bekymring

[Gjest bekymret gjest]

Jeg er kvinne på 28. Jeg møtte drømmemannen.

Vi har barn fra før av begge, men vi snakket om det å få flere barn. Og begge har lyst når tiden er riktig.

Jeg er redd jeg kan være gravid og tiden er IKKE riktig! Jeg er mot abort, men dersom jeg skulle bli gravid er jeg redd at jeg må bli nødt til å avslutte svangerskapet!

Jeg er bare litt bekymret! Hvordan takle slike situasjoner?

[Gjest ts]

takknemlig for input

[Inx]

Jeg er kvinne på 28. Jeg møtte drømmemannen.

Vi har barn fra før av begge, men vi snakket om det å få flere barn. Og begge har lyst når tiden er riktig.

Jeg er redd jeg kan være gravid og tiden er IKKE riktig! Jeg er mot abort, men dersom jeg skulle bli gravid er jeg redd at jeg må bli nødt til å avslutte svangerskapet!

Jeg er bare litt bekymret! Hvordan takle slike situasjoner?

Du arborterer aldri et barn, du aborterer et foster - det er bare en mulighet som du velger bort. Fosteret er ikke et barn, ikke et menneske - det er bare en mulighet som du velger å ikke realisere.

[Gjest ts]

Du arborterer aldri et barn, du aborterer et foster - det er bare en mulighet som du velger bort. Fosteret er ikke et barn, ikke et menneske - det er bare en mulighet som du velger å ikke realisere.

Jeg har alltid hatt vanskeligheter med å tenke det på den måten. Håper ikke jeg er gravid, men er jeg det så må jeg gjøre noe jeg altid har vært i mot Er så fryktelig urolig!

[Gjest AnonymBruker]

Du arborterer aldri et barn, du aborterer et foster - det er bare en mulighet som du velger bort. Fosteret er ikke et barn, ikke et menneske - det er bare en mulighet som du velger å ikke realisere.

Selvfølgelig er det er barn! Ikke for å legge ledelser på hva hun skal velge, men herregud, det er lov å tenke! NÅR blir det et barn da, om jeg får spørre?

Det er ikke biologisk diskutabelt engang. Abortdebatten går ikke lenger på om det er et barn eller ei, men på menneskeverd. Mange mener at menneskeverdet stiger etter antall uker barnet har vært i magen, men alvorlig talt!

Barnet er et barn fra det unnfanges. Allerede et døgn etter unnfangelsen deles cellene. Ikke lenge etter banker et hjerte... For Guds skyld, ikke si at det ikke er et barn!

Det er drap å ta abort. Om man er for eller imot barnedrap er forsåvidt en annen sak. At staten Norge tillater det er hårreisende!

[Gjest ts]

Selvfølgelig er det er barn! Ikke for å legge ledelser på hva hun skal velge, men herregud, det er lov å tenke! NÅR blir det et barn da, om jeg får spørre?

Det er ikke biologisk diskutabelt engang. Abortdebatten går ikke lenger på om det er et barn eller ei, men på menneskeverd. Mange mener at menneskeverdet stiger etter antall uker barnet har vært i magen, men alvorlig talt!

Barnet er et barn fra det unnfanges. Allerede et døgn etter unnfangelsen deles cellene. Ikke lenge etter banker et hjerte... For Guds skyld, ikke si at det ikke er et barn!

Det er drap å ta abort. Om man er for eller imot barnedrap er forsåvidt en annen sak. At staten Norge tillater det er hårreisende!

AB: Jeg mener det samme som deg, men akkurat nå har jeg ikke lyst til å høre det!

Er det noen der ute som har opplevd å måtte abortere, selv om de var i mot det? Og i så fall, hvordan taklet dere det?

Takk!

[Gjest Airi Chikako]

Leger og fagpersoner har uttalt at det er betydelig mindre traumatisk enn vi får innprentet, i følge ei venninne som er veldig pro-abort. Selv er jeg litt sånn midt på treet. Du kommer ikke bort fra at du tar livet av fosteret ditt. Om du velger å se på det som et barn eller ikke, så er det en livsform. Uansett. Jeg har også venninner som har abortert, og de har kommet ganske greit fra det, det vondeste har vært dem som har prøvd å få dem til å snakke om savnet, når de ikke kjenner noe særlig savn. Jeg tror altså det er veldig individuelt. Jeg har jo ikke førstehåndskunnskap, men på den andre side så er det jo ingen andre enn du som har det. Håper du finner den riktige løsningen uansett.

[I Grosny]

Du går inn i ei forferderlig krise nå. Jeg lurer på hva typen din tenker om hvordan du føler dette. Uansett hva du gjør så er det krise. Om abort eller fødsel er det verste som kan skje vet ikke jeg. Kanskje du vet det selv. Kanskje ikke.

[Gjest ts]

Leger og fagpersoner har uttalt at det er betydelig mindre traumatisk enn vi får innprentet, i følge ei venninne som er veldig pro-abort. Selv er jeg litt sånn midt på treet. Du kommer ikke bort fra at du tar livet av fosteret ditt. Om du velger å se på det som et barn eller ikke, så er det en livsform. Uansett. Jeg har også venninner som har abortert, og de har kommet ganske greit fra det, det vondeste har vært dem som har prøvd å få dem til å snakke om savnet, når de ikke kjenner noe særlig savn. Jeg tror altså det er veldig individuelt. Jeg har jo ikke førstehåndskunnskap, men på den andre side så er det jo ingen andre enn du som har det. Håper du finner den riktige løsningen uansett.

Takk! Dette var trøstende!

[Gjest ts]

Du går inn i ei forferderlig krise nå. Jeg lurer på hva typen din tenker om hvordan du føler dette. Uansett hva du gjør så er det krise. Om abort eller fødsel er det verste som kan skje vet ikke jeg. Kanskje du vet det selv. Kanskje ikke.

Jeg vet det, og det gjør ikke saken enklere!

[Inx]

AB: Jeg mener det samme som deg, men akkurat nå har jeg ikke lyst til å høre det!

Er det noen der ute som har opplevd å måtte abortere, selv om de var i mot det? Og i så fall, hvordan taklet dere det?

Takk!

Den tankemåten er tilbakevist igjen og igjen, men altså om du virkelig har en slik vrangforestilling så er det vel egentlig ikke et dilemma/diskusjon.

[Gjest Gjest]

Du sier du har møtt DRØMMEMANNEN, dere har begge barn og snakket om å få barn.

Jeg tenker at alt ligger jo tilrette her...det er bare tiden som ikke er helt riktig.

Hvor "feil" er tiden? Er det krise eller overkommelig? Kan det "gå seg til", selv om tidspunktet ikke er det aller beste?

I den settingen du beskriver så tror jeg for min del at det skulle vært VELDIG stor krise for at jeg skulle tatt abort her. Ikke nødvendigvis for at jeg er imot det, men fordi jeg tror jeg alltid ville ha sørget over den ene som ikke fikk lov å leve. Kom det en senere "istedenfor", så ville jeg likevel aldri glemt den som ikke kom. Og i ettertid ville nok det med tiden blitt en bagatell, når det viktigste jo tross alt var der..

Sikkert litt brutalt, men slik ser jeg det. Som sagt vet jeg ikke hva som er galt med tiden. Det kan jo være en meget god grunn, men ofte så er det ikke så viktig likevel, for de som tenker tilbake, i ettertid..

[Gjest ts]

Du sier du har møtt DRØMMEMANNEN, dere har begge barn og snakket om å få barn.

Jeg tenker at alt ligger jo tilrette her...det er bare tiden som ikke er helt riktig.

Hvor "feil" er tiden? Er det krise eller overkommelig? Kan det "gå seg til", selv om tidspunktet ikke er det aller beste?

I den settingen du beskriver så tror jeg for min del at det skulle vært VELDIG stor krise for at jeg skulle tatt abort her. Ikke nødvendigvis for at jeg er imot det, men fordi jeg tror jeg alltid ville ha sørget over den ene som ikke fikk lov å leve. Kom det en senere "istedenfor", så ville jeg likevel aldri glemt den som ikke kom. Og i ettertid ville nok det med tiden blitt en bagatell, når det viktigste jo tross alt var der..

Sikkert litt brutalt, men slik ser jeg det. Som sagt vet jeg ikke hva som er galt med tiden. Det kan jo være en meget god grunn, men ofte så er det ikke så viktig likevel, for de som tenker tilbake, i ettertid..

Han er drømmemannen, men vi har ikke vært så lenge sammen. Vi snakket om å få sammen, men ikke før minst om 4 år. Tiden passer ikke fordi jeg har nettopp begynt på en 3 årig-utdannelse. Ellers hadde det ikke vært noe problem å bære det frem.

Jeg er veldig enig i det du skriver i siste setningen, men det er dette livet jeg har nå og jeg er absolutt ikke klar for flere barn.

[Gjest Syrin_Ulven]

Bør du ikkje finne ut om du faktisk er gravid før du begynner å stresse? :klø:

[Gjest MikeWaters]

jeg er absolutt ikke klar for flere barn.

Kondomen sprakk da eller?