Fikk beskjed om at samboeren min var død -det var feil

[Gjest AnonymBruker]

For to uker siden var det en trafikkulykke her jeg kommer fra. En person omkom og jeg fikk da beskjed om at dette var kjæresten min.

Beskjeden kom da via rykter, ikkje prest/politi e.l. At det var en mann som var så gammel, samme type bil osv. Så noen har tydeligvis kommet opp med et navn som passet beskrivelsen, og det var kjæresten min. Vi kommer fra en liten plass, så ryktene brer seg fort. Også moren hans fikk denne beskjeden. Siden vi visste han kjørte denne strekningen på dette tidspunktet og tlf hans var avslått var vi egentlig ikke i tvil. Når man får en sånn beskjed så vil man ikke tro det er sant, men man tenker heller ikke at det kan være feil.

Det tok bare cirka 15 minutter før jeg fikk vite at min samboer ikke en gang hadde vært innblandet i ulykken. Han var selvsagt kjempelei seg for at vi hadde gått gjennom disse få minuttene med å tro dette.

Jeg kan ikke begynne å forklare hvordan dette kvarteret føltes for meg. Vi har vært sammen i 3-4år, eiger leilighet sammen og planlegger fremtiden vår. 15 minutt føltes som en evighet og klisjeen om at "jeg trodde jeg også skulle dø" stemmer. Følelsen jeg hadde inni meg kan ikke sammenlignes med noe annet. Det var virkelig grusomt. Jeg har ikke ord.

Jeg ble selvsagt vannvittig glad da jeg skjønte at det ikke var han som var død. Men jeg klarer ikke å glemme følelsen. Ubevisst skyver jeg nå fra meg kjæresten min. Jeg tror ikkje han forstår hva som skjer. Han har merket at jeg har vært fjern, men har ikke sagt at det er fordi jeg er så redd for å gjennomgå det der en gang til. Han vet ikke hvor store spor den opplevelsen satte i meg.

Jeg skjønner at det høres rart ut, men jeg føler at med avstand til han er jeg sterkere. Samtidig er jeg redd for å ødelegge forholdet, for jeg vil selvsagt ikke miste mannen i mitt liv fordi jeg er redd.

Hva skal jeg gjøre? Psyokolog osv er uaktuelt. Som sagt: Liten plass, og alle vet "alt". Jeg føler meg helt dum som freaker ut pga dette, og vil ikke at folk skal vite hvordan dette berørte meg. Utad ler jeg av opplevelsen og alle tror jeg ikke tenker på det.

Noen tips for hvordan jeg kan snu tankegangen min?

(PS. En dødsulykke er selvsagt forferdelig uansett; bare så ingen tror at jeg ikke bryr meg bare fordi det ikke berørte meg personlig likevel...)

[Frigg]

Huff, det må ha vært helt forferdelig for deg i disse 15 minuttene du trodde at din kjære hadde omkommet i ulykken.

Jeg tror at du rett og slett har fått sjokk. Når man har fått sjokk er det vanlig at man trekker seg bort og utestenger de som er rundt seg. Det er egentlig ikke så rart at du trekker deg litt fra din kjære. Du er glad i han, men du tørr ikke å bli så knyttet til ham igjen i tilfelle dette skulle skje på nytt og du må gjennom den samme sorgen og alle de følelsene du måtte gjennom de 15 minuttene. Det skjer mye med en person på 15 minutter.

Hvis dette ikke går over av seg selv så ville jeg nok ha oppsøkt en psykolog likevel. Selv om du bor p et sted hvor alle kjenner alle, så har psykologen taushetsplikt og ingen vil vel få vite at du går dit hvis du selv ikke sier noe?

Håper ting ordner seg for deg

[Gjest AnonymBruker]

Jeg mistet kjæresten min i en bilulykke for noen år siden, vet godt hvordan det føles..

Og jeg tror du lager avstand mellom dere nå av frykt for å gjenoppleve de følelsene. Jeg gjorde det samme selv, tok litt avstand til folk, ble innesluttet. Og f.eks familiemedlemmer ville jeg til tider helst overvåke og beskytte hele tiden. Var livredd for å miste flere.

Jeg tror du ville tjent på å prate med en psykolog. Selv om det nå ikke var tilfelle at din samboer mistet livet, så var følelsene og sjokket for deg like alvorlig og smertefullt som om det hadde skjedd. Prat med samboeren din om dette, så han forstår at du sliter med det.

Og til sist..da jeg mistet min kjære skulle jeg så sårt ønske at jeg kunne få den beskjeden, at det ikke var akkurat han. Så for meg at han plutselig stod foran meg med åpne armer og sa han ikke ville forlatt meg.

Tenk på det slik at du har fått en andre sjanse, og nyt tiden sammen med din kjære. Nå vet du hva du kan miste

Lykke til

[Gjest AnonymBruker]

Hvorfor skal noen vite at du går til psykolog? Det trenger da ingen å vite om. Du vet vel ikke hvem som har vært hos legen å fått sjekket byller på i vagina eller hemorider?

Psykolog er faktisk ikke slik man kan få inntrykk av på tv og film. Har en venninne som opplevde død i nærmeste familie, hun nektet først å få hjelp, men svelget stoltheten sin og gikk til første time igår.

Hun var så letta. Det hadde vært fint å snakke sa hun. Hvorfor skal det være så vanskelig å prøve å bearbeide noe, prøve å hjelpe seg selv? Det er jo tydligvis tungt for deg, og det er fullt forståelig. Det er ikke taperaktig å gå til psykolog.

[Gjest AnonymBruker]

jeg kan ikke annet enn å anbefale psykolog, og la meg minne deg på at de har fullstendig taushetsplikt, samme med alle som arbeider på kontoret.

du kan også dra til en psykolog utenfor lokalsamfunnet ditt.

du trenger nok ikke mange timene, så jeg ville vurdert å betale privat psykologtime selv fremfor å vente på henvisning etc dersom ventetiden er lang.

[Gjest Gjest]

Jeg synes du skal fortelle kjæresten din at du ble veldig lei deg når du hørte han var død, og at den opplevelsen har festet seg i deg. Så kan du gråte og la han holde rundt deg og trøste deg. Tror det er viktig at du får utløp for følelsene og ikke går og undertrykker dem.

[Gjest Realisten]

Du har opplevd noe helt forferdelig.

Ingenting er så vondt som den følelsen man sitter med rett etter at man har mottatt et dødsbudskap til en nær og elsket person. At du måtte sitte med denne i hele femten minutter er forferdelig.

Jeg har arbeidet med mange i like og i lignende situasjoner. Soldater som har sett personer de har knyttet relasjoner med bli skadet eller drept, og mennesker som har fått et falskt dødsbudskap som deg.

Nesten alle føler at livet hadde vært bedre uten dem. De kan føle avsky ovenfor seg selv fordi de kan finne seg selv i å være "glad/lettet" for at personen er borte. De som mottar falske dødsbudskap kan føle som deg at de SKYVER PERSONEN FRA SEG FORDI DE ER REDDE FOR AT NOE SKAL SKJE DEM, OG GJENOPPLEVE FØLELSEN.

Det er som å nesten drukne. Man blir livredd og mange utvikler en skrekk for å svømme resten av livet.

Jeg tror det beste for deg er : KOM DEG OPP PÅ HESTEN IGJEN! Altså; ta han til deg. "Tving" deg selv til å utvikle gleden og nærheten dere hadde sammen. Ikke vær redd for å elske han, og ikke vær redd for å knytte så sterke bånd til han, at hvis det faktisk skjer noe med ham (Gud forby!) så vil du oppleve denne følelsen igjen.

Du er ikke redd for å miste ham, du er følelsen av å miste du er redd. Underbevisstheten din har overhodet ikke lyst til å kjenne på denne følelsen igjen og derfor helgarderer den seg med å skyve bort faktorer (kjæresten din) som kan utløse den igjen.

Leker ikke psykolog, men har fra tidligere i underkant av ett år erfaring med slike kasus, men har lært og sett mye denne tiden. Jeg tror du fremdeles kan være i en posttraumatisk-sjokktilstand (i denne fasen skyver man fra seg nære relasjoner, for å unngå å sette seg i en like situasjon igjen).

Jeg skjønner at psykolog eller samtaleterapi er uaktuellt. For min del hadde jeg også for "stolt" til å oppsøke slik hjelp. Synd at det er så tabu i dagens samfunn.

Uansett det er viktig å være ærlig og oppriktig med seg selv. Om du ikke vil oppsøke hjelp så MÅ DU HJELPE DEG SELV.

Snakk. Snakk, snakk, snakk!! Det er det ENESTE som hjelper.

Snakk med moren hans! Snakk med dine foreldre / nære venninner! Og ikke minst snakk med HAN! Få han og de til å forstå at dette var VONDT! At du er så redd for å oppleve en slik smerte igjen at du er på vei til å skyve han fra deg, og at du trenger støtte og oppmuntring fra han (og evt. andre) til å komme nær ham igjen! For det er DET du trenger. Få han til å forstå at du trenger han NÅ!

Lykke til!

[Antoinette]

Dette høres ut som en sjokkreaksjon og det er trist at du avfeier psykolog såpass bastant. Trodde jammen at vi hadde kommet lengre i 2010 enn at det å gå til behandling er en stor skam.

[I Grosny]

Jeg har inntrykk av at det er de ressurssterke som går til psykolog. De som er svakere har ikke ressurser til å komme seg dit.

Så psykologbruk vil vel snart bli det nye statussymbolet.

[Miramiss]

Jeg kan godt fortå at du fikk deg et realt sjokk. I 15 minutter trodde du jo faktisk at han var død, og de følelsene du da fikk var jo ekte, og reele. Ingenting som er rart med det. Selv om det heldigvis ikke var han da, så har du fått føle det på kroppen, å du er nå meget klar over hvordan det føltes da du trodde han var borte.

For snart to år siden mistet jeg lillebroren min i trafikken. Den første beskjeden jeg fikk, var at lillebror hadde det fint, men kompissen hans var død. Jeg var så trist, men på samme tid så utrolig lettet, det var ikke min bror som forlot!! Jeg dro hjem fra jobb i full fart, jeg måtte dra til min venninne tenkte jeg, som er søster til han vi trodde var død, og å få hentet min lillebror hjem.

Det gikk nok rundtom en god halvtime før jeg fikk telefonen som slo hele min verden i grus.. Kompissen hadde det helt fint, men min bror var død...

Den følelsen jeg fikk da, kan ikke beskrives. Noe så grusomt vondt.. Det var så at fotfestet løsna helt, ingenting i verden var viktig mere for meg, for jeg hadde mistet noe av det kjæreste i livet mitt. Desverre var det ingen ny telefon om at det var feil..

[Gjest trine]

Hei!

Jeg forstår veldig godt hvordan du føler det. Min situasjon er ganske anderledes enn din. Jeg gjorde det slutt med samboeren føltes ut som jeg skulle dø av smerte, 2 måneder senere bestemte vi oss for å prøve igjen. Jeg klarte ikke å sleppe han inn på meg igjen for jeg visste hvor jævlig jeg ville få det om det ikke fungerte. Bygget opp en vegg og skjøv han i fra meg.

Istendfor å pingle ut skulle jeg heller tatt å jobbet med disse følelsene. I mitt tilfelle hadde jeg vært nødt til å gå til psykolog for å få gjort det. Ubevisst nå vil nok hjernen din skyve han fra deg fordi du vet hvor vondt det er å miste han. Bedre du tar tak i dette nå enn før det er for sent. Ville heller tenkt at den skammen du føler for å gå til psykolog er verdt det for at det skal fungere mellom dere.

Mennesker som dømmer slike ting har rett og slett ikke opplevd å miste noen de elsker.