Hjelp meg å forstå...

[fuerza]

Er det mulig å være forelsket i en man ikke synes er fin? Jeg har noe på gang med en fyr, av og til synes jeg han er skikkelig fin (utseendemessig ja, overfladisk innlegg dette), men generelt synes jeg ikke at han er fin i det hele tatt. Når vi ligger i sengen og han sover kan jeg ligge å se på han og "leite" etter hva som gjør han fin, men jeg finner det ikke. Han er ikke stygg, det er ikke det. Men ikke fin heller. Selv om at han er fin også. Innimellom. Komplisert. Jeg liker gutten kjempegodt, og vil ikke miste han, men samtidig vil jeg ikke være sammen med han. Hva skjer??? Bør vel kanskje nevne at en av grunnene til at jeg ikke vil være sammen med han er ganske viktig, med tanke på verdisyn.

Synes du alltid at kjæresten din er pen, og har du alltid følt det slik?

[ism85]

Hun første jeg var sammen med syntes jeg ikke var spesielt pen/fin ikke stygg eller noe altså. Ble derfor heller ikke forelsket men vi var jo nesten som kjærester og ble sammen etter 8mnd da var jeg blitt glad i henne og utsende var liksom ikke det viktigste lenger hun ble forresten mye penere i mine øyne i løpet av denne tiden:)

Hun andre syntes jeg var pen men hang med opp i et par små ting, de ble glemt lenge før vi ble sammen og kom ikke på at jeg hadde tenkt det før etter at det ble slutt.

[Gjest And]

Jeg var skeptisk til han jeg er sammen med nå første gang. Jeg hadde problemer med å se at gutter var fine egentlig fordi jeg hadde vert så uinteressert i dem så lenge. Men følte meg litt desperat etter en kjæreste og lot flørten som han startet fortsette. Dette angrer jeg faktisk ikke på

Det viser seg at jeg ble skikkelig forelsket i han. Fortsatt så føler jeg meg flau noen ganger av å vise fram bilder av ham, da jeg ikke synes han er så spesielt fin i forhold til meg, men det at jeg ELSKER personligheten hans og den han er, så forelsket jeg meg også i utseende hans etter hvert. Jeg synes han er kjempe deilig, men har ikke utseende til Brad Pit akkurat (noe som jeg egentlig er glad for da jeg ikke synes han er noe særlig fin heller). Han er ikke stygg heller, da mange damer sier at han ser veldig kjekk ut da, men så vet jeg ikke hva jeg egentlig ser etter på utseende, da jeg aldri legger merke til det.

Det er vel sånn at det er det innerste som teller. Er man forelsket så betyr utseende veldig lite. Tenk på de parene som er gift og har barn med mennesker med brannskader eller deformerte ansikter. Så lenge han er bra, så glemmer man utseende

Jeg forstår deg ganske godt. Han er fin, men ikke spesielt fin, men han er fin liksom samtidig som han noen ganger ikke er det, men han er ikke stygg

[kaprifolen]

Sånn du beskriver det, vil jeg tro at du kanskje får en sperre fordi dere egentlig er uenige på et punkt som er viktig for deg...

Det er faktisk sannhet i det med at man ikke elsker noen fordi de er vakre, de er vakre fordi man elsker de.

Eksempel: en tidligere kompis av mannen min er i utgangspunktet en pen fyr, men siden han er en kødd på så mange felt, er det ingen bortsett fra dama hans som synes han er fin. De fleste av oss blir fysisk av kvalme av å bare se på et bilde av han.

[Phaedra]

Synes du alltid at kjæresten din er pen, og har du alltid følt det slik?

Nei. Første gang jeg møtte ham syntes jeg at han så nerdete or rar ut. Pluss at han var "gammel" (jeg var veldig ung, og 10 eldre var veldig "gammelt" for meg da). Og han hadde briller! :dåne:

Så ble vi venner, og så fant jeg ut at jeg likte ham veldig godt og at han hadde en herlig personlighet. Og så flyttet jeg inn. Og så plutselig en dag så oppdaget jeg at jeg var dønn forelsket.

Nå er vi gift, og han er noe av det fineste jeg vet om. Ofte får jeg en sånn varm herlig "han er min! jeg er så heldig!" følelse når jeg ser ham. Synes han er utrolig sexy. Men han er fortsatt lang, tynn og nerdete Men han er min!

(Høres helt fjernt ut, men det var nå sånn det var for meg)

[Olive]

Jeg opplevde det på akkurat samme måte som Phaedra! Syns han var rar og ganske ordinær de første gangene jeg traff han - men nå syns jeg han er den fineste mannen i hele verden :rødme: De aller vakreste menneskene er de du må bli kjent med først!

[Evalilja]

Min første kjæreste som jeg ble sammen med når jeg var 17 var ikke noe kjekk i mine øyne. Første gang jeg så han på en fest sa jeg til en venninne ; "Fader så langt tryne". Men jeg trengte noen i livet mitt. Vi ble sammen men var mer venner enn kjæreste. Ingen lidenskap altså. Men når vi var sammen hadde jeg det helt topp.. Det første året. Ser på det etterpå så er det jo helt rart. Nesten fire år varte det.

Min andre eks da. 9 år eldre MANN!. mmm. Var fortsatt sammen med han andre og når "mannen" ga meg litt oppmerksomhet tilbake gjorde jeg det slutt. Han var så deilig i mine øyne at jeg for første gang i mitt liv kunne fantasere om en jeg faktisk kunne også få. Tre år var vi sammen før det ble slutt. Han dumpa meg. Men fy fader. Jeg klarer ikke se at jeg kan tenne såååå mye på en annen igjen.. Nam!!

Men utseende er ikke alt. Det er bare en liten del. Det som gjør deg glad akkurat nå er det du skal fokusere på.

[Gjest Gjesten]

Jeg tror at du liker sjarmen hans. Det er jo utstrålingen hans. Den viser seg gjennom måten han snakker på, ler på, osv. Det ser du jo ikke når han sover.