Ville du fått barn for enhver pris?

[Gjest Har vært mamma]

Da jeg var 41 år mistet jeg mitt eneste barn, og savnet er selvfølgelig fryktelig. Ett år etterpå måtte jeg operere bort livmora pga cyster, har eggstokkene i behold..

Hva ville dere gjort? Lagt morsrollen på hylla og prøvd å leve videre med mann og katt, og en stedatter som bor på andre siden av landet.... eller satt himmel og jord i bevegelse for å få deg et barn?

[Gjest Gjest]

Jeg ville nok ønsket å adoptere, dersom begge ønsker seg barn.

Og uansett, stakkar deg, jeg kan ikke forestille meg noe vondere enn å miste barnet sitt!

[^^Belle^^]

Da jeg var 41 år mistet jeg mitt eneste barn, og savnet er selvfølgelig fryktelig. Ett år etterpå måtte jeg operere bort livmora pga cyster, har eggstokkene i behold..

Hva ville dere gjort? Lagt morsrollen på hylla og prøvd å leve videre med mann og katt, og en stedatter som bor på andre siden av landet.... eller satt himmel og jord i bevegelse for å få deg et barn?

Først av alt vil jeg gi deg en stor .

Vel, nå er jo ikke jeg i den samme situasjonen som deg, men jeg regner jo med at følelsen og lengselen er den samme - uansett situasjon, alder osv.

Jeg føler ihvertfall vi har begynt å sette himmel og jord i bevegelse for å få barn, med tanke på IVF. Vi ofrer en hel haug da. Og dersom IVF ikke funker vil vi jo prøve vårt ytterste for å få dette til. Om det så blir adopsjon, surrogat eller hva det skulle være - ingenting skal være uprøvd. Forhåpentligvis kommer det ikke så langt, men både jeg og mannen vet at vi VIL ha barn og vi gir ikke opp før vi får det til - ene eller andre veien. Så ja, vi setter vel kanskje himmel og jord i bevegelse.

[Shade]

Hvis jeg hadde vært 42 år eller eldre hadde jeg ikke prøvd å få et nytt barn. Adopsjon er en lang prosess og man kan plutselig ha blitt mange år eldre før man får tilbud om et barn(hvis man i det hele tatt får det). Skal du bruke surrogatmor tar det ihvertfall 2 år fra nå før du har en baby og da er du minst 44, det vil si at du vil være i 50 årene når barnet begynner på skolen og over 62 før det er 18.

Men hvis mannen og katten kunne tenke seg det og du føler dere har kompetanse nok er det jo mulig å bli besøkshjem eller fosterfamilie for barn som trenger det.

[Gjest AnonymBruker]

Hvis jeg hadde vært 42 år eller eldre hadde jeg ikke prøvd å få et nytt barn. Adopsjon er en lang prosess og man kan plutselig ha blitt mange år eldre før man får tilbud om et barn(hvis man i det hele tatt får det). Skal du bruke surrogatmor tar det ihvertfall 2 år fra nå før du har en baby og da er du minst 44, det vil si at du vil være i 50 årene når barnet begynner på skolen og over 62 før det er 18.

Men hvis mannen og katten kunne tenke seg det og du føler dere har kompetanse nok er det jo mulig å bli besøkshjem eller fosterfamilie for barn som trenger det.

Nei vet du hva,

Jeg har en veninne som hadde foreldre på 60 når hun var 18. Jeg forstår ikke hvordan akkurat det er så krise at man skal velge bort å få barn.

[Glasspus]

Skal du bruke surrogatmor tar det ihvertfall 2 år fra nå før du har en baby og da er du minst 44, det vil si at du vil være i 50 årene når barnet begynner på skolen og over 62 før det er 18.

Er det lov å bruke surrogatmor i Norge?

Det kunne jo være et alternativ da du har dine eggstokkene i behold, og mann.

[Gjest AnonymBruker]

Hei

Først og fremst føler jeg med deg som har mistet ditt eneste barn. Kan ikke en gang skjønne hvordan det føles. *klem*

Er i samme situasjon som deg når det gjelder at mye er operert bort. Men jeg har kun en halv eggstokk igjen for å slippe overgangsalder i begynnelsen av trettiårene.

Jeg også kjenner på følelsen av at jeg kunne tenkt meg flere barn. Adopsjon er ikke tenkelig i min situasjon da jeg er singel med to egne barn. Og noe fremtidig ekteskap er utelukket.

Har lekt med tanken om surrogatmor, men vet ikke. Det blir nok med tanken.

Men det er sårt og miste reproduksjonsevnen. Før tenkte jeg som så at "ikke mer enn to barn". Det er først etter at alt er borte at jeg har tenkt tanken.

Jeg synes ikke du er for gammel til å få et barn til. Har vokst opp med venninner som hadde det man anså som eldgamle foreldre den gang. Men de var gode foreldre og mine venner har aldri vært plaget av alderen deres.

[Arkana]

Jeg ville nok ønsket å gjøre det meste for å få barn. Personlig ville jeg vurdert surrogat (vet man må til utlandet for det) før adopsjon (det er dessuten aldersgrenser på adopsjon), men det må man jo kjenne på selv. Siden du har eggstokkene i behold betyr jo det at barnet da kan bli både biologisk ditt og biologisk din manns. Jeg synes ikke du er for gammel til å få et barn til, men så er jeg en av dem som mener at man ikke skal kimse av livserfaring og jeg tror "eldre" foreldre har en stabilitet og trygghet i livet sitt som er veldig positivt for barn.

[Gjest haru]

et altenarnativ er jo å ta det etter "vi ser hva som skjer" metoden - man setter seg en maksgrense for hvor lenge man vil forsøke.

jeg tror man bør kjenne godt etter hva det er man ønsker med å gjøre et nytt forsøk: er det egentlig savnet etter det barnet man hadde, eller er det et isolert ønske om barn generelt?

savnet vil jo alltid være like stort og vondt, uansett hvor mange andre barn som kommer inn i bildet.

hadde jeg vært i den alderen og barnløs(klarer ikke å sette meg inn i situasjonen mistet et barn..) så hadde jeg nok heller vurdert å bli fosterhjem for de mange barna, og spesielt tenåringene som trenger det.

uansett situasjon så skal man ha bearbeidet grundig hva man har gått gjennom.....ingen kan eller skal erstatte et annet tap.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er i 20 årene og har ingen barn. Kan heller ikke få barn selv på grunn av jeg er født uten livmor, men har eggstokker. Vi kommer antakeligvis til å dra til utlandet for å bruke surrogatmor siden det ikke er lov her i Norge.

[Gjest Har vært mamma]

Takk for omtanken. Det er fælt å sitte med savnet etter et slikt tap.

Er jo så pass voksen at jeg skjønner at et nytt barn ikke kan erstatte det jeg mistet, men jeg og min samboer har jo snakket om å få et barn sammen før jeg mistet sønnen min. Og hvorfor får man barn? Det er jo noe som ligger "inngrodd" i oss mennesker. Selvfølgelig føles det vel ekstra sterkt nå, tiden går og mulighetene svinner.

Frykterlig synd at man ikke kan få surrogatmor i Norge, det hadde hjulpet mange som i dag ikke kan reise til USA. Adopsjon er jeg i grenseland for å få, blir 43 til høsten. Men min mann er noen år yngre så det kan faktisk gå, men vet ikke om jeg makter den psykiske påkjenningen i en godkjenningsrunde.

Tar gjerne imot flere innspill.

[Gjest nn]

Vi har adoptert to barn og kan ikke tenke oss noen bedre måte å få barn på (sant skal sies så har vi heller ikke prøvd noe annet ) Du er nok i grenseland for å adoptere, men det er mange større barn som trenger foreldre og da blir ofte godt voksne foreldre foretrukket.

Vi elsker våre to herfra til månen og tilbake igjen og syns det er det absolutt beste som har hendt oss!

Ta kontakt med adopsjonsforeningene for mer informasjon

[Djungelvrål]

[Leanne]

Hvis jeg hadde vært 42 år eller eldre hadde jeg ikke prøvd å få et nytt barn. Adopsjon er en lang prosess og man kan plutselig ha blitt mange år eldre før man får tilbud om et barn(hvis man i det hele tatt får det). Skal du bruke surrogatmor tar det ihvertfall 2 år fra nå før du har en baby og da er du minst 44, det vil si at du vil være i 50 årene når barnet begynner på skolen og over 62 før det er 18.

Men hvis mannen og katten kunne tenke seg det og du føler dere har kompetanse nok er det jo mulig å bli besøkshjem eller fosterfamilie for barn som trenger det.

Det er jo også mulig å adoptere større barn, er ikke bare babyer som blir adoptert bort...

[Shade]

Det er jo også mulig å adoptere større barn, er ikke bare babyer som blir adoptert bort...

Vet det derfor jeg skrev barn når jeg skrev om adopsjon og baby når jeg skrev om surrogat

Hvis ts kunne tenke seg å adoptere et eldre barn, og alt ellers i livet er helt på plass (økonomi og alt annet adopsjonsbyrådene ser på), så tror jeg hun har veldig store sjanser til å få adoptert et barn.

Endret 13. april 2010 av Shade

[Gjest AnonymBruker]

et altenarnativ er jo å ta det etter "vi ser hva som skjer" metoden - man setter seg en maksgrense for hvor lenge man vil forsøke.

Hva mener du med "vi ser hva som skjer" metoden? Det er jo ikke slik at fosterbarn, adoptivbarn etc kan komme dumpende uten at man veldig aktivt går inn for å få dem...

[Gjest redstar]

Jeg ville nok ønsket å adoptere, dersom begge ønsker seg barn.

Sier meg enig. Virkelig leit å høre om tapet ditt, og jeg håper du/dere finner utav det men jeg må si meg enig med at kansje dere kunne tenke dere å adoptere?

[Gjest gjestdeluxe]

eller satt himmel og jord i bevegelse for å få deg et barn?

Ja, ville nok ha gjort det.

Endret 13. april 2010 av gjestdeluxe

[Gjest Iril]

Synes ikke du skal kalle deg Har vært mamma, du er fortsatt mamma. Det er veldig trist å høre om det du har opplevd.

Tror nok ærlig talt jeg hadde vært villig til å gå veldig langt for å få barn, ja.

[Gjest Blush]

Hvis du bestemmer deg for å prøve så ville jeg iallfall startet adopsjonsprosessen umiddelbart, selv om dere vil prøve surrogat også. Eggkvaliteten forringes betraktelig med alderen, og sjansen for å lykkes blir stadig mindre, også ved IVF (og surrogat).