Drama med eksen min

[Gjest kml]

Jeg må bare få ut noen tanker her.. et ble slutt med samboeren min etter at han oppførte seg dårlig. Tok meg for gitt - så jeg gikk fra han. I begynnelsen ville jeg fikse det, men han ville ikke. Så begynte jeg å komme over han, da ville han fikse det. Det funket ikke. Nå etter to måneder uten kontakt, får jeg vite at han vil mer enn noe annet bli sammen igjen, leve sammen, fungere. HNår jeg sa ja til å møte han var han så sinnsykt lei seg for alt og ville fikse dette, gjøre hva han kunne for at jeg kunne få tilbake tilliten osv.

Jeg er kjempeglad i han, ser på han som den store kjærligheten man får i livet. Bare han og jeg vet hva vi hadde sammen, men det var ordentlig. Men nå som jeg hører dette merker jeg at jeg savner han sååå fælt og vil tilbake. MEN hodet mitt sier at jeg ikke vil tilbake. At jeg trenger tid, at jeg må være litt alene og ikke ha noen i livet, selv om jeg savner han.

Jeg er 20, han er snart 25. Jeg ser på livet som a jeg har god tid til å slå meg til ro og finne ut hva jeg vil. Han er klar for å slå seg til ro. Forståelig nok. Jeg vil jo ende opp med han, mer enn noe annet, jeg som har bindingsfobi klarer å se en framtid med han og det er stort.

men jeg er bare 20. Jeg er ikke klar for noe så seriøst. Selv med muligens mitt livs kjærlighet. Og det at jeg faktisk tenker det, vil jo si at det er den retningen jeg burde følge?

Han sier at jeg ikke må gjøre den tabben han gjorde og at jeg kommer til å angre på at jeg selv velger bort "oss to". den tanken er skummel. At jeg ender opp alene, eller med feil mann.. Og han gifter seg videre, vel vitende om at vi hører sammen.

Han driver og tar kontakt av og til nå selv om jeg har bedt han om å kutte kontaketen, så idag så sa jeg at han måtte slutte. fordi det var for vondt å la følelsene mine gå opp og ned opp og ned i hverdagen. Og han kom med tiraden om at jeg var selvmotsigende og han forsto meg ikke hvorfor jeg ikke ville gi dette en sjanse når han er villig til å gjøre alt. Jeg svarte ikke.

En klassisk kamp mellom hjertet og hodet. Hva bør man høre på? Hva er egentlig det riktige å gjøre? hjertet mitt skriker etter han. Hodet prøver å holde seg unna fordi jeg fortsatt er brent av hva som skjedde...

[Gjest AnonymBruker]

Han sier at jeg ikke må gjøre den tabben han gjorde og at jeg kommer til å angre på at jeg selv velger bort "oss to". den tanken er skummel. At jeg ender opp alene, eller med feil mann.. Og han gifter seg videre, vel vitende om at vi hører sammen.

Han driver og tar kontakt av og til nå selv om jeg har bedt han om å kutte kontaketen, så idag så sa jeg at han måtte slutte. fordi det var for vondt å la følelsene mine gå opp og ned opp og ned i hverdagen. Og han kom med tiraden om at jeg var selvmotsigende og han forsto meg ikke hvorfor jeg ikke ville gi dette en sjanse når han er villig til å gjøre alt. Jeg svarte ikke.

En klassisk kamp mellom hjertet og hodet. Hva bør man høre på? Hva er egentlig det riktige å gjøre? hjertet mitt skriker etter han. Hodet prøver å holde seg unna fordi jeg fortsatt er brent av hva som skjedde...

Hører jo ut som han prøver å putte ord i munnen på deg. Også virker han litt paranoid. Tviler på at en slik mann vil være det helt store for et godt forhold, hvis det du sier han har sagt er sant.

Fortell han det at hvis han elsker deg så mye, så lar han deg være i fred. "If you love someone, set them free" . Nydelig ordtak, og så sant. Det lukter litt svidd av det her, tror du skal bruke fornuften.