Er du skilt?

[Gjest Kamomille]

Hvorfor er du det?

Var det du eller din partner som ønsket seg ut av forholdet?

Angrer du? Var det rett avgjørelse? Og hvordan ble det praktiske? Barn med i bildet?

[Gjest mama]

Ja, to ganger til og med.

Årsaken til den første skilsmissen var vel ikke en enkelt ting. Vi giftet oss alt for fort og jeg var alt for ung. Skled fra hverandre, og det hjalp ikke på at han jobbet døgnet rundt, mens jeg satt hjemme med to små barn. Det var jeg som brøt ut av det forholdet.

Angrer ikke, det var rett avgjørelse. Vi ble mye bedre venner, samarbeider supert om barna og alt det praktiske rundt dem.

Andre ekteskap gikk dukken fordi vi etter hvert befant oss på to forskjellige planeter. Jeg ble syk av å leve med en mann som var som en østers, og han taklet ikke at jeg ble syk. Lang historie gjort kort.

[Gjest boble]

Jeg er separert, skal søke skilsmisse om noen uker (da har det gått ett år siden seperasjonen ble innvilget).

Jeg angrer ikke ett sekund! Var nok mest jeg som ville ut. Hadde vært kjærester i syv år, gift i tre. Ingen barn, heldigvis. Jeg ville ut av ekteskapet fordi x-en slet masse med psykiske problemer. Han har blant annet diagnosen bipolar. Jeg burde ha gjort det slutt lenge før det faktisk ble slutt. Jeg burde heller aldri ha giftet meg med ham (ja, jeg høres grusom ut). Var helt ødelagt av hele forholdet og bestemte meg til slutt for å redde meg selv.

Har ikke hatt kontakt med ham siden bruddet, snart ett år siden. Han er så ustabil at jeg ikke orker det. Har derfor fått ordnet det rent praktiske via en advokat.

Det er selvsagt tøft å gå gjennom en seperasjon/skilsmisse. Men jeg har hele tiden sett på den løsningen som det eneste alternativet. I etterkant er jeg glad for all erfaringen forholdet har gitt meg.

Nå har jeg imidlertid møtt mannen med stor M! Jeg ser meg ikke tilbake og er lykkeligere enn noensinne! :rødme:

[Gjest Kamomille]

Jeg er separert, skal søke skilsmisse om noen uker (da har det gått ett år siden seperasjonen ble innvilget).

Jeg angrer ikke ett sekund! Var nok mest jeg som ville ut. Hadde vært kjærester i syv år, gift i tre. Ingen barn, heldigvis. Jeg ville ut av ekteskapet fordi x-en slet masse med psykiske problemer. Han har blant annet diagnosen bipolar. Jeg burde ha gjort det slutt lenge før det faktisk ble slutt. Jeg burde heller aldri ha giftet meg med ham (ja, jeg høres grusom ut). Var helt ødelagt av hele forholdet og bestemte meg til slutt for å redde meg selv.

Har ikke hatt kontakt med ham siden bruddet, snart ett år siden. Han er så ustabil at jeg ikke orker det. Har derfor fått ordnet det rent praktiske via en advokat.

Det er selvsagt tøft å gå gjennom en seperasjon/skilsmisse. Men jeg har hele tiden sett på den løsningen som det eneste alternativet. I etterkant er jeg glad for all erfaringen forholdet har gitt meg.

Nå har jeg imidlertid møtt mannen med stor M! Jeg ser meg ikke tilbake og er lykkeligere enn noensinne! :rødme:

Ikke stygg i det hele tatt! Her har du virkelig måttet tenke på deg selv og gjort det rette! Så denne støtter jeg fullt ut!

Men hva med forhold hvor partner egentlig er en god venn, men noe mangler? hva gjør en da?

[felgen]

Nei, jeg er ikke skilt. Resten av spørsmålene bortfaller.

[allover]

Jeg er skilt..

Det var vel jeg som ville det.. xmannen ville jo aldri bruke tid med meg.. Alt annet var viktigere. Så selv om jeg tok "steget" gjorde han jo veldig, veldig mye som sa at han også ville ut..

-selv om han absolutt ikke ville det når jeg sa ifra.

Som sagt ville jeg ha skilsmisse.. (går det egentlig an å si at man vil ha det..? Når man har en mann som "flott".. snill og god..barn med ham.. og hus...) fordi jeg var mye ulykkelig. Og trist, sint.. sur, bitter.. og negativ.

Jeg ble utålmodig.. sliten av tanker som kvernet absolutt hele tiden..

Det tok mye av "meg".. jeg ble en person jeg ikke likte selv.. det var kanskje det verste..

Jeg kan ta meg i å savne "kjernefamilien"..

Jeg har ikke de indre tankene som kverner og gjør meg "harsk" lenger.. Jeg vet hva jeg står opp til hver dag..

Angrer?

Nei.. Hmm.. jeg har en ny kjæreste nå.

Jeg er forelsket.. så jeg kan ikke si jeg angrer..

Det er deilig å ha en kjæreste som "vil" det samme som deg.. ikke minst SAMMEN med deg.. (i motsetning til en xann som vil gjøre alt UTEN deg..) Jeg fryder meg over å møte en som vil legge de planene i nær fremtid sammen med meg..

Tidvis føler jeg meg fullstendig hel og lykkelig :rødme:

Vi spiller på lag...og han har nok mye mer av det jeg "trigges av" -og det uten å anstrenge seg...

Men.. det har vært en tung prosess også..

Jeg kan kjenne på savnet etter xmannen.. fordi han er den som deler interssen for barna våre hundre prosent betingelsesløst.

Jeg nyter likevel hverdagene mer.

Jeg og kjæresten har vært sammen et par ganger med barna våre.. og det har vært veldig koselig det også..

Jeg venner meg ikke helt til "annenhver uke uten unger" samtidig trenger ungene pappan sin.. og jeg føler jeg trenger litt "fri" til "min-tid".. etter en uke med fokus kun på de.

Tror ikke jeg helt venner meg til det heller.. men man må lære å leve med det.

Alt i alt..

Jeg skulle gjerne gjort litt om på ting.. på slutten av ekteskapet. Som kanskje kunne reddet oss før det var for seint. Kanskje hvis jeg hadde valgt mine kamper med større omhu.. eller sagt ifra på en "annen" måte.. hadde mannen forstått alvoret før det var for seint.. Før mine følelser tok slutt..

Samtidig.. prøvde jeg jo det meste før det tok slutt.

Forandre meg. Forandre ham.. forandre oss..

Det var bare ikke mulig å få det harmoniske miljøet i ekteskapet som jeg ønsket...

Endret 22. april 2010 av allover

[Gjest Kamomille]

Som om jeg skulle sagt det selv, men jeg er ikke skilt.... ennå...

Jeg har vel kommet til det punktet hvor jeg vurderer om det er riktig av meg å ta steget videre for meg selv, eller om jeg skal akseptere at vi har et helt greit forhold og fortsette videre sammen. Han er jo tross alt far til mine barn og vi er gode venner. Men er det nok?

Alt annet er viktigere enn å gjøre ting sammen. Når vi så skal gjøre noe sammen ønsker han at det er jeg og han og ikke barna. For meg er det viktig å finne på noe sammen med barna på dagtid og i helgene og så kan vi bruke kveldene, etter leggetid osv. til å være sammen som kjærester! Vi kan både gå på kino, ut å spise, en tur i naturen etc. etter leggetid bare for å være sammen alene. Jeg er ikke interessert i å ta en kjapp en på badet midt på dagen fordi det passer han når barna kan komme inn nårsomhelst. (Jeg burde vel være glad for at jeg har en mann som fortsatt vil ha meg, men det går vel an å styre seg? Hadde det vært en gang iblant hadde jeg ikke skullet klage...) Når jeg snakker om å reise bort en helg så lurer han med en gang på hvem som skal være barnevakt! Han elsker barna våre over alt på jord og er flink til å ta seg av de! Men vi klarer ikke helt å få samspillet til å flyte.

Jeg drømmer om å våkne en dag i helgen og få høre ved siden av meg en som tar initiativ til å finne på noe, sammen, hele familien! Men det er alltid jeg som kommer med ideer og selv om han blir med på diversen aktiviteter så føles det oftest som om det er motvillig! Jeg blir så frustrert av å hele tiden bli motarbeidet når jeg vil finne på noe. Jeg merker også at når jeg har vært alene og han er bortreist med jobben, så savner jeg han minimalt. Savner selskapet, men ikke nødvendigvis mannen. Og humøret stiger og jeg er lettere til sinns når jeg har kun meg selv og barna å tenke på.

Er svært frustrert nå! Så alle erfaringer mottas med takk! Greit å høre fra andre som har vært gjennom dette!

[allover]

Hmmm.. Jeg forstår så godt hva du mener..

Det begynte med at jeg var glad når "han gadd" være med.. Men, etterhvert.. ble jeg lei av å være den som alltid kom med forslag. Savnet en som kunne bidra og være voksen SAMMEN med meg.

Jeg tuller ikke.. Nå våkner jeg opp (i helgene når jeg ikke har ungene da ) med en mann ved siden av meg som sier..

" vi må stå opp.. lage frokost.. koke kaffe.. vi må ikke stresse.. også må vi ta en tur ut.. "

Det ER så deilig..

Han bidrar og vil.. kommer med initiativ og har LYST! :rødme:

Jeg kjente også på det du sier.. med at jeg var "god nok" når kvelden kom.. og han ville ha seg "et nummer"..

Ville jeg ligge inntil å kose... føle meg elsket uten elskoven.. var det tynt..

Til tider følte jeg meg som et sexobjekt.. Han enset meg ikke hele dagen.. ikke et blikk.. en berøring eller en GOD klem.. men når kvelden kom forventet han

Jeg burde jo ha noen gode råd til deg.. siden jeg ligger litt "foran deg i løypa"..

Hva med å sette foten ned.. snakke orntlig med ham en gang for alle. Si at det er alvor. Si at du ikke vil ha det på denne måten lenger..

Hvis han vil.. klarer han å forandre seg.. men han må ville selv.

Dessverre, går det ofte til det er for seint. "Han" forstår ikke at det er alvor før du er absolutt tom for følelser og lyst selv.

-noen klarer å jobbe seg opp igjen.

Jeg klarte ikke.

Ufattelig deilig den følelsen å føle seg interssant hele dagen.. Å få en klem uten at det ligger et krav om noe mer der.. å få et godt blikk (hele tiden ) uten at det skal lede til "full pakke"..

Hvis dere vil ha noen litteratur dere kan lære av.. kan "Kjærlighetens 5 språk" være et godt alternativ. Jeg leste den før jeg gikk. Mannen min gadd ikke lese... så han leste den når jeg hadde gått.

-men da var det for seint å forstå alt sammen..

[Gjest Kamomille]

mhm... akkurat nå er han borte, kommer tilbake om 1,5 uke. Gruer meg mer enn jeg gleder meg til han kommer. Er akkurat der du har vært. Må nok ta et valg, men tror vi må sette oss ned og ha en ordentlig samtale der vi ikke legger noe imellom. Jeg er jo ærlig når jeg snakker med han nå også! Han spør om jeg savner han, og det sier jeg at jeg ikke gjør. Hadde vært fint å ha noen å prate med om kvelden etter barna har køyet, men en telefon til en god venninne så er det ordnet. Koser meg alene egentlig.

Den boken tror jeg faktisk jeg skal investere i ja! Men et valg skal gjøres til sommeren, det er helt klart! Enten fortsetter vi og klarer å finne noe felles å bygge videre på, eller så går jeg. (sliter veldig med barna, men det må en vel bare klare å ordne? Barna har det best når begge foreldre har det bra?)

[Cannavaro]

Selvfølgelig er det et dilemma, å være den som skal bryte opp en familie. Valgets kval er stort. Hva veier for og hva veier imot ??

Selv tok jeg et VALG og ville skilles med hun jeg var gift med i 10 år. Vi har et barn sammen. Jeg føler idag at mitt valg var viktig -og riktig. Men, først og fremst tenkte jeg mye på barnet vårt. Hvordan ville det bli fremover, fordeler og ulemper. Ja, jeg tygget lenge på det, men tok allikevel den vanskelige beslutningen.

Det er jo tungt den første perioden, med salg av bolig og flytting o.s.v. Fordeling av samvær med barn o.s.v. Allikevel ser jeg idag at dette har slått positivt ut for alle parter.

Men, dersom du går for skilsmisse -ikke påberop deg skyldfølelse, det er en grunn til valget ditt isåfall. Dersom du velger å bli, så begrunn det godt nok overfor deg selv og mannen din. Hvilke endringer ønsker du ? Hva ønsker han ? Hvordan utvikle og forbedre dere sammen i tida fremover ?? Løsninger for bedre samhold og felles aktiviteter i familien ?

Du bør ha klare visjoner og ideer om hvordan du ønsker fremtiden skal se ut for deg og dine.

Men, kjærligheten til mannen din må være der. Vil du elske han i ditt hjerte ?? Føler du deg like elsket tilbake ?? Ikke vær fornøyd med det overfladiske, kom til grunnen -hvorfor ble det virkelig dere ? Hvordan var følelsene dine for mannen din i begynnelsen ? Gode erindringer som kan bygges videre på ? Eller er den døra lukket ???

Det er jo en haug med spørsmål du bør stille deg, men som sagt, ikke føl skyld dersom det ender med skilsmisse. Da velger du eventuelt en annen sti å gå, og det må du gjennomføre med respekt for deg selv og vær ydmyk nok til å skjønne resten av familiens situasjon som de kommer opp i. Prosessen er ikke lett uansett, men svaret finner du nok i ditt indre. En ektefelle skal være en livsledsager, men flere mener nok det ikke er det når man kommer til et veikryss i livet....tøffe beslutninger krever mot. Lykke til

[zuperduper]

Hvorfor er du det?

Var det du eller din partner som ønsket seg ut av forholdet?

Angrer du? Var det rett avgjørelse? Og hvordan ble det praktiske? Barn med i bildet?

Jeg har vært skilt uten å ha vært gift - og nå er jeg gift uten å ha vært skilt .

I mitt første lange forhold (11 år) var vi ikke gift - men jeg tenker allikevel på det som om vi ble skilt. Det var jeg som gikk. Samlivet opphørte, rett og slett - og vi var venner og ikke kjærester. Nå er vi venner og samarbeider godt om snart voksent barn.

Nå er jeg gift - og håper jeg aldri blir skilt