Min mann har levd to liv

[Joan]

Dette er et langt innlegg om psykisk helse...

Dette blir en kortverson av bakgrunnen: Mannen min har store problemer, og disse har tårnet seg opp for han i lang tid. Det har ballet på seg (over flere år), og noen små løgner endte med at han til slutt levde to liv (ett hvor han murte seg inne og ett som han spillte til fingerspissene og lurte alle med -i ca 6 uker).

Med å mure seg inne mener jeg å sitte apatisk i et rom og røyke (til vanlig røyker han heller ikke). Med å spille et annet liv mener jeg at han la fra seg apatien hver dag kl 16.00, og fortalte levende om dagens hendelser og fungerte "som vanlig".

Han har hatt det helt jævelig, og i helgen knakk han sammen og fortalte alt til meg.

Da kan dere tro at jeg fikk sjokk. Verden raste ikke sammen, men virkeligheten ble totalt forandret og jeg følte at jeg våknet opp på en fremmed planet. Først og fremst er det sårt for meg å tenke på hvor umenneskelig grusomt min elskede har hatt det, hvor mye han har slitt med og hvor alene han har vært.

Veien fremover er lang og tung. For min elskede er det en positiv opplevelse å få fortalt alt og å ikke lenger leve på en løgn. For meg er alt snudd på hodet, og jeg har mye sorg på hans vegne, i tillegg til at jeg må være sterk.

Jeg lurer på om jeg klarer dette. Å være så sterk (jeg er sterk, men dette blir for mye for selv meg). Jeg klarer ikke å ta vare på meg selv, og føler at dette blir for mye for meg.

Nå tenker dere kanskje: dra til en psykolog du også. Men det som sliter på meg er at jeg er så maktesløs. Og det er det vel ingen som kan hjelpe meg med? Han må gå veien selv, jeg kan bare støtte. Men hvor går grensen?

Det er sikkert ingen av dere som vet svarene på dette. Men kanskje dere har noen tanker likevel. Kanskje dere har noen erfaringer med psykiske problemer, eller det å være nær en som sliter... Jeg står midt oppe i det, og ser ikke land...

[Gjest Anonymous]

Forstår kjempegodt at dette er vanskelig. Du skriver ikke om han har tatt kontakt med lege, er henvist til psykolog eller noe slikt. Men det må han gjøre. Du kan dersom dere begge ønsker det kan du være med til både lege og psykolog. Der kan dere ta opp hva sykdommen hans gjør med forholdet deres. Du vil også lettere forstå hva han gjennomgår, og dermed følge han en god del på veien.

Lykke til!!

[Joan]

Han er i prosessen med å få hjelp av psykolog. Har ikke fått alt på plass enda, men så har det jo også bare gått litt over en arbeidsdag etter at han brøt sammen.

Alle bitene med hva han skal gjøre begynner å falle på plass. Vi prater masse, har begynt å skrive dagbok hver for oss. Får masse hjelp og støtte fra den nermeste familien som vi kan snakke helt åpent med og som støtter opp om oss ogsom vi stoler på.

Det som derimot er så udefinert og vagt er min rolle og mine behov.

Jeg må jo tenke på meg selv oppi dette her også, men føler at det er egositisk. Det dreier seg jo om hans problemer nå, ikke sant...

Samtidig så holder jeg nesten ikke ut smerten ved å tenke på alt som har skjedd. Og redselen for at det ikke går bra til slutt...

[Tusenfryd]

Dette var forferdelig.

Men du - du skal også ha hjelp. Når en part er svak og trenger hjelp, er byrden mer enn dobbelt så stor på den sterke. Den sterke kollapser ofte når den "svake" blir bedre - og du trenger styrek til å komme deg gjennom dette.

Får du tilbud om hjelp så ta den. For du kommer til å trenge det så inderlig.

Og pass på at du står ved din mann fordi du vil og fordi du elsker ham, og ikke av plikt og fordi du "ikke synes du kan svikte ham". Da vil dere for all ettertid få et pleier/pasient-forhold - og det er ingen tjent med.

Så vær ærlig med deg selv - dønn ærlig - og ta den hjelpen du kan få. Det er den eneste måten du kan hjelpe ham på.

[Joan]

To ting:

Hva maner du, Tusenfryd, med: ta den hjelpen du kan få?

Jeg får hjelp av min mor og hans foreldre. Mener du at jeg også burde gå til prykolog?

Og til å være dønn ærlig:

Det er ikke så lett, faktisk. Jeg prøver å være ærlig, men når virkeligheten er snudd opp ned, er det vanskelig å vite hva som er virkelig og hva som ikke er det.

ok, en ting til, da :

Jeg elsker ham, og gjør ikke dette av plikt. Heldigvis. Og det er en god følelse, den eneste oppi alt dette. Det er fint å tenke på at vi har hverandre. Jeg skal ta med meg det videre.

[Gjest Anonymous]

Er oppe i noe av det samme. Min elskede sliter han har det vondt. Noen ganger er han nede i sine svarte hull andre dager er bedre. Han har begynt på lykkepillen , men sier de ikke hjelper han. Jeg ønsker å hjelpe han men vet ikke hvordan ?

Jeg slites også ved å prøve å hjelpe han. Men jeg må tenke på meg selv også. Men jeg savner han så inderlig slik han var før. Jeg ønsker å få tilbake den snille gode kjærlige mannen min som smilte og lo mye . Ikke misforståd han er god og snill nå også men har så mange problemer som sliter han.

Jeg elsker han av hele mitt hjerte å vet jeg må være sterk nå. Men noen ganger klarer jeg det ikke.

Vell dette ble kjanske ikke mye råd til deg. Vil bare si at jeg vet hvordan du har det og at jeg øsnker deg alt godt. Men ikke glem deg selv oppi dette fordi dere skal ha et liv sammen når dette er over også. Skriv følelsene dine i dagboka di , bearbeid dem. Søk hjelp hos psykolog hvis du tror du trenger det. Jeg snakket med legen min om dette å hun svarte meg at noen ganger er det nesten verre å stå på sidelinjen å se på. Fordi jeg føler meg så maktesløs. Men ikke gi opp håpet , alt blir bra til slutt sier min kjære til meg noen ganger

[Tusenfryd]

Har ikke sett denne på lenge jeg...

Ja, Joan - jeg mener at du også bør gå til psykolog. Det blie tøffe tak fremover og du kommer til å trenge hjelp til å bearbeide dine egne følelser, samt at det kan være godt å få hjelp til å takle hans.

Nei, det er ikke lett - det kommer til tider til å være et helvete. Men det er nå bare sånn at man ikke velger den man elsker, og da kommer man på underlige vis, seg gjennom det meste.

Lykke til - og god bedring med mannen din.