Konfirmasjoner og konvensjoner

[Gjest Vito - nr to]

Klar, ferdig, skyt! Hvor konvensjonell skal man være når man holder et konfirmasjonsselskap? Hvem skal et konfirmasjonsselskap først og fremst være til glede for? Spør pga at vi har «lesergutter» (altså «frimenighetskonfirmanter») i år. Noen av min fars tanter og tremenninger er rimelig misfornøyde med opplegget…

Vi mener at så lenge de unge har normalt vett og forstand i behold, skal det best mulig tas hensyn til deres syn og ønsker. Det er tross alt de som har «sin dag», det er de som er hedersgjester, og det viktigste er at de husker dagen med glede. Vi anser tvillingene våre for absolutt å ha vett og forstand. De har ønsket seg – og får – følgende:

«Reception» (kan vi si mottagelse?) etter dansk/amerikansk mønster lørdag kl 1400 – 1700. Helt «åpent hus» for absolutt hvem som helst som føler trang til å gratulere. Hils på dem + våre slektninger og husets venner. Kom og gå som du vil, kledd slik det passer, bli så lenge du har det hyggelig, men vær snill å huske å skrive en hilsen i permene «konfirmantene» har lagt lett tilgjengelige i gangen før du går. Mens du tar deg litt kaffe/te og får deg litt å bite i (ostebiter, fruktbiter, grønnsaker/dipp, salt kjeks) om du har lyst på det. På pappasjetter og i pappkrus du krøller sammen og sender i en bossekk satt opp for formålet ved ytterdøra når du går. Alle vi selv vet vi er i slekt med og som vi har e-postadresse/telefonnummer til er spesielt invitert, ellers er arrangementet allment gjort kjent i bygda (har ikke slekt her). Regner med å se minst hundre personer i løpet av de tre timene. Dukker det opp to hundre besvimer vi ikke av den grunn. Skal fint klare mer også, om været er OK, ellers blir det nok veldig trangt innendørs.

«Familielunsj» etter «konfirmasjonsmøtet» med ti gjester. Her har vi invitert helt uten tanker om hvem som «bør bes». Invitert den delen av slekta vi virkelig omgås og setter pris på å omgås (våre foreldre, min brors familie, familien til et av ektefellens søskenbarn). Senere «is- og kakebord» med de samme gjestene. Enkelt og ganske uformelt, slik alle i det selskapet trives med. Selvsagt hjemme, er jo der vi trives aller best.

Nå sitter litt av slekta – på begge sider, nok mest på min, og særlig på min fars – og freser! Først freste de fordi de trodde de ikke var bedt, siden det ikke var kommet trykket kort i posten. Og det enda de er min fars tremenninger og det hele! Nå raser de fordi vi bare inviterer til «mottagelse», verken til «konfirmasjonsmiddag» eller «koldtbord». Fortrinnsvis en diger en, med så mange arvetanter og tre- og firmenninger vi bare kan klare å spore opp til stede. Selvsagt med hvite duker, sølvbestikk og tunge krystallglass (har heldigvis ingen av delene, og det vet de, så de hadde visst ventet selskapslokalene på nærmeste hotell – de vet nok at vi kunne brukt både 50 000 og det dobbelte på en hotellregning, om vi ville). Og selvsagt med antrekk «galla» og meny av typen: «buljong, hummer, kalvesteik og fiiin dessert». Et par tok åpenbart konjakken og sigaren som en selvfølge også, enda de vet vi er avholdsfolk og avskyr alt som heter tobakk... De føler seg tydelig snytt for årets opplevelse, og et par har varslet at det aldeles ikke blir presanger når vi «er så vettløse og ødelegger en så stor dag for de stakkars guttene». Poenget er bare at guttene har kunngjort at de ikke ønsker presanger (vil noen absolutt gi noe, ber de om støtte til et misjonsprosjekt de brenner for). Som de begge helt, helt riktig påpeker: «jeg er jo lesergutt («konfirmant») fordi jeg er en kristen, ikke for å få en masse gaver». Så presangnekttrusselen blir liksom litt slag i lufta den. (Men, rent prinsipielt: Hvorfor i all verden skal «de stakkars guttene» oppleve deres sanksjoner, fordi deres foreldre har mistet vettet?). Nå er «trusselen» at vi gjør oss fullstendig til latter med vårt «tulleopplegg» og at de opplever det som en skam å kjenne oss. Derfor har de varslet at de aldeles ikke har tenkt å komme i noen «reception»! Siden guttene knapt vet hvem de er, utover navnet, vil de neppe savnes veldig.

Fra andre i slekta får vi derimot høre hvor fornuftige vi er: Først legger vi det hele til lørdag, slik de slipper å føle at de «skulker» fordi de også har andre konfirmasjonsinvitasjoner, og slipper å lure på hvordan de skal «dele seg» på søndag. Så legger vi opp til «kom og gå som du vil», slik at de kan passe inn et besøk slik det passer med andre av lørdagens gjøremål for dem. Uten først å måtte børste støvet av gallaantrekket, her kan man jo til og med vise seg i en (ren) kjeledress om neste punkt på programmet heter «hagestell» eller «ut å fiske». Så gir vi absolutt alle som bryr seg en anledning til å gratulere, og møte andre som er der i samme ærend, man slipper å være «invitert» eller lure på om man «kan gå», eller «bør gå». Og til slutt tar vi et samvær med de slektningene vi og guttene aller, aller helst vi pleie omgang med. Et slikt samvær må jo bare bli hyggelig, både for oss og guttene.

Guttene gleder seg stort til både mottagelsen på lørdagen og selskapet på søndagen. Det hadde de neppe gjort om vi hadde invitert femti slektninger til søndag, og satt dem til bords i et stivpyntet selskapslokale, gradert etter alder og verdighet. Vi vet at ikke alle konfirmantene på stedet gleder seg like mye som våre gutter. Kan også si at guttene våre har varslet sin debut som selskapstalere i selskapet søndag. Ikke fordi de må, men fordi de har lyst. Lysten til å «si noen ord» hadde knapt blitt fullt så påtrengende i en stiv og høytradisjonell konfirmasjonsmiddag med fireretters middag!

Hva sier dere andre: Er vi helt på jordet når vi totalt ignorerer hva «alle andre» pleier å gjøre til en konfirmasjon, og gjør akkurat slik vi synes er fornuftig og trives med, og slik guttene selv ønsker? Eller opptrer vi helt fornuftig – for alle andre enn helt perifer slekt vi nesten må se i arkivet for å vite at vi faktisk har?

(Om noen nå skulle føle seg såret: Jeg kritiserer slett ikke «det stilfulle selskapet» i seg selv, for den som har glede av det! Mitt poeng er: Skal man ha et slik selskap bare fordi litt av slekta regner noe annet som uhørt? Eller er det viktigere hva de(n) unge selv ønsker seg og har glede av?)

[Gjest Blondie65]

Hvem er det sin dag? Guttenes. Alle jeg kjenner med et snev av sans for hvem sin dag det er har spurt konfirmanten(e) hvordan de ønsket sin dag.

Så det er jo nettopp det dere har gjort og fått svar og handlet deretter.

At tipp-olde-tremenning-kusine-av-far eller lignende kaller ting "uhørt" og enda verre lar sin "hellige vrede" gå utover konfirmantene med gavenekt er en skam som de selv får bære. Jeg håper noen kan fortelle dem et par pauli ord.

Feire guttenes dag med stolthet og verdighet fordi dere har oppdratt noen fine gutter som har sans for de virkelige verdier og la surmulerne gråte møllkuler på gallaantrekket sitt.

[Gjest Emera]

Så flott at noen gjør som de selv ønsker!

[Miss Puddel]

Klar, ferdig, skyt! Hvor konvensjonell skal man være når man holder et konfirmasjonsselskap? Hvem skal et konfirmasjonsselskap først og fremst være til glede for? Spør pga at vi har «lesergutter» (altså «frimenighetskonfirmanter») i år. Noen av min fars tanter og tremenninger er rimelig misfornøyde med opplegget…

Vi mener at så lenge de unge har normalt vett og forstand i behold, skal det best mulig tas hensyn til deres syn og ønsker. Det er tross alt de som har «sin dag», det er de som er hedersgjester, og det viktigste er at de husker dagen med glede. Vi anser tvillingene våre for absolutt å ha vett og forstand. De har ønsket seg – og får – følgende:

«Reception» (kan vi si mottagelse?) etter dansk/amerikansk mønster lørdag kl 1400 – 1700. Helt «åpent hus» for absolutt hvem som helst som føler trang til å gratulere. Hils på dem + våre slektninger og husets venner. Kom og gå som du vil, kledd slik det passer, bli så lenge du har det hyggelig, men vær snill å huske å skrive en hilsen i permene «konfirmantene» har lagt lett tilgjengelige i gangen før du går. Mens du tar deg litt kaffe/te og får deg litt å bite i (ostebiter, fruktbiter, grønnsaker/dipp, salt kjeks) om du har lyst på det. På pappasjetter og i pappkrus du krøller sammen og sender i en bossekk satt opp for formålet ved ytterdøra når du går. Alle vi selv vet vi er i slekt med og som vi har e-postadresse/telefonnummer til er spesielt invitert, ellers er arrangementet allment gjort kjent i bygda (har ikke slekt her). Regner med å se minst hundre personer i løpet av de tre timene. Dukker det opp to hundre besvimer vi ikke av den grunn. Skal fint klare mer også, om været er OK, ellers blir det nok veldig trangt innendørs.

«Familielunsj» etter «konfirmasjonsmøtet» med ti gjester. Her har vi invitert helt uten tanker om hvem som «bør bes». Invitert den delen av slekta vi virkelig omgås og setter pris på å omgås (våre foreldre, min brors familie, familien til et av ektefellens søskenbarn). Senere «is- og kakebord» med de samme gjestene. Enkelt og ganske uformelt, slik alle i det selskapet trives med. Selvsagt hjemme, er jo der vi trives aller best.

Nå sitter litt av slekta – på begge sider, nok mest på min, og særlig på min fars – og freser! Først freste de fordi de trodde de ikke var bedt, siden det ikke var kommet trykket kort i posten. Og det enda de er min fars tremenninger og det hele! Nå raser de fordi vi bare inviterer til «mottagelse», verken til «konfirmasjonsmiddag» eller «koldtbord». Fortrinnsvis en diger en, med så mange arvetanter og tre- og firmenninger vi bare kan klare å spore opp til stede. Selvsagt med hvite duker, sølvbestikk og tunge krystallglass (har heldigvis ingen av delene, og det vet de, så de hadde visst ventet selskapslokalene på nærmeste hotell – de vet nok at vi kunne brukt både 50 000 og det dobbelte på en hotellregning, om vi ville). Og selvsagt med antrekk «galla» og meny av typen: «buljong, hummer, kalvesteik og fiiin dessert». Et par tok åpenbart konjakken og sigaren som en selvfølge også, enda de vet vi er avholdsfolk og avskyr alt som heter tobakk... De føler seg tydelig snytt for årets opplevelse, og et par har varslet at det aldeles ikke blir presanger når vi «er så vettløse og ødelegger en så stor dag for de stakkars guttene». Poenget er bare at guttene har kunngjort at de ikke ønsker presanger (vil noen absolutt gi noe, ber de om støtte til et misjonsprosjekt de brenner for). Som de begge helt, helt riktig påpeker: «jeg er jo lesergutt («konfirmant») fordi jeg er en kristen, ikke for å få en masse gaver». Så presangnekttrusselen blir liksom litt slag i lufta den. (Men, rent prinsipielt: Hvorfor i all verden skal «de stakkars guttene» oppleve deres sanksjoner, fordi deres foreldre har mistet vettet?). Nå er «trusselen» at vi gjør oss fullstendig til latter med vårt «tulleopplegg» og at de opplever det som en skam å kjenne oss. Derfor har de varslet at de aldeles ikke har tenkt å komme i noen «reception»! Siden guttene knapt vet hvem de er, utover navnet, vil de neppe savnes veldig.

Fra andre i slekta får vi derimot høre hvor fornuftige vi er: Først legger vi det hele til lørdag, slik de slipper å føle at de «skulker» fordi de også har andre konfirmasjonsinvitasjoner, og slipper å lure på hvordan de skal «dele seg» på søndag. Så legger vi opp til «kom og gå som du vil», slik at de kan passe inn et besøk slik det passer med andre av lørdagens gjøremål for dem. Uten først å måtte børste støvet av gallaantrekket, her kan man jo til og med vise seg i en (ren) kjeledress om neste punkt på programmet heter «hagestell» eller «ut å fiske». Så gir vi absolutt alle som bryr seg en anledning til å gratulere, og møte andre som er der i samme ærend, man slipper å være «invitert» eller lure på om man «kan gå», eller «bør gå». Og til slutt tar vi et samvær med de slektningene vi og guttene aller, aller helst vi pleie omgang med. Et slikt samvær må jo bare bli hyggelig, både for oss og guttene.

Guttene gleder seg stort til både mottagelsen på lørdagen og selskapet på søndagen. Det hadde de neppe gjort om vi hadde invitert femti slektninger til søndag, og satt dem til bords i et stivpyntet selskapslokale, gradert etter alder og verdighet. Vi vet at ikke alle konfirmantene på stedet gleder seg like mye som våre gutter. Kan også si at guttene våre har varslet sin debut som selskapstalere i selskapet søndag. Ikke fordi de må, men fordi de har lyst. Lysten til å «si noen ord» hadde knapt blitt fullt så påtrengende i en stiv og høytradisjonell konfirmasjonsmiddag med fireretters middag!

Hva sier dere andre: Er vi helt på jordet når vi totalt ignorerer hva «alle andre» pleier å gjøre til en konfirmasjon, og gjør akkurat slik vi synes er fornuftig og trives med, og slik guttene selv ønsker? Eller opptrer vi helt fornuftig – for alle andre enn helt perifer slekt vi nesten må se i arkivet for å vite at vi faktisk har?

(Om noen nå skulle føle seg såret: Jeg kritiserer slett ikke «det stilfulle selskapet» i seg selv, for den som har glede av det! Mitt poeng er: Skal man ha et slik selskap bare fordi litt av slekta regner noe annet som uhørt? Eller er det viktigere hva de(n) unge selv ønsker seg og har glede av?)

jeg synes opplegget deres var helt genialt jeg! og tøffe gutter som går mot strømmen og konfirmerer seg fordi de virkelig TROR på noe. Selv har jeg gutter som ikke er kristne, og jeg HÅPER de da er voksne nok til å velge å ikke konfirmere seg, eller å velge borgerlig konfirmasjon selvom de da kanskje får mindre gaver, i stedenfor å hykle...

Sønnen til fetteren min ble konfirert nå i år, og siden moren er fra Trøndelag serverte de trøndersodd. Det er ikke vanlig der de bor nå, så det ble en del sure miner fra enkelte av gjestene som nok forventet det koldtbordet du omtaler ja. Og kom med sure komentarer om at trøndersodd var jo bare et fint ord for lapskaus...

Jeg synes det er respektløs jeg...

for uansett hva man tror på, og hvordan man konfirmerer seg, så er det KONFIRMANTENS fest. Og ikke familien. Så det så!

[Gjest AnonymBruker]

Jeg synes det er fint at guttene dine får velge det de har lyst til

Likevel vil jeg prøve å oppmuntre deg til å kanskje invitere familien spesielt til mottakelsen eller ett eller annet som kan få de til å føle seg mer velkommen og satt pris på, for familie er viktig. Familien er der når det stormer, og du høres litt fornærmet ut(helt forståelig, frekt å kritisere deres valg), men det er viktig å ikke gi guttene dine inntrykk av at familien og deres måte og gjøre ting på er teit. Tenåringer har lett for å synes familie og sånt er teit og overflødig, det husker jeg selv, men når de blir litt eldre er det godt å ha solide røtter. Familien er der når det stormer, det er en erfaring jeg personlig er glad for å ha

Tror dere får en kjempefin feiring

[babord]

Jeg synes det er fint at guttene dine får velge det de har lyst til

Likevel vil jeg prøve å oppmuntre deg til å kanskje invitere familien spesielt til mottakelsen eller ett eller annet som kan få de til å føle seg mer velkommen og satt pris på, for familie er viktig. Familien er der når det stormer, og du høres litt fornærmet ut(helt forståelig, frekt å kritisere deres valg), men det er viktig å ikke gi guttene dine inntrykk av at familien og deres måte og gjøre ting på er teit. Tenåringer har lett for å synes familie og sånt er teit og overflødig, det husker jeg selv, men når de blir litt eldre er det godt å ha solide røtter. Familien er der når det stormer, det er en erfaring jeg personlig er glad for å ha

Tror dere får en kjempefin feiring

Beklager dobbelpost, mente ikke å poste anonymt...

[Gjest Vito - nr to]

Tusen takk for hyggelige svar! Beklager at jeg ikke har vendt tilbake med svar tidligere. Vi fikk en positiv, men temmelig arbeidskrevende overraskelse fredag morgen…

Svarinnlegget blir LANGT ! Tror sannelig jeg deler det i tre innlegg: Først et med litt generelt + svar til Babords innlegg, så et svar til Miss Puddels innlegg og til slutt et svar på Flowers og Blondie65s innlegg + en avslutning.

Først: Godt å høre at konfirmanter faktisk får komme til orde i sak som dette! Husker jeg absolutt fikk det selv, men ut fra en del vi ser og hører rundt oss her vi bor, har vi en følelse av det er foreldrene som oftest avgjør en slik sak i dag, langt mer enn den unge. Holdningen her hos mange er at det jo er foreldrenes fest FOR konfirmanten, derfor er det foreldrene som skal styre dagen. Hvor mye den unge involveres tror jeg varierer betydelig. Derfor vet vi også at det finnes konfirmanter her som ser på selskapet som langt mer en sur plikt som følger av dagen enn som en glede. Gleden kommer først på «blåmandag», når man skal til byen og bruke penger uhemmet. Siden våre gutter ikke engang skal det, kan vi da sørge for at dagen(e) blir dem til glede...

En lang kommentar til ditt innlegg først, Babord (og neida, jeg finnes ikke verken sur eller fornærmet, jeg er bare ute etter å avlive misforståelser før de får feste seg ): Ja, jeg tror også vi får en fin dag. Og selvsagt er familien invitert spesielt til den. Skrev jeg ikke at «Alle vi selv vet vi er i slekt med og som vi har e-postadresse/telefonnummer til er spesielt invitert…»? Alle – absolutt alle – vi klarer å finne «flik av slekt» til som vi har enten e-postadresse eller telefonnummer til har blitt spesielt invitert. Av guttene selv. Det samme er både våre og deres venner. Først gikk e-post ut, der det var mulighet til det. Så begynte de telefonoppringningene der vi ikke hadde e-postadresser. Guttene satt klar med PC, headset og Skype, og viste flid som de beste telefonselgere. Først oppringing til noen få vi hadde Skype-adresse til, så oppringing av vanlige telefonnumre. Personlig informasjon – av guttene selv – til hver eneste en. (Vel, OK, noe av det personlige forsvant vel etter hvert som kvelden led, det ble jo mye gjentagelser på telefonen...) Det var nettopp disse telefonsamtalene som utløste noens raseri! «Gikk da ikke an gjøre det SLIK»! Og så kom telefonene fra dem til våre mobiltelefoner, her var det litt køtendenser en liten time. Dem vi fikk på tråden var fresende ildkuler fordi de ble «holdt til beste» av guttene! Invitert til «reception»? Hva var DET for noe tull?? Og hvorfor var de ikke invitert til konfirmasjonsmiddag, hadde jo ikke kommet noe kort i posten! (Nei, hvorfor i all verden skal vi bruke en tusenlapp i porto og like mye kort og konvolutter for å holde Postverket i arbeid, mye bedre å ordnes slike ting på e-post/Skype for en hundrelapp) Å nei, vi brydde oss neppe om dem, enda de var fars tremenning, men slikt var vel ikke godt nok det hos OSS… Når vi så klarte å komme til orde ble reaksjonen: Hva, skulle vi ikke HA koldtbord/konfirmasjonsmiddag (type 4-retters...), slik alle normale folk hadde??? Stakkars, stakkars gutter, hadde vi mistet vettet fullstendig nå? Etc, etc!

Hele familien er altså akkurat like velkommen, og alle har altså fått personlig invitasjon av guttene. Mellom 60 og 70 av familien har bekreftet at de kommer, 20 – 25 har sagt at de 98 % sikkert kommer, men tatt litt forbehold. Noen vi sendte e-post til har vi ingenting hørt fra (helt OK, det er jo ikke «svar utbes»), så der venter vi i spenning og ser dagen an. (For sikkerhets skyld har disse fått en påminnelse, som ble sendt ut enkeltvis, i tilfelle første e-post, sendt ut som «gruppesending» gikk i søppelposten.) Rundt 10 har takket høflig nei, de fleste fordi de skal i andre konfirmasjoner, og ikke har muligheter for å rekke begge . De er nok invitert hos oss på lørdag, hos andre på søndag, men når det er en hel del timers kjøring imellom forstår vi jo at det blir slitsomt å være begge steder. At de to andre konfirmasjonene prioriteres av dem er veldig naturlig. Konfirmantene der er minst like nær slekt for dem som for oss, og at man da prioriterer en middagsinvitasjon en times kjøretur unna framfor en tilstelling som vår fire timers kjøring borte er jo helt greitt. At et par søskenbarn av mine foreldre, bosatt 500 km unna synes det blir for lang reise for en slik anledning når de er såpass fjern slekt, og derfor valgte å sende et brev og to kort, forstår vi jo også godt. (To av våre danske venner, som fikk e-posten mer «til info» og med håp om kort/brev til konfirmasjonen, kommer imidlertid!! Fordi de – helt tilfeldig, menneskelig sett – befinner seg bare tre timers kjøretur borte (+ ei ferje som er kort og går ofte) pga et arbeidsarrangement den helga. Lørdag hadde de «shoppetid» og et arrangement på kvelden. Shoppingen ble omgående glemt da de fikk invitasjonen, vi måtte plutselig hjelpe til med telefonnr til et bilutleiefirma i byen! Dessverre blir jo ikke gutten deres – guttenes gode venn – med, men hilsener og danske konfirmasjonskort fra ham medbringes!)

Men så har vi gruppa på 20 som freser og raser… Like velkomne de også, men vi kommer ikke til å be dem på våre knær om å komme. De er invitert, og så er valget deres, ikke vårt. Vi snur ikke opplegget for at de skal bli fornøyd, de må enten komme til det de faktisk er invitert til eller la være å komme. Vi regner det i slike tilfeller som mer deres problem enn vårt at de ikke VIL komme til slike «tulleopplegg». Og jeg holder fast på det jeg sa i HI: De blir neppe dypt savnet av guttene. Ganske enkelt fordi man ikke kan savne dypt folk man knapt kjenner. Derimot ville jo dette en gylden anledning til å bli litt bedre kjent med guttene. Men det er blir jo deres valg om de vil bruke anledningen. De må gjerne kritisere våre valg, om de har glede av det. Om kritikken blir hørt eller om den går inn ene øret og ut andre uten å sette synlige spor i det som er mellom, kommer helt an på om den er berettiget. Selv mener jeg nei, men ville jo gjerne høre andres syn – om vi VAR så på jordet i denne saken som disse slektningene tydeligvis mener vi er.

Familie og slekt er viktig, veldig viktig. Det vet vi, og det vet guttene. Guttene er glade for sine røtter, og glade i å besøke familien. Men det er nok slik at noen i familien er viktigere enn andre. Og hos dem som raser nå regner vi med det uansett ikke ville vært mest støtte og hjelp å få hos den dagen livet virkelig stormer heller...

Og, neida, vi har på ingen måte holdningen at andres måte å gjøre noe på er teit! Tvert imot prøver vi å lære guttene opp til at alle skal vises respekt for SIN måte å gjøre ting på. Det eneste vi har mindre respekt for er når folk gjør hva de «må», i strid med hva de selv mener er rettest/best/fornuftigst. Ut fra «hva vil «noen» ellers si/tenke/mene/synes, mon tro…» . Vi har tenkt å leve «vårt» liv, ikke «noens»! Men lever man slik, må man jo også godta at andre gjør akkurat likedan! For jeg er nemlig ikke tilmålt verken større eller mindre plass på jorden enn deg...

Til slutt: Neida, jeg verken var eller er litt fornærmet. Ingen andre i huset heller. «Hørtes» det slik ut på innlegget mitt, kan jeg bare beklager det på det sterkeste. Derimot var jeg nok litt oppgitt. Ut fra tanken. «Hvorfor er det andre som mener de skal bestemme slike opplegg? Det viktige må da være at den/de som er hedersgjester og familien deres synes om arrangementet, ikke at tilfeldige tre- og firmenninger får et arrangement i samsvar med sine egne ønsker?»

Nei, tror egentlig ikke vi er særlig uenige jeg, Babord! Men hva sier du selv, etter å ha lest dette?

[Gjest Vito - nr to]

Så fortsetter jeg forrige innlegg…

Miss Puddel, tusen takk for kommentaren (og om du syntes opplegget var genialt, tipser du kanskje dine egne gutter om muligheten når det er deres tur? )! Må nok likevel si at verken vi eller guttene synes det «tøft» å være leserbarn eller konfirmant fordi man har en tro. Derimot synes vi det er temmelig mye hykleri rundt konfirmasjon i DnK i dag! (Det viktigste for konfirmanten er å telle penger, «det der i kirken» er bare litt formaliteter man skal gjennom først, foreldrene er mest opptatt av tradisjonen, TRO er en temmelig fjern tanke...) I den forsamlingen vi tilhører er det fokus på at vi IKKE har konfirmanter, derimot har vi «leserbarn». Opplegget er nemlig et helt annet, og todelt. Alle leserbarn har på forhånd hatt personlig samtale med ledere på si gruppe rundt sin tro og sitt utbytte av lesertida. Hvorvidt leserbarnet bevisst har kommet til tro eller ikke, er uvesenlig for forbønnshandlingen i første del av møtet. Det kan endelig bes for en ikke-troende som ønsker klarhet rundt sin tro også. Men skulle en slik samtale noen gang vist klar likegyldighet eller motstand mot kristen tro ville vedkommende ikke hatt noen som helst grunn til å komme til avslutningsmøtet, og sikkert da også fått klar melding om det (om ikke vedkommende hadde sluttet opplegget lenge før en slik samtale). Når det gjelder siste del av møtet er derimot beskjeden veldig klar til dem som ikke har en avklart tro. Denne delen, hvor leserbarn (og andre til stede, men «gi leserbarna anledning først, ikke steng vei for dem») innbys til å vitne om sin tro, har de ingen grunn til å delta i som annet enn gjester. Man kan nemlig ikke vitne om en tro før man har en tro å vitne om! Og kommer man senere til personlig tro, blir det anledninger nok å vitne. Det behøver på ingen måte skje under leseravslutningsmøtet, og det er ikke mer spesielt å vitne om sin tro da enn når som helst ellers.

(Går ikke ut med navn på forsamlingen pga anonymiteten – vi er utenfor alt som heter organisasjoner, så måtte da gått ut med lokalt navn. Kan si såpass som at det er en fri forsamling med svært mye til felles med en høyst tradisjonell pinseforsamling, men helt annet syn i to – tre saker mange «utenfor» nok vil si er helst lite viktige. Og litt ulikhet i selve møtestilen, det siste er ingenting annet enn menneskelige tradisjonsulikheter. Men vi lever godt sammen med pinsevenner og en del tradisjonelle «bedehuskristne»).

Og en ting til, Miss Puddel (nå er jeg pedant, ta det i beste mening ) Liker ikke at du skriver at man «konfirmerer seg», for det gjør man aldeles ikke. Først konfirmerer (bekrefter, ref engelsk!) man sin tro, så blir man konfirmert . Det er jo nettopp denne «bekreftelsen» som er hykleriet... Og derfor lurer jeg også på: Hvorfor er man så opptatt av å kalle det «borgerlig KONFIRMASJON»? Blir ikke det å seile under falskt flagg og likevel hykle, man bekrefter da ingenting der? Jeg sier ikke at dette er bevisst hykling, vil jo snarere tro det er – bokstavelig talt – bevisstløshet. Men hvorfor ikke heller kalle det hva som (om jeg forstår ting rett, har lite praktisk erfaring her) er realiteten: En «voksenfest» eller «etikkursavslutningfest». På samme måte som det hos oss heter «avslutningsmøte for leserbarna» burde da også i den sammenheng hete noe slikt som «avslutningsmøte/-fest for etikkursbarna» eller noe lignende? Vi er helst opptatt av å distansere oss fra DNKs konfirmasjon, og derfor skriver jeg ofte også «konfirmasjon» når mener «avslutningsmøte for leserbarna». At jeg i det hele tatt bruker «konfirmasjon» og «avslutningsmøte for leserbarna» kommer av at «konfirmasjon» hjelper en del på «praktisk forståelse» når annet blir litt mer «ukjent land», men jeg er nøye med å klamre på (om jeg ikke selv er bevisstløs!) anførselstegn. Og det selv om vi kan ha unge som på det møtet virkelig «konfirmerer» (bekrefter) sin tro gjennom å vitne! Poenget er bare at det å vitne ikke noen spesiell rett for leserbarna, det kan enhver som har kommet til tro gjøre. Eneste praktiske forskjell er at under avslutningsmøtet for leserbarna gjøres andre bevisst oppmerksom på at leserbarna skal slippe til først. Det er nemlig ikke alltid ellers så lett for en 14- eller 15-åring å ta ordet i en forsamling, midt mellom to voksne som for ham/henne kan virke «veldig rutinerte». Og ganske særlig for barn som ikke er «født og oppvokst» i en slik forsamling..

Ellers kan jeg si at jeg har langt, langt mer respekt for din holdning enn «konfirmasjon fordi det er selvsagt tradisjon»! Jeg håper med deg at guttene dine/deres heller velger å avstå fra konfirmasjon, evt velger HEFs alternativ, enn hykler gjennom en handling de ikke mener det minste med. (Og husk: Din/deres holdning betyr veldig for guttene, har barn tillit til sine foreldre suger de lærdom som svamper av det de ser – også (les: særlig) når man helst så de var litt mindre oppmerksomme.) Slikt gir meg mer, ikke mindre respekt for andre som mennesker, og jeg avviser ikke et menneskelig fellesskap, når andre viser respekt for min tro, selv om de ikke deler den. Men naturligvis håper og ber jeg jo aller helst om at guttene må komme til sann kristen tro, slik at de virkelig får grunn til å «konfirmere sin tro»...

Så noe fullstendig annet, nemlig trøndersoddet. (Antar da at du mener skikkelig trøndersodd/innherredsodd, ikke den dårlige etterligningen som befinner seg på hermetikkboks): Må si jeg trodde faktisk «alle» visste det var gammel og tradisjonell festmat til de største høytider på den kanten av landet, og at det også er en god del arbeid å lage til slik mat. Man kan da ikke servere gjester noe bedre? (Jeg har selv hatt et opphold i «Trondhjæm» noen uker i arbeidssammenheng i purunge dager, og jeg har prøvd maten!) Soddet kunne gjerne vært servert i familielunsjen her søndag, om vi hadde slike tradisjoner! Det er nok på sett og vis «lapskaus», men det er nå forskjell på lapskaus og lapskaus også… Hva er forrresten egentlig forskjellen på fineste biff og en hamburger av MacDonalds-typen, bortsett fra at kjøttkvaliteten er noe forskjellig, og hamburgerkjøttet hakket? Du kan så visst lage både trøndersodd og lapskaus på både «biffnivå» og «hamburgernivå»!

Og så det siste jeg skal kommentere: Idéen til «reception» har guttene plukket opp hos venner i Danmark. Hele familien var i en slik ved en «konfirmasjon» der for to år siden, det er visst ikke helt uvanlig måte å gjøre det på – i visse kretser i alle fall – der i slike anledninger. Danskene er generelt glad i «reception» når noe skal feires. Men vi vet jo at idéen opprinnelig er amerikansk. Og som så mye amerikansk er det uformelt, effektivt, rasjonelt og rett på sak. Vi liker den stilen...

(Og synes du mitt innlegg er langt, ja så er jeg med på det. Men jeg tror det er effektivt. Eller finner du noe snikk-snakk?)

[Gjest Vito - nr to]

Og så det siste jeg skal si, i denne omgang:

Du, Flower, skrev kort, og svaret blir nesten like kort, uten at jeg var mindre glad for innlegget av den grunn: Takk for at du synes det er flott å gjøre som man selv synes er riktigst og blir best! Vi har nok den holdningen i mangt og mye, og vi føler selv det er altfor mye bekymring for hva «noen» vil synes om det man gjør og ikke gjør?

Blondie65: Uten at det egenlig har praktisk betydning: Vi har IKKE spurt guttene hvordan de ønsker dagen sin. Så langt kom vi aldri... Guttene har aldri vært redd for å si hva de mener, og noen uker før vi hadde tenkt å ta opp saken med dem, kom de selv: «Hør, det skal jo være avslutning på lesertida da og da, og vi regner med det blir selskap den dagen. Vi kunne helst tenke oss å feire dagen slik og slik, synes dere at det går an?» Noe vi altså, etter et par helt små justeringer av detaljer, syntes gikk veldig godt an.

Den perifere slekt hører nok ikke noe om gaveproblematikken, om de ikke selv bringer emnet på bane i andre sammenhenger. Noen er sikkert mindre lure og beklager seg høylytt til andre slektninger uten å få den støtte de hadde forventet seg her, andre har nok forstand til å la være. Men guttene har vært veldig klare på at de ikke ønsker gaver fra dem som kommer til mottagelsen, og disse kommer jo ikke engang. Nei, den siden tar både vi og guttene veldig, veldig avslappet. Ønsker de å ha det slik, må de gjerne det. At de ikke ønsker å møte guttene, blir da også mest deres problem, slik jeg skrev mer om i svaret jeg gav Babord.

Tusen takk for hilsenen! Så veldig mye å være stolte av synes vi imidlertid ikke vi har, det er nemlig ikke vi som har «produsert» det produktet vi nå ser! Like lite som andre foreldre, bestilte vi guttene levert etter spesifikasjon. Derimot er vi er uendelig takknemlige for at vi ble betrodd så flotte gutter! Gutter med – mener vi selv – stor modenhet og et sunt syn på livet og hva som er viktig og uviktig i lengden i livet. Flittige i arbeid og skole. At de også er svært godt utrustet evnemessig gjør jo ikke ting verre, men den siden mener vi blir mindre viktig, å alle bruke de evner man har er viktigere enn hvorvidt man ble utrustet med mer eller mindre av dem. Vi vet vi ble betrodd mye da vi fikk to så flotte gutter, og vi håper vi har vært noenlunde tro mot Herren i foreldreoppgaven vi fikk. At de har bekjent seg som troende kristne og valgt et liv i samsvar med det er jo ellers den største glede de kan gjøre troende foreldre. Akkurat det valget hadde de imidlertid tatt en god stund før de startet som lesergutter, det gjorde de fordi de ønsket å lære mest mulig om sin kristne tro. At det også er skikk og bruk å være enten konfirmant eller lesergutt/leserjente når man går i niende klasse, gjorde nok neppe valget vanskeligere, men vi sitter på ingen måte med følelsen av at den siden ble videre vektlagt. Vi følger mange gode tradisjoner hjemme hos oss, men «tradisjon for tradisjonens del» er nok en holdning de ser lite (håper helst ingenting) til hjemme. Det skal være mening i tradisjoner!

Og til slutt, til dere alle: Vær sikre på at dagen skal feires, så langt det står til oss. Med glede og takknemlighet. Om noen vil holde seg borte, så dem om det. Enhver får gjøre med den saken som han/hun føler for selv. Men dagen blir nå feiret likevel den. Lite var vi usikre før, enda mindre usikre har dere gjort oss på at både guttene og vi kan feire akkurat som tenkt. Med rett rygg og fritt blikk!

Setter ellers pris på flere innlegg, veldig gjerne også om noen er uenig. Kan love at de blir lest, om de er kommet innen et par uker, men lover ikke at jeg rekker å kommentere den særlig.