Jeg ble så skuffa

[Gjest AnonymBruker]

Visste ikke helt hvor jeg skulle poste denne jeg, men prøver her, kanskje noen har noen lignende erfaringer..

Jeg er student, samboer og vi eier vår egen toroms, kjøpte 250 under takst, så vi greier oss helt fint og betaler våre avdrag og renter uten problemer hver måned. Siden jeg er 24 år gammel og førsteårsstudent så blir det altfor lenge å vente til vi kan begynne å prøve hvis vi skal vente til alt er på plass, derfor ble jeg og sambo enig om at jeg slutter på p-pillen og så ser vi hva som skjer, det er alltid noe som kunne ha passa bedre, så hvorfor ikke prøve nå som jeg har mye tid hjemme med babyen.. Jeg fortalte det i glede til min beste venninne og hun ble skikkelig sur, mente at jeg var uansvarlig og at studenter ikke burde få barn. Hun kom til å synes synd på ungen min for vi kom til å bli fattige. Jeg studerer et fag som det er lett å få jobb i etterpå, og hvis det skulle klaffe snart så begynner jeg jo på bacheloroppgaven når baby er 1 år, dvs når baby er et halvannet så kan jeg gå ut i jobb og vi kan kjøpe oss noe større..

Det som sårer meg mest er at jeg var utrolig støttende til henne når hun valgte å prøve. Jeg har vært entusiastisk hele veien og gledet meg på hennes vegne, selv om hun ikke har noen jobb, utdannelse eller har boliglån de ikke greier å betjene avdragene på. Jeg sier at så lenge man vil så får man til det meste, og det har hun vært enig i, hele svangerskapet sitt, og nå har hun termin neste uke og jeg greier ikke å glede meg lengre. Jeg har blitt sånn whatever i forhold til hele greia, selv om jeg prøver å være litt voksen oppi det hele. Jeg skjønner liksom ikke hvorfor hun skal være så dømmende på mine vegne når hun ikke sitter noe bedre i det selv? :-(

Er det noen krise at baby ikke har eget rom første året f.eks? Det kan jo hende det ikke klaffer i heletatt, så da er jo problemet løst, men jeg hadde håpt litt mer av min beste venninne :-( Er det flere som er i min situasjon, hvor alt ikke er ideelt i forhold til noen men at de vil prøve alikevel? F.eks som bor i en toroms eller som er studenter eller noe som helst. Det går, ikke sant?:-)

[Gjest AnonymBruker]

Det er ikke noe problem. Nå har jeg ikke opplevd det selv, men jeg har hørt om mange som har fått barn mens de har studert, og det har gått helt fint. Jeg hadde til og med ei jeg studerte med som stakk ut under eksamen for å amme. Det gikk så fint så.

Jeg er enig med deg, jeg. Hvis dere ønsker å få barn, så er det ikke vits i å vente til "det passer". Det passer aldri. Trust me. Jeg er neste 30 og har ventet på dette magiske tidspunktet, og det kommer ALLTID noe i veien.

[Gjest AnonymBruker]

Vi er klare, men tror ikke vi kommer til å si til noen fler at det er planlagt hvis det er slik fordømmelse vi får. "Planlagt uhell" ;-) Samboeren min nærmer seg 30 med stormskritt, og som han sier, at hvis jeg er student, jeg er jo aldri på skolen alikevel, så får jeg jo masse tid med baby og vi får mye tid sammen som familie siden han skal ha gradert permisjon. Jeg tenker jo at det er alltid noe som kunne ha vært bedre uansett, om man har 3-roms kunne man hatt en 4-roms før det passer, eller ny bil eller to biler, og så kunne man kanskje ha jobbet seg oppover litt mer før man tenker på barn og voila har årene gått. Det er alltid noe som ikke passer alikevel, og jeg mener jo at man får gjøre det beste ut av det man har :-) Det finnes jo folk på 16 som klarer seg fint, hvorfor skulle ikke jeg?

[^^Belle^^]

Det synes jeg var merkelig av henne altså. Det er jo helt greit at venninner ikke er like hoppende glad som en selv ang. prøving, særlig dersom det er noe som er fjernt for dem i øyeblikket, men å bli sur på den måten var teit synes jeg. Kanskje hun er redd for at dere skal havne i samme knipa som henne? At hun egentlig er mest sur på seg selv, men projiserer sine problemer over på dere?

Uansett, det passer aldri. Man kan alltid enten tjene bedre, ha et større hus, ha en skikkelig bil blablabla. Jeg synes det virker som om dere har snakket skikkelig om dette, og at dere vet hva som kommer.

Jeg har forøvrig en venninne som fikk barn halvveis i studiene sine og gutten deres har aldri hatt vondt av dette. Det som er så fint med å være en studerende mor, er at mannen kan ta mesteparten av permisjonen for du kan jo være hjemme og på skolen nesten når det passer deg.

[Gjest AnneShirley]

Kommentarene hennes høres helt urimelige ut.

[putit]

Synes det er helt urimelig av din bestevenninne og ta sånn på vei for det. Dere har tatt en avgjørelse, og jeg synes ikke det høres så horribelt og hårreisende ut som det hun skal ha det til. Tror hun at ungen kommer til å få varige mèn av å bo ett år uten eget rom? Økonomien er kanskje ikke på topp når man er student, men lånekassen har gode ordninger slik at man i alle fall ikke taper så mye (om i det hele tatt noe) på å få barn i studietiden.

Nå har ikke jeg barn selv, men jeg tror nok ikke det er så mye tøffere alt i alt å ha barn mens man studerer enn om man venter til man er ferdig. Du får som du sier masse tid med barnet, mens i andre perioder (ved eksamen, oppgaveskriving osv) kan det bli litt hektisk. MEn dette virker det som at du er klar over, og du har jo også en samboer som sikkert kommer til å stille opp i de tidene.

Hev deg over det venninnen din sier, og start prøvinga

[Gjest AnneShirley]

Angående det med eget rom: Min sønn på litt over året HAR eget rom, men vi får han ikke til å sove der. Så for oss er det rimelig overflødig foreløpig

[Gjest Syrin_Ulven]

Tror eg bare hadde slengt tilbake at ho burde no bare holde kjeft, ho som sitter uten jobb, utdanning og som ikkje ein gang klarer å betjene sitt eget boliglån.

[Gjest AnonymBruker]

Nå vet man jo aldri hva som kan skje, vi kan jo få en syk unge f.eks kollikk. Og da blir det jo ikke så lett å studere samtidig, men jeg skal uansett produsere så mange studiepoeng som mulig alikevel:) Det kan ikke være fordi hun er sint på seg selv for å satt seg selv i situasjonen, for de planlegger jo å kjøpe enda større hus for de må jo seff ha gjesterom og kontor også. Alle barn må vokse opp i villaer helst. Men tror nok kanskje banken setter en stopper for de planene, men jeg orker ikke å være den som forteller det til henne. Jeg tror kanskje det er noe med at hun er misunnelig, hun er 3 år eldre enn meg, og jeg tror det plager henne litt at jeg skal greie ting bedre en henne eller at jeg skal få "ting" før henne. Hun begynte å hakke på meg når jeg begynte på skolen igjen og, men jeg valgte å studere fremfor å være arbeidsledig, så jeg tror kanskje hun er usikker i forhold til seg selv og sin rolle. Og mammarollen har vært liksom hennes trygge havn på en måte, siden jeg ikke har all verdens erfaringer på området. Jeg pleier å tulle med at jeg ikke vet oppned på en baby. Så hun hadde kanskje sett for seg at jeg var den "kule tanta" som bare tuller, reiste verden rundt og levde det urbane "singellivet" i byen litt til? At jeg på en måte invanderer hennes domene litt? Men det sårer faktisk ganske mye når hun sier ting på den måten, at jeg ikke egner meg som en mor fordi jeg har en toroms :-(

[Gjest AnonymBruker]

Tror eg bare hadde slengt tilbake at ho burde no bare holde kjeft, ho som sitter uten jobb, utdanning og som ikkje ein gang klarer å betjene sitt eget boliglån.

Vet ikke om jeg hadde turt å si det til ei høygravid dame gitt, men hvis hun ikke skjerper seg etterhvert så får hun jo nesten bare ha det så godt.

[Gjest Spinell]

Dere bestemmer selvsagt selv når dere skal begynne å prøve å få barn, og det er som andre sier; det er alltid mer en skulle hatt på plass før barna kommer. Noen får barn under studietiden, og fullfører likevel på normert tid. Andre gjør ikke. Det kommer helt an på studiet, babyen og hvor strukturert foreldrene legger opp hverdagen med baby. (Og det igjen kommer an på babyen - så det er vanskelig å forutse hvordan det kommer til å gå.) Venninnen din mente kanskje ikke noe vondt med motforestillingene sine? Hvis hun selv er i en vanskelig økonomisk situasjon vet hun jo litt om hvor stritt ting kan være.

Jeg stusser likevel ved det du sier om at det er altfor sent å starte prøvingen når du er ferdig med studiene. Du er 24 år gammel. Du er m.a.o. 26 eller 27 når du er ferdig med bacheloren. Med tanke på at gjennomsnittsalder for førstegangsfødende er 29 år, og norske kvinner i dag føder gjennomsnittlig flere barn enn på lenge, skulle du ha rimelig god tid på deg. Du vil i alle fall ikke bli noen "gammel mor" om du venter. Så hvis alder er det viktigste argumentet for å starte nå, synes jeg dere burde vurdere saken en gang til.

(Tar selvsagt utgangspunkt i at du ikke har noen helsetilstand som skulle tilsi at du må få barn tidlig hvis du i det hele tatt skal få noen. Da regner jeg med at du ville sagt fra om det i hovedinnlegget.)

Det andre argumentet ditt, om at du får god tid sammen med familien siden du "aldri" er på skolen likevel, får meg til å undres på hva slags studium du går... Noen studier lar seg nok lettere kombinere med barn enn andre, men en bør nok tenke seg litt om før en kommenterer på generelt grunnlag at dette er "ikkeno problem". Likevel: som 24-åring er du helt sikkert både sprek og utholdende og kan takle noen strie år godt!

Lykke til uansett! Valget om prøving tar dere selv, og dere velger også om dere vil høre på motforestillingene eller ikke.

Edit:

Jeg ser du har lagt inn mer info om venninnen din mens jeg skrev dette innlegget. Ikke godt å vite hva hun egentlig tenker...

Endret 21. april 2010 av Spinell

[Gjest AnonymBruker]

Jeg studerer økonomi, vi har forelesning 6-9 timer i uka, og jeg bor 1 time unna skolen og det går sjeldent busser, så hvis jeg reiser på skolen for 3 timer så ender jeg opp med å være der i 7, derfor er jeg aldri på skolen. Jeg leser likegodt hjemme, jeg får forelesingsnotatene fra en venninne, og foreleserene legger ut powerpoint-presentasjonene på fronter. Så i stedet for å bruke 2 timer på pendling hver dag så bruker jeg heller de på å lese, i tillegg greier jeg å tilrettelegge dagen min mye bedre når jeg vet at jeg ikke er avhengig av transport og passe på klokka for å rekke bussen.

Jeg er 27 når jeg er ferdig med bacheloren min, jeg ønsker meg 2 barn og har helst lyst å være ferdig før jeg er 30, men +1-2 år er ingen krise. Det er det jeg føler er best for meg å få en nå i studietiden (iallefall prøve, man er jo ikke garantert noe som helst her i verden) og så få en til når jeg er type 28-29 år. Men det kan jo hende vi kommer til å slite, det vet man jo ikke, og da må man jo forandre på planene. Men ideelt for meg er å få barna jeg skal ha før jeg er 30 :-)

Vi er ikke i en vanskelig økonomisk situasjon, og vi kommer heller ikke til å være det hvis vi får barn. JA, det kommer til å bli trangere absolutt, men helt katastrofalt kommer det jo ikke til å være. Jeg er veldig økonomisk av meg, jeg er flink til å sette av penger, jeg er flink til å handle på tilbud, fordi jeg synes det er dumt å betale for mye. Vi har diskutert frem og tilbake, og jeg har satt opp budsjett med roooomslige poster siden jeg ikke aner hva barn koster og foreløpig ser det ut som vi går med ca. 5000 kr i + hver måned, selv om vi skulle ha kjøpt en bil til :-) Vi kunne jo og ha kjøpt større leilighet, men siden vi ikke har bodd her mer enn et år enda vil vi helst vente med det siden meglerkostnadene er så høye, så om vi kunne ha vente et halvannet-to år til før vi solgte så hadde jo det absolutt vært det mest lønnsomme.

Man kan jo kanskje formulere seg annerledes hvis man ikke mener noen vondt med det da: "Er du helt dum eller, kan ikke få barn når man er student, stakkars unge?" osv.. Hadde hun sagt "er du sikker på at det er så lurt da?" hadde det vært noe helt annet, men når jeg bare får sånne surmaga kommentarer hele tiden så er det ikke noe gøy

[einna]

Det virker som om du har kontroll. Har du formidlet dette til venninna di? Kanskje hun tror det bare er et plutselig påfunn eller noe..

Men egentlig tror jeg at hun er sjalu. På det du skriver om henne virker det sånn. Hun er høygravid og vil nok helst at alt skal dreie seg om henne og babyen en stund. Du "truer" jo dette nå