Har jeg mistet det kjæreste jeg har?

[Solros]

Sambo og jeg har hatt en lengre periode hvor forholdet har vært en del turbulent. Jeg med altfor store krav og han som trekker seg mer og mer unna.

Saken nå er at han i går kveld kom hjem fra jobb og ønsket å gjøre det slutt. Verden raste sammen på 2 sek, når slikt kommer fra han så mener han det og han hadde uten tvil tenkt over dette en god stund. Lå en del i kortene fra ukene før hvor jeg har merket at det har vært noe, spurt flere ganger, men ikke fått noe skikkelig svar.

Så hva skjer...joa.. jeg bryter helt sammen og får panikkangst, tror jeg da. Det var som om brystet snørte seg helt sammen og verden raste rundt meg. Jeg er utrolig glad i samboeren min og kunne ikke tenkt meg ett liv uten han. Jeg fikk roet meg ned, hadde heldigvis noen tabletter i hus som jeg tok og etter laaaang samtale hvor jeg tryglet og ba så sovnet vi tilslutt. Han lovde han skulle tenke på saken og at vi kunne snakke mer neste dag.

Først og fremst, jeg er fullstendig klar over at mine tryglinger osv her ikke akkurat gagner saken, men jeg var i en annen verden. Var ihvertfall ikke meg selv og jeg ble skikkelig skremt. Skremt nok til at jeg ringte Aleris idag og ba om en hastesamtale med psykolog hos dem for å få hjelp. Blir det endelig slutt så må jeg nok ha en del hjelp til å takle dette da jeg enda føler at jeg er helt nede i kjelleren.

Før han dro på jobb idag (senvakt) så fikk vi pratet mer og det kom fram hvorfor han følte som han gjorde. Uten tvil så er det min feil. Han følte seg som i ett fengsel hvor stengslene var meg og hvor jeg bandt ham opp til meg, hus og hjem og han hadde ingen fritid. Vi har slitt en del med hans arbeidstider da dette har gitt oss ofte liten tid til hverandre og dumme meg har selvsagt reagert med å bli sur når han vil være sammen med arbeidskamerater for å spille poker, fotball osv osv. Å, please folkens, ingen moralpreken, jeg vet så inderlig godt at dette har vært utrolig dumt av meg. Men, pga egne problemer med langvarig sykdom og sykemelding så har jeg falt inn i en depresjon og bare endt opp med å synes mer og mer synd på meg selv. Slikt hjelper jo ikke akkurat så mye og det har vært vanskelig for meg å være rasjonell i tankegangen. Jeg har ikke angst eller alvorlige psykiske problemer, men lett depresjon som legen kaller det.

Vi har "skværet opp" nå, hvis man kan kalle det. Han ble enig om må la oss prøve en stund til videre fremover uten at han kan love noe. Han føler at han ikke har de rette følelsene for meg til å være i ett forhold. Han sier han er utrolig glad i meg, men tenner ikke helt på meg lengre slik han gjorde før. Det bekymrer meg kanskje egentlig ikke så mye da jeg mener det er lett og relatere til hans følelser om å være bundet på hender og knær og være i ett forhold hvor han de siste månedene ikke har vært lykkelig. Så jeg mente vi ikke skulle fokusere så mye på det enda og se hva som skjer fremover.

Jeg har gitt ham så langt frie tøyler hva gjelder å være sammen med kamerater, men bedt om at han også finner tid til meg når han har fri. Han har sjeldent fri i helgene når jeg ikke jobber så det er jo ett problem i utgangspunktet. Han er villig til jobbe for at dette skal fungere og ikke noe halvhjertet, men han er fortsatt veldig usikker på om dette er det han vil. Han sier han ikke er noe god kjæreste fordi han ikke klarer å fylle min krav til samboer (gud, det gjør vondt å høre og samtidig vite at det er ene og alene min feil at han føler som han gjør ).

Jeg har tatt kontakt med psykolog, ringt legen for en time, bestilt time for å begynne å spinne igjen, samt lagt ut på nettet en forespørsel om treningsvenninne. Burde også ha funnet ett nettsted for å finne ei god venninne jeg kunne ha blitt kjent med så jeg hadde noen andre og snakke med også, men vet liksom ikke hvor jeg skal henvende meg. Liker ikke å være til byrde for noen.

Nå føler jeg meg helt tom, livredd og utrolig trist. Jeg vet han er veldig glad i meg, men klarer vi å reparere dette?

Så hva vil jeg med dette innlegget? Jo, jeg håper noen som har vært igjennom noe lignendes kan fortelle hvordan dere gikk igjennom dette og kom helskinnet ut på den andre siden både på godt og vondt. Jeg trenger råd for hva mer jeg burde jobbe med for å klare å beholde han, for at han skal 100% få tilbake sine følelser som han hadde tidligere og hvordan vedlikeholde dem i fremtiden.

Selv om jeg føler meg tom, livredd osv så føler jeg også at jeg har våknet av den ekle deprimerte dvalen jeg var i. Føler nå for å virkelig ta fatt i livet mitt igjen og komme meg på beina både psykisk og fysisk. Har vært igjennom mye tidligere også, men aldri hadde denne energifølelsen før. Jeg tenker at jeg må styrke meg selv for å eventuelt klare å takle ett brudd hvis det det er hva det ender i (gud for en tung setning)...

Noen som føler for å svare meg på en konstruktiv måte? Jeg tror jeg uten tvil har innsett hva jeg har gjort feil, men der er sikkert mer og hente og gjøre noe med så alle råd mottas med takk!

Tusen takk for at du valgte å lese innlegget mitt, selv om det ble mye lengre enn forventet,^^.

PS! Vi har vært samboere i 3 år og vi er voksne, hvor han er 10 år yngre enn meg, men begge over 27 år.

Endret 26. april 2010 av Solros

[Havbris]

Hei TS!

Uansett hhvordan fremtiden blir så er det flott at du tar tak i livet ditt nå og forsøker å få til endringene. Du vet nok at det bare er du selv som kan få til det. Og da er det glimrende at du har oppsøkt profesjonell hjelp, siden en del av det du sliter med sikkert er relatert til depresjonen etc, og har kommet til uttrykk i forholdet til samboeren din på en måte som kanskje har vært nedbrytende. Jeg tror ikke samboeren din kan lastes for akkurat det.

Det beste du kan gjøre for deg selv, for ham og for en eventuell oppreisning av forholdet, er det du gjør nå. Du må lære å etablere sunnere tankemønstre, lære å trives med tid til venner, hobbyer etc, trene og etterhvert kanskje komme ut med et overskudd som gjør at du ikke lener deg til samboeren din hele tiden. Det blir for slitsomt for ham å være din krykke i lengden, uansett om han kommer frem til at han fremdeles elsker deg.

Gi deg selv tid, gi ham tid, og gi ham muligheten til å gjenoppdage deg i en friskere, tryggere og gladere utgave. Før det tror jeg ikke du skal forvente noe som helst, annet enn fremgang for din egen del.

[Solros]

Tusen takk Havbris for ett godt og varmt svar. Jeg vet at han har vært som en krykke for meg som jeg har støttet meg til altfor lenge og som nå er årsaken til at han er lei. Føler jeg vet hvilken vei jeg må gå, men den veien er så tung akkurat nå og jeg er ikke sikker på om jeg klarer å stå løpet ut og komme meg ut av dette helskinnet. Det er som å miste noen i døden, savnet er like grusomt. Det å vite at du aldri skal kunne kjenne varmen, se smilet og høre latteren, le av de rare faktene, vitsene og hans spesielle versjon av "striptease show", det er så utrolig vondt. Hvordan i all verden går man videre hvis det blir ett brudd? Slik som jeg føler meg nå så tror jeg at jeg vil kollapse og ende på psykiatrisk hvis han velger å gå fra meg. Så svak føler jeg at jeg er. Jeg som var en sterk, uavhengig, aktiv, happy kvinne når jeg traff han, er nå bare ei skurefille som du kan vri opp og kaste ifra deg .

Uff, hvorfor skal livet være så vanskelig og hvordan kan det å elske noen gjøre så vondt noen ganger? Jeg kommer aldri til å tilgi meg selv hvis jeg ikke klarer dette, da har jeg ødelagt den vakreste person jeg noen gang har møtt. Han er bare så utrolig god og varm og dette har jeg ødelagt. Han er ikke perfekt, han har selvsagt sine feil som de fleste mennesker har og som han fint kunne ha jobbet litt med. Men, jeg glemte å fremheve de gode tingene i forholdet og endte å fokusere bare på de negative og da er det jo ikke lett å jobbe med seg selv hverken for han eller meg .

Nei, nå skal jeg bryte ut av tristheten min og gå meg en lengre tur. Kroppen trenger det og så får jeg prøve å lage meg noe middag etterpå .

Gruer meg til kvelden, men det er heldigvis CSI så da har jeg noe å se på til han kommer hjem fra senvakt ^^.

Ha en fin dag videre, klem fra meg

Endret 20. april 2010 av Solros

[Havbris]

Hei igjen Solros!

Det du nå mobiliserer av styrke, vilje og motivasjon må være basert på et ønske om at du selv skal få det bedre, først og fremst. Det bør være det primære målet ditt. Hvis det også fører til at samboeren ser at han kan fortsette å være sammen med deg når han kan føle seg friere, få mer luft og slippe å være din krykke, så er det en ekstragevinst.

Hvis du ikke klarer å vinne ham tilbake, så har du allikevel gjort en innsats for deg selv som gjør at du i fremtiden står bedre rustet til å gå inn i en sunn og mer symmetrisk relasjon til en mann.

[Solros]

Ja, uten tvil. Jeg kjenner veldig på behovet for å ta vare bedre på meg selv fremover. Og ikke minst fortsette med det så jeg ikke havner i denne dype dalen igjen. Men, jeg er etter en lengre gåtur like motivert og kjenner jeg har langt mere arbeidslyst og vilje til å gjøre noe enn hva jeg har hatt på lenge. Så uansett hvordan det går så kommer det kanskje noe godt ut av dette ^^. Har fått snakket litt med ei venninne av meg også og hun tror det vil ordne seg. Som hun sier, han er så tydelig utrolig glad i deg så hun føler at vi bare er litt på feil spor og siden vi begge klarer å se hva som er galt så er det jo lettere å få gjort noe med det .

Men, jeg kjenner på kroppen at det er som å få ett sjokk da man blir ganske så traumatisert. Jeg er fortsatt skjelven og kjenner at jeg lett kan starte å gråte igjen hvis jeg tenker på situasjonen. Så akkurat nå så prøver jeg å gjøre hva jeg kan for å få tankene over på noe annet. Blir jo ikke riktig og fokusere på det negative heller fremover når man skal prøve å jobbe seg igjennom dette . Får bare håpe denne ekle, vonde og triste følelsen forsvinner om ikke så altfor lenge. Er vondt å ikke vite om han kommer hjem fra jobb og sier det samme igjen en dag i nær fremtid . Verste er at jeg kjenner jeg blir så sint på meg selv som lot det gå denne veien når jeg burde ha visst bedre....Nei, fokusere på positive tanker er det jeg må gjøre nå.

Er så glad du bryr deg Havbris og orker å hjelpe meg gjennom disse innleggene, det betyr utrolig mye ^^

Ha en fin kveld og stor klem

[MrRangelet]

Håper alt går bra med dere

[Havbris]

Desverre er det noen ganger slik med oss mennesker, at vi må utsettes for grundige rystelser i livene våre før vi våkner opp og gjør noe med det vi vet burde endres, vanene våre og samlivene våre.

Jeg synes du er ærlig og innsiktsfull og jeg tror du har de beste forutsetninger for å klare dette, for din egen del. Kjæresten din trenger nok tid, han er lei og kanskje litt desillusjonert i forhold til hva samlivet med deg har blitt til. Før du ble syk var du jo en energifull og selvstendig kvinne og den forandringen som har skjedd har sikkert vært vanskelig for ham også, dere har mistet noe begge to.

Nettopp derfor er det viktig at du mobiliserer den energi og vilje som skal til for å finne tilbake til den kvinnen du "egentlig" er - som er livsglad og selvstendig.

[Solros]

Håper alt går bra med dere

Tusen takk for klemmen .

Fikk nettopp en melding fra min kjære hvor han spurte om "hvordan det går og om jeg gjør noe koselig". Kjenner det var godt å få den meldingen, det betyr ihvertfall at han tenker på meg . Selv om det manglet noen ord i meldingen som han vanligvis skriver, men det takler jeg. Forstår han godt at det er vanskelig å skrive at han elsker meg når han nå ikke helt vet hva han føler. Vet han ikke vil gjøre det mot meg så ikke jeg blir forledet til å tro at alt er på skinner igjen. Men, det er ihvertfall ett lite skritt fremover ^^.

[Solros]

Desverre er det noen ganger slik med oss mennesker, at vi må utsettes for grundige rystelser i livene våre før vi våkner opp og gjør noe med det vi vet burde endres, vanene våre og samlivene våre.

Jeg synes du er ærlig og innsiktsfull og jeg tror du har de beste forutsetninger for å klare dette, for din egen del. Kjæresten din trenger nok tid, han er lei og kanskje litt desillusjonert i forhold til hva samlivet med deg har blitt til. Før du ble syk var du jo en energifull og selvstendig kvinne og den forandringen som har skjedd har sikkert vært vanskelig for ham også, dere har mistet noe begge to.

Nettopp derfor er det viktig at du mobiliserer den energi og vilje som skal til for å finne tilbake til den kvinnen du "egentlig" er - som er livsglad og selvstendig.

Ja, får bare håpe at jeg ikke har klart å ødelegge alt før jeg våknet . Jeg prøver så godt jeg kan å være ærlig, ingen vits i å pakke inn hva som har skjedd og late som at jeg ikke har mye av ansvaret. Da lurer jeg jo bare meg selv. Tror det er mye av grunnen til at han ville fortsette å prøve fordi han så at jeg visste hvorfor det hadde blitt som det ble og at det er en mulighet for at jeg klarer å endre dette . Jeg vet at jeg skal gjøre mitt ihvertfall. Hvis jeg på noen måte kan unngå den smerten jeg har hatt de siste 20 timene så er jeg klar til å gi alt for å komme meg på beina igjen. Tror det meste handler om meg og lite om han egentlig. Så det er jeg som må gjøre endringene og det skal jeg klare. Har vært i hardt vær før og stått han av så jeg skal nok klare det denne gangen også. Får bare håpe jeg får med meg min kjære på veien videre, .

[Gjest Gorgonzola]

"Jeg har gitt ham så langt frie tøyler hva gjelder å være sammen med kamerater, men bedt om at han også finner tid til meg når han har fri. Han har sjeldent fri i helgene når jeg ikke jobber så det er jo ett problem i utgangspunktet. Han er villig til jobbe for at dette skal fungere og ikke noe halvhjertet, men han er fortsatt veldig usikker på om dette er det han vil. Han sier han ikke er noe god kjæreste fordi han ikke klarer å fylle min krav til samboer (gud, det gjør vondt å høre og samtidig vite at det er ene og alene min feil at han føler som han gjør )."

Her har du vel strengt tatt beskrevet kjernen i deres situasjon. Er du villig til å endre deg såpass mye, over tid, slik at han føler at tvangstrøya er borte?

Tror det skal mye til og at dere ikke har all verdens odds til å fikse dette men honnør til deg for at du tar tak, at du har selvinnsikt og ikke minst et ønske og en vilje til å prøve å fikse dette - stå på

[Solros]

"Jeg har gitt ham så langt frie tøyler hva gjelder å være sammen med kamerater, men bedt om at han også finner tid til meg når han har fri. Han har sjeldent fri i helgene når jeg ikke jobber så det er jo ett problem i utgangspunktet. Han er villig til jobbe for at dette skal fungere og ikke noe halvhjertet, men han er fortsatt veldig usikker på om dette er det han vil. Han sier han ikke er noe god kjæreste fordi han ikke klarer å fylle min krav til samboer (gud, det gjør vondt å høre og samtidig vite at det er ene og alene min feil at han føler som han gjør )."

Her har du vel strengt tatt beskrevet kjernen i deres situasjon. Er du villig til å endre deg såpass mye, over tid, slik at han føler at tvangstrøya er borte?

Tror det skal mye til og at dere ikke har all verdens odds til å fikse dette men honnør til deg for at du tar tak, at du har selvinnsikt og ikke minst et ønske og en vilje til å prøve å fikse dette - stå på

Ja, jeg er så fullt ut klar over at det er her hovedproblemet ligger og ja, det er ikke noe problem for meg å gi han den friheten han trenger for å være sammen med sine venner når han føler behov for det. Og jeg vet at han fint vil klare å dele sin tid opp så jeg ikke kommer til å føle meg tilsidesatt. Gi han sin frihet er en liten pris å betale så lenge jeg kan få ha han ved min side. Problemet burde i utgangspunktet ikke engang ha oppstått fordi jeg vet bedre, men lullet meg inn i en dyp depresjonsdal som jeg ikke klarte å gå opp igjen fra. Som sagt, dette vekte meg opp noe grundig og jeg bare håper jeg klarer å få det uttrykt og ikke minst vist til min samboer så han ser at jeg virkelig mener dette. Ikke noe er viktigere for meg enn at han føler at han har full frihet til å tørre og være den gode personen han er og at han tør uten å måtte føle redsel og gi beskjed om at nå skal jeg ut med gutta. Det skal være sagt at når jeg var frisk så var det jeg som jaget han ut av huset for å få flere venner siden han ikke hadde noen her vi bor. Fordi jeg var så redd for at han en dag ble lei av å bare gå her hjemme med meg kveld etter kveld. Så dette skal jeg klare, jeg har jo fått det til før . Man må både gi og få i ett forhold og jeg vet å finne balansen, men selvsagt så har jeg ikke tenkt å strekke meg så langt at det går på bare hans premisser og ikke forholdet. Vi må begge klare å gi og få ^^.

Takk for at du bryr deg og tusen takk for klemmen ^^

[Evalilja]

Jeg håper dette vil ordne seg. Jeg ble selv "dumpet" for to måneder siden.

Han ville ikke mer. Sa at koppen rant over. Han er en sånn type som aldri skal prate ut om ting. På en måte var han egoistisk fordi han ikke ville ta det ubehaglige i et forhold eller jobbe med ting. Sa aldri hva som irriterte han.

Du er på mange måter heldig som har en mann som vil snakke ut om ting og jobbe med det.

Det å sitte igjen og egentlig ikke vite hva som skjedde.. nei. Det unner jeg ingen.

Men som mitt motto sier så blir ekte kjærlighet aldri borte. Jeg håper alt vil ordne seg og at forholdet deres bare blit styrket av dette.

Kanskje det ordner seg for mitt og..

[Solros]

Jeg håper dette vil ordne seg. Jeg ble selv "dumpet" for to måneder siden.

Han ville ikke mer. Sa at koppen rant over. Han er en sånn type som aldri skal prate ut om ting. På en måte var han egoistisk fordi han ikke ville ta det ubehaglige i et forhold eller jobbe med ting. Sa aldri hva som irriterte han.

Du er på mange måter heldig som har en mann som vil snakke ut om ting og jobbe med det.

Det å sitte igjen og egentlig ikke vite hva som skjedde.. nei. Det unner jeg ingen.

Men som mitt motto sier så blir ekte kjærlighet aldri borte. Jeg håper alt vil ordne seg og at forholdet deres bare blit styrket av dette.

Kanskje det ordner seg for mitt og..

Uff, jeg føler med deg og vet noe om hvordan du har det eller ihvertfall lett kan tenke meg det. Jeg er fortsatt redd og skjelver innimellom enda når jeg tenker over hvor nær jeg er på å miste min samboer. Hvordan jeg vil reagere hvis det virkelig skjer, tør jeg ikke engang tenke på da jeg tror jeg vil kollapse . Hvordan har du taklet tiden etterpå og hvordan har du det nå 2 mnd etter bruddet?

Stor klem og håper det ordner seg for dere også hvis du fortsatt ønsker han tilbake da. Kan jo være at det ikke vil bli noe bedre hvis han ikke ønsker å snakke eller viser noen form for vilje til å gjøre det hvis dere kommer sammen igjen.

[Solros]

Det går bittelitt bedre nå. Han virker roligere og mer nær meg igjen. Det er selvsagt fortsatt en lang vei å gå, men idag var en av dagene han skulle være sammen med kamerater. Han har reist nå og kommer ikke hjem før sent ikveld eller i morgen tidlig. Jeg føler meg helt ok med dette og rolig og det viste jeg han. Han har gitt meg flere klemmer det siste døgnet og i går sovnet vi i hverandres armer. Han vinket blidt til meg når han passerte kontorvinduet når han gikk også og det gjorde godt .

Som sagt så er det fortsatt en lang vei og gå for å finne tilbake det vi hadde. Håper selvsagt fortsatt at vi skal klare det. At han føler seg helt trygg på meg igjen og finner tillitt til at jeg uten problemer kan takle at han trenger større frihet i forholdet.

Selv har jeg begynt å trene, prøver meg på Hjertego' livssstil kampanjen, har tatt kontakt med ett par venninner jeg ikke har sett på lang tid, samt at jeg selv også har sagt ja til en fest i mai som jeg skal gå alene på . Ikke minst så har jeg første time til psykolog neste uke og det gleder jeg meg til. Sambo har også sagt ja til å være med senere hvis psykologen og jeg skulle ønske det. Så det er ihvertfall noen skritt på vei i riktig retning .

Ha en fin dag og takk til dere som har svart så langt og for at dere bryr dere

Endret 22. april 2010 av Solros

[Havbris]

Hei Solros!

Så flott å høre om de grepene du tar for å komme deg ut av en nedbrytende rundkjøring! Og husk at slike prosesser tar tid! Pust dypt, lær deg å gjenkjenne de følelsene som fører til at du ønsker deg en krykke og se om du kan lage noen konkrete knep som gjør at du unngår å bli fanget av disse følelsene (f. eks gå deg en tur o.l)

Kom deg ut til våren, løft blikket ditt fra deg selv og over på alt det flotte som våren bringer med seg, gled deg til venninnetreff og mye annet. Når du fyller livet ditt med ting som kan påvirke deg positivt, så vil du sannsynligvis også etterhvert få mer overskudd!

Og ikke glem at du må ut av denne rundkjøringen, for din egen del!

[Solros]

Ja, jeg jobber intenst her nå. Passer på å stelle meg hver dag, har på sminke selv om jeg bare går og stuller hjemme for tiden pga broken arm. Men, skal trene imorgen, prøve å spille litt squash og bowling sammen med sambo og gå på kino til kvelden så det håper jeg blir en hyggelig kveld . Får bare håpe at dette er veien å gå og at han innser at vi kan klare dette sammen. I love him so much, så det er så utrolig vanskelig og se at han ikke helt gjengjelder det 100% nå. Savner intensiteten hans i måten han gir av seg selv, savner hele ham....er vondt å se han slite også. Han ser så trist ut noen ganger, i egne tanker og så langt borte. Føler at han på en måte glipper mellom hendene mine og jeg klarer ikke å holde ham tilbake....

Kjærlighet har aldri vært lett og når jeg nå endelig fant en som betyr så mye for meg så klarer jeg å ødelegge det vakreste jeg har hatt utenom mine barn da selvsagt ^^

[I Grosny]

Solros, jeg må bare si at det du driver med er en imponerende snuoperasjon. Midt oppi din aller verste krise klarer du å klarlegge problemene og iverksetter gode tiltak fra dag 1. Du er en vinner!, og du kjemper denne kampen med stil, kraft, klokskap, utholdenhet og dyktighet. Jeg forstår hvorfor din mann ble imponert av deg når han traff deg, og jeg aner at han blir imponert nå også.

Det er sterkt å både forstå hva som skal gjøres, og i tillegg faktisk gjøre det!

Endret 24. april 2010 av I Grosny

[Solros]

Tusen takk I Grosny for flotte og oppmuntrendes ord. Det hjelper så utrolig mye og vite at det man gjør forhåpentligvis er det riktige. Skal ikke nekte for at det er tungt og vanskelig og at jeg sliter innvendig, men jeg skal klare det. Den vanskeligste parten er å finne balansegangen på hva jeg skal akseptere av hans krav til frihet og hva som ligger innenfor "normalen". Men, jeg har positive erfaringer så langt i spørre til råds her og jeg skal selvsagt bruke psykologen for alt hun er verdt til å finne den balansen. Vil han ikke være med på mine "krav" så har jeg jo ikke noe valg, da er det gått for langt dessverre. Vil jo ikke ende opp med at han tråkker på min integritet her bare for at jeg skal beholde ham. Jeg må føle at hans kjærlighet er like dyp som min etterhvert ^^

[Solros]

Da har jeg ett spørsmål. Hva kan jeg kreve tilbake? Sambo har nå 2 dager fri på rappen altså torsdag og fredag og skal jobbe hele helga. Avtalen var at han kunne gå ut med gjengen i går. Først så sier han at han regner med å komme hjem med siste tog. Før han dro i går så sa han at han ikke visste, men vi ble enige om at han ga beskjed så tidlig som mulig om han kom eller ikke. Det gjorde han ikke.

Videre var avtalen at vi skulle spille squash, bowling og kino idag. Nå orker han ikke å spille squash fordi arma er vond etter all frisbee kasting og slikt igår. Np...jeg kan trene alene, men når? Jeg spør om han kan ringe så vi kan avtale når han kommer hjem så jeg vet hvor mye tid jeg har på meg. Jeg vil jo helst utnytte mesteparten av dagen idag sammen med ham. Jeg får ikke noe endelig svar og jeg føler jeg blir sittendes her mellom barken og veden og vet liksom ikke helt hva jeg skal planlegge. Dvs jeg er nå klar til å gå å trene så får han komme når han kommer. Men, bør jeg ikke kunne sette litt mer krav til samarbeid eller ødelegger jeg bare da for oss. Jeg vil ikke føle at han skal tråkke på meg og utnytte situasjonen heller. Dette er det jeg snakker om hva gjelder balansegang. Jeg ser klart at jeg fortsatt er såpass usikker på meg selv og sliter enda med depresjoner at det kan være uklart og vanskelig å se alle sider. Så setter pris på innspill hvis noen har noen. Kan fylle ut med mer info hvis det trengs og jeg tar gjerne kritikk .

[Havbris]

Hei Solros!

Det er mulig jeg tar helt feil her nå men den sjansen tar jeg. Det viktigste du kan gjøre nå er å slappe av og konsentrere deg om deg selv, dine egne tankemønstre, reaksjonsmønstre og følelser. Du trenger å jobbe med å ta kontroll over alt dette, og det kreves mye energi.

Husk at akkurat nå er dere i grunnen i "ingenmannsland" når det gjelder forholdet, og der må du tørre å være en stund for å lære mer om deg selv, og for å finne tilbake til den livsglade og selvstendige jenta du er! Når du nå spør oss om "hva du kan kreve" eller hva som er " normalt å kreve" så er det uttrykk for at du ikke har befridd deg selv fra gamle mønstre. Og det er da jammen ikke noe rart, dette kommer til å ta tid.

Og så må du huske, dere har begge mistet noe. Begge to har mistet "den livsglade og selvstendige jenta". Din oppgave er å finne henne igjen, hans oppgave blir å ha tillit til at du faktisk vil ta den jobben. Det er en jobb for begge to.

Så fort du begynner å tenke på å "stille krav" så er du der hvor du ikke ønsker å være.

La han få luft, la han virkelig få kjenne at han kan ta egne valg, ta ansvar for seg selv, slippe å være en krykke, og ikke still krav akkurat nå. Akkurat det tror jeg han for øyeblikket er litt allergisk mot. Du må vise ham i din måte å være på, at du faktisk ønsker å endre noe. Han trenger nye og annerledes erfaringer i det å være sammen med deg for å kunne stole på at han ikke risikerer å fortsette å være din krykke. Og du kommer til å oppleve glede ved å mestre det å faktisk slippe han litt fri!