Forhold når man er på ulike stadier i livet

[Gjest AnonymBruker]

Hei alle sammen,

Jeg har møtt verdens herligste mann. Jeg føler virkelig han utfyller meg på de fleste områder. Vi har kjent hverandre i godt over et halvt år så jeg har hatt tid til å sett an litt med tiden, og dermed blitt litt kjent med ham.

Jeg kan virkelig se for meg en flott tilværelse med denne mannen. Men det er et skjær i sjøen. Han er nemlig ferdig med barn (har 2 fra tidligere forhold som han fikk relativt tidlig). Barna er nå ungdommer, og det er forståelig at det føles befriende for han å være ferdig med småbarnstiden.

Men, så kommer jeg da.. barnløs og 10 år yngre. Jeg er ikke typen som drømmer om en hel flokk med barn.. men et lite hjertebarn ville vært perfekt med tiden. :rødme:

Er det flere som har stått i min situasjon? Hvordan fant dere ut av dette? Må man rett og slett bare glemme dette vidunderlige vesenet fordi vi ikke befinner oss på samme stadie, eller er det muligheter?

[Gjest gjestdeluxe]

Jeg har møtt verdens herligste mann. Jeg føler virkelig han utfyller meg på de fleste områder.

Jeg kan virkelig se for meg en flott tilværelse med denne mannen.

Men det er et skjær i sjøen. Han er nemlig ferdig med barn (har 2 fra tidligere forhold som han fikk relativt tidlig). Barna er nå ungdommer, og det er forståelig at det føles befriende for han å være ferdig med småbarnstiden.

Men, så kommer jeg da.. barnløs og 10 år yngre. Jeg er ikke typen som drømmer om en hel flokk med barn.. men et lite hjertebarn ville vært perfekt med tiden.

Jeg har vært i den situasjonen. Vi tok opp temaet, og det endte med at forholdet ble avsluttet, fordi vi hadde ulike ønsker. Han ønsket ikke flere barn, og hans 3 barn var i alderen 16-22. Han ville likevel fortsette, men ikke jeg, fordi han ikke ønsket barn. Veldig trist, men det er bedre å handle tidlig.

[Gjest Gorgonzola]

Det er mange som er i/har vært i din situasjon. De gode nyhetene er at statistikken er på din side, de fleste kvinnene som er der du er nå får "viljen sin". Noen gjør det ikke og da er spørsnmålet. Greier du å leve godt med det? Har du den minste tvil så må du ikke gå i fella og holde ut i endel år før du til slutt finner ut at dette ble ikke som du hadde tenkt. Da er du nemlig for gammel til å finne en som faktisk vil ha kjærlighetsbarnet (det finnes unntak, Arve Tellefsen f.eks.) eller at aldreren gjør at du faktisk ikke er i stand til å bli gravid. Da sitter du der. Hør på gjestdeluxe!

Du får jobbe litt med Mr. Perfect og se om han ombestemmer seg.

PS! Jeg har vært i samme situasjon som kjæresten din (det var ikke 10 år mellom oss da). Jeg var egentlig ferdig med unger men ga etter. I dag angrer jeg bittert. Ville aldri ha vært ungen foruten selvsagt men i forhold til intensjonen og forutsetningene føler jeg meg ført bak lyset og rett og slett lurt grunnet bristende forutsetninger.

Endret 20. april 2010 av Gorgonzola

[Gjest AnonymBruker]

Takker for flotte svar

Jeg har ingen ønske om å pushe han til å leve et liv som ikke vil gjøre han lykkelig. Det er vel ingen drømmesituasjon og ha en familie som ikke er helt ønsket fra begge parter. Man romantiserer jo familieforøkelsen og vil at det skal være en gledens tid for begge parter.

Men ja, jeg skal absolutt forhøre meg å finne ut hvor han står. Jeg veit han forguder meg, men jeg tror at i det lange løp vil jeg føle at noe mangler selvom han er aldri så flott.

Det er ikke noe tema idag, for jeg har ingen babyplaner i nærmeste fremtid, men det er greit å vite hvor vi står og hvordan vi ser for oss fremtiden sammen før det er for sent.

Nok en gang, tusen takk for at dere tok dere tid. Hører gjerne fra flere med lignende erfaringer eller råd

[Gjest MissBella]

Jeg har akkurat begynt å date en fyr som er eldre enn meg og har 2 barn fra før. Allerede på første date, så begynte vi å snakke om dette med barn. Jeg var litt redd for hva han ville si siden han allerede har 2 barn. Men det var han som tok det opp. Jeg fikk vite at han vil ha flere barn og være sammen med noen som vil ha barn. Det passet meg veldig fint siden jeg gjerne vil ha barn. Veldig glad for det! Fordi jeg vil være sammen med noen som vil ha barn. Så jeg kunne ikke vært sammen med noen som ikke vil ha barn.

Skjønner at du tenker på dette og det er nok viktig at du snakker med han om dette. Det er viktig at dere begge er lykkelig. Selvom barn ikke er noe du tenker på idag, så burde du tenke på fremtiden og hva du vil.

[Havbris]

Viktig at du tenker deg om mange ganger her, og ser for deg hva en fremtid med ham kan innebære for din del. Hvis du vet at du ønsker barn er det mulig at dette ikke er mannen for deg, ikke fordi han er en dårlig mann, men fordi han må ha lov til å velge vekk muligheten for flere barn enn han allerede har. Det er en viktig og kanskje avgjørende premiss?

Og du må ikke gå inn i et forhold der du tviholder på et lite håp om å klare å overbevise ham, for så å oppdage at det ikke gikk, bli bitter og legge bitterheten over på ham.

Her er det nok nødvendig med noen klargjørende samtaler!

[Ma03]

Her har vi 8 år i mellom, men er på en måte på samme stadier i livet da vi begge studerer, han blir vel ferdig 1 år før meg. Men ingen av oss har barn fra tidligere forhold, så det blir jo litt annerledes enn hva du er borti.

Du skriver jo at du bare har lyst på et barn, har du snakket med han og forklart hva du ønsker? La hvertfall ikke forholdet styre dine drømmer for det kan du angre på senere! Men snakk med han og la han få litt tid på seg

LYkke til!

[Gjest Dhanu]

Dette bør dere avklare så fort som mulig! Var i samme situasjon for noen år siden, jeg hadde et barn fra før og ønsket slett ikke flere. Da jeg møtte drømmemannen, som var barnløs, måtte dette avklares.

Egentlig sa han seg i utgangspunktet villig til å gi seg for å få leve sammen med meg, men jeg mistenkte at det var et valg han ville angre bittert på som barnløs 50-åring. Jeg mener at man ikke har rett til å frarøve noen å bli mor/far, så i en slik situasjon bør man enten "gi seg" og få barn, eller la vedkommende gå og søke lykken andre steder. Og ettersom jeg ikke ønsket å la ham gå, fikk vi barn sammen.

Angret? Nja. Det var jo et bevisst valg å få flere barn selv om jeg ikke egentlig ønsket det. Livssituasjonen min er ikke som jeg kunne ønsket, med andre forpliktelser enn jeg hadde tennkt. Det var prisen for å få leve med drømmemannen. Og som mor forguder man jo gjerne de søte små uansett.

[Gjest AnonymBruker]

Takk til alle som deler sine historier De gir meg utrolig mye!

Men hvor lang tid tok dere fra dere/deres kjære var bestemt på å ikke ville ha flere barn til saken var snudd?

Jeg håper vi sammen kan finne en løsning, men samtidig ønsker jeg av hele mitt hjerte at han skal ha et fullkomment og flott liv. Så om barn er uaktuelt for han så er jeg pent nødt til å respektere hans livsvalg. Men jeg skal tenke meg grundig om før jeg velger en barnløs tilværelse.

Setter pris på alle som tar seg tid til å dele erfaringer

[Gjest gjestdeluxe]

I forhold til intensjonen og forutsetningene føler jeg meg ført bak lyset og rett og slett lurt grunnet bristende forutsetninger.

Ja, hvis jeg hadde villet, kunne jeg ha løyet for ham og sagt: - "Barn er ikke så viktig for meg, forstår at du ikke vil ha flere". Så kunne vi ha fortsatt å være sammen, og jeg kunne ha lurt ham til å få barn likevel. Men det ønsket jeg ikke.