Hva skal jeg gjøre med livet mitt?

[Gjest Olivia]

Jeg er 32 år og kommer fra et veldig lite sted. Alle mine venner har barn og familie og jobb/ under utdannelse. Jeg har bodd her stort sett hele mitt liv. Det finnes ingen jobbmuligheter for meg her, det finnes heller ingen mann jeg kan slå meg ned med og få familie. Jeg ser at livet haddde vært mye enklere hvis jeg kunne være her og få mann og barn, men jdet har desverre aldri vært mitt stor ønske. Jeg trives ikke her, ser ingen mulighet for utvikling på noe som helst plan. Jeg vil hels være nær mine venner og familie, men jeg føler at jeg går her å observerer deres liv, men mitt bare går stille forbi. Derfor var alle mine bønner hørt da jeg kom i kontakt med en gammel bekjent fra sverige, og det utviklet seg til et forhold. Jeg flyttet dit og hadde endelig en å dele livet med ute i verden.

Det gikk desverre ikke så bra...Vi er fortsatt sammen, men forskjellene mellom oss er så store at det er helt klart at vi ikke skal være sammen resten av livet. Vi mistet begge jobbene våre etter 6 mnd i sverige, og måtte flytte til norge en periode for å jobbe her. Nå skal vi flytte til sverige igjen, og jeg er fra meg av fortvilelse over hva jeg skal gjøre.. Jeg har ikke lyst å være sammen med denne mannen lengre. Men hvis jeg gjør det slutt nå så har jeg kommet like langt som før jeg traff han, og blir sittende hjemme igjen uten noen fremtid.

Hvis jeg flytter til sverige sammen med han igjen blir jeg nødt til å forholde meg til hans liv og regler og alt som skapte trøbbel for oss tidligere. Livene våre passer bare ikke sammen, og jeg trivdes absolutt ikke da vi bodde der sist..

Hva skal jeg gjøre? Jeg kan ikke bo hjemme, og jeg vet at jeg bare vil mistrives hvis jeg drar sammen med han.. Jeg kjenner ingen noen andre steder heller....

[Gjest Mahareth]

Du tar ansvar for ditt eget liv, og flytter alene til et sted du har lyst til å bo. Det er lettere enn du tror. Du vil uansett bli lykkeligere med den løsningen enn om du fortsetter å være sammen med en du ikke passer sammen med, eller flytter tilbake til et sted du heller ikke trives.

[maren]

Hvorfor er du så redd for å ta kontroll over livet ditt?

Å flytte til en ny by og få seg en jobb der, egen leilighet, ja et eget liv er jo bare flott! Du vil vokse som et individ og være mer robust som menneske om du gjør det.

Hvis du bare følger andres ønske hele livet ditt kommer du til å ende som et deprimert og ensomt menneske.

Lykke til på veien Håper du gjør det som er best for DEG.

[Gjest ts]

hvis jeg hadde noen klare drømmer om hvor jeg ville bo eller hva jeg ville gjøre med livet hadde jeg helt klart satt kursen rett mot det for lenge siden. Klart jeg kan flytte et sted for meg selv,men hvor? jeg har ikke noe forhold til noe spesielt sted, jeg vet bare jeg IKKE vil være her.. Det føles bare så ensomt å måtte flytte til et sted alene.Jeg gjorde det for noen år siden, men da var jeg yngre og livet besto mye av festing og sosialisering på den måten. Nå har jeg roet meg ganske kraftig på den fronten, og ønsker egentlig å slå meg til ro, men jeg aner bare ikke hvor jeg skal dra for å finne det stedet som føles som et hjem. Familien og vennene mine vil alle at jeg skal være her, og de nekter å hjelpe meg med noe som helst, de vil knapt høre snakk om det. Det gjør det ekstra vanskelig synes jeg, å ikke ha dem i ryggen når jeg drar ut i verden. Jeg har en skade i ryggen som hindrer meg i å yte max i jobb, og jeg har en del lån, så jeg sliter litt økonomisk. har ikke bil, og eier egentlig ingenting siden jeg tidligere har hatt velstående kjærester som har hatt alt av møbler osv før vi møttes. utannelsen min kan jeg ikke bruke pga nevnte ryggskade, men får desverre ingen hjelp fra Nav...

jeg føler meg ganske låst i denne situasjonen..føles på en måte at kjæresten min er min eneste "billett" vekk herifra, og at jeg må dra sammen med han og holde det ut en stund til, så kanskje jeg blir kjent med noen der,kanskje møte en annen, og tjener meg litt penger..jeg vet bare at det blir utrolig hardt, og jeg er egentlig en pyse her i livet, og har slitt me mye angst, så dette blir den hardeste perioden i mitt liv.. jeg bare går å gruer meg fordi jeg husker hvor mye jeg mistrivdes der sist gang..

[Gjest gjestdeluxe]

Sier du har at du ikke kan jobbe fordi har har blitt skadet - og ikke har eiendeler eller inntekt, at du bor på et lite sted og har verken mann eller penger - og at du og din eks. har blitt enige om at det aldri blir dere to, likevel vil du bli med ham til Sverige fordi han kan betale for deg og sørge for deg resten av livet?

Jeg følger deg ikke helt her i tankegangen.

Har du mistet selvet ditt eller har du ikke noe i utgangspunktet?

[Gjest AnonymBruker]

jeg synes dette høres rart ut. dersom du har en utdannelse, men ryggskade ville vel nav hjelpe deg med å gjenomføre en ny utdannelse slik at du kan komme i jobb igjen. jeg synes forresten ikke du skal gjøre noe du ikke vil, (bli med kjæresten til sverige). jeg skjønner at det kan være hardt å bo på et lite sted, men det kan også hjelpe deg. ta i mot den tryggheten du får fra dine venner, be dem om å hjelpe deg i forhold til å finne en jobb du trives i, og kan mestre. det er mage muligheter. du kan også gjøre noe så banalt som å se på finn, og nav. søk på jobber som virker interessante og grip sjanser. det er bare du som kan ta kontroll over situasjonen. å bli i et forhold som er dømt til å mislykkes er ikke bra. lag lister over steder du vil dra (gjerne utland), ting du er flink til og ting du liker. bare vent, det ordner seg tilslutt.

[Gjest AnonymBruker]

Si meg, vet denne mannen at du overhodet ikke har følelser for ham?

[mårtén]

I Oslo har vi plass for alle! Skaddeskutte engler, ubrukelige demoner, artige figurer, uføretrygda millionærer....

Kan virke som en busy og kald by, men jeg tar meg selv igjen og igjen i å gjenoppdage gleden av å stifte nye bekjentskaper, til og med gode venner....i en alder av over 30....

men...det kommer jo dessverre ikke av seg selv, samme hvor mye man fortjener eller ønsker det...

det fine med Oslo er at innbyggerene (en skremmende lite homogen gruppe...dog..) trives veldig godt med den manglende homogeniteten....til Norge og Ola Potitt og være, så er Oslo et lite unikum....

slår selvfølgelig ut begge veier; er det et sted man kan bli "brent", emosjonelt eller annet; så er jo det også her....men det hørest strengt tatt ikke ut som du har noe særlig valg (iallefall føltes det ikke slik når jeg leste ditt innlegg og prøvde dine mentale sko...)

gi dobbelt, forvent det halve, så ordner det seg...

[Gjest lilje]

Jeg er 32 år og kommer fra et veldig lite sted. Alle mine venner har barn og familie og jobb/ under utdannelse. Jeg har bodd her stort sett hele mitt liv. Det finnes ingen jobbmuligheter for meg her, det finnes heller ingen mann jeg kan slå meg ned med og få familie. Jeg ser at livet haddde vært mye enklere hvis jeg kunne være her og få mann og barn, men jdet har desverre aldri vært mitt stor ønske. Jeg trives ikke her, ser ingen mulighet for utvikling på noe som helst plan. Jeg vil hels være nær mine venner og familie, men jeg føler at jeg går her å observerer deres liv, men mitt bare går stille forbi. Derfor var alle mine bønner hørt da jeg kom i kontakt med en gammel bekjent fra sverige, og det utviklet seg til et forhold. Jeg flyttet dit og hadde endelig en å dele livet med ute i verden.

Det gikk desverre ikke så bra...Vi er fortsatt sammen, men forskjellene mellom oss er så store at det er helt klart at vi ikke skal være sammen resten av livet. Vi mistet begge jobbene våre etter 6 mnd i sverige, og måtte flytte til norge en periode for å jobbe her. Nå skal vi flytte til sverige igjen, og jeg er fra meg av fortvilelse over hva jeg skal gjøre.. Jeg har ikke lyst å være sammen med denne mannen lengre. Men hvis jeg gjør det slutt nå så har jeg kommet like langt som før jeg traff han, og blir sittende hjemme igjen uten noen fremtid.

Hvis jeg flytter til sverige sammen med han igjen blir jeg nødt til å forholde meg til hans liv og regler og alt som skapte trøbbel for oss tidligere. Livene våre passer bare ikke sammen, og jeg trivdes absolutt ikke da vi bodde der sist..

Hva skal jeg gjøre? Jeg kan ikke bo hjemme, og jeg vet at jeg bare vil mistrives hvis jeg drar sammen med han.. Jeg kjenner ingen noen andre steder heller....

Kanskje det er på tide å bli voksen og selvstendig? Ærlig talt- du er 32 år og klarer deg ikke uten at noen tar vare på deg og bestemmer hvor du skal bo...

Kanskje du har behov for en psykolog som kan hjelpe deg å bli voksen?

[Gjest ts]

for å si det sånn, denne mannen betaler ikke så mye som en krone for meg! Han er i en MYE værre økonomisk situasjon enn meg, og har virkelig gjeld langt oppover ørene, og svært lite vilje til å jobbe.Det er oftere at jeg bruker penger på han enn omvendt. Å være sammen med han gir mer utfordringer enn det er å være uten han, og det er også en av de mange grunnene til at jeg ikke vil tilbringe resten av mitt liv sammen med han.

Dette er ikke snakk om å snylte på noen eller å utnytte, vi vet godt begge to at vårt forhold ikke kommer til å vare. For meg ser jeg på det å dra med han å slippe å dra alene, å ha en å dele leilighet med, en å gjøre sosiale ting med til jeg finner mine egne venner og føler meg trygg til å stå på egne ben der ute..

Og en ting til som jeg har tenkt mye på: På et sted som dette (KG) er det ofte folk som har små og store problemer, ofte ting de ikke føler de har noen å snakke med om, som skriver her for å få litt tips og kanskje høre andres meninger om det. Jeg har registrer på både mine egne tråder og mange fleres at noen folk bare er ute etter å slenge med leppa. Kjeft er ofte det siste man trenger når man søker hjelp. jeg vet godt at man må tåle å høre flere forskjellige meninger når man går ut på den måten, men det er ikke nødvendig kutte hodet av folk fordi de står i en annen livssituasjon enn du syner er akseptabel. Det er absolutt lov å si sin mening, men hva med å prøve å gjøre det på en mer konstruktiv måte slik at vi som bruker dette stedet kan oppleve det som noe positivt istedet for å bare få kjeft...

Bare noe jeg har tenkt på...

[maren]

Har en enkel men effektiv regel her på KG selv, de som ikke tør å logge seg inn fordi de bare skal slenge dritt, ikke gidd å les meldingene deres engang. De har sjeldent noe produktivt å fare med.

Igjen, lykke til. Det finnes alfor mange drittsekker i denne internetten

[Gjest funlight]

for å si det sånn, denne mannen betaler ikke så mye som en krone for meg! Han er i en MYE værre økonomisk situasjon enn meg, og har virkelig gjeld langt oppover ørene, og svært lite vilje til å jobbe.Det er oftere at jeg bruker penger på han enn omvendt. Å være sammen med han gir mer utfordringer enn det er å være uten han, og det er også en av de mange grunnene til at jeg ikke vil tilbringe resten av mitt liv sammen med han.

Dette er ikke snakk om å snylte på noen eller å utnytte, vi vet godt begge to at vårt forhold ikke kommer til å vare. For meg ser jeg på det å dra med han å slippe å dra alene, å ha en å dele leilighet med, en å gjøre sosiale ting med til jeg finner mine egne venner og føler meg trygg til å stå på egne ben der ute..

Og en ting til som jeg har tenkt mye på: På et sted som dette (KG) er det ofte folk som har små og store problemer, ofte ting de ikke føler de har noen å snakke med om, som skriver her for å få litt tips og kanskje høre andres meninger om det. Jeg har registrer på både mine egne tråder og mange fleres at noen folk bare er ute etter å slenge med leppa. Kjeft er ofte det siste man trenger når man søker hjelp. jeg vet godt at man må tåle å høre flere forskjellige meninger når man går ut på den måten, men det er ikke nødvendig kutte hodet av folk fordi de står i en annen livssituasjon enn du syner er akseptabel. Det er absolutt lov å si sin mening, men hva med å prøve å gjøre det på en mer konstruktiv måte slik at vi som bruker dette stedet kan oppleve det som noe positivt istedet for å bare få kjeft...

Bare noe jeg har tenkt på...

Det overrasker meg overhodet ikke at du begynner å klage over å få kjeft bare fordi folk her mener det er DEG som må ta tak i EGET liv.

Jeg syns du er god på å se begrensninger i stedet for muligheter, og der du ikke klarer begrense deg selv, legger du ansvaret over på andre. Dette er noe en psykolog muligens kan hjelpe deg med, om du er villig til å prøve.

Vi er alle våre egne lykkes smeder, også du.

Hva med å ta deg en liten ferie utenlands, for å få litt perspektiv på eget liv? Bare en liten tanke...

Hva med å oppsøke en coach eller livsveileder, og dermed få satt fingeren på hva som er unikt ved DEG, som du kan jobbe videre med? Det kan virke som du er litt opptatt av andre, hva de kan yte deg og hva de mener om ditt liv og hvor/hvordan det skal leves, men nå tror jeg det er på tide at du blir kjent med deg selv, på godt og vondt.

Det er synd at du oppfatter forsøk her på KG til å få deg til å våkne litt, som kjeft.

Men jeg tror det er akkurat det du trenger, å våkne opp litt, se på negativiteten du lar gjennomsyre hele din livsanskuelse, og ta tak.

[Gjest lilje]

Har en enkel men effektiv regel her på KG selv, de som ikke tør å logge seg inn fordi de bare skal slenge dritt, ikke gidd å les meldingene deres engang. De har sjeldent noe produktivt å fare med.

Igjen, lykke til. Det finnes alfor mange drittsekker i denne internetten

Bare for å si en ting til Maren: Jeg skriver som gjest på dette forumet fordi jeg deler én PC og én IP-adresse med fire andre personer i et kollektiv. Om jeg skulle opprette min egen bruker og de fire andre skulle opprette hver sin bruker fra samme IP-adresse, så ville de som modererer forumet reagert, tenker jeg. Vi ville sikkert blitt utestengt fra KG pga mistanke om trolling. Derfor er ingen av oss fem registrert men skriver på KG som gjester.

Det betyr ikke at vi slenger ut med ting uten å være seriøse.

Til TS:

Jeg mener det jeg skrev, og ikke for å kutte hodet av noen.

Jeg synes kanskje at du ikke har forstått at som 30åring burde man være følelsesmessig uavhengig og i stand til å stå på egne bein.

Du klarer tydeligvis ikke dette, og da mener jeg kanskje at du trenger å søke hjelp og bli litt mere moden. Det er på høy tid. Andre får unnagjort de tankebanene du er i når de er mellom 16 og 20 år...Du er 32.

Det er synd for deg TS hvis du blir så støtt av å høre dette. Men kanskje det er nødvendig at noen sier det rett fram uten å dulle med deg?

Jeg snakker ikke om hvem som betaler for hva. Jeg snakker om hele innstillingen din som hører hjemme hos noen som er ti år yngre enn deg.

[Gjest gjestdeluxe]

For meg ser jeg på det å dra med han å slippe å dra alene.

Jeg synes det er på høy tid at du lærer deg å handle alene og å være alene om valgene du tar.

[I Grosny]

Olivia, du trenger en plan. En framdriftsplan og et mål.

Du søker råd her. Det er lurt. Det er ikke sikkert du får svar av oss. Kanskje du får de av deg selv, fordi du faktisk begynner å stille spørsmål.

Kan du klare å jobbe fullt i et annet yrke med den ryggen?

Kan ryggen behandles og trenes opp?

Min første tanke var:" Flytt til en større by for utdanning. "

Jeg tenkte også på NAV og attføring, er det noen som vet om NAV-konsulenter har mye å stille opp med?

Jeg gjetter at det sitter en rådgiver på din lokale videregående skole som kan veilede deg mot studier og karriere.

Legge seg ned å visne med skadet rygg som 32åring er en trist løsning.

[Gjest Ole Helge]

fds

[AnonymBruker]

Bah dette høres ut som meg..livet mitt.Eneste forskjellen på din historie og min er at jeg er 25 og sliter med angst og tungsinn.Går rundt å hater tilværelsen og klarer ikke å ta tak og bli et selvstendig voksent menneske,fordi jeg er så utrolig redd for alt mulig.

Angsten og de vonde tankene jeg ikke har kontroll på har ødelagt livsgnisten min og har gjort meg tiltaksløs.Hater å være avhengig av andre mennesker fordi jeg er så redd for å bli alene.Har kun mine foreldre og denne kjæresten jeg bor sammen med som jeg ikke har noe særlig følelser for (hvilket han er klar over men han har det på samme måte som meg) og som jeg ikke vil ha noen fremtid med.Pathetic much..

Anonym poster: 6282c1e1a2089397f0b782db3909b82a

[mårtén]

Beklager å grave i gammel møkk, men det var da litt av noen triste og "satte" råd...

man har da ikke svaret på noe som helst når man er 32?! Eller så har man sluttet å lete,

og mer eller mindre beholdt livsoppfatning og filosofi som da man var 24-26 (kvinner) eller

28-32 (menn)...

Masse rom igjen for å prøve og feile, floskler blir ikke til av seg selv....heller gjøre&angre,

enn gi opp og kaste seg inn i gruppen av de svangre....

Får man rådet "skjerp deg....", så gjør nettopp det, og spør aldri vedkommende igjen :-)