beholde eller abortere?

[Gjest Renate]

Hei!

Jeg klarte å bli gravid med en jeg har datet nylig. Jeg har ikke planer om å fortelle om dette til han med det første. Mest fordi jeg ikke vet om vi varer eller ikke. Og fordi jeg ikke vet hva jeg vil gjøre med dette helt ennå.

Jeg er i midten av tjueårene og har to gutter (7 og 6) fra før av og jeg har virkelig lyst på ei jente. Det er ikke sikkert at det blir jente, men jeg vil ta sjansen en gang i livet uansett.

Nå tenker dere sikkert, for en egoist! Men det er ikke bare fordi jeg har lyst på et barn til (ei jente) som gjør at jeg vurderer å beholde barnet, men fordi jeg er redd jeg ikke klarer å tilgi meg selv dersom jeg tar abort!

Men det er klart det er både ulemper og fordeler dersom jeg beholder.

Ulempene er:

Ikke sikkert at far vil ha barn nå

Jeg kommer til å måtte utsette utdannelsen

Er fra et miljø hvir graviditet utenfor ekteskapet er en FY, FY-sak

Kommer (kanskje) til å måtte oppdra dette barnet alene

Fordeler

Jeg kommer ikke til å dø innvendig av skyldisfølelse fordi jeg ikke lot et barn få muligheten til leve.

Jeg får muligens en datter (blir det en sønn, blir jeg så klart like glad i han også)

Jeg blir ferdig med barn under en alder av 30

Kanskje er dette noe som gjør at pappa vil binde seg? (er ikke et ønske, men har liksom ikke noe i mot det )

Så skal jeg eller skal jeg ikke?

Takk for seriøse synspunkter

[Caramba]

Jeg tviler på at jeg hadde klart å ta abort, særlig ikke hvis jeg hadde barn fra før. Det hadde kanskje vært lettere for meg hvis jeg var 20 og ikke viste hva det ville si å ha barn. Nå har jeg vært på UL i uke 12 to ganger og vet at babyen er fiks ferdig, selv om den er bitteliten. Jeg er for selvbestemt abort, absolutt, men personlig hadde jeg slitt med å gjøre det. Har heldigvis aldri trengt å ta det valget.

Hvis du har to stk fra før så vet du jo hva du går til hvis du velger å beholde barnet. Du er ikke en ung og uerfaren førstegangsmor. Du kommer helt sikkert til å klare jobben.

Lykke til uansett hva du velger. Du får gjøre det som magefølelsen forteller deg, jeg tolker innlegget ditt slik at du har lyst til å beholde, men er redd for hva omgivelsene vil tenke. Dem kan du ikke bry deg så mye om, folk vil helt sikkert akseptere dette barnet når det første sjokket har lagt seg.

[Gjest Renate]

Jeg tviler på at jeg hadde klart å ta abort, særlig ikke hvis jeg hadde barn fra før. Det hadde kanskje vært lettere for meg hvis jeg var 20 og ikke viste hva det ville si å ha barn. Nå har jeg vært på UL i uke 12 to ganger og vet at babyen er fiks ferdig, selv om den er bitteliten. Jeg er for selvbestemt abort, absolutt, men personlig hadde jeg slitt med å gjøre det. Har heldigvis aldri trengt å ta det valget.

Hvis du har to stk fra før så vet du jo hva du går til hvis du velger å beholde barnet. Du er ikke en ung og uerfaren førstegangsmor. Du kommer helt sikkert til å klare jobben.

Lykke til uansett hva du velger. Du får gjøre det som magefølelsen forteller deg, jeg tolker innlegget ditt slik at du har lyst til å beholde, men er redd for hva omgivelsene vil tenke. Dem kan du ikke bry deg så mye om, folk vil helt sikkert akseptere dette barnet når det første sjokket har lagt seg.

Takk for svar!

Jeg tror jeg ville klart å gi blaffen i hva folk sa og gjorde. Det verste med om jeg beholdte er at jeg ikke er sikker på om faren vil ha noe med barnet å gjøre. Og det blir tøft å oppdra et barn uten far! Det kommer jo til å spørre om far ettersom det blir større.

Tror jeg må diskutere dette med han når jeg har tenkt litt over dette. Kanskje han har noen ideer som gjør valget lettere.

Jeg har alltid vært forsiktig og bekyttet når jeg hadde sex, men nå skjedde det som skjedde

[Gjest AnonymBruker]

Hei.

Jeg syns du skal tenke deg nøye om hva du VIL, og hva du ØNSKER før du tar det opp med far. Det er du som bærer barnet inn i magen din, det er du som kjenner bevegelsene. Dersom du velger å ta abort er det du som må dra til legen, og ta livet av barnet.

For menn er det enkelt å bare nikke og si: "Ta abort". De forstår ikke hvilke belastninger det kan gjøre psykisk på noen.

Tror abort ikke har tilknytning til alder, eller hvor man stiller seg i livet. Det handler om hvordan man føler for små barn, og evt. om man har småbarn fra før av. Kan jo legge til at jeg er 22, og jeg klarte det ikke.

Jeg håper du og barnefar kan snakke sammen, og at dere klarer å ha en samtale om dette uten å skrike til hverandre. Hvis han er en ordentlig kar må dette være mulig å ta opp med han? Kanskje han reagerer positivt? Tviler på at dersom du velger å føde vil barnefar velge å ikke se barnet, de mennene som velger det.. Da er det kanskje like greit? Det sier jo bare litt om hvilken person han er.

Videre må jeg si at jeg kjenner meg mye igjen i situasjonen din med et par unntak selvfølgelig. Blant annet at jeg tok det opp med barnefar når jeg fant ut av det fordi jeg tenkte vi kunne snakke om hele saken sammen, men fikk beskjed om at "problemet" skulle ut av verden. Det var ikke åpent for diskusjon for min del. Han satte meg gjennom mye for å få meg til å gjøre som han ville (takk og lov for gode venner i vanskelig tider )!

Lykke til med hva enn du velger

Et barn er et mirakel, uansett hva som skjer!