Han er Mr Perfect, men jeg klarer ikke å bo sammen med ham

[Gjest AnonymBruker]

Long story short: Jeg gikk gjennom et tøft samlivbrudd i fjor vår, forholdet hadde vart i nærmere 3 år. For knappe 3 måneder siden traff jeg han som jeg er hundre prosent sikker på er mannen i mitt liv. Han er alt jeg har lett etter, og det uten å prøve å være det.

Vi begynte å date i januar, og alt klaffet bare. Men, og her er det et stort men, jeg føler at forholdet har rushet altfor fort fram. Jeg er absolutt ikke klar for å bo sammen med noen igjen, det er en følelse jeg ikke klarer å ignorere, samme hvor sterkt jeg prøver. Greia er at han er så fantastisk på alle måter, det er ingenting jeg kan kritisere ham for. Han er superambisiøs, studerer, deltar hjemme, er snill mot meg, viser interesse for familien og vennene mine, vi snakker og kommuniserer superbra, egentlig burde vi ha det som plommen i egget, noe vi også hadde, før vi altså flyttet sammen.

Han vil veldig gjerne at vi skal fortsette sånn, at det er viktig at vi er mye sammen, og jeg har vel vært ettergivende av frykt for å såre ham. Jeg VET at dette er feil, men jeg ville iallfall gjøre et forsøk. Spørsmålet er, hva skal jeg si til ham? Jeg vet at han kommer til å bli såret, og den tanken plager meg sinnsykt, det er ikke hans skyld, det har ingenting med ham å gjøre, det hadde vært sånn uansett. Etter bruddet med min forrige eks følte jeg meg rotløs. Det tok mange måneder før jeg kom på bena og fant meg selv igjen. Jeg følte at jeg hadde kommet langt i den prosessen, men nå er jeg tilbake til scratch igjen. Klarer ikke å slappe av med ham rundt meg. Jeg føler alt blir så forpliktende at jeg kveles. Han har en aktiv hverdag, så det er ikke sånn at han er rundt meg hele tida, heller, men jeg trives i tillegg godt i mitt eget selskap, og tenkte å utnytte det at jeg endelig var kvitt eks-samboeren min. Nå har jeg bare fått en ny på lasset, men det vet jeg at jeg kan takke meg selv for.

Jeg vet at jeg må snakke med ham om det, for dette går ikke i lengden. Jeg har innstilt meg på at han vil bli såret, og at jeg vil føle meg som den stygge heksa, det er vel sånn det må være. Jeg må også være ærlig og si at det går for fort for meg. Han blir nok kjempeskuffa, men hva gjør en, egentlig?

Alle forslag mottas med takk

[Gjest AnonymBruker]

Hei. Denne fantastiske mannen din kommer ikke til å bli såret. Ta det med ro. En mann som elsker deg og hører på hva du sier også (ikke tar all plassen i forholdet), vil nok forstå at dette ikke har noe med ham å gjøre. For du sier jo at han er fantastisk, eller?

Personlig hadde jeg ikke blitt fornærmet i det hele tatt hvis jeg var glad i den jeg er sammen med. Så det er absolutt ikke noe problem.

[Cannavaro]

Er helt uenig med anonym over her.

Dersom fyren også mener han har funnet drømmedama si, og flyttet inn hos henne, for deretter få beskjed om å flytte UT igjen.....da blir han selvfølgelig skuffet, og såret.

Han vil jo såklart stille spørsmål ved hennes beslutningsevner. Uansett hvor mye du skal forklare,ts, så tror jeg fyren får et realt slag i trynet. Så får bare dine forklaringer og tiden vise om det er "liv laga" for dere.

Han blir jo også et offer for at du stiller premisser i forholdet, er det noe han kan leve med ???

Jeg skal heller ikke male "fanden på veggen" her, kan hende er han veldig forståelsesfull og vil ofre noe av egen stolthet for at forholdet skal fungere uansett. Men det er stor fare for at han blir både skuffet og såret såklart.

[Gjest tronder]

Har dere flyttet sammen, eller er det under planlegging, altså: dere har blitt enige om å flytte sammen? Jeg ser ikke hvor dette står i teksten, og har prøvd å lest igjennom et par ganger.

men hvis dere ikke har fysisk flytta sammen, så er det ikke noe problem. Forklar han at du har fått "kalde føtter" grunnet et tidligere vanskelig forhold, og trenger litt mer tid.

Hvis dere har flytta sammen, da sier vel Cannavaro det som skal sies.

Lykke til uansett

[I Grosny]

Vet du hvorfor du kastet ut din x? var det rett og slett fordi det ble for mye for deg å ha ett annet menneske boende i ditt hjem?

I så fall kan du si det rett ut til din kjære. Si hvorfor du kastet ut din x. Si at det var fordi du ikke har det som skal til for å bo med ett annet menneske, rett og slett at du trenger alenetid hjemme. Si at du overvurderte deg selv og trodde dette skulle gå rett og slett fordi han (din nye) er den beste mannen du noensinne har kysset.

[Gjest Gorgonzola]

Her var det mye rart synes jeg, for å kalle en spade for en spade.

Først hevder du at du har truffet drømmemannen som du er hundre prosent sikker på er mannen i ditt liv. Så hevder du at du ikke greier å slappe av (les: være deg selv?) med ham rundt deg. I tillegg beskriver du ham som "en ny på lasset". Er du egentlig troverdig og sikker når du starter med å benevne ham som drømmemannen? Sånn dønn ærlig?

Jeg tolker deg dithen at dere har flyttet sammen. Dere møttes i januar og bor nå sammen? Det er i beste fall veldig kjapt. Du kan umulig ha gått noen runder med deg selv på konsekvensene av dette da du åpenbart angrer nå. Du skriver at du brukte mange måneder på å finne deg selv etter forrige samlivsbrudd og nå velger du å bo sammen med en du traff i januar. Er det slik at han du nå bor sammen med har presset på for at dere skulle flytte sammen og at du har gitt etter uten å delta ordentlig i den beslutninga?

Når jeg leser innlegget ditt tenker jeg to ting:

1. Han er nok ikke drømmemannen - sånn egentlig, alternativt; du er i ferd med å erkjenne at han ikke er drømmemannen all den tid ting begynner å bli plagsomt nå etter at dere flyttet sammen.

2. Dere flyttet sammen omtrent før dere har blitt ordentlig kjent og det merker du konsekvensene av nå.

Råd: Hvis du legger sammen 1 og 2 over her har du vel ikke mange valg? Det vil i så fall bety "good bye" til denne mannen. Hadde jeg vært ham hadde det ihvertfall vært min slutning.

[Gjest Gjest]

Synes det er rart at du flyttet sammen med han, når du samtidig sier at det har gått for fort frem. Du vil gjerne utnytte tiden alene etter du har blitt kvitt eksen. Vel, nå har du jo vært alene i et halvt år før du traff drømmemannen. Jeg tror ikke dette er drømmemannen likevel.

[Gjest AnonymBruker]

Er helt uenig med anonym over her.

Dersom fyren også mener han har funnet drømmedama si, og flyttet inn hos henne, for deretter få beskjed om å flytte UT igjen.....da blir han selvfølgelig skuffet, og såret.

Han vil jo såklart stille spørsmål ved hennes beslutningsevner. Uansett hvor mye du skal forklare,ts, så tror jeg fyren får et realt slag i trynet. Så får bare dine forklaringer og tiden vise om det er "liv laga" for dere.

Han blir jo også et offer for at du stiller premisser i forholdet, er det noe han kan leve med ???

Jeg skal heller ikke male "fanden på veggen" her, kan hende er han veldig forståelsesfull og vil ofre noe av egen stolthet for at forholdet skal fungere uansett. Men det er stor fare for at han blir både skuffet og såret såklart.

Viss du vet hvor denne "Stoltheten" kommer fra, så vet du at det er en egoistisk holdning. Ja, det er litt sant det du sier om at han kan bli skuffet og slikt, til og med gå ut av forholdet. Men så er spørsmålet til TS, vil du virkelig leve med en mann som ikke respekterer det du føler, og som må mate denne "stoltheten" sin fremfor å ønske at du har det bra?

[Gjest AnonymBruker]

Jo, jeg er sikker på at han er drømmemannen. Som sagt, dette har ingenting med at jeg ikke føler meg komfortabel sammen med ham å gjøre, men at jeg føler at det er vanskelig å slippe en ny person så tett innpå meg så kort tid etter at det ble slutt mellom meg og eksen. Dette hadde jeg følt samme hvem det var, det er bare for tidlig for meg akkurat nå.

Ja, jeg er fullt klar over, som jeg skriver i innlegget mitt, at vi gikk for fort frem når det gjaldt å flytte sammen. Nå har det seg sånn at jeg snart skal kjøpe leilighet, så inntil videre har han flyttet noen av tingene sine inn i min leide. Sånn sett bor vi ikke hundre prosent sammen, men nok til at han føler at vi gjør det.

Jeg nevnte det for ham før han dro på skole i dag. Han så på det som et stort spark i magen, selvsagt, og mente at dette brakte forholdet et stort steg bakover. Han ble skikkelig såret, og ba meg tenke godt over det, noe jeg selvfølgelig vil gjøre. Men han dropper meg heldigvis ikke av den grunn. Jeg spurte forsiktig om han ville det, men det kom ikke på tale. Samtidig skjønner han overhodet ikke min beslutning, og han klarer ikke helt å skjønne min begrunelse for hvorfor det ikke funker.

[Gjest AnonymBruker]

Vi er jo forskjellig vi mennesker så klart. Men jeg som mann, ønsker at min kjære føler seg vel på alle områder, på tross av at jeg ville noe annet enn hun. Man må jo ha noen kompromisser, og respektere hverandres grenser innimellom.

Hvis det at man må være samboere er så JÆVLA viktig, så er jo forholdet bygget for mye på luft uansett. For noen er det ekstremt viktig tydligvis å stadfeste sin identitet som "samboer". Nei, jeg hadde nok aldri vært sammen med noen som på død og liv måtte være samboer. Det er ingen misforståelser rundt TS sier heller, så dette stikker nok bare litt for mannen din fordi han har laget seg "et bilde" over hvordan et forhold skal fungere. Slike bilder er ikke virkelig, og alle forhold som er bygget på samfunnets idealer og forventninger vil rakne til slutt. Er forholdet deres sterkt nok, så vil han akseptere deg for den du er uten å bli helt ape rabiat pga at du vil ha det bra også.

[Gjest AnonymBruker]

Han er vanvittig omsorgsfull, så jeg må bare avkrefte at han ikke bryr seg om hvordan jeg har det. Han er nok bare veldig skuffet akkurat nå, og det er klart at han skal få lov til å være det. Han sier jo selv at han ikke vil være her hvis jeg ikke ønsker det, men jeg ser jo på ham at han er lei seg, og jeg skjønner at han føler at forholdet vårt tar et steg feil vei. Jeg har ingen problemer med å se det fra hans ståsted. Han ble litt stille og avvikende i begynnelsen, og han sa selv at det vil nok ta noen uker å forberede seg på at han ikke får se meg hver dag lenger. Likevel, vi vet begge at vi elsker hverandre, det er derfor det er så viktig for meg å gjøre dette sånn det føles rett. Jeg vil ikke risikere å vikle meg inn i et snøre som gjør at jeg føler meg fanget.

Og, for å avkrefte den siste myten en kom med først som sist, dette handler ikke om at jeg ikke vil bo sammen med noen. Jeg synes bare det er for snart å flytte sammen såpass tidlig i forholdet, og så kort etter bruddet med min eks. Ja, for meg er ett år ganske kort tid.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen fra "mannen din" sin side jeg.

Jeg har også fått en sånn beskjed. Jeg tenker at det er riktig for han, men at det er vondt for meg. Jeg er ikke helt der hvor han er, men jeg kan ikke gjøre noe med at han er der. Jeg må respektere at han trenger luft og tenkepause uten at det trenger å ha noe med meg å gjøre. Dette ligger hos han og ikke meg.

If you love someone set him free.

If he comes back hi is yours

if not, he never was...

Det er viktig å være ærlig med seg selv, ellers går det dårlig uansestt..

[I Grosny]

Jeg kjenner en kar som slo opp med knallvakker herlig dame nå, etter 5 år. Han klarte rett og slett ikke å ha ett menneske innpå seg i samme bolig. Han ble bare mer og mer grinete og irritabel, og fant ut at de fikk det bedre med brudd. Det var hans første og siste samboer.