hvor krevende er det med barn ?

[Gjest planlegger neste]

Ser på nesten alle venner og bekjente med 3 barn eller flere , at det virker som at de ofte er slitne og så godt som aldri har fri . De klager jo ikke da og elsker å være med barna sine , men de virker som sagt ganske slitne til tider .

Hvor krevende syntes dere det er med deres barn , hvor mange har dere og hvor gamle er de ?

Er det noen periode dere syntes var/er mer krevende enn andre?

Ja og forresten en ting , hvor mye jobber foreldrene ?

[Hedda-78]

Jeg må være ærlig og si at jeg synes det er veldig krevende med barn. Og jeg har bare 1 barn (1,5 år) Dvs. jeg synes det er krevende å både jobbe fulltid, være sammen med barnet, gjøre daglig husarbeid, gjøre litt annet forefallende arbeid som ikke er "daglig" (f.eks. opppussing), være en "god kone" (ikke misforstå meg nå da!), holde meg i form, ha sosial omgang... Jeg makter ikke alt sammen. Trening har jeg kuttet ut, sosial omgang er nesten kuttet ut, husarbeidet flyter, mannen min går for lut og kaldt vann og ungen kunne nok godt tenke seg en mamma som lekte mer med ham.

Likevel har jeg planlagt å få et barn til, ventet om kort tid.

[Gjest Gjest]

Kommer egentlig an på hva man gjør det til selv.

Jeg har to barn i småskolen, ganske tett i alder og begge med spesielle behov. Vi snakker om adhd, asberger, astma, pollenallergi, matallergi, husstøvallergi og eksem.

Har stort hus og stor hage. Alt er stort sett i orden ( ikke noe museum, og jeg dør ikke om gulvene er skitne ett par dager det bor tross alt mennesker her)men det handler om rutiner.

Jeg synes det var mest slitsomt frem til eldstemann begynte på skolen da jeg innså at ikke alt trenger å være perfekt til enhver tid.

Jeg jobber egentlig 80%, men har sjefsstilling så ofte blir det 110%. Det er enkelte uker jeg ønsker at jeg kunne tilbringe mer tid med ungene, men min dårlige samvittighet døyves greit med at pappan er hjemmeværende (ufør pga ulykke) og at de har han i stedenfor.

Men det tok som sagt mange år før balansen i alle rollene ( mor, kone og meg ) kom i balanse. Ikke alle ukene er de likt fordelt, men synes det er ok allikevel.

Det er nok til tider veldig slitsomt med barn uansett, men jeg synes det er verdt det.

[Gjest gjestdeluxe]

Hm...

Ja, alle jeg kjenner med barn sier mye av det samme: det er energikrevende og man blir lei i perioder, samtidig som det gir så mye positivt for det meste. De som har hatt fast barnepike/dagmamma/praktikant sier at de ikke ville ha klart seg uten. Noen av de sier at de ikke får tid til å ta seg en dusj om morgenen eller stelt seg, fordi babyen/barna krever stell, oppfølging og tilstedeværelse hele tiden hvert minutt.

De blir tappet for energi i visse perioder og går helt inn i mammatilværelsen. Mange blir aldri som før. De går inn i en ny fase, som om de har blitt frelst. Mange blir nok i den tilværelsen til barna flytter ut. Så lurer de kanskje på hvor de selv ble av.

Noen klipper håret kort og glemmer å kle på seg lekkert undertøy, så blir de om mulig ennå mer praktiske.

Jeg har personlig utsatt dette så lenge som overhode mulig. Håper ikke denne forvandlingen er uunngåelig.

Endret 14. april 2010 av gjestdeluxe

[Gjest AnonymBruker]

Hei,

Selvfølgelig er det krevende - det er jo en rolle til i livet som skal fylles! Jeg har lederjobb, jobber minst 100 %, har 3 barn og venter det 4. Ville ikke byttet med en sjel. Men jeg synes faktisk at de 3 første årene med 1 mann og etterhvert 2 mann var de verste. I ettertid skjønner jeg jo hvorfor; det tar tid å finne seg selv i rollen som mamma. Det tar tid å bli kjent med partneren sin som pappa. OG det det tar tid og energi å finne en ny flyt i hverdagen. Minst 2 år- virker det som om på de jeg kjenner.

Livet med barn er vanvittig rikt, altfor mange mødre syter og klager for mye. Beklager - men det mener jeg. Men man jo prioritere....! Når jeg vil jobbe 100 % så KAN jeg ikke ha plettfritt hus. Og jeg kan ikke få så mye egentid alene. Og jeg er heldig som har jobben som hobby, for utenom hage og litt nødvendig oppussing en sjelden gang i blant rekker vi ikke så mye mer enn en treningsøkt eller to i uka... Men nå MÅ jeg legge meg, for jeg har møte på jobben klokka 09.00 i morgen og før det skal 3 unger på plass i barnehage og skole.

Lykke til med valg -det er DITT valg og DITT liv! Og når du har valgt er du selv ansvarlig for egen lykke. Det handler jo om hvordan du ser på glasset; halvtomt eller halvfullt?

[Gjest gjestdeluxe]

Lykke til med valg -det er DITT valg og DITT liv! Og når du har valgt er du selv ansvarlig for egen lykke. Det handler jo om hvordan du ser på glasset; halvtomt eller halvfullt?

Alltids greit å slenge på noen visdomsord mot slutten.

Glasseksempelet er bare så kjipt: hvem vil vel tenke så mye over hva som er i glasset?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg må være ærlig og si at jeg synes det er veldig krevende med barn. Og jeg har bare 1 barn (1,5 år) Dvs. jeg synes det er krevende å både jobbe fulltid, være sammen med barnet, gjøre daglig husarbeid, gjøre litt annet forefallende arbeid som ikke er "daglig" (f.eks. opppussing), være en "god kone" (ikke misforstå meg nå da!), holde meg i form, ha sosial omgang... Jeg makter ikke alt sammen. Trening har jeg kuttet ut, sosial omgang er nesten kuttet ut, husarbeidet flyter, mannen min går for lut og kaldt vann og ungen kunne nok godt tenke seg en mamma som lekte mer med ham.

Likevel har jeg planlagt å få et barn til, ventet om kort tid.

Så det vil si at det er jobben din som får nesten all din oppmerksomhet? Jeg mener ikke noe galt med å spørre om dette, men så vidt jeg kunne se så var både unge, mann, hus, trening og venner prioritert bort?

[Caramba]

Jeg har tre små barn, den eldste er 3,5 og tvillinger på snart et år. Klart det er en veldig hektisk fase akkurat nå, og jeg er ofte sliten. Men småbarnstiden går fort og jeg tviler ikke på at vi vil savne de små babyene våre når de plutselig har blitt store. Ungene krever mye stell akkurat nå og det går i ett kjør, men de gir også mye glede og kos. Det verste er vel lite søvn, det kan ta knekken på selv den mest positive forelderen :gjeiper:

Nå begynner vi å få en viss orden på nettene med de minste også og da får jeg mye mer overskudd. Jeg skal ut i full jobb igjen til høsten og gru/gleder meg til det. Skal bli godt med voksenkontakt i det daglige, samtidig som det sikkert blir hektisk.

Hva er svaret mitt her? Barn gir mye glede, men de krever også masse av foreldrene når de er små. Alikevel elsker jeg mine små og ville ikke vært dem foruten :rødme: (Jeg innrømmer også at jeg ikke er like glad i dem hver dag, noen dager er jeg møkklei hyl, skrik og rot overalt)

Endret 15. april 2010 av Caramba

[Miss Puddel]

jeg har to gutter på 9 og 12 år, og i blant er det gøy og i blant har jeg lyst til å skylle dem ned i do! At jeg aldri har fri gjør ikke meg ikke noe, jeg har flere dyr i tillegg, så jeg ville egentlig aldri hatt fri uansett. Det som gjør meg gal er å prøve å holde orden i huset, det blir fort mye rot og søl, i blant har jeg følelsen av at jeg ikke har barn, men at jeg deler hus med aper... Og det er tøfft å skulle klare å følge opp lekser, og virkelig føle at jeg hjelper dem NOK, men ikke for mye.

Men når man får en spontan og møkkete klem, eller eldstemann kommer og forteller at han er verdens heldigste menneske, fordi han fikk sitt første kyss i siste friminuttet, da føler JEG at jeg er verdens heldigste som har har gutter som forteller meg slikt!

[Hedda-78]

Så det vil si at det er jobben din som får nesten all din oppmerksomhet? Jeg mener ikke noe galt med å spørre om dette, men så vidt jeg kunne se så var både unge, mann, hus, trening og venner prioritert bort?

Nei, det vil jeg ikke påstå. Jobben får min oppmerksomhet 37,5 time i uka, jobber sjelden overtid. De andre delene er ikke prioritert BORT, men de resterende timene av døgnet er ikke nok til å få plass til alle de andre rollene, så mye som jeg ønsker. I tillegg til alt som skal gjøres, trenger jeg kanskje en del mer egentid og avslapping/søvn enn andre, jeg vet ikke. Jeg makter i allefall ikke å stå på til sent på kveld, man må jo roe ned innimellom også, er ingen maskin. Det er ikke jobben som tar min energi, det er alt det andre. Men, som noen over her sier så trengs det kanskje to år på å komme inn i den nye livsstilen det er å være mamma. Det tar litt tid å lære å ikke la seg stresse av tanken på alt man ikke rekker....

[L@dy]

Innemellom, så kjenner jeg at det er slitsomt og krevende med barn. Nå har jeg kun ett barn på snart 5 år, og har full jobb utenom.

Særlig synest jeg kvelden kan bli slitsom om leggingen skal ta så lang tid. I kveld er en sånn kveld, der hun er mørkredd, hun har vondt i magen, hun vil ditt, hun vil datt. Så er det grining og bla,bla.... Og jeg har kun lyst å sette meg ned i sofaen og koble ut hodet mitt.

Noen klipper håret kort og glemmer å kle på seg lekkert undertøy, så blir de om mulig ennå mer praktiske.

Kort hår har jeg hatt i mange år, lenge før jeg fikk barn. Det er rett at det er praktisk, men det er også sååå mye tøffere enn langt.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg synes det er litt krevende, men mest av alt givende, fantastisk og meningsfullt å ha barn. Det som jeg forøvrig synes er VELDIG krevende, er å skulle ha full jobb, et pent hjem, en pen hage, et sosialt liv, et aktivt sexliv og en veltrent kropp i tillegg til barn.

Her på KG synes jeg ofte de flinke KG-mødrene svarer i slike tråder - de som har flere barn, lederstillinger, flere verv i skoler/barnehager/idrettslag, og likevel shiner huset, trener 3-4 ganger i uka, har sex like ofte, og baker rundstykker til frokost på ukedagene .

Jeg har det ikke sånn. Mine barn er 1 og 3, så min mammaerfaring er 3 år lang. Mye av mammatilværelsen har vært preget av dårlig samvittighet - at jeg burde være mer sammen med dem, i stedet for å putte dem i barnehagen og gå på jobben. Men jeg må også si at dette har blitt litt bedre med tiden.

Barna trenger fremdeles mye tilsyn, minstemann trenger fotfølging nesten hele tiden, og jeg håper og tror at man kan gjøre litt flere ting samtidig når barna blir en smule mer selvstendige.

Jeg drømmer egentlig om en til, men er veldig usikker på om vi "klarer" det. Mannen er VELDIG tvilende, så det spørs om det blir noe av. Når jeg sier "klarer" i hermetegn, er det fordi jeg fremdeles synes det er vanskelig å finne en god balanse mellom samvær med barn, samvittighet, jobb, behov for voksentid, og å ha overskudd til å gjøre de tingene vi må/bør/har lyst til/ønsker. Akkurat nå, mens barna er så små, er det vanskelig å se for seg at vi noensinne skal bli overskuddsforeldre. Jeg ser ikke for meg at det - for oss - hadde vært aktuelt at begge hadde hatt full jobb med 3 småbarn. Jeg elsker ikke jobben min, og synes det gir mer mening å være sammen med barna mine.

[Gjest AnonymBruker]

Det er altoppslukende. Livet blir aldri det samme som før, fokus og verdier endres, det dreier seg ikke bare om seg selv lengre.

[Gjest imli]

Eg har to barn; 7 mnd og 2 år, og eg er heime med begge på dagtid, og har stort sett alt ansvaret for dei døgnet rundt pga div omstendigheitar. Klart det er slitsomt til tider, men det går. Eg er unge og sprek Klart eg ikkje har masse tid til meg sjølv lenger, men sidan eg fekk ungar då eg var såpass ung, har eg aldri rekki å blitt "bortskjemt" på åleinetid/vaksentid.

[mamut75]

Det er egentlig interessant å se at så mange faktisk syntes at det kan være slitsomt med flere barn til tider .

Vi har bare en foreløpig , men ønsker å finne litt ut av hvordan folk flest opplever det å ha flere barn , for å best kunne legge til rette for dette .

Etter all sannsynlighet så kommer vi nok til å se oss om etter en au pair løsning , da vi har slekt langt ifra oss + at begge har jobber som krever endel .

Jeg tror på at man ikke får livet tredd nedover hodet , men at man i det fleste tilfellene vil ha mulighet til å påvirke sin egen situasjon , ikke bare hvordan man opplever den , men hvordan den reelt sett , rent objektivt er .

Endret 17. april 2010 av mamut75

[Gjest AnonymBruker]

Ja det er selvfølgelig slitsomt innimellom. Men helt ærlig så synes jeg det blir til hva man selv vil.

Når jeg ble alene med mine to som da var små, måtte jeg nedprioritere enkelte ting. Husarbeid er en av dem Ungene og deres aktiviteter kommer først.

Om gulvene ikke skinner kan likevel ungene ha med venner hjem. Vi spiser alltid middag sammen, vi gjør mye sammen.

Samtidig er jeg streng på enkelte områder som i forhold til leggetid. Det er tiden etter leggetid for ungene som er min tid, som gjør at jeg får sortert dagen og klargjort meg selv for neste.

For meg er ikke livet med barn slitsomt og vanskelig, men alt står på at jeg prioriterer litt tid til meg selv hver dag, dyker mine hobbyer, ikke får skrekk av hybelkaniner og er flink til å holde på rutinene i hverdagen.

Ungene er 8 og 10. Jeg jobber 100 % i en jobb samt frilans og studerer.

[asterix]

Jeg er en avslappet person som liker å ha mye å gjøre så jeg har aldri syntes det har vært slitsomt med barn. Vi jobber begge 100% og våre 8 er nå fra 4 til 18 år.

[Miramiss]

Vi har ett barn som snart er 1 år, og skal begynne i barnehage.

Jeg er begynnt i full jobb igjen, mens pappan nå har sin permisjon.

Det er klart man ikke har like god tid som før man fikk barn, men det sier jo seg selv.

Tiden etter jobb går til familien, fremtil barnet er i seng hvertfall. Det er ingen lov som sier at vi må være hjemme, så vi drar på besøk til venner og familie, slik sett får vi også opprettholdt sosialt samvær med våre venner, både de med og uten barn.

Det er også mulig å ha barnevakt så man får gjort ting utenom. Husarbeidet deler man på, å kabalen lar seg da løse, for oss i allefall.

Nå er vi så heldig at begge bestemødrene bor under 1 mil fra oss, å de er mer enn gjerne sammen med barnet.

Man merker kanskje tidsklemma bedre når barnet begynner i bhg, og begge er tilbake i jobb, men mange har gjort det før oss, så hvorfor skal ikke vi klare det?

Det meste blir til det man gjør det til. Barna er en del av livet, og de kan helt fint være med på mye av de tingene vi gjorde før. Vi er på grillturer, fjellturer, på sjøen, i stallen, på hagekaffe hos naboen og en tur på shopping i ny og ne.

Jeg stortrives som mamma, å synes det er flott å kunne ta min lille engel med meg på ting jeg liker å bruke tid på