Vil bare lufte tankene mine..

[Gjest AnonymBruker]

Hei. Jeg er ei jente på 25år som har vært sammen med min guttekjæreste siden jeg var 16 år, jeg har lenge visst at jeg er bifil og begynner nå å lure på hvor jeg står. De siste årene har vært veldig vanskelig for meg(hatt depresjoner) og lurer nå på om det har vært fordi jeg har brukt mye tid på å være noe jeg ikke er. Jeg tenker på jenter, og det siste året har tankene kommet for fullt. Jeg klarer ikke lengre å late som de ikke er der. Jeg vet ikke om jeg elsker samboer som en venn eller som kjæreste, er kjemperedd for at det kun kan være som venn. Jeg synes det er veldig vanskelig å skrive dette, men tenner ikke på han. Jeg vil tenne på han, men synes det bare er rart å ha sex med han. Jeg kjenner det på kroppen at det hadde vært godt for meg å finne ut av dette, ikke bare for min egen del men også for samboer. Jeg får jo i tillegg til at jeg har det tungt, veldig dårlig samvittighet ovenfor samboer. Flere som har vært i ca. samme situasjon?

Ønsker å være anonym her, dette fordi noen av brukerne kan kjenne meg igjen. Dette er jeg ikke klar for.

[estrella]

Altså, noe fasit sitter jeg ikke med, men du skriver at du ikke tenner på han, for meg er det en av de viktigste tingene ved en partner, at jeg tenner på h*n, gjør jeg ikke det blir forholdet vårt automatisk nærmere et vennskap enn et parforhold. Min reaksjon på det, hvis jeg var deg, ville vært å avsluttet det forholdet. Dere har vært lenge sammen, så vanskelig er det nok, men er det bedre å være sammen bare fordi du bør være sammen, fordi dere en gang har likt hverandre osv?

Hva du gjør med ditt forhold vet du best, men det var det jeg ville ha gjort i din situasjon.

Så til det andre, hva med å prøve deg litt frem, date ei jente og se hva som skjer (selvfølgelig ikke mens du er sammen med samboeren din..)?

Jeg vet at når jeg bestemte meg for at nok er nok, jeg skal slutte med å prøve å være som alle andre og heller gjøre det som føles bra for meg. Jeg fant fort ut at å like gutter var ikke noe for meg, det var ikke naturlig for meg i det hele tatt. Jeg fikk min første jentekjæreste og det var som om jeg endelig skjønte at jeg var jo normal allikevel. Jeg har det bra, trives med livet og absolutt alle rundt meg var(er) glad på mine vegne.

Nå var jeg ikke i noe forhold med en gutt før det hendte, så det er jo ikke helt den samme situasjonen, men ei venninne av meg. Hun giftet seg og hele pakka før hun valgte å gå fra han for ei jente. Hun har i ettertid sagt at hun prøvde i alle de årene å være normal, hun giftet seg med en mann, fikk to barn og håpet at de andre tankene forsvant. De tankene forsvant aldri og hun orket ikke å leve med det faktum at hun "lurte" han hun var gift med. Hun var jo glad i han, men ikke på den måten en elsker den man er gift med. Han taklet det hele veldig bra, han hadde egentlig sett det komme. De er gode venner, samarbeider bra med barna. Barna digger mamman sin nye kjæreste(de er forøvrig 4 og 2 år) og ting går veldig bra, også for henne.

[maren]

Ville kjæresten din hatt så mye imot om du fikk realisere fantasiene dine da? Gutter er jo kjempetent på jentesex mener jeg og det er vel litt lettere for en jente å si at hun er bi enn at en gutt er det.

Vi lever i 2010, dette er jo noe han burde takle mener nå jeg.

Men er det kun sex med jenter du ønsker deg eller er det å være forelska i en jente? Da kan det vel bli litt vanskeligere for han om han må dele deg med en annen spesifik jente liksom...

Hvis han er med på dette så kanskje du slapper litt mer av i forholdet og ikke går med dårlig samvittighet for at du skjuler noe.