Blir dere mye avvist av folk?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg mener ikke i forbindelse med kjærlighet bare, men det også, men mer generelt.

Jeg synes at jeg opplever mye avvisning på forskjellige areaner i livet og det gjør meg selvfølgelig veldig trist.

Eksempler: én som hadde vært min "nærmeste" venninne i tre år-fortalte meg all privat info om segselv, vi hadde kontakt daglig, sluttet å svare på meldinger. Hun dumpet meg bare plutselig, uten at det hadde skjedd noe mellom oss. Jo da, hun lever...

Leit. Jeg var glad i henne.

Jeg er masterstudent for tiden og da vi skulle finne partner for å skrive masteroppgaven ville INGEN av de jeg spurte (3 stykker) skrive med meg. Noen fant på unnskyldninger til meg, men neste dag omtrent sendte ut felles mail om at de så etter partner! Og jeg trodde jeg og personen hadde god kontakt, han/hun vet at jeg har gode karakterer osv.

Dette er bare sånt som jeg kommer på i farten.

Det er i det hele tatt en masse sånne småting hele tiden som dessverre gjør at man av og til tviler på seg selv.

Er det vanlig eller overdriver jeg ? Finnes det mennesker som ALLE liker, som møter lite motgang i dagliglivet?

P.S: det er ikke noe galt med meg-jeg er ikke stygg, slem ol. Er helt normal.

[kristian82]

Jeg mener ikke i forbindelse med kjærlighet bare, men det også, men mer generelt.

Jeg synes at jeg opplever mye avvisning på forskjellige areaner i livet og det gjør meg selvfølgelig veldig trist.

Eksempler: én som hadde vært min "nærmeste" venninne i tre år-fortalte meg all privat info om segselv, vi hadde kontakt daglig, sluttet å svare på meldinger. Hun dumpet meg bare plutselig, uten at det hadde skjedd noe mellom oss. Jo da, hun lever...

Leit. Jeg var glad i henne.

Jeg er masterstudent for tiden og da vi skulle finne partner for å skrive masteroppgaven ville INGEN av de jeg spurte (3 stykker) skrive med meg. Noen fant på unnskyldninger til meg, men neste dag omtrent sendte ut felles mail om at de så etter partner! Og jeg trodde jeg og personen hadde god kontakt, han/hun vet at jeg har gode karakterer osv.

Dette er bare sånt som jeg kommer på i farten.

Det er i det hele tatt en masse sånne småting hele tiden som dessverre gjør at man av og til tviler på seg selv.

Er det vanlig eller overdriver jeg ? Finnes det mennesker som ALLE liker, som møter lite motgang i dagliglivet?

P.S: det er ikke noe galt med meg-jeg er ikke stygg, slem ol. Er helt normal.

De fleste opplever vel sånn fra tid til annen. Men kanskje litt forskjell på hvor "uheldig" man er og hvor mye man legger merke til det/tenker over f.eks. en avvisning da. Men veldig kjipt da, når man føler det blir et mønster, og sånn som det med venninna di er jo skikkelig drøyt.

Du har ikke en eller anne væremåte folk i det "stille" blir veldig lei da?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg blir ikke ofte avvist når det gjelder sex og kjærlighet. Heldigvis med tanke på det siste, den ene gangen jeg har blitt dumpa av en kjæreste holdt for resten av livet gitt.

Men jeg har vært jobbsøker en stund og det begynner å ta på at jeg ikke får meg jobb. Det er vanskelig å ikke ta det personlig når man har vært på intervju og følte man gjorde et bra inntrykk. Og selv når man ikke tar det personlig så føler man seg jo mislykket karrieremessig.

[Gjest AnonymBruker]

De fleste opplever vel sånn fra tid til annen. Men kanskje litt forskjell på hvor "uheldig" man er og hvor mye man legger merke til det/tenker over f.eks. en avvisning da. Men veldig kjipt da, når man føler det blir et mønster, og sånn som det med venninna di er jo skikkelig drøyt.

Du har ikke en eller anne væremåte folk i det "stille" blir veldig lei da?

Tror ikke det. For det finnes folk som liker meg også, så jeg kan ikke være helt for jævlig...

[kristian82]

Tror ikke det. For det finnes folk som liker meg også, så jeg kan ikke være helt for jævlig...

Mente ikke at du måtte være for jævelig da.

Men det kan være at om man ofte opplever at folk "tilsynelatende ut av det blå" snur en ryggen, at en kanskje har hatt en væremåte som har irritert den andre personen jevnt og trutt en stund, før begeret bare blir fullt.

Men tror nok egentlig bare det er sånn verden er. Å jo mer man prøver, er sosial, i nye settinger osv. jo større er jo risikoen for avvisninger da. Er jo ikke så rart man ikke opplever avvsininger daglig om man f.eks. har samme samboer, samme treniningspartner og samme jobb på 4 året.

Men er kjipt, blir litt sårt om det blir for mye av den slags.

[Elensire]

Tror ikke det. For det finnes folk som liker meg også, så jeg kan ikke være helt for jævlig...

Nei, så har du bare ikke rett kjemi med enkelte. sånn er det bare noen ganger. Slik er det for alle. Du kan ikke forvente at de du spør om å være med på en oppgave øyeblikkelig sier ja. kan hende de hadde tenkt seg noe annet/en annen person å gjøre den med. Kan hende at de syns du er en super person, men at de ikke liker arbiedsmåtene dine, eller at de syns du er for dominerende når slike oppgaver skal løses.

Uansett tror jeg du skal ta det hele med knusende ro. Av og til vokser en fra hverandre, og av og til ønsker en ikke å dele en opplevelse/oppgave, med absolutt alle, men kun noen få. så slutt å stress...ro deg ned og nyt heller våren med vennene dine.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg dumper venner som "skal ha noe fra meg" glatt.

Det er et ordtak som heter "If you love someone, set them free"

Veldig mange mennesker gir ikke andre rom for frihet, men forlanger at de skal f.eks. svare på en spesiell måte, ta initiativ til vennskap så og så mye osv. Det er slitsomt å måtte oppfylle slike krav, og da er det bare en ting å gjøre. Si hvor listen ligger, og at de kan holde seg unna meg. Som regel forstår de ikke hva jeg mener, men heller tolker det som om jeg "hater de", noe jeg åpenbart ikke gjør. Er vel en grunn til at jeg ikke er venn med de, når de ikke kan la meg være meg.

[Gjest AnonymBruker]

Nei, så har du bare ikke rett kjemi med enkelte. sånn er det bare noen ganger. Slik er det for alle. Du kan ikke forvente at de du spør om å være med på en oppgave øyeblikkelig sier ja. kan hende de hadde tenkt seg noe annet/en annen person å gjøre den med. Kan hende at de syns du er en super person, men at de ikke liker arbiedsmåtene dine, eller at de syns du er for dominerende når slike oppgaver skal løses.

Uansett tror jeg du skal ta det hele med knusende ro. Av og til vokser en fra hverandre, og av og til ønsker en ikke å dele en opplevelse/oppgave, med absolutt alle, men kun noen få. så slutt å stress...ro deg ned og nyt heller våren med vennene dine.

Helt enig i dette. Av og til vokser man bare fra hverandre. Det er viktig at man lar en venn få lov å være seg selv. Ikke forlang for mye, da kan det bli slitsomt for vennen din å være sammen med deg. Er du glad i vennen din, så gi han rom for å ikke ha lyst å være med deg også. Gjør du dette riktig, så kommer vennen din tilbake til deg når tiden er der.

Livet er heldigvis ikke så ensidig at man kan lage seg en ide om hvordan et vennskap skal være. Vennskap handler også om å gi vennen din plass og rom hvis det er det han trenger, uten å gå å overanalysere eller være paranoid.

[Gjest hare]

jeg har vel opplevd et par av de tingene du skisserer, men jeg har ikke tatt det veldig personlig(bortsett fra å bli "dumpet av venninne.)

jeg vet nokså godt grunnen til at enkelte ikke orker meg, og det er at jeg har meninger og er ærlig. nokså mange liker dette veldig godt, det gir meg store fortrinn i arbeidslivet, men faller dårlig i smak hos enkelte. og det faller gjerne VELDIG dårlig i smak, så jeg tydelig merker at de ikke liker meg.

men sånn er det jo bare, jeg misliker jo enkelte persontrekk jeg også og klarer bare ikke se bort ifra det.

jeg har også opplevd å like en person privat, men ikke i arbeids/studiesammenheng og visa versa.

husker godt ei på studiet som fikk gode karakterer(flere faktisk), men jeg hadde aldri klart å jobbe sammen med dem. de hadde bare en totalt annen måte å jobbe ting frem på, og jeg "gadd" ikke ta konflikten når det var snakk og karakterønske og tidspress.

[Gjest AnonymBruker]

Helt enig i dette. Av og til vokser man bare fra hverandre. Det er viktig at man lar en venn få lov å være seg selv. Ikke forlang for mye, da kan det bli slitsomt for vennen din å være sammen med deg. Er du glad i vennen din, så gi han rom for å ikke ha lyst å være med deg også. Gjør du dette riktig, så kommer vennen din tilbake til deg når tiden er der.

Livet er heldigvis ikke så ensidig at man kan lage seg en ide om hvordan et vennskap skal være. Vennskap handler også om å gi vennen din plass og rom hvis det er det han trenger, uten å gå å overanalysere eller være paranoid.

tror ikke jeg ville ønsket en sånn venn tilbake. man setter ikke fok på "vent" og forventer å kunne komme tilbake når man vil. tror du misforstår vennskap. vennskap skal basere seg på respekt- alltid.

[Kosteskaft]

Vel, vi er jo forskjellige rett og slett. Noen liker vi privat, mens samme person vil vi ikke jobbe med, og vice versa.

Og skal tillegge, uten at jeg kjenner TS og vet om det stemmer på h*n. At noen har veldig lite insikt i sin egen væremåte... Hadde en kollega som trampet over alt og alle, gav kritikk på et veldig personlig plan, til og med til kunder! Personen hadde flere medarbeidersamtaler og var under fagforening/tillitsvalg for å forbedre situasjonen. Men nei, vedkommende mente andre var så slemme og harde, at personen selv var sååå mild og redd for konflikter. Dette var den eneste personen som faktisk havnet i konflikter med ansatte, ledelsen, kunder, etc.

Ekstremt eksempel, men har dessverre sett flere av den sorten.

[Gjest ts]

Jeg spør faktisk ikke om ekstreme tilfeller, og de fleste av oss har vel sine "hang-ups"- ingen kan være perfket for alle. Det jeg spør om er om dere andre, som anser dere for å være normale opplever en masse småting i hverdagen av typen jeg nevner, eller er virkelig livet en dans på roser for alle når det gjelder menneskelige relasjoner? Hvis ja, ja, da er det mest sannsynlig noe galt med meg altså...

Igjen, jeg spør ikke om ekstreme eksempler, hvor avvikene er altfor åpenbare, hvis dere skjønner hva jeg mener, som folk trekker frem her..

[Gjest AnonymBruker]

Jeg spør faktisk ikke om ekstreme tilfeller, og de fleste av oss har vel sine "hang-ups"- ingen kan være perfket for alle. Det jeg spør om er om dere andre, som anser dere for å være normale opplever en masse småting i hverdagen av typen jeg nevner, eller er virkelig livet en dans på roser for alle når det gjelder menneskelige relasjoner? Hvis ja, ja, da er det mest sannsynlig noe galt med meg altså...

Igjen, jeg spør ikke om ekstreme eksempler, hvor avvikene er altfor åpenbare, hvis dere skjønner hva jeg mener, som folk trekker frem her..

Jeg har det sånn som deg TS. Jeg er mye alene og mange er opptatt nesten hver gang jeg spør om de vil finne på noe. Er det ikke det ene så er det det andre. Heldigvis har jeg noen få mennesker som er mer oppriktige enn andre, men de fleste virker uinteresserte og avvisende. Jeg ser også helt normal og og føler også at jeg oppfører meg ganske normalt.