Om å bli rammet av en tragedie/eller ikke...

[Silfen]

Etter å ha oppdaget diverse nettsteder har jeg også fått med meg mange menneskers tragiske historier om sykdom og dødsfall.

Har grått meg gjennom historier om foreldre som mister sine barn, om mennesker som mister sine foreldre eller gode venner.

Lest om ektefeller som kjemper med sione kjære mot dødsbudskapet og om andre som lever på lånt tid.

Og jeg lurer.....

Når skal det hende meg?

Når skal en jeg er glad i bli rammet?

Hvordan kan det ha seg at når "alle" andre kjenner noen eller er blitt rammet selv, så kjenner jeg ingen?

Jeg er ikke redd for å dø eller no sånt.

Men jeg lurer på når dagen kommer da jeg får budskapet. Om at noen er rammet, kanskje min mor.... en venninne...eller meg...

Samtidig som jeg er lykkelig over at alle mine er friske og raske, så føler jeg det urettferdig at andre rammes.

Hvorfor skal de ha det så vondt når ikke jeg har det?

Det er irrasjonelle tanker det her, jeg vet det, men de er der, de tenkes...

Og jeg vil bare si til alle der ute som har mistet eller er i sorg; jeg føler med dere....vet ikke hva annet jeg skal si.....12

[Skarv]

Løvemamma.

Jeg tror vi alle skal være glade for at vi ikke vet timen og dagen når vi skal miste noen. Vi burde heller være flinkere til å ta vare på den tiden vi får i lag.

Det er altid godt å føle at det er noen som tenker på en når det sjer.

[yes]

Hei Løvemamma

Joda, det kan virke som ulykken rammer "alle andre" - og at en snart rammes selv. Prøv og nyt livet, og at du og dine er frisk og har det bra. Håper du slipper og møte noen sorger/tragedier med det første.

Takk, for at du føler med meg.

_________________

yes 1212[ Dette Innlegg er endret av: yes den 2002-04-30 22:19 ]

[LilleMika]

Ja, det skjedde meg. Mamma fikk svulst på hjernen... holdt på å dø. Ble aldri seg selv igjen. Men hun lever fortsatt... vanskelig for oss rundt henne.

[Pinocchio]

Jeg tror det er viktig å begrense dødens betydning.

Ellers tror jeg at man blir litt gal.

Alle skal dø.

Viktigheten er ikke lengden på livet.

For det er det ikke!

Det er kvaliteten på det.

Antall smil,lattere og minner man har igjen.

Og når bilen,kreften eller tilfeldighetene, kommer din eller dine venners vei,så se an livet for det det er.

En lånt tid.

På et fantastisk sted.

Og takk uendeligheten for at du tross alt var akkurat den sædcellen som fikk oppleve det.

Dette kan muligens oppleves som tullete eller teit, men noe særlig mer realistisk tror jeg ikke at man kan få sagt det.

Kos deg!

Du vet aldri når du lenger ikke kan det.

Og det er helt greit!

Det er det eneste riktige tegnet på at du lever.12

[Gjest Anonymous]

Når du blir rammet så stopper alt en stund.

Først sjokket, fortvilelsen, hjelpeløsheten,håpet,usikkerheten sinne og raseri som veksler med håp og fortvilelse. Så har du hjelpesløsheten. Du må oppleve det for å forstå hva jeg mener.

Levde slik lenge etter min sønns bilulykke.

Først lenge etterpå er jeg i stand til å sette pris på de veldig små ting i dagen.

En vet hva som betyr noe. Og ikke minst, det er da du ser hvor stor omsorg dinne venner har. Du ser desverre andre siden også. De som har nok med seg selv, de du oppdager som er noe ego av mennesker.

[lana]

Det er når du står midt oppe i sorgen at du lurer på "hvorfor måtte dette hende meg"

"Hva har jeg gjort for å fortjene dette"

Og før det hender deg tenker du "Det hender alle andre, men ikke meg.."12

[Gjest Lottemor]

Hei Løvemamma....

Hele mitt liv har jeg opplevd krise etter krise og til sammen har jeg vel mer negativ livserfaring en mange.

På en måte er jeg glad for at jeg har vært med på det som jeg har og at live mitt ikke begynnte som en dans på roser.

Jeg vet i alle fall at jeg takkler at live går i mot meg og kommer sterkere tilbake etter en krise.

Og jeg hadde heller ikke blitt den jeg er i dag uten de opplevelsene.

Har lært å se detposetive i det negative og ser alltid et lys i den lange tunellen.

Det dumme er at jeg ikke klarer å stole på at mennesker som jeg blir glad i ikke forsvinner.

Og hvist jeg er lykkelig venter jeg heletiden på at nedturen skal komme.

For hva har jeg gjort for å fortjene å være lykkelig.

Så mitt råd til deg er at du skal tenke på allt det du har rundt deg og hva det bringer med seg til ditt liv ikke hva det vil gjøre med deg hvist det forsvinner.

Alle mennesker skal dø en dag og det er mange forskjeldige måter mennesker kan dø på.

Omstendighetene rundt døden kan være fine og fryktelige.

Uansett så er døden på lik linje med fødselen noe av det mest naturlige som finnes.

Så uansett hvor mye engergi vi bruker på å frykte døden kan vi ikke hindre at den tar oss igjenn.

Alle skal dø så vi får bare gjøre det beste av den tiden vi har og ikke fokusere så mye på livets slutt.

Ta vare på de vi er gald i og ikke ta noen forgitt

klem fra12

[Gjest gjest1]

Bra sagt Lottemor!

Du bør ikke gå rundt og vente på at grusomme ting skal skje. Du skal først og fremst være glad for at du så langt har blitt skånet for en del av de kriser du kunne ha opplevd!

Jeg har vært gjennom mye. Alt for mye for alderen å tilsi. Jeg sliter med mye av det enda, og noen ganger, hender det faktisk at jeg nesten ikke orker det mer.

Alle skal vi dø en gang. Det er klart at en del mennesker vokser på erfaringer, men mange blir helt ødelagt av det også. Ved å tenke at det kommer til å bli meg snart, gjør du bare livet verre for deg selv!

Nesten alle mennesker opplever noe tragisk eller forferdelig. Men det finnes noen unntak, og kanskje du er en av de heldige? Ikke vet jeg.

Smil du! Vær glad for alt det vakre livet har å tilby DEG! For du er heldig som ikke har opplevd noe forferdelig så langt! 12

[Gjest Anonymous]

En kan ikke tenke på det om "når skjer det meg".

Jeg har hatt to forferdelige følelser,en dag for 1 1/2 år siden.Jeg begynte å stortute i dusjen en morgen,å da slo tanken meg "mamman til NN er død". 15 minutter senere fikk vi tlf. om nettopp det.Jeg ble iskald.Svigermor sto meg nær,men var syk,en dag skulle barna dra på "vakt" over henne.Mannen min skulle hente meg på ettermiddagen.Tidlig om morgenen hastet jeg i dusj og ut.Innom butikken for å ta med lesestoff og lese for den gamle,jeg rakk bussen akkurat og sprang til sykehjemmet.Da jeg kom og kikket inn lå hun stille.Så sa søstrene at de skulle stelle henne litt.Jeg var der og imens de stelte henne døde hun.Alle i fam.hennes også mannen min sa at det var no engang underlig at det var du som skulle være hos henne akkurat da,for ingen hadde tenkt seg dit før kl 16 00.Og hun døde tidlig på formiddagen.Så vær glad dere har familie,at de er friske og har det bra.Livet er en underlig ting vi er tildelt.