Litt lei...

[Gjest Madley]

Som noen kanskje har fått med seg, så skal jeg inngå partnerskap i februar.

Og det er ikke like lett for alle å godta. F.eks mine foreldre.

Og kjærestens mor.

Ingen viser interesse what so ever. Jeg forlanger ikke stående jubel og applaus for at jeg skal gifte meg.

Bare litt vanlig folkeskikk og ikke kommentarer som"det er enda ikke for sent å ombestemme seg" eller "hvorfor skla dere gifte dere?"

Jeg blir litt sliten av sånne kommentarer og litt lei meg såklart.

Hadde jo håpet på litt støtte hjemmefra om ikke annet.

Nå til poenget...

Jeg vurderer...helt seriøst...å ikke invitere dem.

Lurer litt på om jeg skal skrive et brev å få sagt alt som det er....

Burde/burde ikke?

[punkyB]

Tror dere må lære dere å overse slike kommentarer. Samtidig er det jo enda litt 'rart' med partnerskap i Norge så de fleste trenger litt tid på å venne seg til det.

Tror ikke jeg hadde villet innvitert noen som tydelig har uttalt seg negativt om partnerskapet deres i 'bryllupet'. Dette skal jo være deres dag.

[Pip]

Hmmm... ikke enkelt! Kan ikke helt forestille meg mitt eget bryllup uten mamma og pappa... Men så var jo ikke de negativt innstilt heller da...

Tror jeg ville snakka VELDIG nøye med dem om det - er ikke usannsynlig at de slår seg mer til ro med situasjonen når de skjønner at dere mener alvor, og får tygd litt på det... Det er jo en helt ny situasjon for dem...

Men, hva ønsker de selv? Hvis de ikke VIL være gjester, kan dere jo gjerne like godt ikke invitere dem, og la dem slippe valget... Hvis du skjønner hva jeg mener...

Nei, vanskelig sak - og stakkars dere! Dette er jo en glad tid en vil at alle rundt en skal dele!!! :-?

[Gjest Qlio]

Skriv ett brev, eller reis til dem, og forklar dem at dette sårer deg. Spør dem rett ut om de vil være der på din/deres store dag. Om de svarer NEI er det jo ikke noe mer og tenke på. Om de sier JA får de vær så god å vise seg som de voksne menneskene de er, og være litt mer støtte for dere enn de til nå har vært.

Sure mennesker hører ikke hjemme i ett bryllup!

[Gjest Tex]

Jeg synes også at du skal forsøke å ta en prat først, før du gjør noe som helst annet.

Det er som noen her sier ikke alle som "godtar" partnerskap, jeg vet ikke om jeg ville syns det var så lett hvis det gjaldt mine barn heller. Men jeg vet at jeg ville angret det for resten av livet hvis det skulle ødelegge mellom meg og barna mine.

Den som er sterkest i et forhold (fex barn-foreldre forhold) er "ansvarlig" for at ting fungerer i forholdet. Med det mener jeg at den som er klokest har det største ansvar og at man skal bidra ut i fra evne.

Her er det tydelig at det er du som er den sterke, og du som må gå veien til dem.

Og gjør du det ikke vil du angre deg siden, når du tenker tilbake på at de ikke var der og delte dagen deres med dere.

Men dersom du har gått veien, og gjort ditt ytterste for at de skal forstå og akseptere din livssituasjon og dine valg, da har du overlatt ansvaret til dem. For du skal leve ditt eget liv, uavhengig av hva omgivelsene dine syns, inviter dem inn i din hverdag men ikke la dem bestemme hvor skapet skal stå.

Det er det du og din fremtidige ektefelle som skal bestemme.

Strekk ut en hånd, så har du vært den sterke og kloke, og kan se folk i øynene den dagen det blir noe spørsmål.

Lykke til både med ekteskap og forhandlinger..........

Klem fra Tex (som strever litt med å være liberal av og til, men som stort sett får det til ganske bra.)

[Gjest Poirot]

Inviter deres foreldre.

Tror det på sikt kan forhindre en stor splid, der de er lei seg for ditt partnerskap samtidig som at de kan bekrefte sine sårede følelser med at "vi ble jo ikke engang invitert". Hvem vet-kanskje de slik får et spark bak, og stiller opp på selv dagen-ser dere er glade i hverandre og mener alvor.

Uten en invitasjon blir det lettere for dem å distansere seg fra dere.

Annen familie kan dere droppe hvis dere ikke liker det de sier; for det er jo ganske frekt, da!

[nessi]

Du har min fulle sympati. Blir så sint når jeg hører at noen ikke kan godta personer for den man er :evil:

I din situasjon tror jeg at jeg ville planlagt bryllupet uten å involvere foreldre eller svigerforeldre i planleggingen, men jeg ville sendt de en invitasjon på samme måte som til de andre jeg skulle invitere. Da kan de ta et valg på om de vil komme eller ikke.

Lykke til!

[Tusenfryd]

Dette var trist å høre. Dette skyldes kanskje at vil det beste for sine barn, og foreldre har en tendens til å vite hva som er best for sine barn. Og er selvsagt preget av tiden og miljøet de har i seg.

Det er fryktelig trist når ting blir som de er. Men jeg er enig med Donpedro som sier at dere skal invitere foreldrene deres. Å bryte ved et bryllup, gjør at det er ingen vei tilbake. Og det er noe man kan angre på - uansett hva som skjer senere.

De trenger ikke ha noe med forberedelsene å gjøre, men inviter dem. Det er mange her inne jeg har sett som har valgt å ikke la foreldre involveres av ulike årsaker, eller som ikke får strålende applaus for alt de gjør. Jeg fikk ikke det. Mine foreldre var ikke spesielt interesserte og vi måtte dra dem med... mine svigerforeldre var altfor interesserte, så de måtte vi kutte fra alt sånt.

Men sårende kommentarer som det dere har fått, slapp vi. Heldigvis. Dere får heve hodet høyt, og være trygge på at dere i hvert fall er en familie som elsker og er trygge på hverandre. Så får andre bestemme om de vil dele dette med dere eller ikke.

[Gjest Muppi]

Partnerskap??? :o

Homofilt bryllup?Beklager, men er ikke helt med her. Hva er det?

[Gjest Tex]

Tuller du???

Hvor har du vært de siste åra??

[liv-b]

Er helt enig med dem som sier at en prat kan være løsningen. Gi dem en sjanse først, men først og fremst er dette din og din kjæres dag :D

Min bror forlovet seg med sin kjæreste, og de fortalte det ikke til våre foreldre grunnet reaksjonene de fikk da min bror fortalte om sin legning.

Den eneste som fikk vite det i vår familie var meg, og jeg syntesd et var fryktelig trist at denne forlovelsen ikke skulle feires på lik linje med min

Fortell dem hva du føler,kanskje vil de se det fra ditt ståsted da?

Lykke til med den store dagen :D

[Henri]

Leya, jeg gleder meg iallefall på dine vegner.

Ting blir mye vanskeligere og sårende når det kommer fra dine aller nærmeste. Men uansett så er det deres dag og da er det en selvfølge at dere skal ha det hyggelig uten å må føle at dere har "skulende" og misfornøyde blikk i fra foreldre/svigers.

Gi beskjed i forveien, på en pyntlig måte, (ikke så mye hyl og skrik) at dere skal inngå partnerskap og at det ikke er mer å diskutere, be dem henge av seg gamle fordommer og heller begynne å glede seg sammen med dere. Viss dette er helt umulig for dem hadde jeg ikke invitert dem.

Jeg trodde det viktigste for foreldre er at barna deres er lykkelige, uansett hvilke skjønn de velger?!?

Muppi: Orienter deg litt mer....

[Gjest Madam Felle]

Skriv ett brev, eller reis til dem, og forklar dem at dette sårer deg. Spør dem rett ut om de vil være der på din/deres store dag. Om de svarer NEI er det jo ikke noe mer og tenke på. Om de sier JA får de vær så god å vise seg som de voksne menneskene de er, og være litt mer støtte for dere enn de til nå har vært.

Sure mennesker hører ikke hjemme i ett bryllup!

[Gjest Madley]

De har visst om meg og mitt i tre år. De vet at jeg mener alvor. De har bare aldri forsonet seg med det. Det håper vel at jeg skal møte drømmemannen før jul..hehe

Jeg har vurdert å skrive et brev til dem. Da får jeg sagt alt jeg vil og jeg slipper at de blir sure, men de får tenkt seg om før de svarer. Man sier ofte ting man ikke mener i kampens hete...Gjelder iallefall meg.

Men som det er nå, så gruer jeg meg nesten til å sitte der å skulle feire den beste dagen i mitt liv. Men være lei meg, nedtrykt e.l. fordi jeg vet at ikke alle deler det med oss. Men heller ønske de kunne slippe å se at dette skjedde.

Så. konlusjonen er: Snakk med dem..hehe...skal gjøre det...Men litt feig...skriver et brev:)

Takk for gode råd og fine tanker! :D

[Gjest Madley]

De har visst om meg og mitt i tre år. De vet at jeg mener alvor. De har bare aldri forsonet seg med det. Det håper vel at jeg skal møte drømmemannen før jul..hehe

Jeg har vurdert å skrive et brev til dem. Da får jeg sagt alt jeg vil og jeg slipper at de blir sure, men de får tenkt seg om før de svarer. Man sier ofte ting man ikke mener i kampens hete...Gjelder iallefall meg.

Men som det er nå, så gruer jeg meg nesten til å sitte der å skulle feire den beste dagen i mitt liv. Men være lei meg, nedtrykt e.l. fordi jeg vet at ikke alle deler det med oss. Men heller ønske de kunne slippe å se at dette skjedde.

Så. konlusjonen er: Snakk med dem..hehe...skal gjøre det...Men litt feig...skriver et brev:)

Takk for gode råd og fine tanker! :D

[Gjest Madley]

Partnerskap??? :o

Homofilt bryllup?Beklager, men er ikke helt med her. Hva er det?

Hallo?

Det er en borgelig seremoni der vi får samme rettigheter som hetrofile får når de gifte seg. Bortsett fra adopsjon. "Kun" stebarn adopsjon.

[Pusekatt]

Jeg ville helt klart ha skrevet et brev eller tatt en telefon og forklart det som det er. Si at dette er noe deres har valgt, og det føles helt riktig for dere, og hva familie måtte mene om det er egentlig helt likegyldig, men at det er veldig sårende for dere når de hele tiden kommer med negative kommentarer. Spør om de i det hele tatt har lyst til å være med i bryllupet.

Lykke til!

[Gjest Madley]

Hei!

Jeg satt og skrev i dagboken min for litt siden da jeg kom på denne tråden:)

skulle bare si at jeg snakket med mamsen om hvordan jeg følte det...

og lurer veldig på hvorfor jeg ikke gjorde det før...dama er helt forandret...

Vi snakker om bryllupet støtt og stdig og det virker faktisk som om hun gleder seg.

Tror hun måtte ha en slags bekreftelse påat det var dette jeg virkelig ville før hun torde å slippe all skeptisisme. Ting tar tid, men det går nå helst bra tilslutt :D

Så takk for gode råd :D

Hilsen Lykkelige Leya...

[Gjest Tex]

Så kjempeeflott! Kanskje hun bare trengte litt tid. Det hadde sikkert jeg trengt hvis jeg var henne også.

Fantastisk flott at alt ordnet seg, og at hun stiller opp nå!!!

[Pusekatt]

Så flott å høre!!!!! Ønsker dere lykke til videre med planleggingen, Leya, håper dere får mange lykkelige stunder!