Hvordan bli mer sosial?

[Gjest AnonymBruker]

Huff jeg vet det sikkert finnes masse slike innlegg fra før av men håper dere vil ta dere tiden til å lese mitt Trenger virkelig noen gode råd her.

Saken er at jeg er veldig usosial av meg. Hele livet mitt har jeg vært ekstremt sjenert og stille. Det er jeg fortsatt. Men jeg er lei av å være slik! Jeg takler ikke å skulle prate med fremmende mennekser. Jeg blir sikkelig nervøs, tørr ikke å ha øyen kontakt og vet rett og slett ikke hva jeg skal si. Hvis jeg vet at jeg skal prate (spesielt hvis jeg MÅ ringe til folk med noen pleier jeg alltid å øve inn det jeg skal si. Men etter jeg har sagt det jeg har tenkt ut blir jeg helt stille og vet ikke hva mer jeg skal si. Å være på fester eller sammenkomster med en god del folk jeg ikke kjenner er et mareritt. Jeg synes det er så ubehagelig og jeg da blir jeg enda mer sjenert enn det jeg allerde er. Hvis noen prater til meg blir jeg nervøs og stammer. Jeg blir også utrolig flau av meg. Er det noen som diskuterer noe sitter jeg som regel bare å høre på de andre uten å være med i diskusjonen. Jeg er redd for å si noe galt eller teit. Å at de skal tenke sånn "herregud så teit sagt" De få gangene jeg blir invitert på noe hvor jeg vet det kommer mange fremmende, melder jeg alltid avbud. For alle gangene jeg har vært på sosiale sammenkomster har de ikke vært så velykket. Føler meg bare dum. Jeg har så og si ingen venner. Eller gode venner. Jeg har kun bekjente. Jeg sitter nesten hver helg bare hjemme sammen med katten min. For et liv. Grunnen til at jeg er så shy og har dårlig selvtillit er nok mest pga jeg ble mobbet gjennom hele barne og ungdomskolen. Har mange grusomme minner fra den tiden som er vanskelig å glemme.

Nå har jeg veldig lyst til å få meg venner og ikke minst bli mere sosial. Jeg er lei av å bli sett på som den stille jenta som aldri sier noe. Jeg er så lei av å være så usikker hele tiden. Jeg misunner de som er veldig sosiale og har mange venner. De som ikke har noe problem med å bli kjent med andre. Noe jeg å lurer på er det om det noen som kjenner seg litt igjen her? Som har samme problemet?

[Ciara]

Det er nok mange som i noen grad kjenner seg igjen i det du skriver - de fleste er ukomfortable i blant i sosiale settinger. Man kan være nervøs, redd for å ha lite å snakke om og for å virke dum. At du er ekstra usikker er ikke det minste rart tatt i betraktning at du har blitt mobbet. Har du noen gang fått hjelp for å takle usikkerheten? Det kan være at det kunne vært nyttig for deg å ta noen timer hos psykolog og få råd til hvordan du skal bearbeide opplevelsene dine.

Ellers er min erfaring at man blir utrolig innbilsk når man usikker - dette gjelder alle, inkludert meg selv. Man går rundt og lurer på hva alle andre kommer til å tenke og synes om en selv, når faktum er at andre sjelden er så opptatt av å tenke på det. Mao - når du går på en fest er det ikke slik at alle andre kommer til å følge med deg og tenke at du sier dumme ting, sannsynligvis er de også opptatt av å gjøre et godt inntrykk selv. Og hvis man sier eller gjør noe dumt tar det heller ikke lang tid før det er glemt, av nøyaktig samme grunn. Din største fiende er derfor ikke andre mennesker, men deg selv. Sannsynligvis er du mye, mye strengere med deg selv enn de noengang kommer til å bli! Og hvis du tenker worst case - hvis et menneske på en fest syntes du var helt håpløs, hva så?

Forøvrig er det alltid et sjakktrekk å stille spørsmål til folk du møter. Spør hva de driver med, interesserer seg for, hvordan de har blitt kjent med den og den, hva de synes om Obama Alle liker mennesker som er interesserte og nysgjerrige. Og husk, det er ikke bare ditt ansvar å få en samtale til å flyte!

Lykke til

[Gjest AnonymBruker]

Jeg kjenner med absolutt igjen med det du skriver om. Jeg var å ekstremt sjenert av meg og turte aldri å si noe som helst. Jeg dro aldri på sosiale settinger pga min usikkerhet og at jeg var redd for fremmende. Jeg bestemte meg en dag for å gå til en psykolog. Å gud så mye det hjalp meg! Jeg kan virkelig anbefale det på det sterkeste. Jeg er fortsatt sjenert av meg men nå tørr jeg hvert fall å snakke med fremmende uten å være så utilpass og nervøs. Jeg har sakte men sikkert jobbet meg fremover og blitt bedre og bedre. Man blir selvfølgelig ikek bedre over natten. Det tar tid. Men har man god tålmodighet så går det greit skal du se

Ta å utfordre deg litt. Neste gang du blir invitert på noe så si ja. Ikke meld avbud. Hopp i det og ta det som en utfordring. Prøv å slapp av litt og ikke være så nervøs. Ikke tenk så mye på hva de andre mener om deg. Dette er selvfølgelig ikke en vane men noen ganger så hjelper alkohol virkelig mot nervene. Så da tar jeg meg et glass eller to. Bare for å føle meg mer avslappet blant folk hvis jeg er på sosiale settinger.

[MrRangelet]

Kanskje du ikke liker "small talk" i stor grad. Noe jeg personlig ikke har så mye til overs for selv. Synes det blir for raskt uinspirerende å snakke om verdslige ting, det gir meg lite mening hvis det ikke er relatert til noe praktisk jeg må ha greie på.

Når det gjelder usikkerhet og sjenanse, så er du din værste fiende. De fleste har nok med seg selv, og du bestemmer selv om du vil tro på at en dag er du "snill" og en annen dag er du "dum". Finn ut hvem du egentlig er, bak tankene om hvem du er. Få kontakt med den du er, og du vil ikke rynke på nesen neste gang noen skal prøve å definere deg.

[Gjest stillness]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier, men jeg har sosial angst.Vet ikke om du har det,men uansett har jeg vertfall en del av de samme problemene som du har.

Jeg er veldig sjenert,stille og usikker i sosiale sammenkomster.Pleier ofte å la vær og gå på den typen ting fordi jeg er redd for hva andre tenker og jeg har også ingen gode venner,bare bekjente.

Bestemte meg for å begynne å jobbe med angsten tidligere i år,var drittlei av å ikke tørre og gjøre ting.

Når man er usikker så kommer det også mange urealistiske,negative tanker og de er noe jeg jobber med for tiden.Prøver å erstatte de negative tankene med noe mer positivt eller realistisk.Det er jo ikke realistisk at for eksempel folk vi syns at en er dum hvis en sier noe.

Jeg prøver også å utfordre meg selv,gjøre ting som virker skumle,men som i realiteten faktisk ikke var så ille som jeg trodde.

Men husk ting tar tid.Ikke bli sint på deg selv hvis ting ikke gikk så bra som du hadde ønsket.Fortell deg selv hvor flink du var og fokuser på de positive tingene.Etterhvert blir ting lettere.Øvelse gjør mester som det heter!Jeg har lang vei å gå enda,men jeg har gjort store fremskritt ved å gjøre endringer.

Om du vil kan du jo også ta kontakt med en psykolog.Der kan du få hjelp,men min erfaring er at du må finne en som passer for deg.Første psykologen jeg gikk til var absolutt ikke noe for meg,men så begynte jeg å gå til en ny og der får jeg mye hjelp.

Og jeg er ikke spesielt glad i smalltalk,det blir for overfladisk for meg,men jeg skjønner jo at noen ganger er det ingen vei utenom

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har i alle fall et par enkle tiriks som gjør at man blir lettere likt i sosiale sammenhenger. De er kanskje ikke så lette å gjennomføre, men det er uansett gyldnre regler som du kanskje kan begynne å trene på.

Ikke snakk mye om deg selv. Svar kort på spørsmål andre stiller deg og spør heller oppfølgingsspørsmål om dem. Spør folk om hvordan dagen har vært, om det er noe nytt siden sist eller snu en del spørsmål dirrekte tilbake til folk etter å ha gitt et kort svar. Det er nemslig slik at de fleste som ikke er sjenerte liker å snakke om seg selv og de får et godt inntrykk av deg når du viser interesse ved å stille dem spørsmål. En del som er sjenerte snakker desverre for mye om seg selv fordi de ikke vet hva de skal si eller hvordan de skal kommunisere. Mange tenker også at om de først klarer å snakke om seg selv så vil andre se hverm de er og like dem. Slik er det desverre ikke, du blir bedre likt om du viser mer interesse i andre. Dette er selvsagt en fin regel for sjenerte fordi du da kan havne i kommunikasjon hvor det hovedsakelig er den andre som snakker. Tren på forskjellige spørsmål du kan stille og begyn forsiktig.

Når du møter nye folk spør du, hvor de kommer fra, hva de driver med, når de flytta hit, hva de syntes om byen (om de er ganske nytilflytta). Når du får spørsmål svarer du kort og stiller andre spørsmål tilbake. spørsmål som "hva mener du og "et eller annet samtidsgreier"?" og videre , "Ja, det var interessant, kan du forteller mer om hvorfor du mener det". Snakkiing om vær og vind er også ok fantisk. Det er sånn høfflighetsgreier som leder til andre samtaler som hva en skal gjøre neste gang det er fing vær, hva man gjorde forrige gang det regna mye etc. eks " det er sannelig kaldt i dag, trist at det ikke ble så fint vær som det var meldt..." dette leder til et svar fra den andre "Ja, jeg hadde gleda meg slik til det og planlagt å gjøre.... " du svarer da "å, så du liker å gå tur i fjeller/er det noe du ofte gjør?/hvor går du da" osv osv osv.

De to andre reglene er SMIL, smil mye, forsøk å le litt og nikk etc. Når de andre snakker kan du vise at du er enig med å nikke, si umhm, og le litt. Da kommuniserer du ganske mye egentlig. Veldig mye kommunikasjon er uten ord.

Og den siste er den du ikke liker. Hold øyenkontakt. Du behøver ikke nødvendigvis å holde den så lenge, men det å se den man snakker med inn i øynene et lite sekund er viktig for at de andre ikke føler seg avvist eller opplever deg som arrogant. Øyenkontakit er noe som er veldig viktig for oss mennesker, og en viktig del av denne ikke-verbale kommunikasjonen. Men det som er fint å vite er at du ikke behøver å holde mye øyenkontakt. Korte blikk når dere snakker (eller de snakker om du bruker taktikken over) holder. Det holder at øyene streifer over den andres øyne.

Om du rødmer, satammer litt etc gjør ikke noen ting. Det kjennes ut som verdens undergang der og da, men de andre vil bare ta dette som et tegn på at du er litt sjenert og at du virkelig ønsker å snakke med dem, men at du finner det litt truende. Om du rødmer litt når du snakker til meg tenker jeg at det er ganske søtt at du kan bli forlegen av noen så rar som meg

Jeg var ganske sjenert før. Tenkte som deg over hvor mye dumt jeg sikkert sa. Men så begynte jeg å tenke hvor mye jeg faktisk husker av detaljer i samtaler jeg hadde med andre. jeg huska ofte det store bildet og hovedtrekkene i det vi snakka om men skjelden eksakt hva de sa. jeg tenkte så over om jeg huska hvordan de satt, hva de hadde på seg etc. to dager etter at jeg traff dem. Og hvet du hva, jeg huska skjelden det heller. Så eg begynte å tenke at det sikkert gjelder andre også. Om jeg ikke husker detaljer i hva de sier og gjør husker de heller ikke det med meg. Folk er faktisk veldig opptatt med å tenke på seg selv. Selv veldig utadvente folk tenker mest på seg selv, hva de skal si neste gang, hvilken vits de skal fortelle, tenker på hva andre tenker om dem, tenker på hvordan dde best kan kommunisere med andre, hvordan de skal holde tilbake sterke uenigheter som ikke er passende å opp ec. De fleste lever veldig mye i sitt eget hode og tenker stort sett bare på seg selv. De bryr seg egentlig lite om detaljer i hva du gjør. Det er mer det store bildet som teller og det er om du deltar litt, virker blid og glad og er interessert i dem eller ikke. Disse tingene tror jeg lett du klare å fake og late som helt til det fallre mer naturlg for deg etter hvert.

Det er bare å begynne og trene. Litt etter litt. Velg deg ut litt mindre sammenkomster først hvor du tenker at i dag skal jeg klare å stille andre et spørsmål om dem og holde øyenkontakt en gang. Så øker du etter hvert kravene dine til deg selv. Det er viktig å starte i det små, en eller to nye ting hver gang, eller øk antallet spørmsål eller antallet ganger med øyenkontakt med en eller to for hver gang. Dersom du setter for høye krav vil du ikke lykkes, og du må hjelpe deg selv til å sette krav som gjør det mulig at du lykkes.

Underveis, ha som mål at du alltid skal smile litt ekstra, rett deg opp i ryggen litt og smil litt ekstra.

[Gjest AnonymBruker]

Tusen takk for svar. Setter pris på det

Jeg har virkelig prøvd å være sosial men det er så vanskelig. Problemet er at jeg vet liksom aldri hva jeg skal si for noe. Jeg synes det blir liit for teit å skulle begynne å prate om været. Så er jeg også redd for å si noe dumt. Jeg prøver å slappe mere av men er alltid nervøs. Jeg er ikke noe glad i å prate mens mange andre sitter å hører på. Synes det er helt grusomt. Jeg er bare et stort nervevrak egentlig. Men jeg kommer til å prøve noen av tipsene som har blitt sagt her. For jeg vil bli bedre

[Gjest AnonymBruker]

Som sakt, begyn å tren på å stille spørsmål heller. Et hver gang du er ute. Resten av tiden bruker du på å tenke på hvilke spørsmål du kunne ha stillt dersom du hadde turt. SPørsmål som gjør at andre må snakke om seg selv er bra.

Du liker ikke å snakke om været. Men det er faktisk et helt ok samtaletema, særlig med mennesker man ikke kjenner. Man snakker ikke nødvendigvis om "fint vær i dag" eller "dårlig vær i dag" men mer om "nå er jeg drittlei av regnet, får jo aldri gjortr noe kejkkt når det er så trist vær ute". Det er bedre å snakke om været enn å bare ha en pinlig stillhet. Av og til må man gjennom en slik idiotisk småprat for å komme i bedre kontakt med mennesker på et litt mer personlig plan. Dette er bare en naturlig del av den sosiale dansen, så om det kjennes unaturlig må man bare tenke at det er en del av sosialiseringen som man bare må gjennom.

[elvital]

Kjenner meg også igjen i det du skriver, dog ikke så voldsomt på en måte. Var veldig sjenert før, men nå går det greit å snakke med fremmede. Liker ikke å snakke mens mange hører på/i diskusjoner osv, og føler jeg er ganske dårlig på small talk. Tror jeg skal prøve tipsene over her, og eventuelt nye

[Chanel89]

Jeg kan definitivt kjenne meg igjen her, tro meg.. Så vet hvordan du har det. Har vokst opp med en kontrollerende og kritiserende mor, har ikke blitt direkte mobba, men folk baksnakket om meg hele tiden, tilogmed "venner" og familie. Hadde faktisk tenkt til å lage en liknende tråd før jeg leste din, men ombestemte meg:P Har stor frykt for å dumme meg ut, har gjort det en del ganger og tenker på det flere dager senere selvom det ikke er noe stort. Kjenner meg igjen i det meste du har skrevet, så skal ikke gjenta det du har skrevet:) Noen ganger trodde jeg at jeg var unormal og hadde psykisk lidelse eller noe, men har nok ikke det.

Etter at jeg flyttet hjemmefra for å studere, har jeg følt at jeg har blitt mer "åpen" og mindre sjenert enn før, og prater mer med folk jeg ikke kjenner. Sitter fortsatt bare hjemme alene nesten hver helg og ser filmer da:P men har blitt kjent med en del folk her, og går på studentlag hver helg som har hjulpet meg veldig. Kan til tider være stille foran en gruppe folk, og noen ganger sitter jeg der og ikke sier et ord. Er fortsatt veldig sjenert, men var mye verre før. Hvis folk spurte meg om noe så svarte jeg kort, men sa ikke noe mer, og da slutta de å prate meg meg:P Hvis du prater med folk kan du stille dem et tilfeldig spørsmål, og da blir det sikkert samtale ut av det etterhvert. og hvis de stiller deg et spm først, så kan du svare dem og så stille dem et spørsmål i liknende tema:) og det hjelper å være med i et eller annet aktivitet eller hobby, kan virke skremmende å dra helt alene, men det klarer du nok:) og da blir det lettere å bli kjent med folk hvis de har samme interesser som deg:)

[Gjest AnonymBruker]

Jeg pleier å "tre inn i en rolle" eller en følelse fra en gang eller en sitasjon hvor jeg følte meg bra og selvsikker, kanskje med venner og familie eller lignende. Og jeg finner at det funker faktisk veldig bra for meg, endel mennesker som har syntes det er veldig rart jeg har sosial angst siden jeg er så sosial og omgjengelig

Må si jeg har opplevd mye angst tidligere, folk i visse situasjoner har sett på meg som rar fordi jeg ikke har turt å snakke og jeg oppførte meg sikkert rart overfor andre. Men det går ann å snu dette altså, bare prøv flere teknikker, også må man tro på seg selv at man kan greie ting eller at man er et fint menneske.

[Gjest Linda sofie]

Du er i hvert fall ikke alene om dette her. For et par år siden var jeg akkurat som deg. Veldig beskjeden og var redd for å snakke. Både å prate med folk på tlf og face to face var noe jeg hatet!! Jeg var livredd for å drite meg ut foran andre. Derfor sa jeg ingen ting på fester og sosiale ting. På skolen var jeg veldig stille i timene. Sa nesten ingen ting i løpet av en dag. Folk pleide å si til meg: "hvorfor sier du ingen ting? Hvorfor er du alltid så stille?" Det var helt forferdelig da de sa slikt til meg. Jeg følte meg som en stor taper. Det å konstant ha en frykt for å dumme seg ut og si dumme ting er utrolig slitsomt. Du kommer ingen vei med det. Det ødelegger så mye for deg.

For å bli bedre bør man ta små steg. Ikke ta en for stor utfordring i begynnelsen. Det kan fort bli for mye. Man må jobbe seg igjennom dette. Det tar tid. Neste gang du er på fest så prøv i hvert fall å still folk et spørsmål. Ikke tenk på at du dummer deg ut. Slapp av og pust. Ikke minst så ha øyenkontakt. Det er såå viktig. Prater du med folk og du ikke ser de inn i øynene kan det virke som du ikke er intressert og egentlig bare gir faen. Prøv å vær med i diskusjonene. Du trenger ikke å være den som snakker mest og som står for diskusjonen. Kom med korte innspill. Si din mening sånn at de rundt deg forstår du er intressert i det de snakker om. Kanskje du kan begynne med en hobby? Det kan å være litt til hjelp med å få deg flere venner

[Gjest gjestdeluxe]

Kanskje du ikke liker "small talk" i stor grad. Noe jeg personlig ikke har så mye til overs for selv. Synes det blir for raskt uinspirerende å snakke om verdslige ting, det gir meg lite mening hvis det ikke er relatert til noe praktisk jeg må ha greie på.

Small talk handler ofte om å få folk til å føle seg vel og sett - og ikke som praktisk egennyttig informasjonskilde.

[Gjest navnelapp]

Du ville ikkje bry deg så mykje om kva folk tenkte om deg viss du visste kor sjeldan dei gjorde det. Dei fleste tenker mest på seg sjølv.

[Gjest IDA]

Hei .

Tenkte og gi deg noen tips ; ) ..

Du skjønner , jeg er også en som ikke er så veldig sosial og sån. så hver gang jeg er med alle andre så snakker de bare så sykt mye, men så var jeg så redd for og si noe dumt, og sån. men så skjønte jeg at det er beder og prøve noen ganger. og alle kan jo si noe dumt innimellom.

Så jeg likte heller ikke og være på sån klubb for følte meg så utafor. men det var jo på grunna at jeg ikke snakka. så nå har jeg begynt på sån møter på fredager. ikke for noe sånt spesielt altså, men er der hver fredag så har vi litt snakk og lit sån og etter på så går man ned og spiser og litt sån. det er for alle. så etter jeg har hvert der så har jeg blitt så mye mere, sosial. og jeg tenker ofte når jeg ser nye mennesker om jeg skal bare si hei, og spørre hva de heter og sån, men er ikke alltid jeg tørr. men har blitt flinkere på det i det siste. så du burde bare prøve og bare snakke litt og kanskje finne deg et nytt sted du kan få venner/ eller en klubb på fredager, så jeg råder deg i og bare snakke. da føler man seg ikke så utafor. og ikke tenk så mye på om du sier noe dumt,

Så lykke til :gjeiper:

[Gjest Anon]

Vurdert å slå av PCen og logge ut av kvinneguide profilen din?

Kanskje du blir litt mer sosial da, er jo tross alt bare masse syyyyyke mennesker her.

[Gjest _tulleliten]

Kjenner meg veldig igjen, og har ikke overvunnet slike følelser helt enda jeg heller. Plutselig skyter de seg inn i hodet igjen, men cluet er jo å skyve de bort igjen. Jeg vet at jeg er klønete til å formulere meg, ofte. Men lever nå med det, så når jeg blir kjent med folk skjønner de jo at jeg snakker slik og tar det ikke så høytidelig om det muligens høres litt teit ut, - for det er jo ikke så farlig! Alle har jo sagt noe dumt en gang, så enten får de like meg som jeg er, eller så får de la være.

[Gjest vi]

Huff jeg vet det sikkert finnes masse slike innlegg fra før av men håper dere vil ta dere tiden til å lese mitt Trenger virkelig noen gode råd her.

Saken er at jeg er veldig usosial av meg. Hele livet mitt har jeg vært ekstremt sjenert og stille. Det er jeg fortsatt. Men jeg er lei av å være slik! Jeg takler ikke å skulle prate med fremmende mennekser. Jeg blir sikkelig nervøs, tørr ikke å ha øyen kontakt og vet rett og slett ikke hva jeg skal si. Hvis jeg vet at jeg skal prate (spesielt hvis jeg MÅ ringe til folk med noen pleier jeg alltid å øve inn det jeg skal si. Men etter jeg har sagt det jeg har tenkt ut blir jeg helt stille og vet ikke hva mer jeg skal si. Å være på fester eller sammenkomster med en god del folk jeg ikke kjenner er et mareritt. Jeg synes det er så ubehagelig og jeg da blir jeg enda mer sjenert enn det jeg allerde er. Hvis noen prater til meg blir jeg nervøs og stammer. Jeg blir også utrolig flau av meg. Er det noen som diskuterer noe sitter jeg som regel bare å høre på de andre uten å være med i diskusjonen. Jeg er redd for å si noe galt eller teit. Å at de skal tenke sånn "herregud så teit sagt" De få gangene jeg blir invitert på noe hvor jeg vet det kommer mange fremmende, melder jeg alltid avbud. For alle gangene jeg har vært på sosiale sammenkomster har de ikke vært så velykket. Føler meg bare dum. Jeg har så og si ingen venner. Eller gode venner. Jeg har kun bekjente. Jeg sitter nesten hver helg bare hjemme sammen med katten min. For et liv. Grunnen til at jeg er så shy og har dårlig selvtillit er nok mest pga jeg ble mobbet gjennom hele barne og ungdomskolen. Har mange grusomme minner fra den tiden som er vanskelig å glemme.

Nå har jeg veldig lyst til å få meg venner og ikke minst bli mere sosial. Jeg er lei av å bli sett på som den stille jenta som aldri sier noe. Jeg er så lei av å være så usikker hele tiden. Jeg misunner de som er veldig sosiale og har mange venner. De som ikke har noe problem med å bli kjent med andre. Noe jeg å lurer på er det om det noen som kjenner seg litt igjen her? Som har samme problemet?

[Gjest Anonym]

har vært veldig sjenert på ungdommsskoletiden min, har aldri vært god til å snakke og derfor ble jeg aldri særlig populær på skolen, fikk og populære venner, men på kantina snakket jeg aldri, bare når de spurte meg om noe, er nok fortsatt veldig mye sånn, men skal nok gå over når man blir mer voksen. bare prøv å snakk, ikke vær så redd, hvis du er det bare press deg selv til å gjøre noe du ikke tør. etter vært blir du flinkere, som sagt øvelse gjør mester

[Gjest KM]

Jeg skal virkelig prøve ut det dere har skrevet ned i innleggene! Jeg sliter veldig med dette, og jeg hater virkelig meg selv for at jeg gjør dette med meg selv! Jeg vil så gjerne bli mer sosial, men det er så vanskelig å få ut noen ord når det gjelder en samtale. Jeg sliter faktisk litt med å snakke med de jeg kjenner. Når jeg er med vennene mine (eller så er de vel bare beskjente) så sier jeg ingenting. Jeg har så lyst til å skravle i vei som de, men det er virkelig ikke lett... Nå som jeg har lest alle innleggene her så skjønner jeg det at det er ikke bare meg som er sånn... Det er faktisk flere..