Hvordan bli bedre kjent med svigers?

[Gjest AnonymBruker]

Eg har eigentleg ikkje eit forhold til mine svigerforeldre. Eg har vore saman med sonen deira i litt over 6 år men ingen av oss har gjort noen store forsøk på å bli betre kjent. Di har invitert meg på besøk eit par gonger, men eg likar ikkje reise på besøk til folk eg ikkje kjenner (det gjeld alle) og eg har aldri vore glad i å treffe andre sine foreldre (gjeld både dei eg har vore saman med før og foreldrene til venner)..

Faren til sambuaren min syns eg er skummel. Han har kols (og det virkar som han eigentleg ikkje har så lenge igjen å leva, er mykje inn og ut frå sjukehus) og verdens groveste stemme, og virkar litt masete. Sist gong eg traff han så såg han at eg gav eit kyss til sambuaren min og då sa han at han og ville ha eit. Trutemunn og heile pakko. Ubehageleg, og eg aner ikkje om han tulla eller var seriøs. Eg fekk ihvertfall vridd meg unna fordi eg hadde det travelt. Første gong eg traff han ba han om å få barnebarn snart. Sambuaren min er ikkje akkurat overbegeistra for faren sin sjøl, så det har kanskje smitta av litt på meg. Han er ein alkoholikar i tillegg, drikker seg gjerne full sjølv om han burde unngå alkoholen.

Mora slit med nokre psykiske problemer og er veldig følsom, men ho er veldig søt og snill, men holder seg helst heime.

I tillegg bur den andre sonen deira heime enno, han nærmar seg 40 og er (eks)narkoman, og har ingen hindringar når det gjeld å stjele ting frå familien, og stjeler ofte pillene (smertestillande f.eks) som tilhøyrer dei andre i familien.

Men eg tenker jo framover, til den dagen me får ungar.. Eg vil jo at barna skal ha eit godt forhold til min sambuars familie. Men samtidig så kommer det ikkje på tale at eg skal senda ungen med sambuaren min på besøk, eg vil holde eit auga på kva som skjer sjøl. Spesielt mtp at broren er som har er, og kommer mest sannsynleg til å bu med foreldra til han døyr eller dei selger huset.

Og eg er 100% sikker på at svigerfar kjem til å skremme vatnet ut av ungen med stemmo si og sin brautande oppførsel. Mora er eg ikkje bekymra for, det er berre desse andre mannfolka. Eg stoler rett og slett ikkje på dei fordi eg ikkje kjenner dei.

Men eg vil jo helst bli kjent då. Og få sambuaren min til å bli betre kjent med min familie. Det er eigentleg slik at eg ikkje kjenner hans familie (kjenner søstra hans, men ikkje de andre, kan snakke med dei når eg treff dei, men eg kjenner dei ikkje), og han ikkje kjenner min familie.

Men eg aner ikkje korleis eg kan få komt igang, eg vil ikkje besøke dei, eg foretrekker nøytral grunn. Dei vil gjerne ha meg på besøk, men samtidig vil dei ikkje besøke oss. Mora hans har vore på besøk hjå oss ein gong for 5 år sida, vi hadde eigentleg ikkje noe å snakke om då heller. Hørte berre på musikk og satt der i ein pinlig stillhet.

Mora holder seg som sagt helst heime, er berre ute for å handle, faren holder seg meste heime pga oksygenapparat han er avhengig av. Broren er eg lite interessert i å bli kjent med.

Noen som har nokre gode tips til meg?

Eg er fullt klar over at det mest sannsynleg er meg som må forandre tankegang og dra på besøk hjå dei, men eg likar ikkje å besøke ukjente folk, eg syns det er ekstremt ubehagelig..

[Gjest AnonymBruker]

Jeg forstår veldig godt at du synes besøk hos desse menneskene er ubehagelig. Det er desverre ikke så mye annet du kan gjøre enn å besøke de, da det er tungvint for de å besøke dere. Det som er veldig viktig er at du trener med det du har vanskeligheter med. Du forteller at du bekymrer deg for sosial omgang med desse menneskene når barn er inkludert, og det kan jeg forstå, men det du ikke sier noe om er hvordan du selv går inn for å ikke bringe dine holdninger inn i livet til barnet som etterhvert kommer. Det er DU som påvirker barnet for fullt, ikke bestemor og bestefar.

Jeg tenker på dine vanskeligheter med å besøke andre. Vil du at barnet skal adoptere dine vansker og omfavne dine sosiale vaner og ta dem som en mal til sitt eget liv? Om ikke så foreslår jeg at du begynner nu å trener bort desse gamle vanene.

[Gjest Mann på 45]

Men eg tenker jo framover, til den dagen me får ungar.. Eg vil jo at barna skal ha eit godt forhold til min sambuars familie. Men samtidig så kommer det ikkje på tale at eg skal senda ungen med sambuaren min på besøk, eg vil holde eit auga på kva som skjer sjøl.

Så det er dine og ikke deres eventuelle barn?

[Gjest AnonymBruker]

Så det er dine og ikke deres eventuelle barn?

Sjølvsagt

[fink]

Du har rett, det er du selv som må endre tankegang dersom dette er noe du ønsker. Hvorfor liker du ikke å dra på besøk? Det høres jo litt alvorlig ut.

Pinlig stillhet er lett å unngå. Finn ut hva dere har til felles!

Ellers er helt trivielle samtaler også greit. Hvordan går det med dem, har morens hofte blitt bedre, hvilke planer har de for ferien osv. Og når de svarer, spør oppfølgingsspørsmål: Å, dere skal på hytta? Var det den ved mørekysten det? Var det sånn at dere tenkte å bygge den ut? Vis interesse og jatt med. Jo mer dere prater, jo lettere blir det neste gang.

En ting er at du sliter med det sosiale, det er forsåvidt legitimt, men jeg synes du har en motvillig innstilling. Hvordan hadde du reagert hvis din samboer nektet deg å dra på besøk til dine foreldre med barnet, fordi han ikke var med? En ting er at familien hans har noen problemer, men dersom du ikke har tillitt nok til å slippe ham ut av syne med sitt eget barn, burde dere ikke få noen. "Og eg er 100% sikker på at svigerfar kjem til å skremme vatnet ut av ungen med stemmo si og sin brautande oppførsel.". For et oppkonstruert problem, folk er forskjellige, og siden ungen blir kjent med ham fra starten av, kommer ikke det til å være noe problem. Voksne er langt mer fordomsfulle enn barn.

Lykke til!

[Gjest AnonymBruker]

Jeg synes du setter litt for mye forventninger til svigerfamilien din. Er enig med deg i alkoholen - Men likevel; Om du bare sitter hjemme og lurer kommer du ingen vei med å bli bedre kjent med de. Utifra det jeg leser er du en smule forhåndsdømmende, spesielt ovenfor boren som er eks-rusmisbruker ( penere ord )! Jeg synes det blir litt feil i lengden å dømme utifra hva han har gjort. Og hvorfor han bor hjemme i en alder av 40. Kanskje han har behov for sine foreldre pga han kanskje er redd for å falle tilbake? Og hva vet du om han stjeler piller eller andre lignende saker, du kjenner de jo ikke, skriver du??? Så hva vet du egentlig??

Heller er du ikke så ofte der. Men kan forstå problemstillingen din - Og tanker rundt dette - Men ta rede på fakta, og prøv å gjør noe for å bli kjent med de. Og du kan ikke nekte barna deres å treffe besteforeldrene sine! Og faren er sikkert grov i stemmea n pga kolsen.. Hva vet du??????? Absolutt ingenting om svigerfamilien din....!

[Gjest AnonymBruker]

Og hvorfor han bor hjemme i en alder av 40. Kanskje han har behov for sine foreldre pga han kanskje er redd for å falle tilbake?

-Nei, det er fordi han har havna i trøbbel kvar gong han har prøvd å flytta ut. Narkomane "vener" som har brutt seg inn i leiligheita og rundstjole han for alle verdier, mykje av det for å dekke for ting han skulder etter tilbakefall til narkotikabruk.

Og hva vet du om han stjeler piller eller andre lignende saker, du kjenner de jo ikke, skriver du??? Så hva vet du egentlig??

-Eg veit fordi eg kjenner systera deira. Han har stole mange av hennar smertestillande piller som ho er avhengig av for å fungere i kvardagen. Og ho har fortald meg fleire gonger at ho nesten har gitt han juling pga det.

Heller er du ikke så ofte der. Men kan forstå problemstillingen din - Og tanker rundt dette - Men ta rede på fakta, og prøv å gjør noe for å bli kjent med de.

-Det er det eg vil prøve på, men eg har virkeleg ikkje lyst på besøk hjå dei enno. Eg skulle ønske dei kunne blitt med på resturant etter cafe eller noke, nøytral grunn. Men det virkar dei lite villige til.

Og du kan ikke nekte barna deres å treffe besteforeldrene sine!

-Det hadde eg virkeleg ikkje tenkt til. Men utenfor huset deiras isåfall. Men det kjem ikkje på tale at sambo får ta vårt nyfødte born med opp dit, mora er storrøykar og systera er storrøykar (og ja, alle røyker inne. De ville naturlegvis ikkje røyka medan ungen var på besøk, men det sitter jo i kledne deira og tepper, gardiner, sofa etc).

Og faren er sikkert grov i stemmea n pga kolsen.. Hva vet du???????

-Han har alltid vore grov i stemmo, berre blitt verre med åra pga røyking og kols. Men han har alltid har ei fælt grov og høg stemme.

Absolutt ingenting om svigerfamilien din....!

[Gjest AnonymBruker]

Jeg forstår veldig godt at du synes besøk hos desse menneskene er ubehagelig. Det er desverre ikke så mye annet du kan gjøre enn å besøke de, da det er tungvint for de å besøke dere.

-Det er faktisk ikkje så tungvint for dei, dei er berre motvillige til det, og syns sikkert det er lettare å berre få besøk istadenfor å besøke.. Og det har dei vore heile tida, før faren fekk konstatert kols. Når mora besøkte oss køyrte faren ho ned og slapp ho av, men blei ikkje med inn sjølv. Aner ikkje kvifor. Kanskje dei berre er heimekjære eller litt usosiale.

Det som er veldig viktig er at du trener med det du har vanskeligheter med. Du forteller at du bekymrer deg for sosial omgang med desse menneskene når barn er inkludert, og det kan jeg forstå, men det du ikke sier noe om er hvordan du selv går inn for å ikke bringe dine holdninger inn i livet til barnet som etterhvert kommer. Det er DU som påvirker barnet for fullt, ikke bestemor og bestefar.

-Det er difor eg vil forandre meg og bli betre kjend med dei. For då vil holdningane mine forandre seg til det betre trur eg.

Jeg tenker på dine vanskeligheter med å besøke andre. Vil du at barnet skal adoptere dine vansker og omfavne dine sosiale vaner og ta dem som en mal til sitt eget liv? Om ikke så foreslår jeg at du begynner nu å trener bort desse gamle vanene.

-Nei, eg vil jo naturlegvis ikkje det.

Du har rett, det er du selv som må endre tankegang dersom dette er noe du ønsker. Hvorfor liker du ikke å dra på besøk? Det høres jo litt alvorlig ut.

-Eg veit egentleg ikkje. Har aldri vore glad i det.

Pinlig stillhet er lett å unngå. Finn ut hva dere har til felles!

-Problemet er at eg trur me ikkje har noke til felles i det heile tatt. Ingen hobbyar, akrivitetat, filmar/seriar, musikk.. Men om eg graver djupt nok så finn eg kanskje noke til slutt.

Ellers er helt trivielle samtaler også greit. Hvordan går det med dem, har morens hofte blitt bedre, hvilke planer har de for ferien osv. Og når de svarer, spør oppfølgingsspørsmål: Å, dere skal på hytta? Var det den ved mørekysten det? Var det sånn at dere tenkte å bygge den ut?

-Hehe, smalltalk altså? Jo, det er jo greit forsåvidt. Eg er ikkje særleg god på det eller "tørrprat", men skal vel gå seg til på ein eller annan måte.

En ting er at du sliter med det sosiale, det er forsåvidt legitimt, men jeg synes du har en motvillig innstilling.

Hvordan hadde du reagert hvis din samboer nektet deg å dra på besøk til dine foreldre med barnet, fordi han ikke var med? En ting er at familien hans har noen problemer, men dersom du ikke har tillitt nok til å slippe ham ut av syne med sitt eget barn, burde dere ikke få noen.

-Våre foreldre er veldig forskjellige. Ingen i min familie røyker som skorsteiner (som er ein del av grunnen til min motvillighet til å sende babyen på besøk hjå dei når den er liten, glemte å sei det). Er ikkje slik at eg ikkje stolar på min sambuar åleina med eventuelle born me får, det er meir at eg ikkje stoler heilt på familien hans (men det er fordi eg ikkje kjenner dei sjølvsagt).

"Og eg er 100% sikker på at svigerfar kjem til å skremme vatnet ut av ungen med stemmo si og sin brautande oppførsel.". For et oppkonstruert problem, folk er forskjellige, og siden ungen blir kjent med ham fra starten av, kommer ikke det til å være noe problem. Voksne er langt mer fordomsfulle enn barn.

-Mogeleg det. Men når stemmo hans "skremmer" meg, så ser eg ikkje for meg at det vert noke annerledes for ein nyfødt. Eg kan naturlegvis ta feil.

Lykke til!

-Jo takk.

[fink]

Tørrprat er en lifesaver i mange tilfeller

Og det er med det som med alt annet, øver du, så blir du god