hele tatt. Jeg må mase sikkert 10 ganger før han løfter seg. Han er usosial til de grader. Han har omtrent ingen venner, og ser ikke behov for dem heller. Dagene hans går til skole(hvis han gidder, skulker masse) pc og trening.

Feil? Synes det blir rart å kalle andres prioriteringer feil fordi om du ikke er enig i dem...

[Vanya]

Hei.

Først vil jeg si at jeg synes du har fått noen lite konstruktive svar på innlegget ditt. Sånn jeg ser det handler det ikke om at du ikke er voksen nok til å bo sammen med ham. Dessverre er det veldig lett å dømme noen om man ikke har hatt på seg de samme skoa selv.

*"Jeg finnes ikke tiltrukket av ham" - usj... Klart alle forhold har opp- og nedturer, men hvis du overhodet ikke tåler at denne fyren tar på deg (det samme følte jeg med eksen min mot slutten!), tyder det på at forholdet befinner seg på dypt vann. Fysisk tiltrekning ER viktig i et forhold. Er dette noe som kan bedres ved at han endrer seg, eller har du et syn på ham/ situasjonen deres som får det til å virke uoverkommelig?

*Ryddeproblemet - dette møter du nok i større eller mindre grad i de fleste forhold. Vi kvinner har nok en annen smerteterskel for det enn menn. Selv har jeg en kjæreste som ikke ser vitsen i å ta oppvasken før dagen etter. At jeg blir utrolig stressa av å se deg skitne tallerkenene, kan han ikke fatte og begripe. Èn ting som slår meg etter å ha lest innlegget ditt er at dette i seg selv kanskje ikke er den "dypeste" problemstillinga, men at den kanskje forverres av at du føler at han gjør så lite ellers? Når han ikke har noen venner, ikke trener, ikke er sosial, og skulker mye, kan det virke som om han har plenty av tid til å ta i et tak.

* Jeg er også redd for å gå fordi jeg er den eneste han har - Sånn må du overhodet ikke tenke! Ditt liv er ditt ansvar, hans liv er hans. Faktisk har jeg inntrykk av at det kan være en wake up call for mange menn å leve alene. Da jeg gikk fra eksen min var han på nivå med din. Gikk riktignok et såkalt prestisjestudium, men holdt seg som regel hjemme for å lese (les spille). Han hadde få venner, greit nok, jeg har innsett at gutter ikke har det samme sosiale behovet som vi jenter, men når han møtte noen kanskje 1-2 ganger i måneden utenom å snakke med venninnene mine ble forholdet for tungt å bære for meg. Når jeg ikke var hjemme hadde jeg dårlig samvittighet over at han satt alene, og når jeg avlyste planer og ble hjemme, ønsket jeg at jeg hadde blitt med ut. Da det ble slutt mellom oss, og han flyttet hjem til foreldrene sine, bedret situasjonen seg etter hvert. Selv om han ikke er sosial av natur, hadde han behov for å se noen, så det ble til at han begynte å oppsøke kamerater igjen etter hvert.

* Du skriver at du er inderlig glad i ham, og at det er vanskelig å gi avkall på foreldrene hans. Ja, fine svigers er positivt. Etter fire år skjønner jeg at du har blitt knyttet til dem, men uansett hvor flotte svigerforeldre du måtte ha - det forandrer ikke følelsene du har for sønnen deres.

Du sier at problemene ble større da dere flyttet sammen, det samme skjedde med meg og min eks. Det var vel først da jeg innså hvor tafatt han egentlig var. Når man ikke bor sammen, blir det lett til at man prater om det man gjorde i løpet av en dag, ikke alt det man ikke gjorde. Hvis han stort sett sitter hjemme er det vel ikke så mye å fortelle, det kan være grunnen til at du oppdager det først nå? Ellers er fire år lang tid, det er klart. Samtidig er du, som mange presiserer 21 år gammel, du har hele livet foran deg. Ja, det kan virke vanskelig å la en gutt som er snill, ærlig, trofast, og tydeligvis er glad i deg, forsvinne. Jeg slet med samme dilemma selv; ville jeg finne noen som var like glad i meg, like ubetinget? Jeg misliker å innrømme det, men det er noe av grunnen til at jeg brukte en stund på å gå.

Det du skriver om frykt for å ende opp ensom, tror jeg gjelder mange. Det var nok, som nevnt, en av hovedgrunnene til at jeg ble værende. Har man vært sammen i noen år, føler man at det man har stabilt, og at det antakeligvis holde. Men, og det er et, i mine øyne, stort men; holder dette? Bare du kan avgjøre hva som er rett for deg, jeg fant ut at jeg måtte komme meg videre. Ordtaket "de feilene du ikke begår, er ofte de du angrer mest på" - hjalp meg mye. Og jeg tenkte at jeg heller ville være ensom alene, enn ensom sammen med noen. Når man er i et forhold som mangler så mye, blir det lett til at man føler seg alene om mye.

Uansett hva du gjør, vil jeg anbefale deg å fortelle kjæresten det du skrev her. Men si det i en "jeg opplever det slik"-tone fremfor å være anklagende. Å anklage ham er det verste du kan gjøre, da vil han ofte gå i forsvarsposisjon. Det er umulig for meg å trekke konklusjoner med utgangspunkt i det lille du skisserer, men jeg må innrømme at jeg, siden jeg har vært i samme situasjon selv, tenker at det virker som om utgangspunktet for å lappe ting sammen igjen er vanskelig. Det er tydelig at det at han gjør lite sliter på deg, og når han i tillegg ikke tenner deg seksuelt, da skal det mye innsats og arbeid til for å få forholdet på rett kjøl. Alt går om man vil, men spørsmålet er om dere begge ønsker det nok? Jeg vil tro at det da også kan være nyttig med terapi?

En annen ting som slår meg, er at han kan være deprimert? Han skulker, er asosial, gir blaffen i å rydde - alt dette er signaler på at han ikke har det bra, og det kan være at han har gått inn i en depresjon.

[Gjest AnonymBruker]

Tusen takk for alle innspill!

Vi har det til tider bra, men også som sagt dårlig. Jeg vet heller ikke hvor mye jeg skal godta, for alle forhold har vel dårlige tider? Nå sitter han klistret på pcen, som han har gjort i hele dag, mens jeg har vasket klær og nå holder på å lager pannekaker. Merker at vi krangler for ingenting. Han blir også kjempe fort sur. Jeg hadde tatt rømme oppe pannekakerøren og det likte han ikke blandt annet.

Andre innspill ?

[Beauté]

Da jeg var yngre så hadde jeg et forhold med en mann og det ble slutt etter 2 år. Når jeg ser tilbake på det, så var det absolutt det beste som kunne skjedd. Selv om jeg gråt over han i mange mnd etter og syns det var helt forferdelig.

Syns han høres veldig umoden liten surpott ut. Sitte på dataen hele dagen og krangle fordi han må delta. Nei huff, du er ikke mora hans. Hadde satt meg ned sammen med han og kommet fram til noen regler. Ellers ville jeg dratt.

[Gjest AnonymBruker]

Hvis du hadde funnet ut at han hadde følt det sånn overfor deg, hva hadde du villet at han skulle gjøre?

[Fiol]

Hei.

Først vil jeg si at jeg synes du har fått noen lite konstruktive svar på innlegget ditt. Sånn jeg ser det handler det ikke om at du ikke er voksen nok til å bo sammen med ham. Dessverre er det veldig lett å dømme noen om man ikke har hatt på seg de samme skoa selv.

*"Jeg finnes ikke tiltrukket av ham" - usj... Klart alle forhold har opp- og nedturer, men hvis du overhodet ikke tåler at denne fyren tar på deg (det samme følte jeg med eksen min mot slutten!), tyder det på at forholdet befinner seg på dypt vann. Fysisk tiltrekning ER viktig i et forhold. Er dette noe som kan bedres ved at han endrer seg, eller har du et syn på ham/ situasjonen deres som får det til å virke uoverkommelig?

*Ryddeproblemet - dette møter du nok i større eller mindre grad i de fleste forhold. Vi kvinner har nok en annen smerteterskel for det enn menn. Selv har jeg en kjæreste som ikke ser vitsen i å ta oppvasken før dagen etter. At jeg blir utrolig stressa av å se deg skitne tallerkenene, kan han ikke fatte og begripe. Èn ting som slår meg etter å ha lest innlegget ditt er at dette i seg selv kanskje ikke er den "dypeste" problemstillinga, men at den kanskje forverres av at du føler at han gjør så lite ellers? Når han ikke har noen venner, ikke trener, ikke er sosial, og skulker mye, kan det virke som om han har plenty av tid til å ta i et tak.

* Jeg er også redd for å gå fordi jeg er den eneste han har - Sånn må du overhodet ikke tenke! Ditt liv er ditt ansvar, hans liv er hans. Faktisk har jeg inntrykk av at det kan være en wake up call for mange menn å leve alene. Da jeg gikk fra eksen min var han på nivå med din. Gikk riktignok et såkalt prestisjestudium, men holdt seg som regel hjemme for å lese (les spille). Han hadde få venner, greit nok, jeg har innsett at gutter ikke har det samme sosiale behovet som vi jenter, men når han møtte noen kanskje 1-2 ganger i måneden utenom å snakke med venninnene mine ble forholdet for tungt å bære for meg. Når jeg ikke var hjemme hadde jeg dårlig samvittighet over at han satt alene, og når jeg avlyste planer og ble hjemme, ønsket jeg at jeg hadde blitt med ut. Da det ble slutt mellom oss, og han flyttet hjem til foreldrene sine, bedret situasjonen seg etter hvert. Selv om han ikke er sosial av natur, hadde han behov for å se noen, så det ble til at han begynte å oppsøke kamerater igjen etter hvert.

* Du skriver at du er inderlig glad i ham, og at det er vanskelig å gi avkall på foreldrene hans. Ja, fine svigers er positivt. Etter fire år skjønner jeg at du har blitt knyttet til dem, men uansett hvor flotte svigerforeldre du måtte ha - det forandrer ikke følelsene du har for sønnen deres.

Du sier at problemene ble større da dere flyttet sammen, det samme skjedde med meg og min eks. Det var vel først da jeg innså hvor tafatt han egentlig var. Når man ikke bor sammen, blir det lett til at man prater om det man gjorde i løpet av en dag, ikke alt det man ikke gjorde. Hvis han stort sett sitter hjemme er det vel ikke så mye å fortelle, det kan være grunnen til at du oppdager det først nå? Ellers er fire år lang tid, det er klart. Samtidig er du, som mange presiserer 21 år gammel, du har hele livet foran deg. Ja, det kan virke vanskelig å la en gutt som er snill, ærlig, trofast, og tydeligvis er glad i deg, forsvinne. Jeg slet med samme dilemma selv; ville jeg finne noen som var like glad i meg, like ubetinget? Jeg misliker å innrømme det, men det er noe av grunnen til at jeg brukte en stund på å gå.

Det du skriver om frykt for å ende opp ensom, tror jeg gjelder mange. Det var nok, som nevnt, en av hovedgrunnene til at jeg ble værende. Har man vært sammen i noen år, føler man at det man har stabilt, og at det antakeligvis holde. Men, og det er et, i mine øyne, stort men; holder dette? Bare du kan avgjøre hva som er rett for deg, jeg fant ut at jeg måtte komme meg videre. Ordtaket "de feilene du ikke begår, er ofte de du angrer mest på" - hjalp meg mye. Og jeg tenkte at jeg heller ville være ensom alene, enn ensom sammen med noen. Når man er i et forhold som mangler så mye, blir det lett til at man føler seg alene om mye.

Uansett hva du gjør, vil jeg anbefale deg å fortelle kjæresten det du skrev her. Men si det i en "jeg opplever det slik"-tone fremfor å være anklagende. Å anklage ham er det verste du kan gjøre, da vil han ofte gå i forsvarsposisjon. Det er umulig for meg å trekke konklusjoner med utgangspunkt i det lille du skisserer, men jeg må innrømme at jeg, siden jeg har vært i samme situasjon selv, tenker at det virker som om utgangspunktet for å lappe ting sammen igjen er vanskelig. Det er tydelig at det at han gjør lite sliter på deg, og når han i tillegg ikke tenner deg seksuelt, da skal det mye innsats og arbeid til for å få forholdet på rett kjøl. Alt går om man vil, men spørsmålet er om dere begge ønsker det nok? Jeg vil tro at det da også kan være nyttig med terapi?

En annen ting som slår meg, er at han kan være deprimert? Han skulker, er asosial, gir blaffen i å rydde - alt dette er signaler på at han ikke har det bra, og det kan være at han har gått inn i en depresjon.

Veldig bra skrevet! Jeg skjønner akkurat hva du mener.. Det er ikke lett å gi slipp på noen man har hatt i livet sitt i mange år, men man kommer seg videre!

Jeg mistet også følelsene for han, og pratet med han om det. Han sa fortsatt han elsket meg, men gjorde aldri noe særlig for å prøve å beholde meg, så etter et par uker ga jeg opp. Jeg følte meg også utrolig alene etter bruddet, men etter det har det bare gått oppover. Man begynner å finne på ting med nye folk, og kan gå videre i livet.

Det er min erfaring da. Håper du finner ut hvordan du vil fortsette livet og. Lykke til!

[Gjest AnonymBruker]

Hei TS

Jeg har hatt det på akkurat samme måten selv, med min første samboer.

Jeg ville ikke kysse, være intim eller noe som helst, og likte ikke at han skulle ta på meg. Jeg kunne gjerne gi en klem og slikt, det var ikke noe problem.

JEg fant ut at slik skal det jo ikke være, og klarte etterhvert å skille følelsene fra hverandre, og jeg kom frem til at vi hadde gått fra å være kjærester til å være venner. Jeg ble veldig glad da det gikk opp for meg, fordi vi hadde da bodd sammen i 2 år, og det siste året følte jeg det slik. Det var utrolig vanskelig.

Nå er du ikke sammen med foreldrene hans, og brudd skjer hver dag. I familier som har vært sammen lenge også, med barn. Dette skal ikke påvirke dine valg, du vet at det ikke er slik et forhold skal være.

DU KAN IKKE LEVE DITT LIV FOR ANDRE!

[Gjest AnonymBruker]

Oppdatering!

Jeg får enda ikke de tankene ut av hode om å gjøre det slutt.

Jeg føler ikke sterk kjærlighet, jeg er bare skikkelig glad i han.

Han skal nå flytte hjem til hjembyen for å starte en annen karriere. Så jeg skal bo alene, dette er en yppelig mulighet til å kjenne hvordan det er å være i fra han. Jeg har desverre ikke sagt noe enda, skal vente litt... for jeg vet han kommer til å reagere KRAFTIG

[Pooo]

du er sikker på at du ikke bare har blitt litt redd da. jeg husker da jeg fikk sambo at jeg tok litt lett på det da det ble bestemt, men så da det var gjort fant jeg ut at det ikke var noen vei tilbake. det var jo det, men litt vanskeligere å komme ut av det når du har sagt opp leiligheten og noen andre allerede har flyttet inn. men jeg lurer på en ting. dere har vært sammen i 4 år. har dere ikke overnattet hos hverandre? eller har dere bodd hjemme hos foreldre i tiden før dere ble samboere. i så fall skjønner jeg hvorfor han ikke rydder. jeg kan ikke anbefale dere noe, men du er bare 21 år. det er ikke noe i veien for å tenke at drømmemannen finnes der ute, men ikke i leiligheten.

et tips er å sette opp en liste over hva du vil med ditt liv. utdannelse, barn, familie, bosted, reiser - ser du kjæresten din i noen av disse punktene? vil du at han skal være far til dine barn? er han mer en venn enn kjæreste? du kan også sette opp en +/- liste å se hva som kommer ut av den. men vær ærlig med deg selv, det er det eneste som funker. dersom det ender med brudd er det ingen ting i veien for at dere kan være venner. snakk sammen, kanskje han er enig?

uansett hva du gjør, så gjør det som er riktig for deg. det spiller ingen rolle om han har et lykkelig liv med deg dersom du ikke er lykkelig selv.

[Gjest AnonymBruker]

TS her igjen.

Jeg tenker fortsatt på dette her. Jeg har nå vært borte fra han i 2 uker. Jeg merker jeg ikke savner han noe særlig, men det er kanskje pga vi prater flere ganger hver dag.

Jeg har ellers lagt merke til at jeg legger mye mer merke til andre menn nå enn tidligere. Jeg føler nesten at jeg speider etter fine menn på byen, ikke for noe mer enn en evt. dans da.

Jeg har funnet ut at mye av min mangel av følelser kommer pga uteseende hans. Jeg synes ikke lenger han er fin. Han er søt, men ikke seksuelt fin. Han har blant annet store ringer under øynene og store viker. Ikke akuratt de beste genene.

Det er synd å si slikt. Virker så overfladisk. Men tiltrekkning har jo mye å si i et forhold. Han trener ellers og er i god form.

Tiltrekking og spenning er det som mangler. (og så frister det jo litt å fått rotet i fra meg litt da men :gjeiper: ) Personligheten er super. Han behandler meg som en gudinne. Gir meg komplimenter i hytt og pine

Finnes det noen oppskrift på å få spenningen tilbake og tiltrekkningen? Vil ikke gjøre det slutt, da det alltid kommer en hverdag i alle forhold.

Kveles av den dårlige samvittigheten....

Tråden er ryddet iht KGs regler.]Regler

Kristin, mod

Endret 5. juni 2010 av Kristin