Prioriterer dere kjæresten?

[Gjest priority]

Lurer på om dere prioriterer kjæresten? Tenker da på at hvis to i et forhold ( bor ikke sammen ) har det veldig travelt i ukene med jobb, barn, etc. etc. og da når helgen kommer: Vil dere prøve å få tid sammen, eller ønsker dere å slappe av i eget selskap? Er bare det at jeg for tiden er noe forvirret. Er i et forhold med ei dame som ser ut til å sette meg litt lenger ned på prioriteringslisten enn hva jeg liker, spesielt i den siste tiden. Blir usikker jeg da og lurer jo på om jeg ikke betyr så mye for henne lenger. Er en vond følelse i magen og det preger nå hverdagen min litt også. Vet at mange vil si at vi må snakke om det, men det er ikke alltid like lett.

Lurer derfor på om det er signaler en kan se etter hvis hun begynner å bli mindre interessert i meg?

[Gjest AnonymBruker]

Lurer på om dere prioriterer kjæresten? Tenker da på at hvis to i et forhold ( bor ikke sammen ) har det veldig travelt i ukene med jobb, barn, etc. etc. og da når helgen kommer: Vil dere prøve å få tid sammen, eller ønsker dere å slappe av i eget selskap? Er bare det at jeg for tiden er noe forvirret. Er i et forhold med ei dame som ser ut til å sette meg litt lenger ned på prioriteringslisten enn hva jeg liker, spesielt i den siste tiden. Blir usikker jeg da og lurer jo på om jeg ikke betyr så mye for henne lenger. Er en vond følelse i magen og det preger nå hverdagen min litt også. Vet at mange vil si at vi må snakke om det, men det er ikke alltid like lett.

Lurer derfor på om det er signaler en kan se etter hvis hun begynner å bli mindre interessert i meg?

Det kommer jo an på så mye - noen mennesker trenger mer tid alene enn andre og det trenger ikke være et signal på at hun ikke er interessert lenger. Om jeg har hatt en lang og hektisk uke synes jeg det er deilig å kunne ha en kveld alene, uten at det betyr at jeg ikke vil være sammen med kjæresten min. Samtidig ville jeg nok ha forsøkt å finne en balansegang, enten at vi tilbringer tid sammen en annen dag i helgen, eller at jeg legger om på ting i løpet av uken. Men du kjenner henne best og vet hvordan hun ellers fungerer på det sosiale planet, så du må ta utgangspunkt i det. Men husk at ting går i bølger, i noen perioder er man mer sliten enn andre ganger og trenger mer tid alene.

Og ja, selvsagt er det best å snakke om det. Så slipper du å tolke signaler og å stresse deg selv opp.

[Gjest Gjest]

Jeg er vel som deg og trenger lite alene tid. Den får jeg når jeg kjører til og fra jobb, sover eller er med venninner.. Har svært sjelden behov for absolutt stillhet og ro, selv om jeg kan trives med det også.

Jeg tror vi som er sånn, bare må akseptere at ikke alle andre er sånn. Det viktigste er nok at du lar kjærsten din få den friheten hun trenger. Da vil hun trives med seg selv og også til deg. Jeg vet at det absolutt ikke er lett, og at man fort blir usikker. Men prøv..Ellers jager du henne bort...

[Gjest Realisten]

Nei.

Bor ikke sammen, vært sammen i fem år. Hun kommer sist på lista. Alltid. Jeg overlever uten dame, men må ha penger til mat. Dette er ren Marxisme på sitt beste.

Prioriteringslista mi:

- Familien

- Utdannelsen

- Jobben

- Kjæledyret (familien bidrar også her)

- Trening

- Data/Underholdning

- Dama

[Anglofil]

Ja, det gjør jeg. Synes det er veldig viktig å pleie forholdet.

Mvh Yvonne

[MissStiles]

Lurer på om dere prioriterer kjæresten? Tenker da på at hvis to i et forhold ( bor ikke sammen ) har det veldig travelt i ukene med jobb, barn, etc. etc. og da når helgen kommer: Vil dere prøve å få tid sammen, eller ønsker dere å slappe av i eget selskap? Er bare det at jeg for tiden er noe forvirret. Er i et forhold med ei dame som ser ut til å sette meg litt lenger ned på prioriteringslisten enn hva jeg liker, spesielt i den siste tiden. Blir usikker jeg da og lurer jo på om jeg ikke betyr så mye for henne lenger. Er en vond følelse i magen og det preger nå hverdagen min litt også. Vet at mange vil si at vi må snakke om det, men det er ikke alltid like lett.

Lurer derfor på om det er signaler en kan se etter hvis hun begynner å bli mindre interessert i meg?

Jeg var nok litt sånn mot kjæresten min (eksen min nå) på slutten av forholdet. Den siste tiden hadde jeg så mye å gjøre med lesing til eksamen på skolen og masse jobbing. Jeg skjønte ikke med en gang selv at jeg prioriterte han mindre og mindre etter hvert. Ikke stolt av det fordi jeg pleier å sette andre foran meg selv. Men jeg klarte ikke det med han. Ikke på slutten. Da skjønte jeg at det kanskje var en grunn til det, nemlig at jeg ikke var like interessert mer. Så han og jeg tok en prat og plutselig var det slutt.

Mange liker å ha tid for seg selv inni mellom. Tror egentlig jeg bare ville spurt henne..

[Gjest Airi Chikako]

Ja, siden vi ikke bor sammen, og er veldig opptatt hver for oss i uka, så er han alltid førsteprioritet i helgene. Jeg har blitt mer upopulær blandt noen av vennene mine pga dette, siden jeg har takket nei til en del ting for å være sammen med han, når jeg vet jeg ser ham skjelden ellers. Stort sett drar vi sammen når vi møter mennesker, synes det er en fin måte å både være sammen med kjæresten og få tilfredsstilt det sosiale behovet mitt.

[annemette]

Ja han blir prioritert! I aller høyeste grad.

Min prioriteringsliste:

- sønnen min

- kjæresten min

- Jobb

- Familie

- Venner

- Husarbeid

(Vi er storsett sammen hele tiden, enten hos han eller hos meg)

Endret 17. april 2010 av annemette

[annemette]

Nei.

Bor ikke sammen, vært sammen i fem år. Hun kommer sist på lista. Alltid. Jeg overlever uten dame, men må ha penger til mat. Dette er ren Marxisme på sitt beste.

Prioriteringslista mi:

- Familien

- Utdannelsen

- Jobben

- Kjæledyret (familien bidrar også her)

- Trening

- Data/Underholdning

- Dama

Glad jeg ikke er dama di... ;-)

[MrRangelet]

Høres ut for meg at du er en person som ønsker mer nærhet enn det hun gjør. Jeg er også slik, og ser på dette med nærhet som en naturlig måte å komme nærmere hverandre.

Mitt tips er å gjøre henne klar over hva du føler. Men la henne få lov å føle det hun føler også. Ikke forvent at hun skal forandre seg, men det er lov å snakke åpent om dette med henne.

Spørsmålet du må stille deg er om du kan leve med det at hun prioriterer litt annerledes. Du må forstå hvorfor hun gjør det hun gjør, ellers blir du nok bare frustrert om og om igjen.

Om hun er glad i deg, det vet jeg ikke noe om, det må du vite.

Lytt til deg selv, og prøv å uttrykk hva du har på hjertet til hun. Hvis hun er glad i deg, så vil hun lytte til hva du har å si, selv om hun nødvendigvis ikke er enig med at det er noe hun gjør feil.

[Gjest TS]

Høres ut for meg at du er en person som ønsker mer nærhet enn det hun gjør. Jeg er også slik, og ser på dette med nærhet som en naturlig måte å komme nærmere hverandre.

Mitt tips er å gjøre henne klar over hva du føler. Men la henne få lov å føle det hun føler også. Ikke forvent at hun skal forandre seg, men det er lov å snakke åpent om dette med henne.

Spørsmålet du må stille deg er om du kan leve med det at hun prioriterer litt annerledes. Du må forstå hvorfor hun gjør det hun gjør, ellers blir du nok bare frustrert om og om igjen.

Om hun er glad i deg, det vet jeg ikke noe om, det må du vite.

Lytt til deg selv, og prøv å uttrykk hva du har på hjertet til hun. Hvis hun er glad i deg, så vil hun lytte til hva du har å si, selv om hun nødvendigvis ikke er enig med at det er noe hun gjør feil.

Meget godt skrevet, og det er nok her mye av "årsaken" ligger. Du har helt rett i at jeg må selv finne ut om jeg kan leve med at hun prioriterer annerledes. Hun gjør ikke nødvendigvis noe feil, hun er nok bare seg selv. Det er vel jeg som også må være ærlig med meg selv og se om dette er noe jeg vil. Kanskje har vi et såpass forskjellig syn på dette at vi rett og slett ikke passer sammen? En lærer ikke en person å kjenne inn og ut bare gjennom et 1/2 års tid. Jeg får gi det litt tid, men tror ikke jeg orker å bruke f.eks. 3 år på å finne det ut for så å se at det blir feil. Liker ikke vond "magafølelse" Jeg høres kanskje litt sytete ut, men jeg er nok en mere "nærhetsperson" eller "roligere" person en henne. Får prøve å ymte frampå i kveld til henne hva jeg har på hjertet... Wish me luck...

[Gjest Realisten]

Glad jeg ikke er dama di... ;-)

Jaha? Ok. Glad jeg ikke er typen din, fordi jeg hadde ikke latt mitt eget liv og min nærmeste familie stå på vent for å fylle dine krav.

Hvorfor er familie viktig for meg? Jo: Mamma og pappa ga meg livet. De har fostret meg opp og gitt meg alt jeg har trengt for å ha god livskvalitet og et sunt og trygt liv. Broren min er alt for meg. Han har støttet meg i alt, hjulpet meg når jeg har vært nede og gitt meg mye lærdom og kunnskap i å lykkes i min vei. Jeg elsker min familie og ville ikke puttet noen andre foran dem. Om den saken endrer seg når jeg får barn (som deg) aner jeg ikke. Regner kanskje med det, men d.d. har jeg ikke barn og derfor er familien min alt for meg.

Kjæresten min kan finne ut at følelsene for meg forsvinner en dag. Ikke at jeg tror det fordi selv om hun er nederst betyr det ikke at jeg aldri unner henne noe, eller aldri ser henne..! Vi er sammen hver bidige helg og noen ukedager, og til sommer flytter vi sammen. Vi elsker hverandre høyt og ingen av oss kan se for seg at vi ikke er sammen. Men likevel, hun er vann ikke blod. Om hun (mot formodning) skulle finne på å elske en annen enn meg, og jeg har prioritert henne fremfor alt, ville jeg følt meg utrolig sviktet og alene. Rett og slett med skjegget i postkassen.

Derfor pleier jeg min familie først.

Så utdannelsen min. Fordi det er viktig at jeg får en god jobb som jeg kan tjene godt på, for dermed å få nok penger til å ha en tilfredsstillende livskvalitet etter mine fysiske og materielle behov. Så kommer jobben. Fordi jeg lever jo nå også. Jeg trenger fremdeles leiligheten min, og jeg trenger mat i kjøleskapet mitt. Jeg trenger klær å ha rundt meg når jeg går ut. Dama mi kan ikke gi meg dette, med mindre jeg flår henne, spiser henne og bruker huden hennes som anorakk....

Kjæledyret mitt er et liv som ikke kan ivareta seg selv. Ute i norsk natur ville den dødd i løpet av vinterhalvåret. Den trenger matvarer og vitaminer som jeg må kjøpe, og jeg må tilrette for et miljø som tilsvarer dens behov. Jeg har ansvaret for dens eksistens og det akter jeg å overholde. Jeg har sterke følelser for dyret, og har hatt det i 17 år. Dama mi klarer seg fint selv uten min hjelp, altså trenger kjæledyret mitt meg mer enn henne (dyret dør, dama lever som normalt videre).

Treningen; Jeg trenger å holde meg i god form. Jeg har en sykdom som gjør at jeg blir merkbart redusert dersom jeg ikke ivaretar kroppen min og holder den sunn og sterk. Svikter dette svikter jobb og utdannelse, som igjen svikter livskvaliteten min. Derfor trener jeg om nødvendig, så får heller kinoturen med dama vente en dag.

Data og underholdning er viktig for meg. Mennesker jeg forskjellige, jeg har behov for å få stimulert humøret mitt. Jeg trenger å le, jeg trenger å underholdes. Jeg og dama har forskjellig humor, så hun klarer ikke å utløse endorfinene mine på en slik måte som en komiker eller en favorittserie gjør. Dessuten er jeg kanskje greiere og morsommere å omgås med når jeg er i godt humør, enn når jeg nedstemt eller lei en dag. Sånn som alle andre vanlige mennesker.

Så kommer dama. Når alt annet er tatt hånd om pleier vi kjærligheten og livet sammen. Som vi har gjort i fem år allerede. Og det går strålende for oss begge to. Vi flytter jo tross alt sammen snart. Ingenting haster. Vi har hele livet

[-stina]

Betrakter du ikke dama di som familie, enda dere har vært sammen i 5 år og skal flytte sammen? Høres ut som et verdiløst forhold. Personlig kunne jeg aldri hatt en kjæreste som ikke satte meg først.

[Anglofil]

Betrakter du ikke dama di som familie, enda dere har vært sammen i 5 år og skal flytte sammen? Høres ut som et verdiløst forhold. Personlig kunne jeg aldri hatt en kjæreste som ikke satte meg først.

Enig. Kjæresten regnes som en del av familien, skulle bare mangle. Synes kjæresten sånn sett er viktigere, om jeg må lage en liste, det er tross alt han jeg skal leve livet med.

Mvh Yvonne

[Top Gun]

Betrakter du ikke dama di som familie, enda dere har vært sammen i 5 år og skal flytte sammen? Høres ut som et verdiløst forhold. Personlig kunne jeg aldri hatt en kjæreste som ikke satte meg først.

Først, som i før seg selv? Før utdannelse og personlig lykke?

[Gjest AnonymBruker]

Jaha? Ok. Glad jeg ikke er typen din, fordi jeg hadde ikke latt mitt eget liv og min nærmeste familie stå på vent for å fylle dine krav. (...)

Helt greit med slike prioriteringer, så lenge den man er sammen med trives med dette. Jeg vet om flere som lever i slike fohold, noen har det fint, andre har hatt det jævlig og dermed gjort det slutt. Det har vel med forventninger å gjøre.

Det du egentlig prøver å si er jo at du setter seg selv og ditt foran kjæresten din. Men er litt enig i de som stusser på at du ikke ser på kjæresten som en del av familien, etter så mange år. At du ikke engang sidestiller henne med de andre viktige menneskene i livet ditt? Og at du heller ikke vet om barna dine vil bli prioritert først hvis de en gang skulle komme til verden, vitner jo bare om at du ikke er spesielt moden. Når man får barn er det på tide å kutte sin egen navlestreng, og det blir viktigere å være far enn å være sønn.

Har også litt problemer med å se verdien i et forhold der du foretrekker en TV-serie fremfor hennes selskap fordi hun ikke stimulerer humøret ditt like mye som en datamaskin eller en TV-serie gjør..?

Og å unngå å gi for mye av seg selv til en person fordi man kanskje kan bli såret en dag kan vel ikke være en behagelig måte å leve på? Familie kan fint såre deg like mye som en kjæreste kan.

Når det er sagt er det jo fint at du har funnet en jente som trives med dette, det viktigste er jo at begge har det godt i et forhold, ikke hva alle andre syns.

[Gjest AnonymBruker]

Synes ikke man bør tenke så mye på prioriteringslister og slikt. Jeg har full forståelse for at kjæresten min prioriterer familie og jobb foran meg av og til, sånn er det bare. Det som ikke er greit når det gjelder prioritering, er slike ting som at det er greit å avlyse avtaler med meg uten å gi beskjed, fordi en kollega trenger hjelp til en filleting. Men når moren hans blir syk er det jo helt greit at han nedprioriterer meg en periode. Forventer ikke at han setter meg først hele tiden, men av og til, når det gjelder viktige ting, er en selvfølge for meg.

Hvis jeg ble nedprioritert konstant hadde jeg ikke klart å leve i forholdet, siden jeg da hadde blitt såpass usikker på om han i det hele tatt var glad i meg. Å leve i et forhold uten respekt er ikke greit.

[Top Gun]

Det at "realisten" setter kjæresten nederst på prioriteringslista, må ikke overskygge det faktum at:

Kjæresten min kan finne ut at følelsene for meg forsvinner en dag. Ikke at jeg tror det fordi selv om hun er nederst betyr det ikke at jeg aldri unner henne noe, eller aldri ser henne..! Vi er sammen hver bidige helg og noen ukedager, og til sommer flytter vi sammen.

...når man kritiserer ham.

Endret 17. april 2010 av Top Gun

[Karry]

Du får jo som du sier spørre henne siden det har oppstått en endring hva jeg forstår. Det er også forskjellig hva angår behov for å være sammen/alenetid. Så det gjelder lit å finne en match her, dersom behovene deres er veldig forskjellig så kan fort den ene føle seg mye alene/ensom/savne.

[Cata]

Ja, når jeg har kjæreste så prioriterer jeg ham - men ikke foran alt annet. I en valgsituasjon kommer jobb først. (Jeg trenger faktisk en jobb for å leve.) Deretter blir det å avveie prioriteringene fra situasjon til situasjon. Jeg tenderer til å prioritere venner foran kjæreste (venner har man gjerne resten av livet,mens kjærester kan være ustabilt materiale), men siden vennene mine bor langt unna meg så utgjør dette ingen konflikt i praksis siden jeg møter dem veldig sjelden. Familie kommer som oftest bak venner og kjæreste. Litt fordi de bor så langt vekk at det i realiteten ikke er noe prioriteringskræsj der heller (jeg får kun besøkt dem en gang eller to pr. år og da er jeg der og ikke sammen med kjæreste) og litt fordi jeg har liten familie så når de er vekk så vil vennene være det eneste jeg har igjen.

Kjæreste prioriteres glatt foran f.eks. trening (jeg trener ikke noen lagidrett og kan dermed lett forskyve treningstidspunkt), og kommer han med et forslag til noe vi skal gjøre sammen så sier jeg vanligvis ja, selv om jeg egentlig kunne tenkt meg en kveld alene. Jeg har ganske stort behov for alenetid, men ingen av de kjærestene jeg har hatt opp gjennom årene har trengt å bli holdt i hånden døgnet rundt, så stort sett får jeg oppfylt alenetidbehovet uten at det går på bekostning av kjærestetid.