Er det jeg som overreagerer?

[Gjest Sliten!]

Dette kommer til å bli langt, men jeg må ta det fra starten...

Jeg traff min kjære samboer i 98, og flyttet inn hos ham samme år. Han bodde i et hus på samme tomt som sine foreldre. Greie mennesker, men privatliv var vanskelig å få til. Det var mye jeg måtte bite meg i, for at det ikke skulle bli bråk. Det var ting som at vi ikke fikk lov til å pusse opp noe i huset, der var det ikke gjort noe siden 50-tallet. Huset var fullt ut beboelig, men panelen var skjoldet, kjøkkenskapene var vanskelige å skyve opp, skuffer hoppet ut og alt i skapene luktet maling. Vi ønsket å betale oppussing selv, og ville gjerne at de skulle få si sin mening, da det tross alt var deres hus. Men det var blankt nei, vi fikk kun lov til å pusse opp et rom. Det var diskusjoner om hva slags blomster vi skulle ha ute, når vi kunne henge ut tøy, hva vi skulle bruke penger på... Det toppet seg etter noen år, da flyttet jeg ut etter at svigermor hadde gått bak min rygg og lånt samboer maaaange tusen kr, enda hun hadde lovet meg på tro og ære å ikke gjøre dette.

Jeg bodde for meg selv i ca halvannet år, men hadde jevnlig kontakt med samboeren, og til slutt bestemte vi oss for å prøve igjen. Jeg flyttet inn hos ham igjen, med løfte om at vi skulle finne vårt eget sted å bo. Da vi fant det, klikket det for moren hans. Hun ble rett og slett dritsur, noe 'svigerfar' inrømmet ovenfor meg. Ifølge henne SKULLE man bo hos sine foreldre, slik var det bare. Vel, byggingen i borettslaget startet og gikk fort fremover. Så skulle broren til kjæresten min og dama hans flytte inn i gamlehuset. Men ikke f... om hun skulle ha det slik det så ut der, nei! Der skulle ALT pusses opp! Noe svigers sa ja til på sekundet. Kjøkken og bad ble revet ned og pusset opp, vegger ble malt, de fikk gjøre hva de ville. Svigers brukte hvert ledige sekund på å hjelpe til. Dama til 'svogeren' min ga oss på et tidspunkt beskjed 'om å se til helvete å få ut siste rest av tingene våre, for hun skulle jo pusse opp!'. Huset vårt ble ferdig rett før jul, da jeg hadde funnet ut at jeg var gravid. Det som også var litt merkelig, var at dama til svogeren ble skikkelig sur da jeg fortalte at vi ventet en liten en...

Vel, vi flyttet da inn etterhvert. Vi var stolte og glade over å endelig ha funnet vårt eget sted, og vi var veldig stolte og glade fordi vi ventet barn. Da vi hadde vært til den første ultralyden, dro vi hjem til svigers for å vise dem bildene. Reaksjonen til min kjære 'svigermor' husker jeg ordrett: 'Får bare beklage at jeg ikke hopper i taket av glede, men det er litt tidlig ennå'. Så gikk hun for å hente kaffe. Svigerfar så reaksjonen min, og begynte ivrig å stille spørsmål om babyen; hvor stor den var nå, hadde vi hørt hjertelyder, var jeg kvalm..?

Og dama til svogeren shoppet og shoppet. Ingen jobb, men shopping og festing hele tiden. Svigermor ble mildere stemt utover svangerskapet, og ville gjerne kjenne på magen min og greier. Men jeg klarte aldri å glemme kommentaren hennes. Da sønnen vår ble født, ble alt bare velstand. Vi var så lykkelige! Så, to måneder etter fødselen, kom svoger og dama og fortalte at de skulle ha barn. Hun var 19. Da var det slutt på oppmerksomheten for vår del. Jeg hadde et tøft svangerskap, innlagt på sykehus to ganger, og mye smerter. Ikke en gang ble vi tilbudt hjelp fra den kanten. Og vi bor 30 minutter unna. Da var det jo veldig hyggelig å høre fra svigermor at hun hadde vasket hele nabohuset og vasket tøy til de andre kom hjem fra sykehuset!

Rett over nyttår det året satt jeg hos svigermor og vi pratet om fremtid. Jeg sa at det hadde vært så koselig å kunne gifte meg med sønnen hennes, så vi kunne bli en 'ordentelig' familie. 'Nei, det var da IKKE noe å stresse med nå, vi hadde jo kjøpt hus og fått barn! Det måtte vi vente med!'

Påfølgende mars kommer hun gledesstrålende og annonserer at hennes yngste sønn og dama skulle gifte seg. DA var det ikke noen problemer med å planlegge bryllup, selv om denne damen var høygravid og greier!? De fikk 70 000, og det ble tredagers feiring noen mnd etter at barnet deres kom til verden. En måned før bryllupet skulle vi feire vårt barns første bursdag. Svigermor kom med biter av kransekake, og jeg synes det var kjempesnilt gjort, jeg! Helt til hun sa: 'Ja, jeg lagde den egentlig til bryllupet, men siden den ble så mislykket tenkte jeg at du kunne få den'... Var det virkelig nødvendig å fortelle meg dette? Den sommeren ble også ryggen til samboeren ødelagt, i den perioden det skulle males i borettslaget. Jeg satte i gang og beise hus, og spurte svigers om de kunne hjelpe til bare en dag. 'Nei, det orket de ikke, for de hadde beiset gamlehuset i år!'

Jeg bet tennene sammen og kom meg gjennom bryllupet. Det skal nevnes at bruden og jeg i begynnelsen var venninder, men på dette tidspunktet tålte vi ikke lenger trynet på hverandre. I ukene før bryllupet hadde hun beskyldt meg for å være bitchy og misunnelig, og det var jo ikke hennes skyld at svigers ikke likte meg. I selve bryllupet så jeg at hun sto sammen med en venninde og gjorde narr av jeg hadde skrevet et bibelsk vers i kortet; 'Også sto de der, de tre. Troen, håpet og kjærligheten.Men størst ac alt er kjærligheten'. Jeg fikk spydige kommentarer fra moren til bruden fordi jeg valgte å gå utenfor kirkegården og røyke. Men det verste av alt, da vi sto utenfor lokalene, kommer moren til kjæresten min ut. Hun ser rett på meg, roper 'kjære svigerdatteren min', slår ut med armene, og tverrsnur mot bruden...Noen timer etter at vi har reist fra bryllupet, får jeg sms'er der hun anklager meg for å ha prøvd å ødelegge hennes bryllup,alle hadde lurt på hva som var galt med meg siden jeg var så sur, jeg var en umoden drittunge, og jeg måtte se til helv... å vokse opp og lære og oppføre meg. Da knakk jeg fullstendig. Da bruden og jeg engang var venninder, fortalte jeg jo flere ganger at jeg lider av sosial angst, og ikke har så lett for å menge meg.

Jeg orker ikke å skrive hva som skjedde i tiden etterpå, men det endte med at jeg og 'svigermor' sto og skrek til hverandre, hun kalte meg gal, hypokonder, jeg var en løgnhals osv. Jeg orket ikke å besøke dem på over et år.

Jeg ble presset av samboeren til å bli med til slutt. Nok en gang måtte jeg bukke, holde kjeft og late som alt var bra. Jeg følte at det var jeg som ba om unnskyldning. Jeg følte meg rett og slett kvalm.

10 mnd etter bryllupet stikker hun andre av med en ny kar, og lager et helvete. DA var jeg plutselig inne i varmen igjen!?

Jeg prøver virkelig her... Jeg drar dit på besøk, jeg inviterer dem hit, og jeg smiler og later som alt er bra. Jeg bare ler bort kommentarer som 'Ja, jeg synes jo litt synd på dere som ikke får noe bryllup, for vi brukte jo opp pengene på henne!'... Men det svir. Alt jeg har bedt kjæresten om, er en signatur på et papir. Jeg trenger ingen prinsessefest (ok, jeg har jo lyst på, men vi har ikke penger), for det viktigste for meg er å bli kona hans. Men så lenge hans mor ikke vil, vil jo ikke han.

Jeg er overhodet ikke verdens søteste person jeg heller. Og jeg har jo vært med på kranglingen jeg også. Men jeg greier ikke å senke skuldrene og gi slipp på alt som har vært. Det har vært for mye, og jeg synes jeg fortjener en unnskyldning. Er det bare jeg som er altfor bitter, eller hva ville dere gjort..?

[Gjest AnonymBruker]

Hvorfor er du sammen med ein mammadalt som ikkje vil gifte seg med deg fordi moren hans ikkje vil det? Han må seriøst klippe over navlestrengen og det litt fort.

Syns ikkje du overreagerer ein smule eingang, eg hadde klikket totalt tilslutt, bedt svigermor dra til helvete og aldri komme tilbake, og kutta kontakt med alle utenom svigerfar. Svigermor virker som ei skikkelig hurpe.

Har ingen gode råd å komme med dessverre, annet enn at du må snakke med samboeren din og evt stille noen ultimatum. At moren hans bestemmer over han, når han er ein voksen mann med samboer og barn sjøl.. Ja, det sier ganske mye.

[Harlekin]

Jeg må ærlig talt si at jeg ikke tror du har så mye å hente her. Jeg tror ikke en person som oppfører seg slik uten å se at det er galt, har forbedringspotensiale. Så en unnskyldning tror jeg ikke du får. Jeg mener også at det er mannen din som må løsrive seg fra moren sin.

[annemette]

Herregud! Jeg synes virkelig ikke du overreagerer, jeg tror hvem som helst hadde reagert på samme måte.

Kan du ikke spørre svigermoren din rett ut hva hun har i mot deg?

Og si også til kjæresten din hvordan du føler det, at han ikke støtter deg når det gjelder disse sakene.

Typen din høres forresten ut som en skikkelig mammadalt! Blæ! Han burde lære seg å ta avgjørelser på egenhånd - uten å måtte spørre mamma om 'lov' først!

Masse lykke til, håper det ordner seg for deg/dere!

[Gjest Sliten!]

Trådstarter her... Tusen takk for svar! Det er ikke lett dette her, nei. Han har sagt i mange år at han vil gifte seg, bare vi hadde hatt pengene. Men når jeg har sagt til ham at jeg ikke trenger noe fjas, bare en enkel vielse, da skjønner jeg ikke hvorfor han ikke vil... Og han er en kjempegod pappa og sånt, men jeg føler mer og mer at han ikke tar like fullt hensyn til mine følelser som til sin mors følelser. Jeg har jo et kjempegodt og nært forhold til hans far og bror, men jeg sliter fortsatt enormt med hans mor. Og det er jo det som er så leit, at det skal være slik! Min samboer sa at jeg måtte se på handlinger isteden for ord, det tolker jeg som at de liksom har bedt om unnskyldning da. Men jeg mener at jeg har blitt behandlet så dårlig at en muntlig unnskyldning hadde reparert ganske mye... Det er så trist at det skal være slik, for jeg vil jo bare at alle skal være gode venner og ha det bra... Huff!

[Gjest AnonymBruker]

Hm.. En ting er sikkert, livet er for kort til å bruke tid og energi på dårlige mennesker, spesielt siden det finnes så mange fine mennesker også. Jeg ville kuttet all kontakt med dette kvinnemennesket, og det måtte min utkårede bare ha godtatt. Hadde han ikke forstått det ville jeg kanskje revurdert hele forholdet. Det får da være måte på hva man skal finne seg i... Men jeg skjønner at det ikke er aktuelt for deg, spesielt med barn i bildet. Lykke til uansett.

[Gjest norah]

at det er noe alvorlig feil på svigermor er jo åpenlyst, men hvor blir det av din mann oppi alt dette her?

svak mammadalt........

du har jo også valget med å rett og slett la invitering/konversering osv være opp til han. han kan besøke dem med barnet osv, så kan du "tilfeldig" ha noe å gjøre den dagen.

minimere samvær med dem rett og slett uten å lage bråk.

[lillemia]

Det virker ganske åpenbart at hun er sjalu på deg, fordi du tok fra henne sønnen sin. Jeg ville prøvd å ikke tenke for mye på hvordan hun oppfører seg mot deg, hun har tydeligvis ikke selvinnsikt nok til å skjønne at hun er ufyselig, fokuser heller på forholdet du har til svigerfar og broren.

Mannen din, derimot, må forstå at han må ta en prat med moren og kreve at hun behandler deg med respekt! Han kan ikke la henne behandle deg sånn, selv om han er redd for å såre moren.

Så, NEI, det er ikke du som overreagerer. Jeg vil heller kalle det en normal og sunn reaksjon

[Jade]

Huff, dette høres ikke noe kjekt ut! Og samboeren din bør klippe navlestrengen! Seriøst? Lar han moren bestemme om dere skal gifte dere eller ikke?

[Marabou]

Det var diskusjoner om (...) hva vi skulle bruke penger på... Det toppet seg etter noen år, da flyttet jeg ut etter at svigermor hadde gått bak min rygg og lånt samboer maaaange tusen kr, enda hun hadde lovet meg på tro og ære å ikke gjøre dette.

Har han ingenting han skal ha sagt om økonomien deres? Bare du?

Eller hvorfor fikk hun ikke lov å låne dere penger, men måtte gå bak din rygg? Bare stusser litt på den jeg.

Jeg flyttet inn hos ham igjen, med løfte om at vi skulle finne vårt eget sted å bo.

(...)

Ikke en gang ble vi tilbudt hjelp fra den kanten. Og vi bor 30 minutter unna. Da var det jo veldig hyggelig å høre fra svigermor at hun hadde vasket hele nabohuset og vasket tøy til de andre kom hjem fra sykehuset!

Ut fra historien din er det jo tydelig at dette med gamlehuset og hvordan ting skulle gjøres/ikke gjøres, har vært et ømtålig tema mellom deg og svigermor. Kan jo tenkes at hun har notert seg bak øret at du ikke godtar noen som helst innblanding fra den kanten, og dermed trodde du ville blitt sint om hun ga seg til å styre i huset deres?

Hun ser rett på meg, roper 'kjære svigerdatteren min', slår ut med armene, og tverrsnur mot bruden...

Det var jo brudens dag, ikke din. Sikker på at det var akkurat sånn det skjedde?

Hvis ja så høres det ut som at dette er hennes måte å demonstrere at hun er såret, fordi hun har følt seg avvist av deg. Ikke så rart om hun har tolket deg negativt underveis gjennom feidene deres, særlig hvis hun selv ikke evner å se at hun har vært vanskelig. Mange selvsentrerte folk som blander seg borti og skal bestemme, tenker selv at "jeg vil jo bare hjelpe.. huff så utakknemlig"..

Noen timer etter at vi har reist fra bryllupet, får jeg sms'er der hun anklager meg for å ha prøvd å ødelegge hennes bryllup,alle hadde lurt på hva som var galt med meg siden jeg var så sur, jeg var en umoden drittunge, og jeg måtte se til helv... å vokse opp og lære og oppføre meg.

Kanskje de har oppfattet det som at du var demonstrativt sur? Det er ikke alltid lett å være klar over hva man utstråler, hvordan man viser med ansiktsuttrykk og kroppsspråk at man er sint og frustrert. Og det var du jo tydeligvis. Sånt bør man klare å legge til side mens man feirer andres bryllup.

Jeg orker ikke å skrive hva som skjedde i tiden etterpå, men det endte med at jeg og 'svigermor' sto og skrek til hverandre, hun kalte meg gal, hypokonder, jeg var en løgnhals osv.

Synes egentlig dere høres like ille ut, jeg... eller hva skrek du? At hun var helt ok?

Jeg orket ikke å besøke dem på over et år. Jeg ble presset av samboeren til å bli med til slutt. Nok en gang måtte jeg bukke, holde kjeft og late som alt var bra. Jeg følte at det var jeg som ba om unnskyldning. Jeg følte meg rett og slett kvalm.

Her høres du ut som en fjortis dramaqueen. Om du følte du ba om unnskyldning ved å ta deg sammen og holde masken, istedet for å bare heve deg over det, så sier det egentlig litt. "Jeg er urettferdig behandlet og alle andre er slemme". Hvis det var 100% riktig ville nok kjæresten din vært enig. For du hadde vel neppe giddet å være sammen med ham om han var en dott. Tilogmed gått tilbake til, en dott. Eller?

Men så lenge hans mor ikke vil, vil jo ikke han.

Er du nå sikker på at det er så enkelt..

Jeg er overhodet ikke verdens søteste person jeg heller. Og jeg har jo vært med på kranglingen jeg også.

Vel, vi får jo bare din versjon her. Du kan jo vise innlegget ditt til kjæresten din, det kan være lettere å få overblikk og forståelse når man ser det sammenfattet slik du har skrevet det.

Har en mistanke om at mye av dette er din tolkning og overdramatisering, at du har blitt litt blindet av din egen følelse av offer og forurettethet. Du har hatt piggene ute fra dag 1, og det har selvfølgelig påvirket både hvordan svigermor har oppfattet deg, og hvordan du har tolket hennes oppførsel.

Kan det være noe av dette som ikke har vært ment slik du tror?