Delt omsorg der barna har likt forhold til begge

[Gjest Også en mamma]

Det er jo så mange meninger rundt dette, men jeg lurer litt på hva dere tenker i en litt uvanlig situasjon. Her i huset har pappaen vært veldig deltakende fra dag 1, og jeg kjenner meg ikke igjen i alle disse mødrene som mener at de vet best, kan best og som synes det er så fælt å være unna barna sine. Pappaen er akkurat like viktig for dem som det jeg er - eldste er nok mest knyttet til pappaen faktisk, minste noe mer mammadalt enda. Men ikke slik at jeg kan si at jeg er mer viktig enn pappaen.

Hva tenker dere rundt slike situasjoner? Jeg vet at for noen fungerer det best at barna bor mest hos den de er mest knyttet til, og mange deler at delt omsorg er djevelens verk, eller bare egoistiske foreldres påfunn. Men hva i de tilfellene der barna faktisk er veldig knyttet til begge voksne?

[Gjest AnonymBruker]

Hvor gamle er barna?

Syns det er et kjempefint forslag hvis du og pappaen klarer å samarbeide, og bor i nærheten av hverandre

[Gjest Heidi]

Samlivsbrudd er jo av de mest opprivende ting barn kan oppleve. Men med de forutsetningene du beskriver, høres det ut som om delt bosted kan være den beste løsningen. Likevel: Barn (og voksne, hvis de hadde holdt på med det) blir vel ofte slitne av å ha to hjem? Når de blir tenåringer, kan det hende de vil velge seg ett sted å bo fas, samtidig som de beholder kontakten med den andre forelderen. Men det viktigste er vel uansett dialog og åpne linjer i familien, både foreldrene imellom og foreldre-barn.

[Gjest ili]

Nå har ikke min eks flyttet ut av huset enda (selv om det er 6 mnd siden vi gjorde det slutt) men vi har fordelt ansvaret 50-50 og barna skal bo annen hver uke hos hver. Vi får jo se barna "hele" tiden i forbindelse med treninger osv (eksen er trener for fotball laget til sønnen og ser han 2-4 ganger i uken i den forbindelse) og jeg har ansvar for at de kommer seg på golf (til nå en gang i uken, men det blir jo mer når de blir større), noe som gjør at ingen av oss føler at vi ikke får nok tid med barna.

Min eks har vært minst like stor del av mine barnas liv hele tiden som jeg har, og jeg har definitivt ikke mer rett på de enn han!!

[Gjest tur]

Det er nok ikke alle pappaer som er like deltagende fra dag 1. Hos oss har det vært jeg(mor) som har hatt hele ansvaret. Far arbeider skift og har av den grunn ikke deltatt noe særlig. Han har ikke hatt overskudd. Jeg har forsøkt alt for å få han mer deltagende...

Rett etter jul flyttet vi fra hverandre og han har aldri hatt bedre kontakt med sine barn som etter det! Nå har han alt ansvar for barna annen hver helg og har foreløpig ingen å skyve ansvaret over på! Barna trives hos pappa og jeg tror pappa også trives når han har barna hos seg.

[Gina_]

Jeg er oppvokst under en slik løsning. Jeg likte veldig godt å se begge foreldrene mine like mye, og de bodde ikke langt fra hverandre heldigvis.

Jeg syns det er en god løsning, men selv ble jeg lei etter 10 år med å flytte frem og tilbake. Først tror jeg vi hadde mandag-onsdag, onsdag-fredag, fredag-mandag løsning (altså jeg var litt her og der), og de to-tre siste årene annenhver uke. Annenhver uke var mye greiere, følte ikke jeg bodde i en sekk...

Ble lei når jeg var 17, veldig lei, og jeg flyttet ut. Det kommer veldig an på alder på barna, men hvis de ønsker å være mer hos den ene av forelderen, syns jeg det bør respekteres. Det er ikke lett å alltid skulle bevege seg, man får ikke den samme roen. Dessverre er det for mange et nødvendig onde når foreldrene er skilt. Selv om jeg ble lei, er jeg glad for at det ble sånn i min oppvekst. Jeg fikk se begge like mye, og jeg vet de likte løsningen også.

[Gjest Anonym]

Jeg kjenner flere voksne og barn som har opplevd og opplever delt omsorg, og ALLE er bare positive. Jeg opplevde det selv også og har bare godt å si om dette alternativet, selv om også jeg valgt en skjevdeling da jeg ble eldre. Likevel finnes det sikkert enkelte tilfeller der det ikke er en egnet løsning.

Jeg tror det er viktig å lytte til barna. Om de ønsker felles omsorg så er dette i utgangspunktet det beste. Om de ønsker å være mest hos bare en av foreldrene så er det best. Og om de først velger noe for deretter å endre mening synes jeg vi som foreldre må ta hensyn til det også.

Og jeg tror ikke det bare har med å være "mammadalt" eller "pappadalt" å gjøre. For mange barn er det tryggheten ved å ha like mye tilgang til begge foreldrene som er viktigst. Noen barn har savnet mamma eller pappa de første årene og må derfor få en mulighet til mer samvær den dagen foreldrene flytter fra hverandre.

[Frk Johansen]

Jeg har også en veldig tilstedeværende ex, han var ikke helt tilstedeværende før vi ble skilt men jeg visste at han elsket barna sine over alt på jord så noe mindre enn 50% ville han ikke gått med på. Når vi flyttet fra hverandre så han hvor mye jobb det var å følge opp altting men det taklet han selvfølgelig fint. Vi bor omtrent 1km unna hverandre og har annenhver uke. Sønnen min stikker av og til på besøk til pappa midt i uka noe jeg selvfølgelig lar han få lov til. Barna stikker innom oss dann og vann og hilser på om de sykler forbi men jeg er fullstendig klar på at den dagen de ikke gidder å bo annenhver uke lenger må jeg respektere deres valg selv om det kan bety at jeg blir "bortvalgt" til fordel for far. Akkurat nå virker de veldig fornøyd med 50% hos begge men jeg antar det blir annerledes etterhvert.

[Ellevill]

Det er jo så mange meninger rundt dette, men jeg lurer litt på hva dere tenker i en litt uvanlig situasjon. Her i huset har pappaen vært veldig deltakende fra dag 1, og jeg kjenner meg ikke igjen i alle disse mødrene som mener at de vet best, kan best og som synes det er så fælt å være unna barna sine. Pappaen er akkurat like viktig for dem som det jeg er - eldste er nok mest knyttet til pappaen faktisk, minste noe mer mammadalt enda. Men ikke slik at jeg kan si at jeg er mer viktig enn pappaen.

Hva tenker dere rundt slike situasjoner? Jeg vet at for noen fungerer det best at barna bor mest hos den de er mest knyttet til, og mange deler at delt omsorg er djevelens verk, eller bare egoistiske foreldres påfunn. Men hva i de tilfellene der barna faktisk er veldig knyttet til begge voksne?

Jeg reagerer også over mødre som mener de har mer rett på barna enn far har (her ser jeg bort fra tilfeller der far ikke er egnet som omsorgsperson).

Mine barns far har deltatt på det morsomme, men det er jeg som har tatt alt det praktiske (stell, måltider, lek ute i all slags vær osv osv).

Men far har alltid vært tilstede og barna er veldig knyttet til ham. Etter at vi skilte lag da barna var 6 og 9 har vi alltid tatt det som en selvfølge at barna bor like mye hos hver. Hvis barna senere vil bo mer hos den ene pga at de blir slitne av flyttingen, er det noe vi må akseptere. For å lette prosessen for barna bor vi i gåavstand fra hverandre, ungene kan gå fritt mellom oss som de vil og vi er så heldige at vi økonomisk har råd til å ha det meste av utstyr fast i hver bopæl så ungene slipper å "bo i bag".

Jeg har fått høre mange sarkastiske hentydninger om at "ja, det liksom for barnas beste " fra andre mødre som mener at 50/50 ikke er noen god løsning for barn. Men for mine barn tror jeg det er det som fungerer best nå.