Fortelle om pus som må dø?

[MarianneE]

Vi må mest sannsynlig avlive vår kjære katt, Bea.

Vi har to katter.

Hva forteller vi jentungen?

hun har dårligere språkforståelse enn jevnaldrende og forstår ikke hva det og dø vil si.

Om vi må avlive katten, hva sier vil jenta vår?

Hun vil jo merke at pus er borte!

[Miss Puddel]

Hvor gammel er jenta? Jeg har aldri løyet til mine barn om døden. Kjæledyr som hat blitt avlivet har blitt forklart for barna akkurat som det er. Hvor mye de forsto når de var helt små vet jeg ikke, men jeg synes at det har vært greiest å gjøre det slik. minsteman var vel bare 2 år da ene katten ble overkjørt og jeg fant ham i veikanten, da viste jeg ham frem, også for å skremme dem fra å gå på veien som var stygt trafikert.

Hvis det er vanskelig med språket kan det kanskje være en ide å la dem være med på avlivelsen, det man ikke forstår i en abstrkt forklaring kan være lettere å forstå når man ser at pus faktisk er død...

[Halkatla]

Enig. Det beste er å forklare så godt som mulig.

Jeg har en fin historie som illustrerer akkurat dette.

Min svoger hadde to kopplam, som senere ble slaktet. Hans stedatter fikk beskjed om at lammene hadde reist på ferie. Dette fortalte hun da til min sønn. Barna var vel 5-6 år gamle.

-Nehei, sa min sønn, -dere har spist dem...

[Gjest AnonymBruker]

jeg ville sagt det rett ut at katten er død og at det betyr at den er borte (evt har gått i stykker) og ikke kommer tilbake (ikke kan repareres). Min erfaring er at små barn gjerne aksepterer det greit, enten det er mennesker eller dyr som dør. Om hun fortsetter å lure eller lete etter katten er det bare å gjenta at den ikke kommer tilbake.

[Gjest AnonymBruker]

Hva med om dere lager en fin grav til katten, og så kan dere plante blomster der med jenta? Om hun ikke forstår døden ennå, så er det jo ikke så mye å forklare annet enn at katten deres er borte. Å dø er noe som er en del av naturen og hun vil jo forstå det etterhvert, men det er også en fin ting fordi katten var sliten og syk,sikkert. Kansje det er fint å lage en slik asosiasjon med døden, at man er sammen og gjør noe fint sammen. Lager noe fint ut av det som er borte= blomster, en liten hage som er hennes ?

[LynetmcQueen]

Katten vår ble påkjørt da ungene var 5 og 8 år.

Jeg fortalte at katten var påkjørt og at det ikke var noe dyrlegen kunne gjøre og at den derfor døde. Ungene fikk ikke se katten, fordi vi allerede hadde kjørt den til dyrlegen.

De har jo spurt noen ganger etter den, men det gikk forbausende lett å akseptere at den var borte. (Jeg var vel den som grein mest)

Det enkle er ofte det beste, sies det, så derfor ville jeg fortalt at katten er syk/gammel e.l., og derfor har den det ikke noe bra, så derfor har den det bedre i himmelen.

[MarianneE]

Takk for fine inspill!

Jeg er og tilhenger av og si ting slik det er.

Og si at pus bare er ute/på ferie/??? er bare for dumt.

Men, nå viser det seg at en operasjon er aktuell (hun har skadet beinet) så vi skal prøve det først.

Men, jeg skal ta rådene deres til meg,

[Gjest Iril]

Jeg synes det beste er å si ting rett ut, på den måten kan man gi barna et mest mulig naturlig forhold til døden. Det er jo en del av livet, dessverre.

Håper pusen deres blir frisk!

[kisskissbangbang]

Minsteman var vel bare 2 år da ene katten ble overkjørt og jeg fant ham i veikanten, da viste jeg ham frem, også for å skremme dem fra å gå på veien som var stygt trafikert.

Jeg er vanligvis ikke den som skriker ut her inne, men oi? Det der hadde jeg virkelig ALDRI gjort!

Da jeg var ca. seks år og skulle gå over til naboen på besøk, gikk jeg rett på en katt som var overkjørt. Jeg fikk skikkelig sjokk, gråt og kastet opp og i det hele tatt. Det var et forferdelig syn, som jeg faktisk husker den dag i dag. Får fortsatt en ekkel følelse i kroppen av tanken på det.

Og du viste deres egen overkjørte katt til dine barn?

Hvorfor i alle dager?

En ting er å la barna si farvel til kjæledyret etter at det har dødd en natulrlig og udramatisk død, men en overkjørt katt er et makabert syn. Jeg hadde fått traumer NÅ, jeg, som voksen, om jeg måtte se mitt dyr på den måten.

Har du snakket med barna dine om dette i ettertid? Om hva de følte og hvordan de oppfattet det?

[MarianneE]

Jeg er vanligvis ikke den som skriker ut her inne, men oi? Det der hadde jeg virkelig ALDRI gjort!

Da jeg var ca. seks år og skulle gå over til naboen på besøk, gikk jeg rett på en katt som var overkjørt. Jeg fikk skikkelig sjokk, gråt og kastet opp og i det hele tatt. Det var et forferdelig syn, som jeg faktisk husker den dag i dag. Får fortsatt en ekkel følelse i kroppen av tanken på det.

Og du viste deres egen overkjørte katt til dine barn?

Hvorfor i alle dager?

En ting er å la barna si farvel til kjæledyret etter at det har dødd en natulrlig og udramatisk død, men en overkjørt katt er et makabert syn. Jeg hadde fått traumer NÅ, jeg, som voksen, om jeg måtte se mitt dyr på den måten.

Har du snakket med barna dine om dette i ettertid? Om hva de følte og hvordan de oppfattet det?

Jeg reagerte og på det der, men sa ikke noe.

Godt du sa det for meg!

[Gjest Marlo]

Jeg har god erfaring med å si ting som det er, men nå har jeg ikke egne barn så kanskje jeg ikke skal uttale meg for mye.

Har tantebarn og en del venner som har barn, som ikke har visst helt hvordan de skal fortelle slikt til sine barn, hvor jeg har gjort det istedenfor.

Men det eneste man burde være litt forsiktig med er å si noe som at dyret har vært sykt og derfor måtte dø - dette kan skape en del redsel for barnet når en av foreldrene eller venner blir syke, da de tror at sykdom er det samme som død.

Bare si det slik at katten døde, men at den ikke hadde det vondt. En begravelse hvor barna får være innvolvert er kjempefint da de får en litt mer håndfast avslutning i tillegg til å ha en pratestund om dette slik at de kan spørre og få svar på det meste om det er noe de lurer på.

[ThereseSA]

Jeg tror jeg var rund 2 år gammel da undulaten til pappa døde. Pappa var på jobb, og mamma skulle vaske buret hans. Jeg skulle sikkert "hjelpe til" Men buret til Robin(fuglen) så tomt ut, og da mamma tok det ned lå han i bunnen, stiv og livløs. Jeg husker at mamma ble veldig lei seg og gråt, og sa at Robin var død. Jeg begynte selvsagt også å gråte siden mamma gjorde det, for når hun gjorde det, da måtte det være noe trist.

Samme kveld hadde familien begravelseseremonien på kjøkkenbordet, og pappa la Robin i en skoeske. Jeg sang "bæ, bæ lille lam" for Robin, før pappa tok han ut og gravla han i hagen. Fra den dagen visste jeg hva døden var, og det gikk egentlig ganske greit, selv om det var ganske trist. Jeg skjønte at Robin ikke kom tilbake.