Starten på veien tilbake til meg selv

[Solros]

Vi har fått pratet ut om alt sammen. Han har ærlig fortalt meg alt om hva som har foregått. Han har hatt en liten småforelskelse på gang med ei på jobben. Hun vet ikke om dette eller har ihvertfall ikke gitt uttrykk for at hun vet noe. Hun har kjæreste og har i tillegg sagt opp jobben sin fra 01.06.10 og flytter tilbake der hun kommer fra, (altså ikke i Norge). Sambo sier at er fryktelig lei seg for alt sammen og mente aldri å såre meg, men han klarer ikke å styre hva han føler, bare hvordan han bør takle det. Han har aldri gjort noe fysisk med henne og det var aldri i tankene hans heller. Han kunne aldri klart å være utro, da hadde han heller gått fra meg først.

Jeg har tatt det hele utrolig rolig og har i grunn vist forståelse for at slikt kan skje. Jeg er jo selvsagt mer urolig og redd innvendig enn hva jeg viser han, men jeg jobber med å tenke positivt i den grad det er mulig.

Han har gitt sterkt uttrykk for at han ønsker å være i forholdet videre, jobbe med det og gå til terapi selv om han gruer seg til terapitimene. Han viser kanskje ikke direkte så mye anger, men han er rundt meg hele tiden, klemmer og holder rundt meg. Sier flere ganger for dagen at han elsker meg og sender også meldinger og ringer meg ofte når han er på jobb. Jeg stoler helt på at det han sier er sant, jeg vet jeg kan ringe en av kameratene hans å få det bekreftet også. Jeg vet også hvem hun er, men ønsker ikke å ta kontakt med henne siden hun angivelig ikke vet noe om hva han føler. Vil ikke involvere henne da i våres problemer. Ikke føler jeg det er riktig ovenfor min sambo.

Jeg takler dette fordi det forklarer hvorfor hans følelser for meg ikke har vært så sterke de siste 3 mnd og at det har ikke bare vært meg som har vært for masete, kjeftete, deprimert osv osv. Det er jo egentlig ikke noe å tilgi heller siden han ikke har vært utro. Men, det er ikke godt å vite at man i en lengre periode har bare vært nr 2 i livet hans. Det er smertefult å tenke på, så derfor prøver jeg bare å kaste tankene ut av hodet hver gang de dukker opp. Prøver å gjøre noe annet istedet for å tenke på det. Men, jeg velger å skrive dette ned her nå da dette skal være min dagbok på veien tilbake til meg selv og jeg vil ha dette som noe jeg kan lese og se tilbake på senere hvis jeg klarer da .

Det er dog ett stort men, som jeg ikke vet hvordan jeg skal forholde meg til. Som jeg nevnte så fant jeg jo denne cd'en han hadde laget den 05.05. Det var en avskjedsgave til henne fordi hun skulle reise på ferie og slutte på jobben. Men, den inneholdt jo bare kjærlighetssanger og ett kort som han la ved. Han kalte denne handlingen en closure, noen som forstår dette, fordi jeg gjør det ikke og det gjør så utrolig vondt å vite? Dette var jo etter at han løy til meg og sa det ikke var noen andre inne i bildet og at han ville satse på oss og gå i terapi. Jeg fordømmer han ikke, men jeg forstå ikke handlingen og trenger noen objektive fornuftige tanker rundt dette. Sist men, ikke minst hvordan skal jeg komme meg igjennom de 10 siste dagene hennes på jobb? Vet jeg må stole på sambo, men det er jammen meg ikke lett .

Tror jeg skal gå meg en tur og få litt frisk luft i finværet så jeg får dette ut av kroppen nå .

Endret 12. mai 2010 av Solros

[Gjest yojo]

Godt dere har fått pratet ut om dette. (Og det er godt at hun faktisk skal slutte, og at du ikke trenger å ha henne i landet engeng )

Synes du er sterk! Godt at du ser fremover nå! Det er vondt å vite at sambo hart hatt følelser for andre, men jeg synes det virker som om han VIL være med deg!

Håper det hjalp å ta seg en tur i det fine været.

[Solros]

Ja, det hjalp å komme litt ut . Jeg sliter nok litt mer med dette enn det jeg vil erkjenne for meg selv. Mest fordi jeg ser at hans følelser for meg ikke er så sterke som jeg hadde håpet på. Jeg jobber intenst med å bygge meg selv opp igjen, men faller selvsagt nå og da tilbake til gamle synder. Jeg har fortsatt en tendens til å spørre om noe er galt, jeg kan fortsatt kicke litt på at han ikke er like kosete som før enda jeg vet hvorfor. Dette irriterer han og han reagerer veldig negativt. Det er utrolig sårendes og jeg blir litt lei meg fordi han poengterer så tydelig alltid de negative tingene, men sier så lite om det som nå er positivt og det jeg gjør langt bedre enn før. Jeg er faktisk stolt av meg selv fordi jeg allerede har kommet så langt som jeg har. Men, jeg er på god vei til å miste min kjæreste og det gjør så vondt inni meg at jeg tar til tårene hver gang jeg tenker på det eller ser hvor stor distanse det har blitt imellom oss.

Vi skal på weekendtur på hotell i helgen for å prøve å gjøre noe positivt og hyggelig sammen. Tror jeg mer vet hvor vi er etter denne helgen. Jeg prøver å tenke annerledes, jeg prøver å være positiv og la han minst merke min indre uro, men jeg regner med at det lyser utenpå meg uansett hva jeg gjør. Dette er ikke lett og presset er stort. Jeg skulle ønske jeg kunne reise bort litt og få alt på avstand og få litt tid til å tenke. Jeg føler nå at jeg presser meg selv til å bli i ett forhold som er dømt til å gå nedenom og hjem uansett og jeg vet ikke om jeg vil la meg selv tråkke på meg selv på den måten .

Gleder meg til første terapisamtale på onsdag, føles som en hel evighet til. Har heller ikke klart å finne en rimeligere psykolog å gå til og jeg trenger hjelp og noen å prate med. Skal til legen igjen i neste uke, får høre om han kan presse på kommunen litt så det kan gå kjappere hvis det i det hele tatt er mulig da.

[Optimist40]

Hei

Skrev i den forrige tråden din og har ikke fått med meg at du har startet dagbok som en fortsettelse. Tenkte på deg og hpet alt gikk bra med deg, så jo at de andre tråden ble "død". Og så er du her. Godt å se at ikke har gitt opp.

Skal lese gjennom det du skriver senere i dag og kommer gjerne md innspill. Livet er tøft til tider, og håper jeg og alle andre her inne kan bidra til å hjelpe deg videre.

klem

[Solros]

Hei

Skrev i den forrige tråden din og har ikke fått med meg at du har startet dagbok som en fortsettelse. Tenkte på deg og hpet alt gikk bra med deg, så jo at de andre tråden ble "død". Og så er du her. Godt å se at ikke har gitt opp.

Skal lese gjennom det du skriver senere i dag og kommer gjerne md innspill. Livet er tøft til tider, og håper jeg og alle andre her inne kan bidra til å hjelpe deg videre.

klem

Tusen takk for at du ønsker å hjelpe til, jeg trenger det nå. Er litt i "kjelleren" akkurat nå og det er vanskelig å gå trappene opp igjen selv om jeg skal klare det, selv om jeg må krype . Sitter på jobb apatisk og får ikke gjort noe ting, tårene er bak i øyelokkene hele tiden og jeg presser meg selv for å holde de tilbake. Skal ta lunsj nå og gå meg en kort tur ut istedet. Eier ikke matlyst og orker ikke tanken på mat. Har gått ned 5 kg på 3 uker....Tror jeg skal gå tidlig fra jobb idag og poppe inn på Elixia og trene litt før jeg reiser hjem for å pakke til turen. Jeg må få dette ut av systemet så jeg ikke ødelegger helga....Men, kjenner jeg kommer nærmere og nærmere det faktum at jeg må ta ett valg også for hva jeg klarer å takle og hva jeg kan klare å fortsette med. Dette gjør mer vondt enn hva jeg trodde kunne være mulig .

[Solros]

Uff, kjenner jeg blir fort stressa. Sambo ringte nå nettopp for å gi beskjed om at han ble forsinket at han måtte jobbe litt overtid. Var ikke mer enn 30 min, men det var liksom denne greia med at jeg kan godt møte deg ett annet sted, noe sted som er enklere for deg å kjøre osv osv....sniker seg inn en ekkel følelse på at han skjuler noe. Har da aldri vært noe problem før at jeg har plukket han opp på jobb, alltid vært rimelig happy for det. Er andre gangen nå i løpet av 2 dager hvor han har kommet med alle disse forslagene til at jeg kan hente han ett annet sted som er bedre for meg å kjøre til. Er jeg paranoid? Eller prøver han å skjule noe for meg igjen? Ifølge han så skal jo denne jenta fortsatt være på ferie og ikke tilbake før den 18 mai, men mulig det var en løgn, og isåfall hvor mye annet er løgn også da? . Blir en dårlig start på helga dette hvis jeg ikke får dette ut av systemet. Kjenner jeg blir bare mer og mer mistenksom for snart alt han gjør. Slik kan vi ikke ha det så jeg må gjøre noe, men jeg vet ikke hva . Hadde trengt noen gode forslag her nå....

Endret 14. mai 2010 av Solros

[Optimist40]

Dette er vanskelig for dere begge, han har nok med tiden bygget opp et enorm behov for å holde ting for seg selv, ønsker ikke å dele "unødvendig" informasjon, han har over tid byget opp en mur om seg selv, han har kansje følt seg presset, overvåket, frihetsberøvd.. osv.. så han gjør "urasjonelle" manøvrer for å føle seg som sin egen herre, om du skjønner hva jeg mener.

Ser dine følelser og kan relatere meg til dem, samtidig må man også la de rasjonelle tankene vinne noen ganger. For han er som deg et menneske som føler stort press under denne situasjonen, og han heller handler ikke alltid i tråd med rasjonell tankegang.

Dere sitter der på hver deres side av bordet, hver av dere trenger bekreftelse, kjærlighet, omtanke, frihet, trygghet og følelsen av tillit.

Alle disse tingene har i blitt ødelagt i den situasjonen dere er i, det blir hele tiden en balansegang på stram line, hvem trenger mest? du eller han? hvem skal gi når og hvor mye?

Du trenger hans støtte for å komme deg på bena, han trenger din tillit og omtanke for å ikke knekke under presset.

Å ha en som sitter å venter på at du skal elske denne personen igjen, er et umenskelig press. For ham er du den som sitter å venter på hans kjærlighet, han kan hende føler at det han klarer å gi deg ikke er bra nok. Husk også det, prøv å se hva han faktisk gir, ikke fokuserer så mye på det han ikke gir.

Han er som deg et menneske med følelser som ikke alltid er rasjonelle, og i en slik presset situasjon er det fort gjort å tro at man føelr noe for en annen, det er en virkelighetsflukt, et halmstrå å klamre seg til når alt annet er vanskelig. Et lys i en ellers mørk hverdag.Så se det for det det er, han er hos deg, gir det han er istand til.

Tror dere er inne på riktig spor når dere nå er klare for parterapi, og reise bort for weekenden er også positivt. Prøv om dere klarer å holde wekenden fri for problemer, vet at det ikke er lett. Men ville sikkert gjort dere begge godt å prate om andre ting, nyte solnedgangen, søke hverandres selskap på en annen måte en verbal, prøvesmake forskjellige viner, gå lange turer i stillhet og bare nyte naturen og hverandre.

Lykke til med helgen håper den blir kjempefin. Følger med deg i kampen om å finne tilbake til deg selv

[Solros]

Ja, ser veldig klart alt du har skrevet Optimist40 og tror nok mye er riktig. Jeg prøver å se hans side av dette og gjør hva jeg kan for å presse han minst mulig. Skal ærlig innrømme at det er ikke like lett alltid. Følelsene tar innimellom helt overhånd og gråten kommer altfor lett.

Dog så har vi hatt en veldig fin helg. Klarte nesten å ikke prate om forholdet, men vi hadde en episode når vi var ute og spiste. Jeg knakk litt sammen, men klarte å holde tårene borte selv om øyekroken ble våt . 17.mai så har vi vært første delen av dagen sammen med noen venner som var utrolig koselig og resten av ettermiddagen hadde jeg besøk av min familie på grillaften, mens sambo igjen måtte jobbe senskift ^^.

Jeg kjenner at jeg sliter mer enn jeg burde. Har noen negativer tanker som skremmer meg voldsomt. Kan fort tenke hva skal jeg gjøre hvis han velger å gå. Hvor mange tabletter må man ta osv osv...Dog så er det en flyktig tanke, fordi neste tanke går mer på ingen mann er verdt å dø for, så det er vel bare en følelse av tomhet og redsel uten at det ligger mer alvorlige tanker bak.

Gleder meg til å få komme i terapi, men jeg sliter mye med å finne noen som ikke koster 1000 kr gangen . Ikke lett å finne noen som har kortere ventetid enn 3-4 mnd og har avtale. Ser jo tydelig at det trenger jeg.

Onsdag er første terapi time for oss. Både gleder og gruer meg. Sambo og jeg har hatt noen rolige fine dager. Han holder ofte rundt meg, klemmer meg og vi har ofte sex. Men, jeg tror nok han innerst inne strever en god del fordi han ikke finner tilbake følelsene for meg.

[Optimist40]

Ja, ser veldig klart alt du har skrevet Optimist40 og tror nok mye er riktig. Jeg prøver å se hans side av dette og gjør hva jeg kan for å presse han minst mulig. Skal ærlig innrømme at det er ikke like lett alltid. Følelsene tar innimellom helt overhånd og gråten kommer altfor lett.

Dog så har vi hatt en veldig fin helg. Klarte nesten å ikke prate om forholdet, men vi hadde en episode når vi var ute og spiste. Jeg knakk litt sammen, men klarte å holde tårene borte selv om øyekroken ble våt . 17.mai så har vi vært første delen av dagen sammen med noen venner som var utrolig koselig og resten av ettermiddagen hadde jeg besøk av min familie på grillaften, mens sambo igjen måtte jobbe senskift ^^.

Jeg kjenner at jeg sliter mer enn jeg burde. Har noen negativer tanker som skremmer meg voldsomt. Kan fort tenke hva skal jeg gjøre hvis han velger å gå. Hvor mange tabletter må man ta osv osv...Dog så er det en flyktig tanke, fordi neste tanke går mer på ingen mann er verdt å dø for, så det er vel bare en følelse av tomhet og redsel uten at det ligger mer alvorlige tanker bak.

Gleder meg til å få komme i terapi, men jeg sliter mye med å finne noen som ikke koster 1000 kr gangen . Ikke lett å finne noen som har kortere ventetid enn 3-4 mnd og har avtale. Ser jo tydelig at det trenger jeg.

Onsdag er første terapi time for oss. Både gleder og gruer meg. Sambo og jeg har hatt noen rolige fine dager. Han holder ofte rundt meg, klemmer meg og vi har ofte sex. Men, jeg tror nok han innerst inne strever en god del fordi han ikke finner tilbake følelsene for meg.

Godt å høre at du / dere har hatt en fin helg. Det er en god følelse du må ta med deg.

Nei, det er ingen utvei, og du har barn også om jeg ikke husker helt feil.. Ingen barn fortjener at en forelder gjør noe slikt.. Så den tanken må du bli kvitt fortest mulig. Vær så snill.

Uansett hva du har gjort av feil tidligere, har du innsett dem og gjør hva du kan for å rette opp i det, samtidig som du sliter med en depresjon. Det er ingen lett situasjonen for noen, og dessverre er det også et relativt ensomt sted å være mentalt.

For du har som du selv har sagt, gjort din kjære så mye vondt at hans fulle støtte kan du ikke forvente egentlig.

Men han er hos deg, og prøver virkelig å gi det han kan, synes det som da. Og slik jeg ser det betyr det at du har verdier i deg som er verdt å hente frem og ta vare på. Tenk litt på det.

Kan jo hende du ender opp å måtte fullføre din ferd alene, men tror alikevel du kommer ut som et sterkere og mer reflektert menneske. Det er slik tror jeg, at når man dukker ned i mørket, henter man frem sider i seg selv som man ikke trodde fantes og når man igjen bryter overflaten er det med en fornyet styrke og innsikt.

Skjønner at du ser frem til timen på onsdag, og det er veldig bra og må føles godt at han vil være med deg. Håper du skriver om hvordan det gikk og om hvordan du føler deg etterpå.

Heier på deg jeg, og håper virkelig at du klarer dette.. Små skritt og oppnåelige mål. Og når følelser og rasjoenell tankegang ikke henger sammmen, skriv det ned.

Klem fra meg

[Solros]

Godt å høre at du / dere har hatt en fin helg. Det er en god følelse du må ta med deg.

Nei, det er ingen utvei, og du har barn også om jeg ikke husker helt feil.. Ingen barn fortjener at en forelder gjør noe slikt.. Så den tanken må du bli kvitt fortest mulig. Vær så snill.

Uansett hva du har gjort av feil tidligere, har du innsett dem og gjør hva du kan for å rette opp i det, samtidig som du sliter med en depresjon. Det er ingen lett situasjonen for noen, og dessverre er det også et relativt ensomt sted å være mentalt.

For du har som du selv har sagt, gjort din kjære så mye vondt at hans fulle støtte kan du ikke forvente egentlig.

Men han er hos deg, og prøver virkelig å gi det han kan, synes det som da. Og slik jeg ser det betyr det at du har verdier i deg som er verdt å hente frem og ta vare på. Tenk litt på det.

Kan jo hende du ender opp å måtte fullføre din ferd alene, men tror alikevel du kommer ut som et sterkere og mer reflektert menneske. Det er slik tror jeg, at når man dukker ned i mørket, henter man frem sider i seg selv som man ikke trodde fantes og når man igjen bryter overflaten er det med en fornyet styrke og innsikt.

Skjønner at du ser frem til timen på onsdag, og det er veldig bra og må føles godt at han vil være med deg. Håper du skriver om hvordan det gikk og om hvordan du føler deg etterpå.

Heier på deg jeg, og håper virkelig at du klarer dette.. Små skritt og oppnåelige mål. Og når følelser og rasjoenell tankegang ikke henger sammmen, skriv det ned.

Klem fra meg

Nei, jeg vet jo selvsagt det at ingen barn skal måtte gå igjennom noe slikt, men noen ganger så ser man vel ikke håpet for smerten så da er det vel vanskelig å holde tankene borte. Nå er nok jeg så redd for å dø at jeg hadde nok aldri klart å gjennomføre noe slikt, men jeg tror neppe jeg ville ha vært i stand til å ta vare på meg selv heller hvis han en dag ikke kom hjem. Dessverre er jeg ikke sterk nok til det enda .

Jeg har ifølge han ikke gjort noe galt, han synes ikke jeg har såret han så mye som det jeg selv føler. Han ser klart at vi begge gikk den veien vi gikk med å bare være der for hverandre og glemme å ta vare på det sosiale livet. Han synes han selv også må ta en del av ansvaret for at han ikke satte foten ned tidligere hva gjaldt mine krav til han som samboer. Han er ikke en lat person, men det er ofte sukk og stønn hver gang noe trengs å gjøres. Det er ikke lett å få han til å hjelpe meg med å ta vare på leiligheten og holde den i stand. Han er ikke noen praktiker, har ti tommeltotter, har ikke økonomisk sans og sløser mer enn han sparer. Så jeg har hatt hovedansvaret for det meste. Han støvsuger, tømmer søppel, setter på oppvaskmaskinen, av og til en klesvask og tar opp mat fra fryseren. Thats' it! Så jeg var nok rimelig sliten av å ha så mye ansvar også oppi all sykdom og ikke minst den dagen jeg bare våknet en morgen og møtte veggen. Orket ikke å stå opp av senga på flere dager. Er etter dette at depresjonen kom. Etter flere operasjoner i skulder så ble jeg endelig bra. 1 mnd etter 100% jobb så faller jeg og ødelegger meg igjen for laaang periode og måtte ut i ny sykemeldingsperiode hvor jeg faktisk ikke hadde opptjent rettigheter til det. Måtte bruke egenmeldinger og feriedager i 2 uker og dro på jobb lenge før jeg var arbeidsdyktig. 3 mnd etterpå så falt jeg sammen av utbrenthet.....

Først nå våknet jeg...dvs det er 4 uker siden nå, men jeg våknet og føler at energien har kommet tilbake for fullt, men depresjonen er like sterk. Så er veldig sliten av å kjempe og kjempe....men, hva annet valg har jeg? Men, hvor lenge orker jeg?

Endret 17. mai 2010 av Solros

[Optimist40]

Du må orke -- det går ann-- vet det er sort og kjipt nede i den kjelleren, men vet også at det er lys der oppe et sted og tiden jobber for deg.

Du er på god vei når du innser hva som gikk galt, dere har snakket om det, du ser dine egne urasjonelle følelser opp mot rasjonelle tanker.

Fysisk sykdom lar seg reparere, men vet du, det gjør depresjoner også.

Nå er ikke mine erfaringer de samme som dine, men trodde aldri jeg skulle møte veggen, JEG som tror på alt godt i mennesker, jeg som ser positivt på alt og tror alt går bra bare man tror nok på det, men vet du, jeg GIKK i veggen, men fikk alikevel rett, det gikk bra det også, etterhvert, måtte bare gjennom en "støvete" og sort kjip kjeller først.

Kan sende deg en pm senere i dag om det hjelper å høre litt mer om mine opplevelser.

Hver dag MÅ du står opp, stelle deg og gjøre minst en fin ting for deg selv og minst en fin ting for en du er glad i. For den største glede du kan gi deg selv er å gjøre en annen glad. Glem aldri det

Kom deg ut i det nydelige vår været nå og nyt...

[Optimist40]

Hei

Håper det gikk bra hos parterapauten i dag og at du kan smile til den nydelige solen

[Solros]

Hei

Håper det gikk bra hos parterapauten i dag og at du kan smile til den nydelige solen

Ja, det gikk kjempefint og det er ikke vanskelig å smile til den varme sola som har vært i dag. Kjenner det gjør godt for sjel og sinn med sol og varme nå

[Gjest yojo]

Ja, det gikk kjempefint og det er ikke vanskelig å smile til den varme sola som har vært i dag. Kjenner det gjør godt for sjel og sinn med sol og varme nå

Det var godt å høre

[Solros]

Merkelig følelse jeg har hatt de siste to dagene, jeg kjenner at jeg er lei rett og slett. Lei av å være den som firer mest på endringer og forandringer i forholdet. Lei av å måtte akseptere alle hans sprell og ideer eller mer mangel av dem.

Onsdag kom han og sa at han mandagen med guttaboys ble avlyst pga flere som ikke hadde fri eller kunne så derfor hadde han bestemt at han skulle besøke en annen kamerat av seg på fredagen (idag) istedet da han slet for tiden etter brudd med kona og deres felles barn som han nå ikke ser så mye. Edel ting å gjøre og jeg hadde ikke noe imot det. Så var det neste info som kom. De skulle spille litt, se på tv, drikke pils og han skulle overnatte der fordi det var så mye enklere siden han hadde tidligvakt neste morgen. Ok, jeg sa at det også var ok, men nevnte ikke at jeg ikke liker at han skal overnatte. Ser liksom ikke helt poenget, men jeg hadde jo lovet at han skulle få mer frihet og ikke minst tørre å si det som det er uten at jeg skal reagere negativt umiddelbart. En av mine negative sider er at jeg liker å planlegge ting i lang tid i forveien og endringer takler jeg dårlig. Så dette var en endring som jeg normalt tidligere hadde taklet dårlig, ikke fordi han skulle ut med gutta, men fordi alle planer vi hadde for fredagen da ble endret....

Så spurte jeg hva slags spill de skulle spille siden jeg visste at han ventet i spenning på ett spill som ble releaset idag. Nei, da var det ikke sikkert at de skulle gjøre det, men muligens gå ut og ta ett glass eller to...Ok, tenkte jeg, var det flere opplysninger som jeg ikke hadde fått? Trodde vi ble enige om at han ikke skulle gå ut frem til at hans lille "crush" hadde sluttet og reist tilbake da jeg føler jeg trenger å bygge opp tillit til han og jeg føler ikke at dette er rette holdningen.

Jeg snudde ryggen til, gjorde noen andre oppgaver. Fikk ut litt frustrasjon ved å snakke med min sønn, trengte å høre om jeg overreagerte noe han ikke følte jeg gjorde. Gikk meg en tur for å klarne tankene og ble på den turen enig med meg selv at jeg må si hva jeg føler og sette foten ned når jeg synes han tråkker på meg og min integritet.

Det gikk selvsagt ikke så bra....jeg prøvde å starte setningene med at jeg blir såret og lei meg når han ikke viser større innsikt i problemene vi les: jeg sliter med og måten vi må møte problemet på så vi kan takle dem på best mulig måte. Jeg framla hva jeg slet med i forhold til hans avtale for kvelden i dag og ønsket at han kunne komme meg i møte på å la være å gå ut. Kom gjerne med forslag til andre løsninger hvis du har sa jeg til han....taushet....lang taushet. Ok, ingen kommentar spurte jeg. Stop nagging, i'm tired of hearing your voice var svaret . Ok, jeg svelget og svelget sårheten jeg følte, lukket munnen og lot han få fred i 10-15 min. Deretter så sa jeg at her er grensen min, take it or leave it. Nei, han ønsket ikke å avslutte forholdet. Hm, ok...trodde det var det han hadde ønsket de siste 5 ukene, men nå fikk plutselig pipen en annen lyd...Så sa jeg at gjør hva du vil i morgen kveld, men forvent ikke at jeg aksepterer det og forvent ikke at døra her er åpen når du da kommer hjem. Godnatt!

Idag så er jeg like sint, gidder ikke å ringe ham. Gidder ikke å sende han en kosemelding slik jeg alltid gjør om morgenen. Jeg er møkkalei. Lei av å være såret, lei av å sørge, lei av å føle bare smerte etter smerte uten at jeg har noen påvirkningskraft hverken på han eller meg tydeligvis. Han er rett og slett ikke interessert i å jobbe med problemene med å finne løsninger. Han foretrekker å snu ryggen til dem og håpe de løser seg av seg selv. Det gidder ikke jeg, da er jeg heller alene. Orker ikke å skal slite slik etter 3 års samboerskap. Hvis ikke forholdet betyr mer for han og ikke er mer verdt så var det vel aldri meningen å holde uansett. Jeg vil få det vondt, det vil komme mange tårer fremover enda, men ett sted må jeg sette en grense for meg selv på hvor langt jeg skal strekke meg. Jeg har alltid vært klar og tydelig på at samboere fester sammen, de går ut sammen på danseplasser, privat fester osv når det er en del alkohol inne i bildet. Det er en grunn til at det er så mange skilsmisser blant yngre mennesker i dag. Statistikken viser at mange unge som fester hver for seg ender opp med utroskap og skilsmisse. Fristelsene blir rett og slett for store og mange klarer ikke å holde fingrene av fatet. Hadde de ikke festet så mye alene uten partneren så hadde de kanskje klart å holde sammen også. Mulig det er en enkel tankegang, men om ikke noe annet så var terapeuten helt enig med meg. Hun har hatt nok av de samtalene ved ett brudd når unge mennesker har oppsøkt henne.

Men, nok om andre. Jeg skal konsentrere meg mest om meg selv og min prosess. Og nå spørs det hvor langt jeg skal strekke meg igjen eller om jeg skal sette en stopper her og nå? Skremmende tanke, men dog kanskje nødvendig en gang for alle da jeg føler han gir faen og ikke ønsker å komme meg imøte i det hele tatt. Jeg spurte om jeg kunne få være med også, men neida, det var en guttekveld.....

Kom gjerne med innspill hvis noen har noe så jeg kanskje kan se saken fra andre vinkler her også. Mulig jeg nå er bare så sint at jeg ikke ser lengre enn frem til min egen nese

[Optimist40]

Tror kanskje generalisering og uteliv / utroskap / skilsmisse statistikk uansett om den er korrekt eller ei, ikke er den rette vinklingen. Nå synes jeg nok også at terapeuten burde holde seg til å snakke om deres konkrete tilfelle i stede for å dra inn statistikker.

Deres er unike begge to, deres forhold, erfaringer og tanker finnes ikke i noen oppslagsbok. Dere er mennesker med deres egne unike følelsesliv. Det er kombinasjonen dere to, som til slutt har ført til den ”konflikten” dere har i dag. Det er et resultat av hvordan dere har forvaltet hverandres livsutfoldelse og hvordan omsorg og empati er blitt fordelt.

Slik jeg ser det her jeg stikker hode opp av egen gjørme.. hehe.. Så har dere kommet til et vendepunkt, nå må dere bestemme dere sammen og hver for dere hvor veien går videre. Dere kan ikke fortsette slik dere gjør nå,.

Han har, uansett hvor følelsesmessig kjørt han har vært, satt seg i en situasjon hvor han nå må vise respekt for at denne hendelsen har såret deg, og må vise at han forstår det og handle deretter. Akkurat som du har sett at ditt handlingsmønster i andre situasjoner har såret ham og forsøker å endre på det og viser ham respekt.

I et samliv handler det om å gi og ta, dersom en bare gir og en bare tar, uansett årsak, blir det til slutt følelses messing havari. Det er bare tiden og egen styrke / overbevisning som bestemmer hvor lenge det går.

Man må tydeliggjøre sine grenser og kreve respekt for disse. Om kollisjonsfaren er overhengende stor, bør man i fellesskap søke å finne en løsning som begge kan leve med. Man er ikke alene i et samliv, og det er det viktigste å huske på. Og det handler om både frihet og grenser.

Gi ham litt tid til å komme på banen, gi ham rom til å sette ord på egne tanker.Under press blir dette fort vanskelig. Og ja det er vanskelig å vente på å få den samtalen man ønsker seg.

Lykke til, stikke nok innom i løpet av helgen også .

Klem og god helg

Endret 21. mai 2010 av Optimist40

[Solros]

Tror kanskje generalisering og uteliv / utroskap / skilsmisse statistikk uansett om den er korrekt eller ei, er den rette vinklingen. Nå synes jeg nok også at terapeuten burde holde seg til å snakke om deres konkrete tilfelle i stede for å dra inn statistikker.

Deres er unike begge to, deres forhold, erfaringer og tanker finnes i noen oppslagsbok. Dere er mennesker med deres egne unike følelsesliv. Det er kombinasjonen dere to, som til slutt har ført til den ”konflikten” dere har i dag. Det er et resultat av hvordan dere har forvaltet hverandres livsutfoldelse og hvordan omsorg og empati er blitt fordelt.

Slik jeg ser det her jeg stikker hode opp av egen gjørme.. hehe.. Så har dere kommet til en vendepunkt, nå må dere bestemme dere sammen og hver for dere hvor veien går videre. Dere kan ikke fortsette slik dere gjør nå,.

Han har, uansett hvor følelsesmessig kjørt han har vært, satt seg i en situasjon hvor han nå må vise respekt for at denne hendelsen har såret deg, og må vise at han forstår det og handle deretter. Akkurat som du har sett at ditt handlingsmønster i andre situasjoner har såret ham og forsøker å endre på det og viser ham respekt.

I et samliv handler det om å gi og ta, dersom en bare gir og en bare tar, uansett årsak, blir det til slutt følelses messing havari. Det er bare tiden og egen styrke / overbevisning som bestemmer hvor lenge det går.

Man må tydeliggjøre sine grenser og kreve respekt for disse. Om kollisjonsfaren er overhengende stor, bør man i fellesskap søke å finne en løsning som begge kan leve med. Man er ikke alene i et samliv, og det er det viktigste å huske på. Og det handler om både frihet og grenser.

Gi ham litt tid til å komme på banen, gi ham rom til å sette ord på egne tanker.Under press blir dette fort vanskelig. Og ja det er vanskelig å vente på å få den samtalen man ønsker seg.

Lykke til, stikke nok innom i løpet av helgen også .

Klem og god helg

Jeg følte selv at jeg tydeliggjorde mine grenser og forventet vel at han skulle respektere det, men han prøver å strekke min grense og tålmodighet for langt i denne saken. Jeg vil så gjerne bare gi en blanke....men, jeg klarer det ikke så det forteller meg hvor viktig det er å sette de grensene jeg har. Jeg skal tross alt leve i dette forholdet også og jeg vil kunne føle meg trygg og han 100% tillit til de valgene han har uten å føle sjalusi eller redsel. Jeg har aldri vært en sjalu person, men kjenner noe på de følelsene nå. Sjalusi i min situasjon tror jeg kommer av at jeg er utrygg i og på forholdet og det gjør ikke saken akkurat noe bedre.

Klem back og god helg til deg også

[Gjest yojo]

Jeg forstår jo at kjæresten din vil ha guttekveld i blant. Hva ville du tenkt om han mente at han skulle være med hvis du skulle til en venninne feks?

Hvis jeg har forstått dette riktig, så er det endringene i planene som gjør deg usikker, ikke det at han skal til en kamerat?

Er det ikke mulig for de å dra et sted der de ikke møter på denne "crush dama" ? At de bare drar på en kafe/pub og ikke ut på byen?

Jeg har vært der som du er, og i kveld skal samboeren min ut å spise med jobben og ta noen øl. Nå fikser jeg det greit, men hvis dette hadde vært tidligere hadde "tankene" kommet.

Vet ikke helt hvilke råd jeg skal komme med, uten at jeg forstår at du har det vanskelig. Det lureste tror jeg er at du "slipper litt taket".

I et forhold så må man kunne finne på ting med gutta/venninner i blant, det er bare sunt. Og om man tar seg en tur på byen uten hverandre, så synes jeg det også skal gå an. (bare det ikke blir hver gang alene)

Vi er som regel ute sammen, men det hender jo at jeg og noen venninner skal ut å spise, og tar kanskje noen glass vin. Hadde samboeren min reagert på det så hadde jeg også blitt irritert. Og det hadde han blitt på meg også om det var andre veien. Han skal jo ikke på fest?

På meg så virker det jo som om han vil jobbe for forholdet, men også må ha en pustepause. Hvis dere skal fortsette å bo sammen, så kanskje det er det han trenger i blant? Og du må prøve å komme deg ut litt du også :)

Er det ikke noen venninner du kan finne på noe med i dag, dra et sted å ta noen glass vin eller noe, så slipper du sitte hjemme og tenke?

[Optimist40]

Jeg følte selv at jeg tydeliggjorde mine grenser og forventet vel at han skulle respektere det, men han prøver å strekke min grense og tålmodighet for langt i denne saken. Jeg vil så gjerne bare gi en blanke....men, jeg klarer det ikke så det forteller meg hvor viktig det er å sette de grensene jeg har. Jeg skal tross alt leve i dette forholdet også og jeg vil kunne føle meg trygg og han 100% tillit til de valgene han har uten å føle sjalusi eller redsel. Jeg har aldri vært en sjalu person, men kjenner noe på de følelsene nå. Sjalusi i min situasjon tror jeg kommer av at jeg er utrygg i og på forholdet og det gjør ikke saken akkurat noe bedre.

Klem back og god helg til deg også

Helt naturlige følelser og ikke noe rart situasjonen tatt i betraktning. Og det er disse følelsene og hvor de kommer fra som han må ta inn over seg og respektere at du har. Din opplevelse av situasjonen er reel og gjør vondt uavhengig om han syns det er berettiget. Det han må gjøre er å annerkjenne at du føler det slik, repektere dine grenser og tydeligjøre hvordan han vil takle det.

Ha er som tidligere nevnt ikke singel i et samliv, og all en tid han velger å være i et samliv må han forholde seg til det og det ansvaret og omsorgen for deg som følger av det.

I dette konkrete tilfelle synes det som han setter sine egne behov foran dine og ikke evner å se deg eller repektere de grensene du setter.

Håper han klarer å se det før kvelden ender i katastrofe.

Klem

[Solros]

Helt naturlige følelser og ikke noe rart situasjonen tatt i betraktning. Og det er disse følelsene og hvor de kommer fra som han må ta inn over seg og respektere at du har. Din opplevelse av situasjonen er reel og gjør vondt uavhengig om han syns det er berettiget. Det han må gjøre er å annerkjenne at du føler det slik, repektere dine grenser og tydeligjøre hvordan han vil takle det.

Ha er som tidligere nevnt ikke singel i et samliv, og all en tid han velger å være i et samliv må han forholde seg til det og det ansvaret og omsorgen for deg som følger av det.

I dette konkrete tilfelle synes det som han setter sine egne behov foran dine og ikke evner å se deg eller repektere de grensene du setter.

Håper han klarer å se det før kvelden ender i katastrofe.

Klem

Den har nok endt i katastrofe allerede . Han ga beskjed pr telefon at han ikke gidder mer, at han ikke elsker meg lengre so thats it then . Han taklet ikke at jeg satte foten ned på noe som var viktig for meg, da ble han vel pushet i ett hjørne og endte med å bare ha negative følelser for meg. Så nå er han helt sikker på at han ikke elsker meg mer. Sitter på jobb og prøver å holde tårene tilbake, men det er sannelig ikke lett. Kjenner jeg er på vei til å falle helt sammen også....jeg som hadde så mye å gjøre denne helga. Vil vel ikke klare å ta fatt på noen ting nå regner jeg med