Jeg har store problemer med å leve i nyfamilien

[Gjest dårlig stemor]

Vi er en nyfamilie på seks familiemedlemmer. Jeg har ett barn som jeg har hovedomsorg for. Han har to barn, ett han har delt omsorg for og ett han bare har samvær med. Minstemann har vi sammen.

Jeg sliter voldsomt i forhold til det stebarnet som bor hos oss halvparten av tiden. Jeg gruer meg enormt til h*n kommer. Jeg mistrives hele uka, har kortere lunte med alle barna og føler meg utslitt. Jeg føler familien er veldig dysfunksjonell den uka h*n er her. Jeg sliter mye med sjalus i forhold til h*n. Igjen sliter jeg med at jeg faktisk kan føle det jeg føler for et lite barn som egentlig er helt uskyldig. Jeg sliter med at jeg ikke klarer å ha en naturlig og kjærlig omhang med h*n, klarer ikke alltid å se h*n i øynene. Og egenlig er h*n et nydelig barn som det er lett å like og lett å være glad i, men jeg klarer ikke komme forbi disse vonde følelsene.

Jeg har det slik fordi jeg føler mannen min dyrker dette barnet det er snakk om. Jeg mener han viser barnet mye mer interesse enn han viser de andre. Mannen min er mye mer opptatt av h*n skal ha det bra når h*n er her. Mannen er mer opptatt av barnets fritidsinteresser enn av de andres. Han følger opp dette barnet mye mer enn han følger opp de andre. Han tilbringer langt mer tid med dette barnet enn han gjør med de andre. Mannen løser alt for dette barnet, slik at barnet ofte får viljen sin, skjelden trenger å gjøre noe h*n ikke vil og ofte slipper unna konsekvenser. Den uka barnet ikke er her, trekker mannen seg litt tilbake. Han er nærværende for de andre barna som fremdeles er her, men han er ikke så gledelig tilstede som han er den uka barnet han har delt omsorg for er her. Han er en god mann og han er en god far og stefar for de andre også, men han er helt enestående med det barnet han har delt omsorg for. Dette er blitt det vi gang på gang krangler og diskuterer om.

Mannen min mener det er jeg som har forkjærlighet for mitt eget barn. Stebarnet og mitt eget er relativt nær hverandre i alder og det er i forhold til disse to forskjellsbehandlingen blir mest synlig. Dermed blir det til at jeg anklager han for å være mer opptatt av sitt eget barn enn av mitt osv, selv om jeg mener forskjellsbehandlingen bare går i favør av det ene stebarnet mitt, ikke det andre stebarnet mitt. Han mener jeg lager problemer og at ingen andre ville klart å lage så mye tull ut av ingenting. Han mener også at jeg har for liten interesse i alle barnas liv, at jeg ikke har kontroll i forhold til noen og at han er den som stiller opp for samtlige. Dette ytrer han under kranglene/diskusjonene som oppstår når jeg tar opp det jeg sliter med, ikke ellers.

Min oppfatning er som beskrevet over. Når jeg gikk inn i dette forholdet hadde jeg den naive forestillingen om at vi skulle leve sammen som en stor lykkelig familie. Alle skulle være like glad i alle. Den forestillingen er knust. Jeg selv erfarer også at til syvende og sist bærer man sine egne barn nærmest til hjertet. Men jeg klarer ikke slå meg til ro med at man skal behandle de forskjellig i hverdagen av den grunn. Jeg mener selv at jeg behandler alle likt, i alle fall gjorde jeg det. Med det andre stebarnet mitt får jeg til dette uten problemer, med det stebarnet det er snakk om her må jeg anstrenge meg for å få det til. Nå er det også blitt slik at jeg heller konsentrerer meg om de andre tre, siden stebarnet det er snakk om får så mye oppmerksomhet av sin far. Jeg mener mannen min tar feil i forhold til at det er jeg som har forkjærlighet for mitt eget barn og ikke han. I så fall skulle jeg vel hatt disse vonde følelsene ovenfor det andre stebarnet også?

I forhold til at mannen mener jeg ikke viser nok interesse ovenfor alle barna, mener jeg han tar feil. Jeg interessert i de men jeg dyrker de ikke. Jeg mener de må spise det vi har, nugatti er i helgene. De må ut å leke med andre barn. Når de oppfører seg dårlig, blir det konsekvenser. Når de er klengete får de bekjed om å gå og finne på noe. Og når det er tid for kos, koser vi oss.

Hva kan være ”formildende omstendigheter”?

• Alder, selvfølgelig – men det føler jeg at jeg tar med i betraktningen.

• Stebarnet det er snakk om er den eneste jenta/gutten. Gjør dette det mer naturlig at far føler og viser et sterkere bånd med dette barnet enn med de andre?

• Barnet det er snakk om er mer oppmerksomhetskrevende enn de andre. Etter min mening mest fordi h*n får lov til å kreve oppmerksomhet hele tiden og får dette, men h*n er også slik av natur

Situasjonen er uholdbar for alle. Stebarnet mitt kan ikke leve i vårt hjem når jeg ikke klarer å forholde meg til h*n på en måte han fortjener og har rett på. Mannen min kan ikke leve i et hjem hvor han ser at jeg har så store vansker med å forholde meg til barnet hans. Jeg klarer ikke leve i et hjem hvor det er så stor forskjellsbehandling av barna og jeg klarer ikke leve med at jeg skal føle så mye stygt ovenfor et uskyldig barn. De andre barna kan ikke leve i et hjem med forskjellsbehandling, verken den ene eller den andre veien og de kan ikke leve med at jeg er så langt nede og så sliten som jeg er.

Hvordan skal vi komme videre når mannen mener jeg har et forvrengt bilde av virkeligheten og jeg mener han ikke har selvinnsikt når det gjelder dette? Jeg har ventet og ventet på at dette skal rette seg i flere år, og jeg begynner å innse at det kanskje ikke kommer til å rette seg. Hva kan vi gjøre for å løse dette? Vi har jo ett barn sammen og han ER mannen i mitt liv. Jeg frykter at det kommer til å ende med at vi går ifra hverandre. Hva om mannen min virkelig har et problem? I så fall vil mitt barn kanskje bli ”hatet” av sin stemor, og dermed har jeg bare overført problemet til mitt eget barn og uten at jeg har noen form for kontroll. Nå er det i det minste jeg som er stemor med slike følelser – men jeg er klar over dem og jobber veldig med meg selv for å skjule e og unngå at de går ut over mitt stebarn. Jeg er veldig klar over at stebarnet mitt er uskyldig i dette og at det er mannen min jeg har et problem med.

Ønsker meg konstruktive tilbakemeldinger på dette, spar skjeldsordene til en annen gang - jeg er allerede veldig klar over at jeg er en dårlig stemor i denne situasjonen vi har.

[Gjest dårlig stemor]

Og takk til de som orker lese igjennom, dette ble langt...

[Gjest Gjest]

Situasjonen er uholdbar for alle.

Er den det?

Du skriver bare hvordan du selv oppfatter og føler i forhold til familiedynamikken. Du skriver ingenting om hva barna selv kommuniserer om hvordan de har det i deres familie. Hva tenker de?

I min søskenflokk på 4 var det også en del forskjellsbehandling, selv om det var en tradisjonell familie med gifte foreldre. Ikke helt ideelt, og det var en del såre stunder, men det var ikke uholdbart.

[Gjest AnneShirley]

Når jeg gikk inn i dette forholdet hadde jeg den naive forestillingen om at vi skulle leve sammen som en stor lykkelig familie. Alle skulle være like glad i alle. Den forestillingen er knust. Jeg selv erfarer også at til syvende og sist bærer man sine egne barn nærmest til hjertet.

Det virker som du hadde veldig urealistiske forventninger til å begynne med.

Men jeg klarer ikke slå meg til ro med at man skal behandle de forskjellig i hverdagen av den grunn.

Hvorfor ikke? Det er far som kjenner barnet best, som har en lang historie med barnet osv. Å forvente at de fra dag en skal være samme dynamikk mellom far og stebarn som mellom far og barn er vel helt urealistisk. Forholdet til stebarna må bygges opp fra grunnen og har ikke samme historie og følelsesmessige bånd å bygge på.

Jeg mener selv at jeg behandler alle likt, i alle fall gjorde jeg det. Med det andre stebarnet mitt får jeg til dette uten problemer, med det stebarnet det er snakk om her må jeg anstrenge meg for å få det til.

Hva med å droppe ideen om å skulle behandle alle likt? Hva med heller å fokusere på å bygge et godt forhold til hvert enkelt barn og behandle alle bra?

[LilleBille]

Med så mye dine/mine/våre ville det jo nesten være rart om alt bare ble en stor lykkelig familie.

Hva med å snakke med noen på familievernkontoret - har venninner som har hatt stor glede av det.

Det kan ofte være godt å få utenforståendes innspill, og de har nok sett samme situasjonen tidligere.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg blir veldig veldig bekymret for stesønn/stedatteren din. Hun har en stemor som hun garantert ser opp til, som ikke kan se henne i øynene. Er du klar over at hun sikkert føler seg straffet av deg fordi hun ikke er din? Er dette rettferdig å gjøre mot et barn, bare fordi din mann forskjellsbehandler?

Tror du at alt stebarnet ønsker er at du skal like henne/ham? Det tror jeg. Om ikke din mann kan tenke så langt, så kan ivertfall du se med hjertet ditt og være god mot dette barnet.

[Gjest TS]

Er den det?

Du skriver bare hvordan du selv oppfatter og føler i forhold til familiedynamikken. Du skriver ingenting om hva barna selv kommuniserer om hvordan de har det i deres familie. Hva tenker de?

I min søskenflokk på 4 var det også en del forskjellsbehandling, selv om det var en tradisjonell familie med gifte foreldre. Ikke helt ideelt, og det var en del såre stunder, men det var ikke uholdbart.

Hva jeg føler kommer jo som sagt fram i mitt første innlegg. mannen synes det er sårt å se at jeg strever med å forholde meg naturlig og kjærlig til hans ene barn. Barnet selv er vel den som har den mest uholdbare situasjonen ved at jeg føler som jeg gjør. Det er jo ikke barnets feil. Jeg skjuler det så godt jeg kan, men min trivsel i familien er nå så lav at jeg synes det blir vanskligere og vanskligere. Vårt barn er så lite enda at h*n ikke merker noe til dette. De to eldste (mitt barn og mitt andre stebarn) er lite krevende og lite selvhevdende. Jeg tviler på om de ville sagt noe om de også følte på dette. Og jeg tror ikke jeg vil ta det opp med de i tilfelle jeg da lager et problem for de som de ikke hadde før jeg snakket med dem.

Jeg ønsker ikke en familie med forkjellsbehandling. Hadde barnet hatt spesielle behov hadde situasjonen stilt seg annerledes.

[Gjest TS]

Det virker som du hadde veldig urealistiske forventninger til å begynne med.

Ja, jeg hadde ingen anelse om hva jeg gikk inn i. Men jeg har også innsett for mange år siden at de forventningene ikke kan ligge til grunn for noe.

Hvorfor ikke? Det er far som kjenner barnet best, som har en lang historie med barnet osv. Å forvente at de fra dag en skal være samme dynamikk mellom far og stebarn som mellom far og barn er vel helt urealistisk. Forholdet til stebarna må bygges opp fra grunnen og har ikke samme historie og følelsesmessige bånd å bygge på.

Jeg forventer ikke at det skal være samme dynamikk mellom far og barn og far og stebarn, selv ikke etter flere år som i vårt tilfelle. Men her forskjellsbehandler far også sine egne barn.

Hva med å droppe ideen om å skulle behandle alle likt? Hva med heller å fokusere på å bygge et godt forhold til hvert enkelt barn og behandle alle bra?

Her påpeker du noe jeg også synes er viktig. Det er selvfølgelig galt å behandle alle likt, da de er forskjellige alle sammen. Stebarnet er yngre enn de to andre og h*n er mer oppmerksomhetstrengende, så at han trenger mer oppmerksomhet enn de to andre har jeg ikke noen vanskeligheter med. Jeg synes likevel ikke at mannen skal gi dette ene barnet nær sagt all sin oppmerksomhet slik at det ikke blir noe igjen til de andre. Jeg synes også det er feil at mannen generelt er mer interessert i dette barnet enn i de andre. etter min mening bør man vise lik interesse for barna.

[Gjest TS]

Med så mye dine/mine/våre ville det jo nesten være rart om alt bare ble en stor lykkelig familie.

Hva med å snakke med noen på familievernkontoret - har venninner som har hatt stor glede av det.

Det kan ofte være godt å få utenforståendes innspill, og de har nok sett samme situasjonen tidligere.

Så man kan bruke familievernkontoret til dette? Det skal jeg i så fall gjøre.

[Gjest Gjest]

Jeg har også en sammensatt familie hvor vi har mine-dine-våre barn. Her har vi en enda mer sammensatt hverdag hvor barna bor her alt fra 100%, annenhver uke og annenhver helg. Eldstemann er 15 år og yngstemann er 7 år. Min mann er mer oppmerksom mot sitt ene barn enn de andre, og jeg irriterer meg over det. Det som er mest sårende er at han forskjellsbehandler sine egne barn: at han ikke ser likt på mine barn som han er stefar for er mer "forståelig". Jeg tror ikke han mener å gjøre det, men forskjellene er tydelige. Jeg ender opp med å gi mindre oppmerksomhet til det barnet for å "kompensere" fars overdrevne jatting og puter oppunder armene.

Har ikke noe rpd til deg; men ville bare skrive at vi er flere i lignende båt.

Lykke til.

[Gjest TS]

Jeg blir veldig veldig bekymret for stesønn/stedatteren din. Hun har en stemor som hun garantert ser opp til, som ikke kan se henne i øynene. Er du klar over at hun sikkert føler seg straffet av deg fordi hun ikke er din? Er dette rettferdig å gjøre mot et barn, bare fordi din mann forskjellsbehandler?

Tror du at alt stebarnet ønsker er at du skal like henne/ham? Det tror jeg. Om ikke din mann kan tenke så langt, så kan ivertfall du se med hjertet ditt og være god mot dette barnet.

Dette har vært som det er i flere år. Så lenge jeg har hatt håp om at det skal ikke bli likt, men at det skal bli en balanse, har jeg klart å forholde meg til stebarnet mitt. Nå som håpet om at dette skal løses seg forsvinner, kjenner jeg at det begynner å bli vanskeligere og vanskeligere. Derfor må noe gjøres snart, men jeg vet ikke hva. Vi står fast...

Jeg er veldig klar over at stebarnet mitt er helt uskyldig oppe i dette. Jeg er veldig glad i h*n, og dette problemet er mellom meg og mannen. Det har jeg vært veldig bevisst, men det begynner som sagt å bli vanskelig.

[Gjest AnonymBruker]

Dette har vært som det er i flere år. Så lenge jeg har hatt håp om at det skal ikke bli likt, men at det skal bli en balanse, har jeg klart å forholde meg til stebarnet mitt. Nå som håpet om at dette skal løses seg forsvinner, kjenner jeg at det begynner å bli vanskeligere og vanskeligere. Derfor må noe gjøres snart, men jeg vet ikke hva. Vi står fast...

Jeg er veldig klar over at stebarnet mitt er helt uskyldig oppe i dette. Jeg er veldig glad i h*n, og dette problemet er mellom meg og mannen. Det har jeg vært veldig bevisst, men det begynner som sagt å bli vanskelig.

Jeg forstår. Jeg tror jeg fikk inntrykk av at saken var værre enn det du nå gir uttrykk for. Men det som virkelig er viktig er at du ser barnet i øynene, viser at du er glad i barnet og at du setter pris på barnet. Om du unngår barnet kan det utvikle psykologiske vansker, spesielt om barnet er knyttet til deg. Det er når det blir voksent at det ser tilbake og tenker på hvordan det ble behandlet som barn, særlig i 20årene hvor vi selv får meninger om hva slags foreldre vi ønsker å være. Når man tenker tilbake på sin barndom og husker at stemor ikke orket å holde øyekontakt, så kan man bli bitter og ha problemer.

Husk at dette barnet alltid kommer til å være nær deg. Det er søskenet til dine barn, sønnen til din mann, som uskyldig ser opp til deg og lurer på hva hun/han har gjort for å ikke fortjene ditt blikk. Jeg beklager om jeg er direkte, men jeg får faktisk vondt av dette.

[Gjest TS]

Jeg forstår. Jeg tror jeg fikk inntrykk av at saken var værre enn det du nå gir uttrykk for. Men det som virkelig er viktig er at du ser barnet i øynene, viser at du er glad i barnet og at du setter pris på barnet. Om du unngår barnet kan det utvikle psykologiske vansker, spesielt om barnet er knyttet til deg. Det er når det blir voksent at det ser tilbake og tenker på hvordan det ble behandlet som barn, særlig i 20årene hvor vi selv får meninger om hva slags foreldre vi ønsker å være. Når man tenker tilbake på sin barndom og husker at stemor ikke orket å holde øyekontakt, så kan man bli bitter og ha problemer.

Husk at dette barnet alltid kommer til å være nær deg. Det er søskenet til dine barn, sønnen til din mann, som uskyldig ser opp til deg og lurer på hva hun/han har gjort for å ikke fortjene ditt blikk. Jeg beklager om jeg er direkte, men jeg får faktisk vondt av dette.

Det er greit å være direkte. Men som sagt har jeg en viss selvinnsikt og ser selv at tankene mine begynner å bli stygge uten at jeg klarer å kontrollere det lenger slik som jeg har kunnet tidligere. Det er derfor jeg ønsker en løsning på dette.

[Gjest Gjest]

hei

Slike problemer er en av flere grunner til at jeg velger å være særboer med min kjæreste. Vi har to barn hver, og de går dårlig sammen. Kjæresten min beskytter også sin yngste veldig.

Jeg vil være kjæresten hans, og for å beholde det gode forholdet har vi det best under hvert vårt tak.

Har ikke så mange råd, annet enn å skrive under på ideen om familierådgiving. Der kan dere komme hver for dere, sammen eller med hele familien. Lykke til! Flott at du innser at problemet er der, det er en start på å få det bedre :-)

Vi er en nyfamilie på seks familiemedlemmer. Jeg har ett barn som jeg har hovedomsorg for. Han har to barn, ett han har delt omsorg for og ett han bare har samvær med. Minstemann har vi sammen.

Jeg sliter voldsomt i forhold til det stebarnet som bor hos oss halvparten av tiden. Jeg gruer meg enormt til h*n kommer. Jeg mistrives hele uka, har kortere lunte med alle barna og føler meg utslitt. Jeg føler familien er veldig dysfunksjonell den uka h*n er her. Jeg sliter mye med sjalus i forhold til h*n. Igjen sliter jeg med at jeg faktisk kan føle det jeg føler for et lite barn som egentlig er helt uskyldig. Jeg sliter med at jeg ikke klarer å ha en naturlig og kjærlig omhang med h*n, klarer ikke alltid å se h*n i øynene. Og egenlig er h*n et nydelig barn som det er lett å like og lett å være glad i, men jeg klarer ikke komme forbi disse vonde følelsene.

Jeg har det slik fordi jeg føler mannen min dyrker dette barnet det er snakk om. Jeg mener han viser barnet mye mer interesse enn han viser de andre. Mannen min er mye mer opptatt av h*n skal ha det bra når h*n er her. Mannen er mer opptatt av barnets fritidsinteresser enn av de andres. Han følger opp dette barnet mye mer enn han følger opp de andre. Han tilbringer langt mer tid med dette barnet enn han gjør med de andre. Mannen løser alt for dette barnet, slik at barnet ofte får viljen sin, skjelden trenger å gjøre noe h*n ikke vil og ofte slipper unna konsekvenser. Den uka barnet ikke er her, trekker mannen seg litt tilbake. Han er nærværende for de andre barna som fremdeles er her, men han er ikke så gledelig tilstede som han er den uka barnet han har delt omsorg for er her. Han er en god mann og han er en god far og stefar for de andre også, men han er helt enestående med det barnet han har delt omsorg for. Dette er blitt det vi gang på gang krangler og diskuterer om.

Mannen min mener det er jeg som har forkjærlighet for mitt eget barn. Stebarnet og mitt eget er relativt nær hverandre i alder og det er i forhold til disse to forskjellsbehandlingen blir mest synlig. Dermed blir det til at jeg anklager han for å være mer opptatt av sitt eget barn enn av mitt osv, selv om jeg mener forskjellsbehandlingen bare går i favør av det ene stebarnet mitt, ikke det andre stebarnet mitt. Han mener jeg lager problemer og at ingen andre ville klart å lage så mye tull ut av ingenting. Han mener også at jeg har for liten interesse i alle barnas liv, at jeg ikke har kontroll i forhold til noen og at han er den som stiller opp for samtlige. Dette ytrer han under kranglene/diskusjonene som oppstår når jeg tar opp det jeg sliter med, ikke ellers.

Min oppfatning er som beskrevet over. Når jeg gikk inn i dette forholdet hadde jeg den naive forestillingen om at vi skulle leve sammen som en stor lykkelig familie. Alle skulle være like glad i alle. Den forestillingen er knust. Jeg selv erfarer også at til syvende og sist bærer man sine egne barn nærmest til hjertet. Men jeg klarer ikke slå meg til ro med at man skal behandle de forskjellig i hverdagen av den grunn. Jeg mener selv at jeg behandler alle likt, i alle fall gjorde jeg det. Med det andre stebarnet mitt får jeg til dette uten problemer, med det stebarnet det er snakk om her må jeg anstrenge meg for å få det til. Nå er det også blitt slik at jeg heller konsentrerer meg om de andre tre, siden stebarnet det er snakk om får så mye oppmerksomhet av sin far. Jeg mener mannen min tar feil i forhold til at det er jeg som har forkjærlighet for mitt eget barn og ikke han. I så fall skulle jeg vel hatt disse vonde følelsene ovenfor det andre stebarnet også?

I forhold til at mannen mener jeg ikke viser nok interesse ovenfor alle barna, mener jeg han tar feil. Jeg interessert i de men jeg dyrker de ikke. Jeg mener de må spise det vi har, nugatti er i helgene. De må ut å leke med andre barn. Når de oppfører seg dårlig, blir det konsekvenser. Når de er klengete får de bekjed om å gå og finne på noe. Og når det er tid for kos, koser vi oss.

Hva kan være ”formildende omstendigheter”?

• Alder, selvfølgelig – men det føler jeg at jeg tar med i betraktningen.

• Stebarnet det er snakk om er den eneste jenta/gutten. Gjør dette det mer naturlig at far føler og viser et sterkere bånd med dette barnet enn med de andre?

• Barnet det er snakk om er mer oppmerksomhetskrevende enn de andre. Etter min mening mest fordi h*n får lov til å kreve oppmerksomhet hele tiden og får dette, men h*n er også slik av natur

Situasjonen er uholdbar for alle. Stebarnet mitt kan ikke leve i vårt hjem når jeg ikke klarer å forholde meg til h*n på en måte han fortjener og har rett på. Mannen min kan ikke leve i et hjem hvor han ser at jeg har så store vansker med å forholde meg til barnet hans. Jeg klarer ikke leve i et hjem hvor det er så stor forskjellsbehandling av barna og jeg klarer ikke leve med at jeg skal føle så mye stygt ovenfor et uskyldig barn. De andre barna kan ikke leve i et hjem med forskjellsbehandling, verken den ene eller den andre veien og de kan ikke leve med at jeg er så langt nede og så sliten som jeg er.

Hvordan skal vi komme videre når mannen mener jeg har et forvrengt bilde av virkeligheten og jeg mener han ikke har selvinnsikt når det gjelder dette? Jeg har ventet og ventet på at dette skal rette seg i flere år, og jeg begynner å innse at det kanskje ikke kommer til å rette seg. Hva kan vi gjøre for å løse dette? Vi har jo ett barn sammen og han ER mannen i mitt liv. Jeg frykter at det kommer til å ende med at vi går ifra hverandre. Hva om mannen min virkelig har et problem? I så fall vil mitt barn kanskje bli ”hatet” av sin stemor, og dermed har jeg bare overført problemet til mitt eget barn og uten at jeg har noen form for kontroll. Nå er det i det minste jeg som er stemor med slike følelser – men jeg er klar over dem og jobber veldig med meg selv for å skjule e og unngå at de går ut over mitt stebarn. Jeg er veldig klar over at stebarnet mitt er uskyldig i dette og at det er mannen min jeg har et problem med.

Ønsker meg konstruktive tilbakemeldinger på dette, spar skjeldsordene til en annen gang - jeg er allerede veldig klar over at jeg er en dårlig stemor i denne situasjonen vi har.

[Camilla :D]

Jeg har vært i samme situasjon bare at jeg var barnet. Pappa giftet seg med en venninne av mamma og i begynnelsen ahdde vi ett godt forhold, men etter hvert avskydde jeg henne bare mer og mer. Jeg sluttet da helt å være hos pappa fordi jeg ikke kom overens med verken pappa eller konen hannes. I senere tid når jeg har vært der har jeg lagt merke til at pappa er veldig "på meg" sånn som du beskriver at mannen din er i denne situasjonen. Stemoren min ser alltid forbanna ut, hun sier ikek hei til meg, vi snakker aldri og hun har sagt til meg at jeg ødelegger familien.

Det jeg syntes du bør gjøre sånn at ungen hannes ikke merker noe er å bare sett ett smil på når hun er der for hvis ikke kan ting gå veldig gale. Det er viktig å kunne være rundt familien uansett om de er biologisk eller ikke. For min del har alt dette med stemoren min ødelagt all fremtidig kontakt med både hun og min far. Jeg har no snakket med min far 4(?) ganger siden jul og jeg tørr ikke å gå på besøk til de på grunn av hun.

Jeg vet altså ikke hva som kan hjelpe for at du ikek skal ha det sånn, men for alle sin del så håper jeg at du/dere finner en løsning sånn at det ikek blir som i mitt tilfelle!

Pappa har meg og to brødre med "vår" mamma, stemoren min har en jente fra tidligere og så har de en sammen. Jeg snakker bra med han ene broren min men med han andre er det bare krangling, men det er vel sånn det er mellom søsken. Datteren til stemoren min kan jeg rett og slett ikek fordra! Hun har alltid fått forskjellsbehandlig fra stemoren min og jeg har vært så sjalu til tider at jeg ikke har villet se noen i det huset. Datteren som de har sammen derrimot et en stor sol stråle som jeg elsker mer enn noe annet menneske. Og hun er i det hele tatt grunnen til at jeg til tider snakker med min far og jeg kan ikek vente til hun blir eldre sånn at jeg slipper stemoren min!

Dette ble kanskje litt langt og gikk litt ut av temaet, men når jeg først var i gang så var det litt vanskelig å stoppe

[Gjest AnonymBruker]

I det større bildet så er det barna som er viktig, mener jeg. Jeg mener at man skal gjøre alt man kan for at barn skal trives i familie situajsonen, selv om den er vanskelig. Barna er uskyldige og ønsker bare kjærlighet og bekreftelse.

[:-) anna]

Jeg synes det er veldig bra at du greier å se situasjonen så objektivt som du gjør, og være konstruktiv.

Jeg tror dere må ha hjelp til dette. Du må jobbe med følelsene dine overfor stebarnet. Slik det er nå straffer du et barn for noe en voksen gjør galt. Du må ta tak i dette, om nødvendig få profesjonell hjelp for å unngå å straffe barnet for den voksenskapte situasjonen. Uansett hva mannen din gjør eller ikke gjør av bortskjemming og dulling, så er det ikke riktig av deg å reagere som du gjør overfor et barn. Og det vet du jo. Så det er en feil du må ta tak i og ta ansvar for at endrer seg.

Mannen din må ta situasjonen mer på alvor.

Jeg mistenker mange deltidspappaer for å prøve å være superpappaer den uken de har barnet. Både for å kompensere for den tiden de ikke har barnet. Men også fordi det blir et merkelig "konkurranseelement" i det. Det virker som om mange fedre har et behov for å "bevise" overfor barnas mor at de er fantastiske fedre. De vil helst at barnet skal komme til mor og fortelle om hvor fantastisk det er hos pappa. man har et ønske om at barnet skal trives best hos seg.

Jeg vet ikke hvorfor men jeg tror det kan være flere mekanismer som slår inn. Og ikke alle er så veldig edle. Det kan være fordi de i bruddet fikk beskyldninger om å ikke være en superpappa, og at det har gått prinsipp i å bevise at de er fantastiske fedre. Eller kanskje for å ha en slags "upper hand". Det kan jo også handle om at man fremdeles har et snev av bitterhet, og ønsker å få inn noen små stikk til mor. Eller det kan handle om at man føler at man sviktet barnet gjennom at det ble et brudd, og at det er en slags ubevisst botsøvelse. (Jeg sier fedre her, men det kunne like gjerne vært snakk om mødre, jeg tror ikke nødvendigvis det er kjønnsbetinget)

Jeg tror mannen din også trenger å analysere sin rolle. Dere har en moderne familie med mine/dine/våre og det er helt nødvendig at dere får til en struktur som familien under ett trives med. Når ting ikke fungerer så risikerer man at barn og voksne ikke trives.

Jeg synes dere skal bestille time på familievernkontoret og prøve å finne ut av dette. Når han ikke hører på det du sier/ikke vil ta det inn over seg, så trengs det nok mest sannsynlig en tredjepart for å finne ut av ting. Der kan dere snakke om ting og sette ned noen regler for hvordan ting skal være.

Kanskje er det også nødvendig at du og dette stebarnet får egentid sammen. At dere to jobber med å få en egen god relasjon.

Lykke til!!

[Gjest he]

Hei!

Det at du skriver dette innlegget og spør om råd viser at du er en god stemor som prøver etter beste evne å løse dine vanskelige følelser ift barnet.

Du skriver en del om det som er vanskelig, jeg vil oppfordre deg til å sette deg ned å skrive om det som er godt, prøve å ha fokus der slik at det kan blomstre.

Utfordringen slik jeg ser det med å leve i en slik familie er at det kan være vanskelig å få en tilhørighet og lojalitet innad i en familie som til stadighet skifter.

At når en kommer hjem, er det ikke alltid en kan senke skuldrene men at de blir skrudd ett hakk opp. Det å ha en trygg ase er grunnleggende viktig for at et menneske skal ha det godt.

Som stemor er det ikke slik. Samtidig som du er redets mor, er det mye du ikke rår over.

Du legger mye på barnet, det jeg undrer meg over er hvordan er forholdet til dennes mor?

For min erfaring i "gamet" etter mange år er at barna i seg selv ofte har vært minst utfordrende, men det er de andre voksne rundt som trigger.Jeg blir like nysgjerrig på det som du ikke skrev.

Vær ekte, vær raus.For all del få ut disse negative følelsene! Sorter, hva er berettiget å reagere på og som er et resultat av mangel på respekt for deg, for da har du rett til å reagere, og hva er bare ditt, edder og galle fra din egen dårlig selvfølelse.

Ta deg selv og dine følelser på alvor,bare slik kan du få endret uheldige mønster og reaksjonsmåter.

Viktigst tror jeg at de to voksne i en nyfamilie er i dialog og lytter, hører hverandre helt ut. Gir rom for at en ikke trenger å være enige, men at alle får lov å være seg.

Prøv å ikke la dette ta så stor plass i deg, finn igjen deg og følelsen av deg før du kjente dette barnet.Korriger deg med en gang slike negative tanker begynner!

Lykke til! Ta vare på deg!

Vi er en nyfamilie på seks familiemedlemmer. Jeg har ett barn som jeg har hovedomsorg for. Han har to barn, ett han har delt omsorg for og ett han bare har samvær med. Minstemann har vi sammen.

Jeg sliter voldsomt i forhold til det stebarnet som bor hos oss halvparten av tiden. Jeg gruer meg enormt til h*n kommer. Jeg mistrives hele uka, har kortere lunte med alle barna og føler meg utslitt. Jeg føler familien er veldig dysfunksjonell den uka h*n er her. Jeg sliter mye med sjalus i forhold til h*n. Igjen sliter jeg med at jeg faktisk kan føle det jeg føler for et lite barn som egentlig er helt uskyldig. Jeg sliter med at jeg ikke klarer å ha en naturlig og kjærlig omhang med h*n, klarer ikke alltid å se h*n i øynene. Og egenlig er h*n et nydelig barn som det er lett å like og lett å være glad i, men jeg klarer ikke komme forbi disse vonde følelsene.

Jeg har det slik fordi jeg føler mannen min dyrker dette barnet det er snakk om. Jeg mener han viser barnet mye mer interesse enn han viser de andre. Mannen min er mye mer opptatt av h*n skal ha det bra når h*n er her. Mannen er mer opptatt av barnets fritidsinteresser enn av de andres. Han følger opp dette barnet mye mer enn han følger opp de andre. Han tilbringer langt mer tid med dette barnet enn han gjør med de andre. Mannen løser alt for dette barnet, slik at barnet ofte får viljen sin, skjelden trenger å gjøre noe h*n ikke vil og ofte slipper unna konsekvenser. Den uka barnet ikke er her, trekker mannen seg litt tilbake. Han er nærværende for de andre barna som fremdeles er her, men han er ikke så gledelig tilstede som han er den uka barnet han har delt omsorg for er her. Han er en god mann og han er en god far og stefar for de andre også, men han er helt enestående med det barnet han har delt omsorg for. Dette er blitt det vi gang på gang krangler og diskuterer om.

Mannen min mener det er jeg som har forkjærlighet for mitt eget barn. Stebarnet og mitt eget er relativt nær hverandre i alder og det er i forhold til disse to forskjellsbehandlingen blir mest synlig. Dermed blir det til at jeg anklager han for å være mer opptatt av sitt eget barn enn av mitt osv, selv om jeg mener forskjellsbehandlingen bare går i favør av det ene stebarnet mitt, ikke det andre stebarnet mitt. Han mener jeg lager problemer og at ingen andre ville klart å lage så mye tull ut av ingenting. Han mener også at jeg har for liten interesse i alle barnas liv, at jeg ikke har kontroll i forhold til noen og at han er den som stiller opp for samtlige. Dette ytrer han under kranglene/diskusjonene som oppstår når jeg tar opp det jeg sliter med, ikke ellers.

Min oppfatning er som beskrevet over. Når jeg gikk inn i dette forholdet hadde jeg den naive forestillingen om at vi skulle leve sammen som en stor lykkelig familie. Alle skulle være like glad i alle. Den forestillingen er knust. Jeg selv erfarer også at til syvende og sist bærer man sine egne barn nærmest til hjertet. Men jeg klarer ikke slå meg til ro med at man skal behandle de forskjellig i hverdagen av den grunn. Jeg mener selv at jeg behandler alle likt, i alle fall gjorde jeg det. Med det andre stebarnet mitt får jeg til dette uten problemer, med det stebarnet det er snakk om her må jeg anstrenge meg for å få det til. Nå er det også blitt slik at jeg heller konsentrerer meg om de andre tre, siden stebarnet det er snakk om får så mye oppmerksomhet av sin far. Jeg mener mannen min tar feil i forhold til at det er jeg som har forkjærlighet for mitt eget barn og ikke han. I så fall skulle jeg vel hatt disse vonde følelsene ovenfor det andre stebarnet også?

I forhold til at mannen mener jeg ikke viser nok interesse ovenfor alle barna, mener jeg han tar feil. Jeg interessert i de men jeg dyrker de ikke. Jeg mener de må spise det vi har, nugatti er i helgene. De må ut å leke med andre barn. Når de oppfører seg dårlig, blir det konsekvenser. Når de er klengete får de bekjed om å gå og finne på noe. Og når det er tid for kos, koser vi oss.

Hva kan være ”formildende omstendigheter”?

• Alder, selvfølgelig – men det føler jeg at jeg tar med i betraktningen.

• Stebarnet det er snakk om er den eneste jenta/gutten. Gjør dette det mer naturlig at far føler og viser et sterkere bånd med dette barnet enn med de andre?

• Barnet det er snakk om er mer oppmerksomhetskrevende enn de andre. Etter min mening mest fordi h*n får lov til å kreve oppmerksomhet hele tiden og får dette, men h*n er også slik av natur

Situasjonen er uholdbar for alle. Stebarnet mitt kan ikke leve i vårt hjem når jeg ikke klarer å forholde meg til h*n på en måte han fortjener og har rett på. Mannen min kan ikke leve i et hjem hvor han ser at jeg har så store vansker med å forholde meg til barnet hans. Jeg klarer ikke leve i et hjem hvor det er så stor forskjellsbehandling av barna og jeg klarer ikke leve med at jeg skal føle så mye stygt ovenfor et uskyldig barn. De andre barna kan ikke leve i et hjem med forskjellsbehandling, verken den ene eller den andre veien og de kan ikke leve med at jeg er så langt nede og så sliten som jeg er.

Hvordan skal vi komme videre når mannen mener jeg har et forvrengt bilde av virkeligheten og jeg mener han ikke har selvinnsikt når det gjelder dette? Jeg har ventet og ventet på at dette skal rette seg i flere år, og jeg begynner å innse at det kanskje ikke kommer til å rette seg. Hva kan vi gjøre for å løse dette? Vi har jo ett barn sammen og han ER mannen i mitt liv. Jeg frykter at det kommer til å ende med at vi går ifra hverandre. Hva om mannen min virkelig har et problem? I så fall vil mitt barn kanskje bli ”hatet” av sin stemor, og dermed har jeg bare overført problemet til mitt eget barn og uten at jeg har noen form for kontroll. Nå er det i det minste jeg som er stemor med slike følelser – men jeg er klar over dem og jobber veldig med meg selv for å skjule e og unngå at de går ut over mitt stebarn. Jeg er veldig klar over at stebarnet mitt er uskyldig i dette og at det er mannen min jeg har et problem med.

Ønsker meg konstruktive tilbakemeldinger på dette, spar skjeldsordene til en annen gang - jeg er allerede veldig klar over at jeg er en dårlig stemor i denne situasjonen vi har.

[Gjest AnonymBruker]

Først vil jeg si at du er ikke en dårlig stemor..

Jeg er selv i samme situasjon, dvs mannen min har to barn fra tidligere også har vi ett barn sammen. Nå syns ikke jeg at han forskjellsbehandler noe særlig, og det er jeg veldig glad for. Men jeg syns familien hans, og en sjelden gang min mann også, forskjellsbehandler disse to, og det hater jeg. Jeg kjenner at jeg blir sur overfor ungen hans pga dette. Jeg er fullstendig klar over at det ikke er ungen sin feil, men følelser kan være vanskelig å håndtere på en riktig måte noen ganger.

Jeg har hele tiden vært bevisst på at jeg aldri skal vise hva jeg føler overfor mine stebarn, og det tror jeg jeg har klart. Og nå syns jeg heldigvis ikke det er så ille lengre..

Jeg har ikke så mange råd og gi deg, annet enn at jeg skjønner deg veldig godt. Dine, mine og våre barn er en komplisert familiesituasjon..

Regner med du har forsøkt å prate med mannen din angående dette på en rolig måte uten at dere har kranglet også? Jeg er i allefall veldig forsiktig og bevisst på hva jeg sier når jeg skal ta opp ting som gjelder hans barn, da jeg vet dette er noe mere sårbart enn om jeg tok opp ting angående vårt barn.

[Krummelure]

Aller først vil jeg si at jeg tror ikke du er en dårlig stemor. Jeg forstår at det kan være vanskelig. Jeg er samboer med en som har tre barn og jeg har ett. Vi har bodd sammen i 10 år. Jeg husker at det var litt kaos til å begynne med, da to familier plutselig skulle flytte sammen. Barna var oppdratt på forskjellig måte osv. Ting tar litt tid for å gå seg til. Det viktigste i et hjem er jo at det skal være trygt og godt sted å slappe av i. Derfor mener jeg at du og mannen din snarest, må få de grunnleggende reglene på plass. Da blir det enklere for alle. Dere har bestemt at sånn skal det være hos dere. Dersom reglene brytes, er det lettere å korrigere dette, istedet for å ta alt på en gang. Skriv en liste over hva som irriterer deg, og så skriver du en dobbelt så lang liste over hva som er bra med dette. Jobb litt med deg selv og tankene dine, innerst inne vet du jo at barnet er uskyldig. Finn på noe morsomt med alle barna, sånn at dere har positive minner å se tilbake på, når negative ting slår til for fullt. Vær ikke så opptatt av stemor, men heller å være en voksenvenn. En barna kan stole på, og komme til når livet blir tøfft! Uansett ønsker jeg dere lykke til!