"Fri" barneoppdragelse eller klare grenser?

[FrøkenFjong]

Jeg synes det er interessant å diskutere barneoppdragelse - foreldre velger jo å oppdra barna sine så ulikt - mer eller mindre bevisst. Det siste tiåret synes jeg det har blitt større fokus på dette temaet, og det finnes mengder av litteratur, råd og eksperter som uttaler seg om alt som har med barn i familien å gjøre. Og et fokus på barneoppdragelse er slett ikke usunt - barna våre skal jo ut i skole og arbeid og barneoppdragelsen legger et viktig grunnlag for hvordan de utvikler seg.

Jeg vokste opp på 80 og 90-tallet med klare grenser. Det var ingen tvil om at det var foreldrene som bestemte, og jeg visste godt når jeg kunne forvente kjeft eller irettesettelse. Dette føler jeg ikke at jeg har tatt noen skade av, selvom jeg av og til skulle ønske at jeg kunne stå litt mer i "sentrum" eller bli "dullet" litt mer med. Likevel visste jeg godt at foreldrene mine var veldig glade i meg, og jeg ble tidlig ansvarsfull og selvstendig.

De siste årene har jeg inntrykk av at det har vokst frem en sterkere "dyrkelse" av barna i familien. Jeg synes barn i dag virker mer borskjemte og at de i større grad enn før "bestemmer" i familien. Jevnlig ser jeg foreldre som kvier seg for å kjefte på/irettesette sitt eget barn. En gang uttalte en mor til meg at hun var redd barnet "ikke skulle like henne". Jeg synes også foreldre i dag i større grad syr puter under armene på barna sine, kjører de hit og dit, og "varter" opp. Mange barn får bestemme/avgjøre veldig mye selv fra ung alder ("fri barneoppdragelse").

Selv mener jeg at barna skal behandles pent og med stor respekt, men at det ikke er så galt at foreldrene bestemmer og tør å sette foten ned. Er jeg helt på jordet her? Dette er jo en bred og komplisert diskusjon, uten noen fasit. Og alle familier/barn er forskjellig og alt det der... Bare interessant å høre hva dere andre tenker om det jeg skriver...

[Kråkesaks]

Barn trenger grenser, men ikke for stramme grenser. De bør lære om rett og galt og om hvordan man oppfører seg overfor andre (si takk når de får noe, hei når de møter noen for eksempel). Samtidig skal ikke barna være redde for straff. Barn skal behandles med respekt, men de må også lære seg å respektere andre.

[FrøkenFjong]

Ja, når det gjelder dette med respekt for andre, så virker det jo som om barna i dagens skole har langt mindre respekt for læreren sine enn hva vi hadde da jeg vokste opp. Vi kunne tulle og tøyse, men ikke svare læreren frekt tilbake rett i ansiktet, banne etc. Eller er det lærerne som ikke har nok autoritet. Hvor ble det av den "naturlige respekten for voksne". Lurer på om mye bunner i at noen barn ikke respekterer sine egne foreldre...

Haha, føler meg skikkelig gammel... "da jeg var ung var alt så mye bedre, osv"

[Gjest oppforung]

Hei!

Enig med ts at barn trenger grenser. Grenser er med på å gi barnet trygghet og forutsigbarhet. Hvis det er slik at foreldre ikke tørr sette grenser av redsel for at barnet ikke skal like dem er de ute å kjøre.

Foreldre er som bedriftsledere, men uten mulighet til å gå av eller si opp sine ansatte(barna). Det er lederes oppgave å ta upopulære avgjørelser. Ikke alle ansatte vil like det, men avgjørelsen fattes til det beste for bedriften.

Foreldre er ikke sine barns bestevenner, men mentorer som skal rettlede dem og gi dem et godt grunnlag til å kunne foreta gode valg videre i livet. Jo bedre denne jobben gjøres, jo tryggere og mer harmoniske barn vokser opp og blir gode ledere for sine barn.

oppforung

[Gjest AnonymBruker]

Barn trenger trygge rammer og grenser. Det gjør at barna vet hva de har å forholde seg til og det gjør også at de føler seg ivaretatt og elsket.

Jeg vokset opp på 70/80 tallet, nr 4 i søskenrekken, og jeg vet ikke helt om mine foreldre slakket på krav og oppfølging etterhvert, så jeg presset og utfordret, men møtte ikke grensen. Ble aldri innhentet. Følte meg dermed ikke elsket.

[Gjest Hedda Gabler]

Det er da vel ingen som er for fri barneoppdragelse lenger?

Barn trenger helt klart grenser. Jeg er opptatt av at ungene mine skal være trygge, men samtidig vil jeg at de skal bli likt og respektert av andre. Dermed trenger de å ha kjennskap til en del kjøreregler mennesker imellom. Å lære seg å være høflig og å ta hensyn til andre ser jeg bare på som positivt.

[FrøkenFjong]

Nei, ikke fri for barneoppdragelse - alt er jo en eller annen form for barneoppdragelse - men har sett tendenser de siste årene til at mange barn har såkalt "fri barneoppdragelse". De bestemmer selv hva de skal spise, hva de skal ha på seg, når de vil legge seg, de skal ikke sove borte hos andre før de "ønsker dette selv" etc. Foreldrene "lar" barna ta føringen og mener at de skal "finne ut av ting selv" uten å få for mye irettesettelse eller grenser. Jeg skjønner tanken, men har sett flere barn som har blitt svært sosialt utrygge av dette fordi de ikke har lært de sosiale kodene. Noen blir også bortskjemte og lærer seg ikke å dele med andre barn etc, fordi de har fått bestemme for mye fra de var helt små Eksempelvis: Det er på en måte helt greit å få velge mellom den grønne og den blå buksa, men når det regner ute så skal man ha på regntøy og ikke ballettdrakt fordi 4-åringen har lyst til dette. Regntøy fordi foreldrene vet best:)

[Leanne]

Nei, ikke fri for barneoppdragelse - alt er jo en eller annen form for barneoppdragelse - men har sett tendenser de siste årene til at mange barn har såkalt "fri barneoppdragelse". De bestemmer selv hva de skal spise, hva de skal ha på seg, når de vil legge seg, de skal ikke sove borte hos andre før de "ønsker dette selv" etc. Foreldrene "lar" barna ta føringen og mener at de skal "finne ut av ting selv" uten å få for mye irettesettelse eller grenser. Jeg skjønner tanken, men har sett flere barn som har blitt svært sosialt utrygge av dette fordi de ikke har lært de sosiale kodene. Noen blir også bortskjemte og lærer seg ikke å dele med andre barn etc, fordi de har fått bestemme for mye fra de var helt små Eksempelvis: Det er på en måte helt greit å få velge mellom den grønne og den blå buksa, men når det regner ute så skal man ha på regntøy og ikke ballettdrakt fordi 4-åringen har lyst til dette. Regntøy fordi foreldrene vet best:)

Mine barn har det nok litt sånn... Men innenfor rimelighetens grenser.. Det med at de selv skal få bestemme hva de vil ha på seg, er helt greit. Minsten på 3 trenger litt veiledning for å huske alt, mens eldste på 5 finner frem det hun trenger selv. Vil hun ut uten regntøy så får hun prøve det, hun går da ut i 3 min før hun kommer inn igjen og vil ha på regnjakka allikevel. Dette har hun prøvd 1 gang. Jeg tror barn lærer gjennom erfaringer, og erfarer de ikke at de blir våte uten regnjakke, så er det ikke like lett for barn å akseptere at jakken skal på.

Vi lager stort sett en ukesmeny sammen og barna er med på å finne ut av hva vi skal ha til middag. Regelen hjemme hos oss er at alle skal smake, men man må ikke spise opp hvis man ikke liker..

Det med å sove borte var et tema for noen uker siden, da eldste jenta var invitert i en overnattings bursdag, de andre barna ville komme og gledet seg. Jenta mi hadde ikke lyst. Jeg lot det være opp til henne, vi snakket om det noen ganger og tilslutt så ombestemte hun seg og dro. Hun hadde det topp og angret ikke etterpå, men hadde hun ikke hatt lyst ville jeg ikke ha tvunget henne heller..

[FrøkenFjong]

Ja, jeg synes også det er brutalt om man skulle tvunget litt større barn (som din datter) til å sove borte hvis de er redde og engstlige. Jeg tenkte mer på situasjoner der foreldrene ikke vil la barnet (som er liten, for liten selv til å mene noe) sove hos for eksempel andre slektninger. Barnet vet jo ikke hva dette innebærer og kan jo heller ikke lære seg å like noe/sette pris på noe før det har prøvd. Vet at noen barn ikke sover borte før de selv ytrer eget ønske om dette. Selv sov jeg både her og der fra jeg var helt liten, og ble vant til at dette var OK og ofte også stas.

[Gjest AnonymBruker]

Mine barn har det nok litt sånn... Men innenfor rimelighetens grenser.. Det med at de selv skal få bestemme hva de vil ha på seg, er helt greit. Minsten på 3 trenger litt veiledning for å huske alt, mens eldste på 5 finner frem det hun trenger selv. Vil hun ut uten regntøy så får hun prøve det, hun går da ut i 3 min før hun kommer inn igjen og vil ha på regnjakka allikevel. Dette har hun prøvd 1 gang. Jeg tror barn lærer gjennom erfaringer, og erfarer de ikke at de blir våte uten regnjakke, så er det ikke like lett for barn å akseptere at jakken skal på.

Vi lager stort sett en ukesmeny sammen og barna er med på å finne ut av hva vi skal ha til middag. Regelen hjemme hos oss er at alle skal smake, men man må ikke spise opp hvis man ikke liker..

Det med å sove borte var et tema for noen uker siden, da eldste jenta var invitert i en overnattings bursdag, de andre barna ville komme og gledet seg. Jenta mi hadde ikke lyst. Jeg lot det være opp til henne, vi snakket om det noen ganger og tilslutt så ombestemte hun seg og dro. Hun hadde det topp og angret ikke etterpå, men hadde hun ikke hatt lyst ville jeg ikke ha tvunget henne heller..

Men har dere som oppdrar ungene "fritt" noen gang tenkt på hvordan de takler det når de feks begynner på skolen?? Tenk deg at hele klassen skal ha uteskole, det regner ute så alle elevene får beskjed om at de må ta på seg regntøy og støvler. Lille Kari nekter, fordi hun vil jo ha på seg den rosa prinsessejakken? Eller tøffe Ole i 3. klasse, som ikke kan være med når sfo skal på utflukt, fordi at de nye skateskoene IKKE TÅLER sand og jord?? Tro meg, dette er hverdagen for skolen (og kanskje også bhg??) Desverre et produkt av såkalt fri oppdragelse, eller frykt for å sette grenser for egne barn. Det er nemlig ikke alltid slik at ungene finner ut at det er lurt å ha på seg regntøy etter å ha gått ut uten en gang. Ofte må disse tingene testes ut i ulike arenaer, gjerne der det ikke passer inn. Ofte (min erfaring) ser ikke foreldre at de har gitt for frie tøyler før det er "for sent", altså at ungene er så store at det er vanskelig å snu.

[FrøkenFjong]

Jeg har også vært borti foreldre som har latt barnet bestemme mye selv - helt til det ble en rekke tøffe fighter å ta da barnet ble eldre og ikke lenger aksepterte foreldrenes avgjørelser. Når det gjelder skole/SFO har jeg erfaring med at de snille, ordentlige jentene klarer å "jobbe selvstendig" med oppgaver. Mange andre elever klarer ikke dette, fordi de har et grunnleggende behov for forventninger, rammer og grenser - og at voksne legger føringene. Har de ikke noen erfaring med disiplin hjemmefra er det ikke lett å skulle ha det på skolen. Det er en grunn til at det er forskjell på voksne og barn. Men selvsagt skal man ikke undervurdere barn - de har masse å komme med og har en haug av ressurser, men noen ganger er det på sin plass at de voksne bestemmer, uten at barne skal ha rom til å "teste og prøve" alt på forhånd. Også litt deilig for en liten en ikke å måtte ta stilling til så utrolig mye valg og vurderinger i løpet av en dag også da.

[Leanne]

Nå går mine fremdeles i barnehagen, men der er det ikke noe problem. Barna har forstått at barnehage og hjemme er to forskjellige arenaer, og at der må man innordne seg etter resten. Men eldste er veldig god til å argumentere for seg, og noen ganger får hun viljen sin. Sånn som å gå ut uten ullgenser under dressen, og ofte så har det vært varmt nok for henne, mens andre ganger har hun gått inn igjen for å ta den på. Er viktig å la barna utforske og teste selv. Ingen barn er like, og ikke alle ullgensere og dresser er like varme heller... Men da det var -20 ute så måtte hun kle på seg det de voksne i barnehagen sa, og da godtok hun det - når de forklarte hvor kaldt det var ute.. Hun trenger å høre hvorfor før hun godtar noe, hvis hun er uenig.

Jobber selv i barnehage og jeg ser også at noen barn har det for fritt hjemme og slår seg helt vrange når de møter regler og dette er jo en utfordring. Men jeg synes nesten det er verre med 5åringen som kommer inn om morgenen, moren legger frem ull og sier dette må du ha på i dag for det er så kaldt. Når klokken er 13 og vi skal ut er det ikke kaldt, så ull er unødvendig - dette er vanskelig å forstå, for "mamma sa jeg skulle ha på den". Her blir jo ikke barna oppfordret til å tenke selv i det hele tatt...

[FrøkenFjong]

Ja, helt enig i dette med HVORFOR vi gjør sånn og sånn. Tror en del diskusjoner kunne vært spart da - barn trenger ofte bare at det gir en mening...

[Gjest AnonymBruker]

Vokste opp med det man kan kalle fri oppdragelse, bare at det ikke er ment på den måten at jeg fikk løpe rundt og spise is hver dag og aldri bli irettesatt, heller slik at jeg måtte gjøre en del selv og derfor bestemte selv, var en del alene, tenkte mye og vokste opp til å bli selvstendig.

[Gjest AnonymBruker]

Grenser gir trygget til et barn, men en annen trygghet er selvtillit. Selvtillit får man når ens foreldre viser nok respekt til å høre på barnet, hører på barnets meninger og følelser og vise at barnet er viktig, og at barnet også fortjener en oppriktig unnskyldning om noe urettferdig har skjedd. Barnet får da en respekt for seg selv og tolker sin egen verdi gjennom hvordan foreldrene behandler barnet.

For et lite barn så er dets foreldre "perfekte", uansett. Tilogmed en dårlig mor eller en dårlig far vil for et lite barn være perfekt.

[Gjest AnonymBruker]

Noen andre her nevnte det å lære gjennom erfaring. Å la barnet få gjøre feil skaper viktige livserfaringer som gjør at barnet stoler mere og mere på sin egen vurdering. Når barnet ser at dets foreldre stoler på det, så får barnet mere og mere selvrespekt og selvtillit.

[gompen]

Jeg mener det er stor forskjell på frie grenser og fri oppdragelse. Jeg tenker på fri oppdragelse som et kaos der barna får gjøre alt de vil, når de vil, altså ingen grenser eller regler på noe.

Med frie grenser tenker jeg på måten det virker som mange foreldre i dag oppdrar barna sine på. Der man sier Nei, deretter Kanskje, og til slutt, etter nok mas fra barnets side, sier man Ja. Det virker som mange foreldre i dag enten er redde for å si nei til barna sine, eller vingler på regler og grenser de selv har satt. Det setter barnet i en maktposisjon, der det bare er å mase eller smigre nok med foreldrene, til de får de det som de vil.

Barn vil alltid tøye grensene, men slik jeg har observert er det mange foreldre i dag som tillater at barna ikke bare tøyer, men bryter grenser uten å møte den nødvendige motstanden fra foreldrene. Det virker som oppdragelse i dag betyr å distrahere barna til de glemmer hvilken grense de prøvde å tøye.

Et eksempel jeg erfarte i en matbutikk: Moren har en 4 årig datter som konstant hyler, sutrer og maser om å få ting. Moren sier nei, men gir til slutt opp å prøve, da hennes konstante nei ikke har noen virkning på barnet. For å få datteren til å slutte, gir moren henne en kjærlighet på pinne.

Hadde denne moren vært konsekvent og vist barnet at nei faktisk betyr nei, ville barnet kanskje ha lært noe om at det ikke nytter å skrike seg til ting. Isteden lærer dette barnet at mas fører til premiering.

Det er hva jeg mener feilen mange gjør i dag er. Man skal prøve å være barnets bestevenn, prøve å alltid gjøre barnet til lags, for barnet er til for foreldrenes behov for kjærlighet og anerkjennelse.

For å være helt ærlig, vil jeg heller ha et barn som innimellom gir uttrykk for sin frutrasjon med grensene ved å rope "jeg hater deg", enn et barn som tror verden roterer rundt dets egen akse, og at andre er til for å gjøre dem til lags.

[Gjest Gjest]

Ja, helt enig i dette med HVORFOR vi gjør sånn og sånn. Tror en del diskusjoner kunne vært spart da - barn trenger ofte bare at det gir en mening...

Dette er et viktig poeng, synes jeg.

Ofte spør jeg også sønnen vår hva han synes, og svært ofte får jeg klokere svar enn det jeg ville tenkt ut selv

Barn vokser veldig under ansvar, og gutten min elsker å føle seg betydningsfull gjennom å hjelpe oss eller andre. Det er viktig at ungene forstår hvorfor vi setter grenser, og at de lærer å tenke selv.

[Gjest loveli]

Jeg må legge meg, og kan ikke skrive så mye. Har ikke lest innlegget ditt, bare overskriften og kommer sikkert til å skrive noe som er litt off-topic.

Da jeg var utplassert i barnehage så var det frilek HELE tiden, ingen pedagogiske opplegg. Det ble til at de samme barna gjorde de samme aktivitetene hver dag. Barna ble veldig inaktive og urolig. De mistrivdes, og sa klart ifra om dette.

Barn trenger stimuli. Nye impulser. Men også grenser. De må omrendt lære ALT i livet. Hva som er bra, og hva som ikke er så bra.

[Gjest AnonymBruker]

Det er klart det er menneskelig med utbrudd som : jeg hater deg. Det kommer bare av barnets behov for kontroll. Det er manipulering for å få mor/far til å gjøre som en vil, en helt naturlig reaksjon når barnet ønsker å bli et selvstendig individ.

Jeg ønsker meg et barn som viser tegn til å ville være et selvstendig individ jeg og.