Har du noengang søkt om sosialhjelp?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg tror at jeg i nærmeste fremtid, da jeg sliter veldig med å finne jobb (har utdannelse) og oppsparte penger renner ut snart. Noen som har? Er det så skummelt rent følelsesmessig som jeg tror? Jeg snakker selvfølgelig om "taper"følelsen...Uff

[Gjest AnonymBruker]

Ja, når jeg var student måtte jeg søke om sosialhjelp. Skulle begynne i sommerjobb, men ble syk i stedet... Systemet var så kranglete og innviklet at jeg til slutt bare gav opp Heldigvis fikk jeg litt hjelp fra foreldrene mine og klarte meg på mindre enn 2000 kroner fordelt på litt over to måneder.

Dette er et par år siden, forhåpentligvis er systemet blitt bedre nå

[Kosteskaft]

Jeg har, hadde vært student og ikke fått jobb enda. Masse papirer og styre med, men gikk Ok.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har måttet søke sosialstønad fem ganger faktisk, med lange mellomrom. Trengte ikke hjelp i mer enn 1-2 mnd hver gang. Årsaken er at jeg har vekslet en del mellom arbeidsliv, studier og sykdom, sånn at jeg iblant har hatt enkelte overgangsperioder uten inntekt og ingen rett på dagpenger eller sykepenger.

Fire av gangene var det helt forferdelig. Jeg følte meg ukomfortabel med å søke sosialstønad i det hele tatt, og når jeg så i tillegg møtte på saksbehandlere med en ubehagelig nedlatende holdning så følte jeg meg liten og verdiløs. Jeg antar sosialkontorene møter en del giddaløse mennesker som prøver å utnytte systemet, og jeg følte sterkt at jeg ble mistenkt for å være en sånn. Det var ille og jeg gikk derfra med tårer i øynene alle gangene. Jeg fikk avslag også alle gangene, men fikk støtte hver gang etter å ha anket (fikk litt inntrykk av at de testet ut om jeg virkelig trengte hjelp).

Femte gangen var jeg ganske stressa da jeg måtte dit IGJEN. Jeg grudde meg veldig på forhånd og gikk inn der med følelsene liggende tykt utenpå. Men så traff jeg ei forståelsesfull dame som behandlet meg med respekt og omsorg. Hun sa det var for galt at jeg ikke skulle ha rett på dagpenger eller sykepenger i min situasjon. Hun hjalp meg med å fylle ut søknaden rett, sa hun trodde den skulle gå lett igjennom og ønsket meg lykke til videre. Et par uker etterpå hadde jeg pengene på konto. Det var virkelig en helt annen opplevelse enn de foregående.

[Gjest AnonymBruker]

Ja, en gang.

Var separert og nesten blakk. Måtte til tannlegen og gikk til sosialkontoret for å søke hjelp.

Helt forferdelig flaut. Først traff jeg en bekjent der inne .. "Du her?" spurte hun ..

Må legge til at jeg ikke fikk penger. Dette er nå 18 år siden men jeg glemmer det aldri.

Nå har jeg heldigvis god råd og klarer meg utmerket.

[Snop]

Jeg har faktisk kun positive erfaringer med sosialhjelp.

Det ble slutt mellom meg og samboer, jeg var svært (kronisk) syk og det var ikke bare-bare å finne et nytt sted å bo, så jeg fikk noen tusinger i måneden fram til jeg fant meg et nytt sted å bo.

Jeg felte gjerne noen tårer på sosialkontoret, men det var mer av sorg og utmattelse enn av skamfølelse, jeg følte faktisk en lettelse når jeg var der, fordi det var godt å vite at det var hjelp å få i en vond situasjon.

Vanskelige tider i økonomien kan skje den beste

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har blandede følelser for sosialkontoret...

Har hatt behov for hjelp av dem et par ganger pga sykdom osv, og jeg har stort sett fått hjelp når jeg har trengt det, selv om det ofte er lang behandlingstid og mye styr.

Men man føler seg ikke høy i hatten der, folk tar ikke mye hensyn til verdigheten din, man blir så å si bedt om å skrive "vær så snill" på søknaden.

Og man får ikke lov til å eie en dritt; jeg fikk igjen noen få tusen på skatten en gang, og benyttet sjansen til å kjøpe noen sårt tiltrengte møbler og klær og andre nødvendige ting.

Utpå høsten hadde jeg behov for hjelp i en eller to måneder før jeg fikk flyttet til et sted med billigere husleie, og da fikk jeg spørsmål om hva som hadde skjedd med skattepengene mine, for de hadde regnet ut at de skulle holde i minst 9 mnd...

[Gjest AnonymBruker]

var der en gang men siden jeg hadde penger på bsu fikk jeg ikke.