Starten på veien tilbake til meg selv

[Gjest yojo]

Den har nok endt i katastrofe allerede . Han ga beskjed pr telefon at han ikke gidder mer, at han ikke elsker meg lengre so thats it then . Han taklet ikke at jeg satte foten ned på noe som var viktig for meg, da ble han vel pushet i ett hjørne og endte med å bare ha negative følelser for meg. Så nå er han helt sikker på at han ikke elsker meg mer. Sitter på jobb og prøver å holde tårene tilbake, men det er sannelig ikke lett. Kjenner jeg er på vei til å falle helt sammen også....jeg som hadde så mye å gjøre denne helga. Vil vel ikke klare å ta fatt på noen ting nå regner jeg med

Uff Føler så med deg!! Nå får du bare gi det tid. Heldigvis går alt over til slutt!

Håper du greier å holde fokuset på deg selv fremover nå. Kanskje greit å bare kutte all kontakt med han?

Fokuser på deg selv, og gi dette tid.

Brudd er vondt uansett. Sender deg tanker og en klem!

[Optimist40]

Den har nok endt i katastrofe allerede . Han ga beskjed pr telefon at han ikke gidder mer, at han ikke elsker meg lengre so thats it then . Han taklet ikke at jeg satte foten ned på noe som var viktig for meg, da ble han vel pushet i ett hjørne og endte med å bare ha negative følelser for meg. Så nå er han helt sikker på at han ikke elsker meg mer. Sitter på jobb og prøver å holde tårene tilbake, men det er sannelig ikke lett. Kjenner jeg er på vei til å falle helt sammen også....jeg som hadde så mye å gjøre denne helga. Vil vel ikke klare å ta fatt på noen ting nå regner jeg med

Så innmari trist å høre. Ble lei meg på dine vegne . Gir deg en klem jeg

Veldig lite hensynsfull måte å gjøre det på, en telefon. Men på den annen side, dersom han ikke elsker deg og repsekterer deg, klarer han heller ikke å jobbe sammen med deg mot noe som er bra for begge. Utrolig leit, jæ.... lig og vondt. Nå raser alle følelsene avgårde, tankene går amokk og man sliter med å stokke de rasjonelle og urasjonelle tankene.

Prøv om du kan få noen å være sammen med i dag og kansje i helgen sånn at du ikke sliter alene.

Klem fra meg så lenge.. fra nå av går det bare en vei, og det er oppover selv om den bakken er tung, har den en ende.. jeg går den bakken sammen med deg..

[Gjest yojo]

Som Optimist40 skriver, så prøv å få noen til å være med deg i helgen. Vondt nok som det er, om du ikke må være alene. Kanskje du har noen gode venninner som kan få tankene litt vekk!

[Solros]

Okei, nå er jeg virkelig confused. Jeg kom hjem tidlig idag fordi jeg hadde en avtale som jeg måtte på. Jeg pakket ting og tang, snakket mer med min sambo, gråt en skvett eller tre, ga han en bok jeg hadde kjøpt før han ringte meg på jobben og sa hva jeg følte om informasjonen han hadde gitt meg på telefon, viste tydelig at det såret noe voldsomt og så dro jeg. Sa hadet til han og ønsket han en koselig kveld og ga beskjed hvilken konto han kunne bruke hvis han skulle ha noe å drikke. Ga vel egentlig opp og tenkte nå får bare det gå som det går.

Haka ramle vel ned på magan når jeg kom hjem, der satt det en slukøret sambo som tydelig hadde grått noen tårer, var rimelig spak og sa at han hadde ikke klart å dratt. Jeg ga ham en klem, han la seg opp i fanget mitt og der satt vi uten ett ord i ca 20 min. Deretter reiste han seg opp og vasket opp, satte seg ned etterpå og spilte. Han danderte putene til meg i sofaen og beordret meg til å slappe av...så hva skjer? Jeg tør ikke å åpne kjeften å si ett ord. Jeg spør ikke hvorfor han ikke dro, vil ikke vite det heller egentlig...men, må innrømme at jeg skjønner ikke så mye enn at han må ha fått ett anfall av dårlig samvittighet eller noe. Han stopper og spiller innimellom og stryker meg på hånda. Noen som forstår hva han tenker og føler nå? Jeg tør ikke å spørre....

Bare så det er sagt så har jeg ingen forhåpninger, men noe har skjedd uten tvil.

Endret 21. mai 2010 av Solros

[Havbris]

Kjære Solros!

Jeg er så enig i det optimist40 skriver - det er relasjonen deg - og - ham, som har skapt disse problemene. De tilhører ikke den ene eller den andre. I et parforhold er det sjelden slik at 1 + 1 = 2, det er oftere slik at 1 + 1 = 3. Noen ganger er det store skjevheter, stor assymetri, men i de fleste forhold er det "vanlig assymetri", der behov, posisjoner, grenser etc kan forhandles om.

Jeg synes også at den samlivsterapeuten dere gikk til har opptrådt feil idet hun har brukt sine tidligere erfaring om: Gå ut alene/feste alene/overnatte et annet sted - for å understøtte deg. Men jeg forstår samtidig at jeg er i en periode av mitt liv og parforhold der slike problemstillinger ikke lenger er så aktuelle, fordi jeg er trygg og han er trygg. Men det betyr ikke at de problemstillingene ikke finnes!

Nå Solros, har du satt ned foten for hva du kan orke, hvilke grenser du har og du har gitt ham et tilbud ved å fortelle ham at:

- slik er jeg, med min uttrygghet

- jeg klarer ikke å leve med denne uttryggheten sammen med deg, og jeg gir deg muligheten til å "forhandle" om hvordan vi kan leve med hverandres grenser, sårhet og hvordan vi kan opprettholde hverandres integritet.

- jeg har vist deg hvem jeg er og det er viktig for meg.

- hvis du ikke kan møte meg på dette så har vi kanskje avslørt at du og jeg ikke har noen fremtid sammen.

Dette er vondt, vondt, vondt Solros. Men - hvis du klarer det - så se at du har klart å sette noen grenser for deg selv. Jeg forstår at det ikke akkurat oppleves som en "seier" - men det kan en dag i fremtiden oppleves som en klargjøring av hva du selv kan tåle.

Har du folk rundt deg i helgen?

Jeg kommer til lese dagboken din fremover igjen Solros!

[Optimist40]

Okei, nå er jeg virkelig confused. Jeg kom hjem tidlig idag fordi jeg hadde en avtale som jeg måtte på. Jeg pakket ting og tang, snakket mer med min sambo, gråt en skvett eller tre, ga han en bok jeg hadde kjøpt før han ringte meg på jobben og sa hva jeg følte om informasjonen han hadde gitt meg på telefon, viste tydelig at det såret noe voldsomt og så dro jeg. Sa hadet til han og ønsket han en koselig kveld og ga beskjed hvilken konto han kunne bruke hvis han skulle ha noe å drikke. Ga vel egentlig opp og tenkte nå får bare det gå som det går.

Haka ramle vel ned på magan når jeg kom hjem, der satt det en slukøret sambo som tydelig hadde grått noen tårer, var rimelig spak og sa at han hadde ikke klart å dratt. Jeg ga ham en klem, han la seg opp i fanget mitt og der satt vi uten ett ord i ca 20 min. Deretter reiste han seg opp og vasket opp, satte seg ned etterpå og spilte. Han danderte putene til meg i sofaen og beordret meg til å slappe av...så hva skjer? Jeg tør ikke å åpne kjeften å si ett ord. Jeg spør ikke hvorfor han ikke dro, vil ikke vite det heller egentlig...men, må innrømme at jeg skjønner ikke så mye enn at han må ha fått ett anfall av dårlig samvittighet eller noe. Han stopper og spiller innimellom og stryker meg på hånda. Noen som forstår hva han tenker og føler nå? Jeg tør ikke å spørre....

Bare så det er sagt så har jeg ingen forhåpninger, men noe har skjedd uten tvil.

Noe har skjedd ja, skjønner at du er forvirret nå.

Men tenker at du skal forholde deg rolig og avventene litt til. Ikke fall for fristelen til å mase med en gang, men en vennlig forespørsel må være lov dersom det drøyer lenge før han sier noe.

Tror tankene surrer voldsomt i hode hans nå, følelsene er enten helt fraværende av lammelse eller også har han det fryktelig vondt.

Alle kan vi si dumme ting i affekt, mulig det var det han gjorde på telefon i dag.

Presset på dere begge har vært enormt siste ukene, og han er nok litt ambivalent i forhold til følelsene sine ovenfor deg.

Men du har fremstilt han som en flott, kjærlig og omsorgsfull person også, så det er han som er hjemme hos deg nå, uavhengig hva han føler.

Du gjorde noe nytt i dag, du satte noen grenser akkurat som Havbris sa. Og dette kom nok som et sjokk på ham også, istede for anklaging eller kjefting, stod du rolig opp for deg selv og sa fra at her går grensen.

Så får vi bare håpe at han samtidig så den fantastiske damen han hadde foran seg, så deg som den du virkelig er, så bak sorgen og smerten. Og at det er derfor han er hos deg nå.

Håper kvelden bringer dere nærmere hverandre på alle måter.

Stor klem, jeg krysser fingrene og håper

Endret 21. mai 2010 av Optimist40

[Solros]

Kjære Solros!

Jeg er så enig i det optimist40 skriver - det er relasjonen deg - og - ham, som har skapt disse problemene. De tilhører ikke den ene eller den andre. I et parforhold er det sjelden slik at 1 + 1 = 2, det er oftere slik at 1 + 1 = 3. Noen ganger er det store skjevheter, stor assymetri, men i de fleste forhold er det "vanlig assymetri", der behov, posisjoner, grenser etc kan forhandles om.

Jeg synes også at den samlivsterapeuten dere gikk til har opptrådt feil idet hun har brukt sine tidligere erfaring om: Gå ut alene/feste alene/overnatte et annet sted - for å understøtte deg. Men jeg forstår samtidig at jeg er i en periode av mitt liv og parforhold der slike problemstillinger ikke lenger er så aktuelle, fordi jeg er trygg og han er trygg. Men det betyr ikke at de problemstillingene ikke finnes!

Nå Solros, har du satt ned foten for hva du kan orke, hvilke grenser du har og du har gitt ham et tilbud ved å fortelle ham at:

- slik er jeg, med min uttrygghet

- jeg klarer ikke å leve med denne uttryggheten sammen med deg, og jeg gir deg muligheten til å "forhandle" om hvordan vi kan leve med hverandres grenser, sårhet og hvordan vi kan opprettholde hverandres integritet.

- jeg har vist deg hvem jeg er og det er viktig for meg.

- hvis du ikke kan møte meg på dette så har vi kanskje avslørt at du og jeg ikke har noen fremtid sammen.

Dette er vondt, vondt, vondt Solros. Men - hvis du klarer det - så se at du har klart å sette noen grenser for deg selv. Jeg forstår at det ikke akkurat oppleves som en "seier" - men det kan en dag i fremtiden oppleves som en klargjøring av hva du selv kan tåle.

Har du folk rundt deg i helgen?

Jeg kommer til lese dagboken din fremover igjen Solros!

Takker for ett utrolig flott innlegg igjen. Dere har alle hjulpet meg så utrolig mye og det er godt å vite at dere er der for meg.

Tror det å stå fast ved hva jeg følte og være så tydelig på det er noe av det grusomste jeg har gjort siden jeg ble sammen med sambo. Jeg visste hva utfallet kunne bli, ikke bare i redsel for at han ikke ville gå med på det, men mest av alt fordi jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke orket mer hvis han ikke kunne respektere denne biten av meg. Jeg følte at vi da alltid ville møte motstand hver gang vi støtte på en utfordring lik denne og hvis dette var hva vi skulle måtte gå igjennom så hadde jeg ikke orket det i lengden uansett.

Jeg har funnet ut en ting i dag, vi er begge veldig stae og bestemte. Ser at vi klart trenger noen retningslinjer her for hvordan vi skal takle slike utfordringer i fremtiden. Jeg spurte direkte nå hvorfor han ble hjemme. Han hadde dårlig samvittighet for hvordan han hadde oppført seg og klarte ikke å gå. Jeg har ikke spurt om noe mer og ønsker heller ikke det. Nå må vi begge sørge for fred og ro, vi trenger det så sårt begge to.

Jeg skal konsentrere meg om å lage prøvekake til en 70 årsdag imorgen. Rydde opp i de andre rommene før det kommer noen for å ta bilder av leligheten rett etter pinse. Jeg må fokusere på noe annet. Så nå er det en kjapp dusj og fortsette å lese i boka mi ^^.

Riktig varm klem til dere alle som følger og støtter meg i denne prosessen. Skulle bare så gjerne ønske at min sambo hadde noen også. Tror han stakkar trenger det, han må slite noe voldsomt følelsesmessig og jeg synes så utrolig synd på han

[Solros]

Noe har skjedd ja, skjønner at du er forvirret nå.

Men tenker at du skal forholde deg rolig og avventene litt til. Ikke fall for fristelen til å mase med en gang, men en vennlig forespørsel må være lov dersom det drøyer lenge før han sier noe.

Tror tankene surrer voldsomt i hode hans nå, følelsene er enten helt fraværende av lammelse eller også har han det fryktelig vondt.

Alle kan vi si dumme ting i affekt, mulig det var det han gjorde på telefon i dag.

Presset på dere begge har vært enormt siste ukene, og han er nok litt ambivalent i forhold til følelsene sine ovenfor deg.

Men du har fremstilt han som en flott, kjærlig og omsorgsfull person også, så det er han som er hjemme hos deg nå, uavhengig hva han føler.

Du gjorde noe nytt i dag, du satte noen grenser akkurat som Havbris sa. Og dette kom nok som et sjokk på ham også, istede for anklaging eller kjefting, stod du rolig opp for deg selv og sa fra at her går grensen.

Så får vi bare håpe at han samtidig så den fantastiske damen han hadde foran seg, så deg som den du virkelig er, så bak sorgen og smerten. Og at det er derfor han er hos deg nå.

Håper kvelden bringer dere nærmere hverandre på alle måter.

Stor klem, jeg krysser fingrene og håper

Som sagt ovenfor så har jeg spurt bare en gang, sa ikke noe mer etter svaret hans. Han strøk meg på armen og smilte til meg, noe mer ble ikke sagt. Betviler ikke ett sekund at han ikke vet hvor han selv står følelsesmessig. Rimelig sikker på at han i løpet av sekunder innimellom går fra kjærlighet til fortvilelse og innimellom hat eller ihvertfall oppgitthet. Tror han sliter utrolig mye nå og det gjør vondt å se han slik. Får bare lyst til å holde rundt ham og trøste han og si at alt vil ordne seg. Får lyst til å be han forlate meg og fortsette livet slik han burde leve som den unge flotte mannen han er. Ikke kaste bort tiden på meg, men jeg er så egoistisk at det klarer jeg ikke...jeg ønsker så mye å ha han i livet mitt. Han får meg alltid til å føle at jeg er på rett sted når jeg ligger i armkroken hans. Han får meg til å føle meg spesiell, han er så utrolig flott og vakker person både innvendig og utvendig så hvem ønsker å gi slipp på noe så unikt?

Ja, jeg satte en grense som for meg var utrolig viktig. Jeg håper det er en grense jeg i fremtiden kan jobbe meg ut og bort fra, men akkurat nå så trenger jeg at den er der. Hans crush har sluttet, hun kom aldri tilbake på jobb etter ferien og hun har nå flyttet. Det fikk jeg vite idag...fikk også vite at det var over for han. Han følte at det var ett avsluttet kapittel og han ville bare gå videre nå. Så jeg vil aldri nevne henne noe mer. Føler ikke at det er nødvendig og bruke mer tanker, følelser og energi på den situasjonen. Jeg ser på hele kroppspråket hans at han snakker sant så det er ikke noe jeg betviler. Problemet har vel aldri vært henne heller i utgangspunktet. Det var mer alt det som hadde kommet imellom oss som bare gjorde utslaget for at det var lettere å flykte inn i en slik småforelskelse. Tror det er mye lettere å takle slikt når man har ett trygt, stabilt og godt forhold på hjemmebane.

Nå må jeg komme meg i seng, trenger å få sove. Har vært en lang dag og masse følelser i sving her så jeg kjenner jeg er både fysisk og psykisk sliten. Føler allikevel igjen en slags indre ro, selv om jeg har ingen aning hvor veien går videre. Jeg har bestemt meg her og nå at jeg skal ta en dag av gangen. Skal ikke åpne munnen min angående forholdet vårt til sambo før neste parsamtale. Da skal vi til en yngre psykolog som snakker flytende engelsk og som er ganske så dyktig så det gleder jeg meg til. Vil også i samme slengen rette litt opp inntrykket fra hun vi var hos først. Sambo overhørte ikke hennes ekstrakommentar angående unge par som hun fikk inn pga utroskap osv, ei heller hennes personlige mening og inntrykk av hva som ofte var en gjenganger. Dette var bare en uttalelse direkte fra meg som hun bekreftet at hun var enig med meg i. Dette skjedde ikke på en slik måte at hun underkjente par som ønsket og fint taklet en slik tillit i forholdet. Hun var utrolig profesjonell og dyktig, men hun følte allikevel at den nye psykologen kunne hjelpe oss langt mer da hun selv var litt mer av den eldre skole som hun selv sa. .

Klem

[Optimist40]

Så godt å høre at du føler deg rolig. Vil bare ønske deg en riktig god natt, kryp godt inn i armkroken.

Er rimelig sliten og trøtt selv, men måtte bare innom for å se hvordan det gikk med deg.

Svrer deg litt mer i morgen når hode er på plass igjen.. tomt nå kjenner jeg.

Sov riktig godt.. drysser litt tryllestøv på puta di, så drømemr du søtt også- God natt

[Solros]

Så godt å høre at du føler deg rolig. Vil bare ønske deg en riktig god natt, kryp godt inn i armkroken.

Er rimelig sliten og trøtt selv, men måtte bare innom for å se hvordan det gikk med deg.

Svrer deg litt mer i morgen når hode er på plass igjen.. tomt nå kjenner jeg.

Sov riktig godt.. drysser litt tryllestøv på puta di, så drømemr du søtt også- God natt

[Optimist40]

Som sagt ovenfor så har jeg spurt bare en gang, sa ikke noe mer etter svaret hans. Han strøk meg på armen og smilte til meg, noe mer ble ikke sagt. Betviler ikke ett sekund at han ikke vet hvor han selv står følelsesmessig. Rimelig sikker på at han i løpet av sekunder innimellom går fra kjærlighet til fortvilelse og innimellom hat eller ihvertfall oppgitthet. Tror han sliter utrolig mye nå og det gjør vondt å se han slik. Får bare lyst til å holde rundt ham og trøste han og si at alt vil ordne seg. Får lyst til å be han forlate meg og fortsette livet slik han burde leve som den unge flotte mannen han er. Ikke kaste bort tiden på meg, men jeg er så egoistisk at det klarer jeg ikke...jeg ønsker så mye å ha han i livet mitt. Han får meg alltid til å føle at jeg er på rett sted når jeg ligger i armkroken hans. Han får meg til å føle meg spesiell, han er så utrolig flott og vakker person både innvendig og utvendig så hvem ønsker å gi slipp på noe så unikt?

Ja, jeg satte en grense som for meg var utrolig viktig. Jeg håper det er en grense jeg i fremtiden kan jobbe meg ut og bort fra, men akkurat nå så trenger jeg at den er der. Hans crush har sluttet, hun kom aldri tilbake på jobb etter ferien og hun har nå flyttet. Det fikk jeg vite idag...fikk også vite at det var over for han. Han følte at det var ett avsluttet kapittel og han ville bare gå videre nå. Så jeg vil aldri nevne henne noe mer. Føler ikke at det er nødvendig og bruke mer tanker, følelser og energi på den situasjonen. Jeg ser på hele kroppspråket hans at han snakker sant så det er ikke noe jeg betviler. Problemet har vel aldri vært henne heller i utgangspunktet. Det var mer alt det som hadde kommet imellom oss som bare gjorde utslaget for at det var lettere å flykte inn i en slik småforelskelse. Tror det er mye lettere å takle slikt når man har ett trygt, stabilt og godt forhold på hjemmebane.

Nå må jeg komme meg i seng, trenger å få sove. Har vært en lang dag og masse følelser i sving her så jeg kjenner jeg er både fysisk og psykisk sliten. Føler allikevel igjen en slags indre ro, selv om jeg har ingen aning hvor veien går videre. Jeg har bestemt meg her og nå at jeg skal ta en dag av gangen. Skal ikke åpne munnen min angående forholdet vårt til sambo før neste parsamtale. Da skal vi til en yngre psykolog som snakker flytende engelsk og som er ganske så dyktig så det gleder jeg meg til. Vil også i samme slengen rette litt opp inntrykket fra hun vi var hos først. Sambo overhørte ikke hennes ekstrakommentar angående unge par som hun fikk inn pga utroskap osv, ei heller hennes personlige mening og inntrykk av hva som ofte var en gjenganger. Dette var bare en uttalelse direkte fra meg som hun bekreftet at hun var enig med meg i. Dette skjedde ikke på en slik måte at hun underkjente par som ønsket og fint taklet en slik tillit i forholdet. Hun var utrolig profesjonell og dyktig, men hun følte allikevel at den nye psykologen kunne hjelpe oss langt mer da hun selv var litt mer av den eldre skole som hun selv sa. .

Klem

God morgen -- håper natten har vært fin og at du har fått sovet godt i armkroken.

Du har noe unikt når du kjenner deg hjemme og trygg i hans armer. Sånn skal det føles tenker jeg, når man treffer den riktige. Tenker også at du skal fortsett å tydeliggjøre grensene dine, for dersom du til stadighet går på akkord med magefølelsen og grensene dine for å tilasse deg selv til situasjonen fordi du tror at det vil gjøre den mindre konfliktfylt, ja da kommer du aldri til å få det bra. Men det er nå bare min smertlige erfaring. Så dere må finne deres vei, deres måte å ikke komme opp i slike konflikter igjen. Men enkelt sagt, handler det om gjensidig respekt og omsorg.

Når du ser han har det vondt, syns jeg du skal gi ham en klem jeg. Ikke si noen ting, bare vis ham at du ser hans smerte og gjennom å gi omsorg vil dere forhåpentligvis komme nærmere hverandre. Ikke noe galt eller svakt i det, du annerkjenner bare hans sorg og viser din egen. Man stiller seg ganske åpen og blir veldig sårbar når man gråter i armene til noen, men dere trenger det begge to.

Mange er alt for redde for å vise omsorg i form av klemmer ol fysiske bevis. Vet ikke hvor mange ganger jeg har ønsket meg det, at "noen" bare kunne se at jeg hadde det vondt, og bare holde rundt meg å gi meg en klem uten å si noe. I stede sitter man å gråter alene,det er ikke noe godt.

At du klarer å legge historien om "henne" bak dere og annerkjenne hva det egentlig var og hvordan det var mulig, ja det er bra, føles forhåpenligvis godt og hjelper dere videre.

Du skulle ikke oppfordre ham til å snakke med den kompisen han egentlig skulle til i går da? de opplever jo en sorg begge to, kansje de kunne hjelpe hverandre. Noen ganger er det lettere å snakke med mennesker som har opplevd smerter i sitt samliv enn med de som har det bra. Bare en tanke..som du sier, han trenger sikkert å snakke med noen han også, men samtidig er ikke alltid menn så flinke til å snakke om hvordan de har det med andre menn. Så til slutt må han vurdere det selv.

Godt at jeg missforstod litt hvordan den terapauten ordla seg. Og ikke minst fint at dere får en terapaut som vil klare å kommunisere med ham på en slik måte at han får med seg alt,og ikke mister noe i språklig forvirring.

Håper du får en fin dag i dag, med mye aktivitet og ikke minst kom dere ut i solen sammen. Bare det å være sammen nå, og ikke prate om forholdet tror jeg kan kjennes godt for dere begge. Det evige snakket og tankene rundt problemene, kan føles som et press, å ikke snakke gjør det noen ganger letter å slappe av litt. Begge deler må til, en balansegang er det.

Nå skal jeg komme meg ut i solen litt, sykle meg en liten tur, og så har jeg blitt invitert på grilling i kveld, hyggelig å komme seg ut å snakke med noen nye spennende og ukjente mennesker også .

Stor klem heier på deg og følger med deg. Husk du er et fantastisk menneske,og du kan klare alt.

Endret 22. mai 2010 av Optimist40

[Solros]

God ettermiddag ^^

Natten var god, jeg sovnet med hans armer rundt meg og jeg sov veldig godt. Våknet ikke før han skulle på jobb kl. 08.00. Han har tidlig skift i dag, så ikveld skal vi lage pizza sammen. Hadde planer om å gå ut sammen med noen jenter som jeg ikke har sett på mange år, men jeg foretrekker å bli hjemme. Har dårlig råd og må bake kake i dag allikevel så...

Jeg vet han snakker litt med ett par kamerater om forholdet vårt, men er ikke sikker på om han uttrykker sine følelser og hvordan han har det. Vil ikke mase på han om det for han ofte reagerer negativt på slikt. Tenkte jeg skulle nevne det på terapitimen i stedet så kan kanskje terapeuten si noe om det. Bedre når det kommer fra noen andre ^^.

Jeg har vært ute og shoppet idag, skal i bursdager og bryllup framover så trengte litt klær, samt utstyr til kakebaking så dagen så langt har vært fin. Kjenner dog at tårene presser på innimellom. Allikevel så føler jeg meg mer rolig. Føler at jeg klarer å takle dette selv om han forlater meg. Innerst inne så tror jeg vi vil finne ut av det sammen. Mye fordi han kunne ha gått for lenge siden hvis det var det han ønsket mest av alt. Men, han blir. Selv når han egentlig er sikker at det ikke er noen vits så blir han. Tror han rett og slett er utrolig usikker på sine egne følelser. Så hver gang han bestemmer seg så dukker det nok opp noe som gjør at han kjenner på følelsen og det medfører til at han blir usikker. Det må ihvertfall være noe som holder han tilbake. Tror neppe det har noe med økonomi og gjøre ihvertfall. Han sier at han blir utrolig lei seg når han ser jeg gråter i det stille. Når han ser mine triste øyne selv om jeg prøver å skjule det så godt jeg kan. Han får vondt av å såre meg så dypt. Mulig jeg er dum her, men viser ikke det egentlig at han fortsatt er glad i meg? Tror ikke man ville ha reagert så sterkt hvis ikke. Mulig jeg henger i ett halmstrå her fordi jeg ikke orker å tenke annerledes.

Rart hvor sterkt man kan føle for ett menneske. Det er nok å lukke øynene og jeg hører stemmen hans. Han har en herlig dyp og sexy stemme og det kribler i kroppen når jeg prater med han på telefonen. Er best når han snakker engelsk da...norsk blir så rart liksom. Han får en sånn merkelig aksent så det blir litt gay aktig . Han har øyne som jeg føler jeg flyter bort i...og verdens beste armkrok. Når man føler så sterkt for noen så er fallhøyden så stor når man mister dem. Men, jeg kan jo ikke force meg selv til å føle mindre bare for å kunne takle en eventuell kjærlighetssorg. Lurer på hvordan man klarer å komme over noe slikt når det er så sterkt? Har en sterk følelse at det vil ta mange måneder om ikke år. Rimelig sikker på at har jeg ikke slitt med sjalusi før så vil jeg vel gjøre det da . Orker ikke engang å tenke tanken ut nå på han i noen andres armer....

STOPP! dette vil jeg ikke dvele ved. Kaster ikke bort en fin dag på slike negative tanker. Men, måtte bare få dem ut, så godt å få skrevet det av meg.

Håper du får en fin dag Optimist40 med tur og grilling.

Stor kleeem

Endret 22. mai 2010 av Solros

[Solros]

Har hatt en fin lørdagskveld med pizza og kakebaking. Kaka ser fin ut, men jeg sliter litt med en del av fyllet som det siver væske ut fra. Spørs om jeg må ha mer gelatin i den ^^. Skal legge ut ett bilde senere .

Flere ganger for dagen så kan jeg si "i love you" til min samboer hvor han som regel responderer med det samme tilbake. Lurer derfor på en ting. Kan jeg si til han at jeg skulle ønske han ikke svarte tilbake før han var 100% sikker på hva han føler? Føler liksom at ordene ikke har noen betydning for han siden han for 2 dager siden sa rett ut i telefonen at han ikke elsker meg mer. Da ville jo ordene få en langt større betydning den dagen han sier dem igjen. Eller er det bare en dum tanke?....

Vi går greit sammen, krangler ikke. Han sendte selvsagt en melding 15 min etter jobbslutt i går og sa at han skulle ta en kaffe med kameraten sin og var ikke hjemme før enten 20 eller 22. Det ble kl. 22, men da pga krøll med togene igjen som var innstilt . Jeg spurte pent om han kunne komme hjem kl. 20.00 da jeg hadde det rimelig travelt med å bake denne prøvekaka og trengte hjelp til pizzaen. Jeg fikk ikke svar . Synes det er uhøflig, men valgte å ikke si noe til han igår om det. Sendte en ny melding 1 time etter hvor jeg ba han å ringe meg, noe han da gjorde. Da fikk vi avklart litt angående mat og tider for når han skulle komme hjem. Jeg var blid og imøtekommende og vi hadde en koselig kveld. Kjenner jo selvsagt at der er en spenning mellom oss konstant og tilliten min til han er svært lav. Jeg vet med 100% sikkerhet at han lyger til meg innimellom om diverse angående det å gå ut og møte kamerater osv. Det sårer meg, og jeg vet ikke om jeg skulle ha tatt det opp med han. Vet ikke hvordan jeg skal gå frem for å gi beskjed om at jeg vet. F.eks så sa han at han ikke visste hva kameraten hadde planlagt for fredagen når det var meningen at han skulle ut. Men, jeg vet at han hadde gitt beskjed om at de skulle ut på ett utested i Oslo og skulle møtes der kl. 21.30. Han sier også at det var bare han og kameraten som skulle ut. Men, jeg vet også at han har sendt melding til ei anna jente på jobben og spurt om hun ville være med ut også den kvelden. Tror nok jeg vet hvorfor han valgte på bli hjemme. Den dårlige samvittigheten ble vel for høy så da var det vel bedre å avlyse alt. Hvordan skal jeg kunne bygge opp tillit når han gjør slikt bak min rygg?

Uansett, nå skal jeg nyte resten av dagen med middag hos min familie og kakespising. Skal prøve å legge alt bak meg for noen timer, .

[Optimist40]

Hei på deg

Ser du opplever berg og dalbaner, veldig natulig egentlig. Usikkerheten er vond, men dere må gjennom det.

Du lurer litt på det med å utrykke følelser verbalt nå. Tenker han skal få "slippe" det litt, vil anta at siden han er såvidt usikker og ambivalent i forhold til hva han føler vil det uansett hvor godt ment det er fra din side, føles som et press på ham. Du må gjerne utrykke at du er glad i ham, men gjør det på en litt annen måte en den dere brukte før dette ble et problem.

Når det gjelder å lyve, forstår jeg deg slik at det skjedde før den fatale telefonsamtalen og at samvittigheten innhentet ham og han avlyste hele greia som du sier. At tilliten er lav er forståelig, men tenker du kansje burde la det ligge siden det var FØR episoden på fredag, så vent og heller se hva han gjør videre.

Du kan, på neste parsamtale ta opp tema tillit på et generelt grunnlag, da blir det mer ufarlig for ham enn om han føler seg anklaget og avslørt. Og samtidig også lufte det med å snakke med kamerater. Ikke press ham på det, å snakke med andre om følelser og problemer er såvidt privat for mange at de synes det er vanskelig, man klarer ikke sette ord på alt, samt at det er også temaer som er for private til å prate om med hvem som helst.

Godt å høre at dere ikke krangler og har fått kost dere, gjort ting samme og hver for dere.

Synd du ikke fikk gått ut med de venninne, du hadde hatt behov for det,om enn kansje ikke akkurat nå siden situasjonen toppet seg som den gjorde. Men prøv om du ikke kan få til et treff ganske snart. Vil gjøre deg godt tenker jeg, snakke om andre ting og le litt .

Fikk syklet en time i går jeg, og vi dro på fest, snakket masse tull, danset og lo oss "skakke" hehe..var hjemme kl 11 dag, vi fikk ikke tak i sjåføren, hadde visst sovna. haha.. så blir nok trøtt tidlig, sover dårlig på andres sofaer.. .. Men har da fått gått 1 1/2 times tur i skogen i dag i finværet.

Balsam for sjelen, det å kunne le av seg selv og le sammen med andre.

Optimal sang for å muntre seg selv opp - Jan Teigens Optimist-- hent den opp på Youtube, og kjør full guffe på lyd.. og syng med , du føler deg garantert bedre etterpå

Klem

Endret 23. mai 2010 av Optimist40

[Havbris]

Hei Solros!

Jeg leser fremdeles alle innleggene dine, og håper du har det så bra som du kan ha det i nåværende situasjon. Jeg skal være ærlig å si hva jeg tenker om det siste du skrev:

Du beveger deg inn i en sirkel som du må forsøke å komme deg ut av. Jeg vet det er vanskelig, men du må forsøke å la være å ta temperaturen på forholdet hele tiden. Det er ikke bra for noen av dere. Du blir anspent - og det er jeg rimelig sikker på at han også blir. Og du må ikke forsøke å kontrollere hva han skal si - og når!

Jeg har selv hatt en periode i mitt eget forhold der jeg var den som tok temperaturen på forholdet hele tiden, og jeg vet at mannen min følte seg veldig ufri sammen med meg. Jeg tolket og analyserte hvert ord, hvert blikk etc - og han følte at han var oppe til eksamen hele tiden. Han klarte rett og slett ikke å slappe av sammen med meg, og ble etterhvert ganske taus, siden alt han sa ble mistolket.

Jeg vil tro at han føler du driver med "etterforskning" siden du hele tiden leter etter sannhetsgehalten i det han sier og gjør, og det kan virke som du nesten blir fornøyd hver gang du kan "ta ham" på noe.

Jeg ser ikke annet enn at du må roe deg ned og gi forholdet luft og ro. Selv om jeg vet at du har dine grenser - så er det vel også slik at han også har grenser?

[Optimist40]

Hei

Hvordan har resten av helgen din vært? Skikkelig bra håper jeg?

[Havbris]

Jeg håper også at du har hatt en fin helg Solros!

[Solros]

Hei igjen

Beklager min taushet, men tja hvor skal jeg begynne ^^. Har hatt en del smerter i det siste og det toppet seg på søndags kveld. Endte så på sykehus og kom hjem først i dag . Veldig sliten og har fortsatt smerter. Var en betennelse og jeg må holde meg i ro i opptil 5-7 dager.

Sambo var på senskift den dagen og jeg dro vel på legevakta i 00.00 tiden. Han hoppet av toget, kom hesblesende på legevakta og fulgte meg til sykehuset. Der satt han ved siden av meg hele tiden. Strøk meg over håret, panna osv. Satt pent og så på alle undersøkelsene de tok og jeg så han ble bleikere og bleikere. Han måtte putte hodet mellom beina ett øyeblikk da han følte han holdt på å besvime. Han sa etterpå at han reagerte mest på at jeg hadde så sterke smerter, men allikevel klarte å gjennomføre alt. Han syntes jeg var "brave", han ville aldri ha taklet det.

Som sagt, han satt ved min side helt til kvelden neste dag. Da dro han hjem. Han har hatt 2 dager fri og har jobbet intenst sammen med min sønn her hjemme og fikset så mye som mulig før takstmannen skulle komme. Idag har han hjulpet meg og svinset rundt meg hele tiden. Lager te, middag, kommer med drikke uoppfordret og er bare så søt og herlig.

Vi snakker ikke om problemer i det hele tatt. Vi krangler ikke, diskuterer ikke noe spesielt utenom andre interessante ting.

Han har bestilt flybillett til sin familie som kommer på besøk i juli. Jeg har bestilt tur til Island for oss i august etter å ha spurt han om han tror han vil være med. Vi skal også bestille billett til en standup komedie på høsten. Alt er liksom som før....merkelig følelse, men så utrolig deilig. Får bare håpe det varer .

Som nevnt tidligere noe skjedde på den fredag og i tillegg så tror jeg det ble veldig forsterket med at jeg havnet på sykehuset. Han ser og oppfører seg mer rolig. Han "forsvinner" liksom ikke for meg så ofte lengre hvor jeg føler at han tenker på forholdet, om han elsker meg osv osv. Jeg kunne lett se det tidligere. Han går heller ikke rundt med mobilen på seg konstant lengre heller.

Jeg har valgt å ikke spørre. Lar bare daglivet få komme tilbake så mye som mulig. Viser han at jeg elsker han ved å gjøre småting for han som han gjør for meg. Gir han en klem i ny og ne, stryker han på kinnet og holder rundt ham. Han gjør alt dette like mye, slik som vi har gjort daglig i snart 3 år. Før alt dette som skjedde så følte jeg at vi fortsatt etter 3 år var neste like nyforelsket. Det har hele tiden vært så mye varme, omtanke, kjærtegn, masse sex mellom oss konstant siden han kom til Norge. Det har føltes som å gå i en evig rus, tror derfor også sjokket ble så stort som det ble. Jeg hadde aldri helt hatt tid til å tenke på at dette en dag skulle ta slutt liksom. Ikke det at vi ikke har hatt våre krangler og problemer, men vi har alltid hentet oss inn igjen i løpet av svært kort tid.

Tror slik jeg ser det nå at han trenger tid til å finne tilbake til seg selv også, finne ut hvor han står i forholdet og hva slags ønsker han har for fremtiden. Jeg har ikke noe annet valg enn å gi han roen til det. Kanskje det hjalp at han så jeg ikke var så skjør som han trodde. Tror det hjalp at jeg satte foten ned og viste at jeg ikke tolererer alt bare for at vi skal holde sammen. Jeg gjorde meg litt utilgjengelig og det var nok til at han tydeligvis også ble litt skremt over vissheten om at han kunne miste meg hvis han strakk tråden for langt. Mulig dette blir litt gjetninger, men det virker slik ihvertfall.

Selv om alt nå virker mye bedre så er det en del jobb igjen for oss begge. Jeg vil fortsatt gå til samtaler for min egen del da jeg trenger å bli sterkere psykisk. Som partnere så trenger vi også veiledning i å kunne prate sammen på en riktig måte uten at vi går for langt. Vi trenger begge noen grenser. Vi må også begge bygge opp tillit på mange områder. Jeg må ha tillit til at han kan ha mye større frihet uten at jeg skal gå bananas, men samtidig så må han vise meg at jeg kan ha tillit til at det han sier han skal er også hva han gjør. Jeg takler ikke at han går bak ryggen min og kommer med hvite løgner. Løgn har jeg aldri tolerert. Ikke engang fra mine barn og det vet de. Jeg kan tilgi og godta mye, men ikke løgner. Det er falskt og feigt synes jeg. Man bør være voksen nok til å stå for sine feil og mangler. Jeg vet jeg kommer til å fokusere en del på det i parsamtalene.

Jeg beklager så mye at jeg ikke har svart tidligere, men som sagt det ble litt mye på engang her .

Nå skal jeg gå og tilbringe en koselig kveld sammen med sambo. Vi skal spille litt Wii .

Klemz

[Optimist40]

Hei igjen

Beklager min taushet, men tja hvor skal jeg begynne ^^. Har hatt en del smerter i det siste og det toppet seg på søndags kveld. Endte så på sykehus og kom hjem først i dag . Veldig sliten og har fortsatt smerter. Var en betennelse og jeg må holde meg i ro i opptil 5-7 dager.

Sambo var på senskift den dagen og jeg dro vel på legevakta i 00.00 tiden. Han hoppet av toget, kom hesblesende på legevakta og fulgte meg til sykehuset. Der satt han ved siden av meg hele tiden. Strøk meg over håret, panna osv. Satt pent og så på alle undersøkelsene de tok og jeg så han ble bleikere og bleikere. Han måtte putte hodet mellom beina ett øyeblikk da han følte han holdt på å besvime. Han sa etterpå at han reagerte mest på at jeg hadde så sterke smerter, men allikevel klarte å gjennomføre alt. Han syntes jeg var "brave", han ville aldri ha taklet det.

Som sagt, han satt ved min side helt til kvelden neste dag. Da dro han hjem. Han har hatt 2 dager fri og har jobbet intenst sammen med min sønn her hjemme og fikset så mye som mulig før takstmannen skulle komme. Idag har han hjulpet meg og svinset rundt meg hele tiden. Lager te, middag, kommer med drikke uoppfordret og er bare så søt og herlig.

Vi snakker ikke om problemer i det hele tatt. Vi krangler ikke, diskuterer ikke noe spesielt utenom andre interessante ting.

Han har bestilt flybillett til sin familie som kommer på besøk i juli. Jeg har bestilt tur til Island for oss i august etter å ha spurt han om han tror han vil være med. Vi skal også bestille billett til en standup komedie på høsten. Alt er liksom som før....merkelig følelse, men så utrolig deilig. Får bare håpe det varer .

Som nevnt tidligere noe skjedde på den fredag og i tillegg så tror jeg det ble veldig forsterket med at jeg havnet på sykehuset. Han ser og oppfører seg mer rolig. Han "forsvinner" liksom ikke for meg så ofte lengre hvor jeg føler at han tenker på forholdet, om han elsker meg osv osv. Jeg kunne lett se det tidligere. Han går heller ikke rundt med mobilen på seg konstant lengre heller.

Jeg har valgt å ikke spørre. Lar bare daglivet få komme tilbake så mye som mulig. Viser han at jeg elsker han ved å gjøre småting for han som han gjør for meg. Gir han en klem i ny og ne, stryker han på kinnet og holder rundt ham. Han gjør alt dette like mye, slik som vi har gjort daglig i snart 3 år. Før alt dette som skjedde så følte jeg at vi fortsatt etter 3 år var neste like nyforelsket. Det har hele tiden vært så mye varme, omtanke, kjærtegn, masse sex mellom oss konstant siden han kom til Norge. Det har føltes som å gå i en evig rus, tror derfor også sjokket ble så stort som det ble. Jeg hadde aldri helt hatt tid til å tenke på at dette en dag skulle ta slutt liksom. Ikke det at vi ikke har hatt våre krangler og problemer, men vi har alltid hentet oss inn igjen i løpet av svært kort tid.

Tror slik jeg ser det nå at han trenger tid til å finne tilbake til seg selv også, finne ut hvor han står i forholdet og hva slags ønsker han har for fremtiden. Jeg har ikke noe annet valg enn å gi han roen til det. Kanskje det hjalp at han så jeg ikke var så skjør som han trodde. Tror det hjalp at jeg satte foten ned og viste at jeg ikke tolererer alt bare for at vi skal holde sammen. Jeg gjorde meg litt utilgjengelig og det var nok til at han tydeligvis også ble litt skremt over vissheten om at han kunne miste meg hvis han strakk tråden for langt. Mulig dette blir litt gjetninger, men det virker slik ihvertfall.

Selv om alt nå virker mye bedre så er det en del jobb igjen for oss begge. Jeg vil fortsatt gå til samtaler for min egen del da jeg trenger å bli sterkere psykisk. Som partnere så trenger vi også veiledning i å kunne prate sammen på en riktig måte uten at vi går for langt. Vi trenger begge noen grenser. Vi må også begge bygge opp tillit på mange områder. Jeg må ha tillit til at han kan ha mye større frihet uten at jeg skal gå bananas, men samtidig så må han vise meg at jeg kan ha tillit til at det han sier han skal er også hva han gjør. Jeg takler ikke at han går bak ryggen min og kommer med hvite løgner. Løgn har jeg aldri tolerert. Ikke engang fra mine barn og det vet de. Jeg kan tilgi og godta mye, men ikke løgner. Det er falskt og feigt synes jeg. Man bør være voksen nok til å stå for sine feil og mangler. Jeg vet jeg kommer til å fokusere en del på det i parsamtalene.

Jeg beklager så mye at jeg ikke har svart tidligere, men som sagt det ble litt mye på engang her .

Nå skal jeg gå og tilbringe en koselig kveld sammen med sambo. Vi skal spille litt Wii .

Klemz

Hei på deg

Guffent å havne på sykehus sånn, men godt at det ikke var noe alvorlig. Og ikke minst at du nå er ute igjen og på bedringens vei. Fint å høre at det er omsorgen og omtanken for hverandre som "styrer" dagen litt, og at ikke fokuset er på problemene.

Er nok langt fra over ennå som du selv påpeker, så veien videre må dere gå og lage sammen. Videre oppfølging og veilednig i parsamtaler og samtaler med terapaut hver for dere er nok veldig lurt ja. "Jeg elsker deg" følelsen hans skal du ikke legge noe press på, du bør la dagene jobbe for deg nå. Konsentrere deg om å komme deg selv på beina, samtidig som du jobber for å vise de positive fremskrittene du gjør. Det vil trolig virke avslappende og betryggende på ham også.

Ser at du er veldig opptatt av hans "hvite løgner" , men tror ikke det er lurt å grave mer i dem, de er et resultat av det som har skjedd og dersom dere skal fremover, legger dere det bak dere. Trekker opp grensene deres på nytt og fokuserer på felles respekt og tillit.

For som du skrev i starten :

"Han følte han levde i ett fengsel og at jeg stengte alle dørene for han til å være sammen med venner og ikke minst ha det gøy i fritiden når han følte for det. Han var redd for å si ifra pga hvordan jeg ville reagere og orket ikke dette presset lengre. Det var vondt...så utrolig vondt å høre rett og slett fordi det var sant . Jeg hadde bundet han til meg på hender og føtter i min depresjonsdal."

og

"Jeg vet at han må se at jeg mener det jeg sier og at han må oppleve at han kan være trygg. Trygg på å si det han vil angående å være med venner uten at jeg skal reagere negativt. Jeg vet at han må se at jeg mener det jeg sier og at han må oppleve at han kan være trygg. Trygg på å si det han vil angående å være med venner uten at jeg skal reagere negativt. "

Vet det er tøft, og dere har en vei å gå. Men tror ikke det er verre enn at dersom han føler tryggheten som her er nevnt, vil også du automatisk får tryggheten og tilliten til ham, for da behøver han ikke være redd, og han behøver ikke komme med hvite løgner. Ser du sammenhengen?

Du skal selvfølgelig ta opp tillit som et tema i samtalene med terapauten, men som et generelt tema og med riktig fokus som gjelder dere begge, og du sier det jo selv også "Vi må også begge bygge opp tillit på mange områder." .

Jeg tror du nå er godt i gang med å komme deg på bena, og med energien kommer også smilet, optimismen og troen på at det går bra tilbake. Så lenge han kjemper sammen med deg, og tor på et liv med deg, ja da er det håp .

Kos deg med sambo og Wii, pass godt på deg selv, stell pent med hverandre. Dere har så mye fint i dere begge to, mye å kjempe for.

Stor klem føler med deg

Endret 25. mai 2010 av Optimist40

[Solros]

Hei på deg

Guffent å havne på sykehus sånn, men godt at det ikke var noe alvorlig. Og ikke minst at du nå er ute igjen og på bedringens vei. Fint å høre at det er omsorgen og omtanken for hverandre som "styrer" dagen litt, og at ikke fokuset er på problemene.

Er nok langt fra over ennå som du selv påpeker, så veien videre må dere gå og lage sammen. Videre oppfølging og veilednig i parsamtaler og samtaler med terapaut hver for dere er nok veldig lurt ja. "Jeg elsker deg" følelsen hans skal du ikke legge noe press på, du bør la dagene jobbe for deg nå. Konsentrere deg om å komme deg selv på beina, samtidig som du jobber for å vise de positive fremskrittene du gjør. Det vil trolig virke avslappende og betryggende på ham også.

Ser at du er veldig opptatt av hans "hvite løgner" , men tror ikke det er lurt å grave mer i dem, de er et resultat av det som har skjedd og dersom dere skal fremover, legger dere det bak dere. Trekker opp grensene deres på nytt og fokuserer på felles respekt og tillit.

For som du skrev i starten :

"Han følte han levde i ett fengsel og at jeg stengte alle dørene for han til å være sammen med venner og ikke minst ha det gøy i fritiden når han følte for det. Han var redd for å si ifra pga hvordan jeg ville reagere og orket ikke dette presset lengre. Det var vondt...så utrolig vondt å høre rett og slett fordi det var sant . Jeg hadde bundet han til meg på hender og føtter i min depresjonsdal."

og

"Jeg vet at han må se at jeg mener det jeg sier og at han må oppleve at han kan være trygg. Trygg på å si det han vil angående å være med venner uten at jeg skal reagere negativt. Jeg vet at han må se at jeg mener det jeg sier og at han må oppleve at han kan være trygg. Trygg på å si det han vil angående å være med venner uten at jeg skal reagere negativt. "

Vet det er tøft, og dere har en vei å gå. Men tror ikke det er verre enn at dersom han føler tryggheten som her er nevnt, vil også du automatisk får tryggheten og tilliten til ham, for da behøver han ikke være redd, og han behøver ikke komme med hvite løgner. Ser du sammenhengen?

Du skal selvfølgelig ta opp tillit som et tema i samtalene med terapauten, men som et generelt tema og med riktig fokus som gjelder dere begge, og du sier det jo selv også "Vi må også begge bygge opp tillit på mange områder." .

Jeg tror du nå er godt i gang med å komme deg på bena, og med energien kommer også smilet, optimismen og troen på at det går bra tilbake. Så lenge han kjemper sammen med deg, og tor på et liv med deg, ja da er det håp .

Kos deg med sambo og Wii, pass godt på deg selv, stell pent med hverandre. Dere har så mye fint i dere begge to, mye å kjempe for.

Stor klem føler med deg

Ja, jeg ser sammenhengen i tillit kontra hvite løgner osv. Det er bare så vondt å vite at han står og lyger meg rett opp i ansiktet og sier ting som ikke er sant. Han kan godt komme med unnskyldning som at jeg ikke vil takle det, men da burde han vel kanskje også tenke på om det er noe han ikke burde gjøre akkurat nå fordi vi begge to trenger fred til å jobbe med forholdet. Vi må selvsagt ta vare på hverdagen våres også med jobb, fritid, familie og venner. Men, vi må gjøre de tingene som er best for oss som partnere og da synes jeg ikke å gå ut på heavye fester er løsningen og i tillegg lyge om at han ikke skulle på fest, men bare til en kamerat med muligens en pubrunde. Sukk...blir så oppgitt av alt sammen og føler det svirrer rundt mange tanker og følelser her.

Uansett, jeg har jo nok å gjøre på så jeg klarer fint å tenke på andre ting og ikke minst fokusere meg bort fra forholdsproblemene sånn innimellom. Det går utrolig fint mellom oss nå siden jeg kom hjem fra sykehuset. Men, han er flink til å bruke tiden på seg selv alene her hjemme, når jeg velger å gjøre noe annet. Stort sett så jobber jeg, rydder og pakker, vasker og klargjører leiligheten for salg, mens han sitter og spiller. Lager te og middag innimellom og tar i ett tak med fjerne kasser og annet søppel og rot. Slik går nå dagene . Jeg liker å rydde slik alene, er mitt rot uansett som jeg har spart opp over mange år. Er ikke så mye sambo får gjort sammen med meg. Kjekt å klare å kvitte seg med så mye rask som har samlet seg opp gjennom mange år. Blir en del turer på søppelfyllinga og annonser på Finn.no .

Skal prøve å nyte dagen ute litt også. Trenger å beises litt utenfor så skal se om jeg ikke finner tid til det, samt en god kopp deilig te. Skal grille ikveld når sambo kommer hjem fra jobb, så det gleder jeg meg til.

Ha en fin dag og nyt solen hvis du har den

Endret 26. mai 2010 av Solros