lite nettverk

[Gjest vikky]

Etter å ha lest innlegget om alenemødre og hva de gjør ved sykdom ble jeg ganske trist. Er det virkelig endel som har så lite nettverk at de ikke har noen å spørre om å handle eller dra på apoteket for de hvis de er ordentlig syke.

Skjønner at man ikke har noen som kan levere og hente i barnehagen, men slike småerend......

Det hørtes så trist og ensomt ut.....

klem

[Gjest AnonymBruker]

Jeg var en av dem som skrev innlegg i sykdom tråden. Jeg har knapt nettverk, de på jobben kjenner meg bedre enn min egen familie, enn om jeg holder meg profesjonell på jobben ( er ikke den kjempesosiale som forteller "alt")

Ensom føler jeg meg ikke, men i rette omstendigheter/situasjoner føler jeg meg veldig alene. Det hadde vært kjekt til tider om noen fulgte litt med/ fulgte litt opp.

Så jeg takker for din omtanke og klem

[Gjest AnonymBruker]

Mener jeg har sett i juletider, annonser om mennesker som arrangerer julekveld for ensomme mennesker som ikke har noen å feire med. Synes det er helt fantastisk at ikke bare bryr folk seg, de gjennomfører også. Æve være slike personer!

[Gjest AnonymBruker]

trenger ikke være alenemor for å ha det sånn..

det finnes unge mennesker i norge som ikke har noe nettverk i det hele tatt, hverken fam el venner,,..

selv er jeg 33, ingen fam, ingen venner. de eneste menneskene jeg snakker med, er når jeg må spørre i matbutikken etter enkelte varer.

uten nettforum som dette hadde jeg ikke hatt kontakt med omverden i det hele tatt.

Livredd for å bli syk og ikke komme meg til legen ved egen hjelp,

enda verre: å vite at hvis jeg blir akutt syk hjemme og dør, så vil ingen legge merke til at jeg blir borte, og ingen vil savne meg..

[inga:)]

Mener jeg har sett i juletider, annonser om mennesker som arrangerer julekveld for ensomme mennesker som ikke har noen å feire med. Synes det er helt fantastisk at ikke bare bryr folk seg, de gjennomfører også. Æve være slike personer!

Kirkens bymisjon gjør det

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er en av de som skrev inn i den tråden, og jeg har faktisk et ganske stort nettverk. Nå hadde jo vi svineinfluensa sist det var sykdom i huset, og da ville ingen nærme seg oss Det var en spesiell situasjon.

Ellers er jeg heldig som har en mor som stiller opp det hun kan, men hun bor såpass langt unna at hverdager ofte blir vanskelig. Min eks (ikke far) gjør det han kan for meg når jeg eventuelt er syk. Et par gode venner i området kan hjelpe til med følging og henting om det er helt krise.

Men, skal også innrømme at det sitter langt inne å be om hjelp til slike småting. Det er ofte ikke mangel på nettverk som gjør at vi gjør ting på egenhånd, men egen stahet og stolthet.

[Reveal]

Jeg er også en av de som skrev i sykdomstråden. For min del har du nok fått et feilaktig bilde. Jeg har et veldig stort nettverk. Men, som Nigo skriver i tråden- besteforeldre som gjerne hjelper til, er i full jobb og travelt opptatt med både aktiviteter og reiser. Mine foreldre var på ferie mens jeg lå nede. Og med svinehysteriet som gikk sto ikke folk i kø for å få slippe til (jeg fikk jo ikke engang slippe til hos legen før etter 2 uker).

Og som innlegg nr6 her sier; Stahet og stolthet er også en faktor...

[Gjest AnonymBruker]

trenger ikke være alenemor for å ha det sånn..

det finnes unge mennesker i norge som ikke har noe nettverk i det hele tatt, hverken fam el venner,,..

selv er jeg 33, ingen fam, ingen venner. de eneste menneskene jeg snakker med, er når jeg må spørre i matbutikken etter enkelte varer.

uten nettforum som dette hadde jeg ikke hatt kontakt med omverden i det hele tatt.

Livredd for å bli syk og ikke komme meg til legen ved egen hjelp,

enda verre: å vite at hvis jeg blir akutt syk hjemme og dør, så vil ingen legge merke til at jeg blir borte, og ingen vil savne meg..

Det var nesten som å lese om meg. Er vanlig sosial på jobben, men ellers så kan det gå månedsvis der de eneste jeg ellers prater med er de på butikken. Hei og takk i kassen liksom. får meg bare til å tenke på hvor viktig det er å bygge seg opp eget nettverk, når en har lite/ingen kontakt med familie/ ikke har familie. vi får melde oss inn i turistforeningen, begynne på div. kurs. Tror det er eneste måte jeg. Ellers stor til deg!

[Gjest vikky]

Når jeg leser innleggene deres så lurer jeg på om dette er et valg dere har gjort.... At dere trives så godt i deres eget selskap og ikke ønsker stor omgangskrets.

(ikke meningen å tråkke noen på tærne!)

Jeg liker godt å være alene hjemme en kveld eller to, men så må det skje noe! Jeg er alt for sosial til at jeg hadde klart å ha så lite nettverk.

[Gjest AnneShirley]

*Jeg svarte som anonym bruker, men det ser ikke ut til å ha fungert*

Endret 13. april 2010 av AnneShirley

[Gjest AnonymBruker]

Når jeg leser innleggene deres så lurer jeg på om dette er et valg dere har gjort.... At dere trives så godt i deres eget selskap og ikke ønsker stor omgangskrets.

(ikke meningen å tråkke noen på tærne!)

Jeg liker godt å være alene hjemme en kveld eller to, men så må det skje noe! Jeg er alt for sosial til at jeg hadde klart å ha så lite nettverk.

For min del er det både og, det skal innrømmes. Men ting har skjedd i livet som har gjort at jeg mistet mye av det nettverket jeg hadde av enkelte venner.

Når jeg fikk barn var jeg den første i omgangskretsen som fikk barn, og fordi jeg tok valg da som ikke alle forsto så ble en del borte. Men de som ble igjen er fortsatt veldig gode venner. Dog klarer en del av dem ikke barn Så de er ikke en del av nettverket jeg kan støtte meg på når det kommer til ungene.

Jeg har stort nettverk av familie når det kommer til ungene. Men det er ikke lett i hverdagen da jeg flyttet et stykke unna dem for en tid tilbake. Dette fordi jeg hadde blitt sammen med en mann som jeg skulle flytte sammen med. Dessverre så røyk forholdet vårt ganske fort, men ungene trives godt på nye plassen og av den grunn flytter jeg ikke igjen.

Heldigvis er min eks en del av mitt nettverk på den nye plassen. Han er et unikum av et menneske, men kjærester kunne vi ikke være

Ellers så prøver jeg å bli kjent med folk på den nye plassen også. Men det er ikke bare bare da jeg kanskje ikke er den typiske A4-mammaen som jeg ser en del andre er. Har funnet noen andre her som har barn på samme alder, og vi går godt overens. Så kanskje vennskap utvikler seg etter hvert.

Mange venner fra tidligere har også flyttet på seg, og bor derfor langt unna. Men de har jeg jo kontakt med via PC og telefon ukentlig.

Selv om mitt fysiske nettverk i nærmiljøet er lite, så er jeg aldri ensom. Det merkes kun i de tilfeller der jeg f.eks. er syk eller trenger hjelp til praktiske ting i hverdagen. Noe som heldigvis ikke skjer så ofte.

Nå skal jeg inn til en operasjon hvor jeg kommer til å trenge hjelp første uka hjemme. Da har min kusine, mamma og en tante klart å fordele uka seg imellom slik at en kan være hos meg hele tiden. Og det er slikt som virkelig varmer. Selv om de bor et stykke borte og må ta seg en fridag fra jobb hver.

Kveldene er jeg uansett hjemme da ungene legger seg relativt tidlig. Så min "ensomhet" om kvelden er en ting jeg er vant til. Da koser jeg meg med gode serier, en film, studier og/eller håndarbeid. Det er mine "stilletimer".

[Gjest AnonymBruker]

For min del er det absolutt ikke selvvalgt. Skulle gjerne hatt et kontaktnett her. Har kontakt med andre på steder jeg har bodd før via mail og trives greit sammen med mine to kollegaer på jobb. Har mann og barn.

Men utenom det...

Og det er jo ikke sånn at jeg sitter og burer meg inne hjemme. Jeg er på trening og deltok på en barselgruppe da jeg var i permisjon. Problemet er at jeg ble frosset ut av barselgruppen og møter magen av de samme personene fra der på treninger. Og personer som direkte har frosset en ut trakter man jo heller ikke etter å bli kjent med lengre.

Synes det er trist og lurer veldig på hva jeg har gjort galt eller hvorfor de var så ivrige etter å unngå akkurat meg på treffene sine (de begynte å treffes på andre tidspunkter uten å invitere meg med og overså meg fullstendig når jeg forsøkte å invitere en eller flere av dem med på noe eller til meg).

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har vel i realiteten et lite nettverk. Dvs, jeg kjenner mange mennesker, spesielt gjennom jobben min, men det er sjelden jeg pleier omgang med dem på fritida. Årsaken til dette er bl.a. at jeg synes jeg har nok. Jeg har to nære venninner jeg har kontakt med, både via telefon og besøk, men det kan gå lang tid mellom at vi møtes. Likevel, disse venninnene er de som jeg vet alltid vil stille opp i en krisesituasjon!

Utenom venninnene, er det familien jeg har mest kontakt med. Og ja, det er nok. Jeg trives veldig godt hjemme, og kunne ikke tenke meg å "farte rundt" om ettermiddagene, egentlig.

[Gjest Blondie65]

Men, skal også innrømme at det sitter langt inne å be om hjelp til slike småting. Det er ofte ikke mangel på nettverk som gjør at vi gjør ting på egenhånd, men egen stahet og stolthet.

Her kjenner jeg meg igjen. Men er det stolthet? Jeg føler meg så usikker i sånne situasjoner og liker ikke å være avhengig av hjelp derfor vegrer jeg meg for å be om det. Samtidig har jeg sett at andre spør om hjelp (de spør meg f.eks.) og får det - med et smil og en selvfølge.

Det var en episode for en stund tilbake der jeg var dårlig og der en bekjent visste om dette. Vedkommende ringte og spurte hva som trengtes på butikk og apotek og varslet at det ville bli levert på døren innen en halvtime. Altså ikke OM jeg trengte hjelp fordi hun visste at det trengte jeg og at jeg hadde svart nei.

Vi må bli flinkere til å be om hjelp ...

[Gjest Blondie65]

Det var nesten som å lese om meg. Er vanlig sosial på jobben, men ellers så kan det gå månedsvis der de eneste jeg ellers prater med er de på butikken. Hei og takk i kassen liksom. får meg bare til å tenke på hvor viktig det er å bygge seg opp eget nettverk, når en har lite/ingen kontakt med familie/ ikke har familie. vi får melde oss inn i turistforeningen, begynne på div. kurs. Tror det er eneste måte jeg. Ellers stor til deg!

Det var sånn jeg kom ut av det. Jeg engasjerte meg i en forening bare for å få noe fast å forholde meg til. Det har vært til uvurderlig hjelp.

Endret 13. april 2010 av Blondie65