Er puls puls uansett aktivitet?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har tenkt på noe en stund, nemlig dette om puls er puls uansett aktivitet. Altså; er 180 i puls ved spinning det samme som 180 i puls ved f.eks. løping? Sånn sett i forhold til hvor lenge jeg klarer å holde et visst pulsnivå? (Så hvis jeg klarer å holde et visst pulsnivå i en viss periode ved én aktivitet så klarer jeg det ved alle aktiviteter?)

Sikkert et merkelig spørsmål, men jeg klarer liksom ikke bli enig med meg selv om hva som er riktig.... Og vær så snill, ikke svar hvis du bare gjetter

[Gjest Blondie65]

Jeg har ikke testet selv om min gange i laaaang trapp i Stoltzekleiven som gir et utslag på 180 i puls er lik med jogging til 180 i puls. Så da må jeg svare ut fra det jeg har lest. Og svaret er at 180 i puls er 180 i puls uansett aktivitet. Ellers kan jeg ikke helt forstå poenget med begrepet maxpuls - hvis den er 185 ved spinning og 175 ved løping, 190 ved roing og 170 ved gang i trapper så er det jo ikke lenger maxpuls?

Jeg ville ha testet dette hvis du er så usikker. Sett klokken til å gi alarm ved en viss høy pulsgrense og så ser du hvor lenge du klarer å holde denne ved forskjellige aktiviteter.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg ville ha testet dette hvis du er så usikker. Sett klokken til å gi alarm ved en viss høy pulsgrense og så ser du hvor lenge du klarer å holde denne ved forskjellige aktiviteter.

Ja, det er nettopp det. Jeg synes det føles som det er stor forskjell på å holde en viss puls på spinning mot å holde den samme pulsen når jeg løper... Så er jeg usikker på om det er psykisk (fordi jeg er overbevist om at løping er så slitsomt) eller det har noe med den spesifikke aktivetens "egenskaper" å gjøre.

[Gjest AnonymBruker]

Jo mer jeg tenker på det, jo sikrere blir jeg på at det er litt avhengig av aktivitet, for man har jo ofte ulik syreterskel på ulike aktiviteter?

[Gjest Blondie65]

Hm ...

Snakker vi om det samme? Jeg kan gå i det "uendelige" med f.eks 125 i puls. Jeg tror jeg kan holde på med en mengde andre ting i denne pulsen i det "uendelige". Pulsmessig kan jeg altså gå på shopping i London f.eks. en hel dag. Men jeg får da vitterlig vondt i beina etter en stund. På tross av at jeg kunne holdt det gående pulsmessig lenger.

Når man bruker forskjellige muskler i aktivitetene så er det jo hvor godt den muskelen du arbeider med akkurat der og da som avgjør hvor lenge du kan trene den muskelen, uavhengig av puls. At jogging er tyngre for kroppen enn å sitte på en spinningsykkel forstår jeg godt - men er det fordi du bærer mer av kroppstyngden din når du jogger eller er det fordi 180 i puls i jogging er noe annet enn 180 i puls i spinning?

Jeg tror du velger å isolere puls og glemmer å se at det er andre faktorer som også spiller inn.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg tror du velger å isolere puls og glemmer å se at det er andre faktorer som også spiller inn.

Grunnen til at jeg spør er fordi jeg lurte på om jeg kan overføre pulsen jeg har når jeg utfører en aktivitet til en annen aktivitet. Sånn at hvis jeg klarer å holde 180 i 10 minutter på spinning så skal jeg klare det i løping også. Det er altså disse andre faktorene jeg lurer på

[Gjest Blondie65]

Grunnen til at jeg spør er fordi jeg lurte på om jeg kan overføre pulsen jeg har når jeg utfører en aktivitet til en annen aktivitet. Sånn at hvis jeg klarer å holde 180 i 10 minutter på spinning så skal jeg klare det i løping også. Det er altså disse andre faktorene jeg lurer på

Jeg tror det beste du kan gjør er å teste med pulsklokke. Jeg vil gjerne høre resultatet

Jeg har tenkt å teste selv, men det vil ta litt tid før jeg er i gang med dette - jeg må jo ha to pulskrevende aktiviteter å måle med.

[Gjest Blondie65]

Anbefaler å lese mer her www.trim.no - om puls

[bergans]

Det er et par ting om er avgjørende når det kommer til puls.

Der første er vår oppfattelse av hvor strevsomt det er og hvor hardt vi opplever at aktiviteten føles kroppsmessig. Dette kalles Rate of Perceived Exertion (RPE), og angis i en skala fra 1-20. 1 tilsvarer det å være i ro, mens nærmere 20 føles som om du sprenger ethvert blodkar og alt er på tampen av det du mener er fysisk mulig for deg å yte. Folk som er i dårlig form vil dermed angi en mye høyere RPE sammenlignet med faktisk puls, mens de som er godt trente vil angi en RPE som stemmer noenlunde med den faktiske pulsen (f.eks angi 15 og pulsen er ca 155). Dette er logisk, siden fysisk arbeid som vi er vant til og sterke nok til å takle, ikke oppleves likt for en røyker som ikke har trent på et par tiår.

Det andre er hvor godt kjent vi er med arbeidet som utføres. For å måle maksimalt oksygenopptak (VO2max), OBLA, AT (anaerobisk terskel), arbeidskapasitet (watt) så brukes det for det meste sykkel og tredemølle, da disse er enkle å stille inn og lettere å bli vant til. Men, det er urettferdig og gir et falskt bilde når du skal teste noen som f.eks er knallgode i tennis, svømming, langrenn, ishockey, og som ikke er vant til å løpe på et bånd eller sitte ned å jobbe hardt. De vil oppleve syklingen som mye hardere, og streve med å vise hvor gode de egentlig er. En svømmer bruker svært lite tid på en sykkel eller tredemølle som ledd i treningen, så vedkommende må vennes til å yte maks på noe så fremmed som en sykkel.

Det samme gjelder oss vanlige; jeg ble for noen år siden testet på tredemølle (før jeg begynte å løpe fast en gang i uka) og laktatverdiene mine raste opp, uten at jeg følte at jeg fikk presset meg ordentlig pulsmessig, i tillegg til at akillesen verket. To uker senere prøvde vi med stepboks (framdeles med pulsklokke, innsamling av lufta jeg pustet inn/ut, blodprøver for å sjekke laktat), og da ble bildet helt annerledes, resultatene sådan. Dette fordi jeg har drevet på med step i flere år, og hadde null problemer med den utførelsen av den type fysisk arbeid.

Det er psykologisk sett spesielt to teknikker som kan brukes under trening, som vil påvirke til en viss grad hvor hardt du oppfatter arbeidet. Det ene er assosiasjonsteknikk (brukt mer av profesjonelle idrettsutøvere), det andre er dissosiasjonsteknikk (mer brukt av den gjengse mann i gata, inkludert meg).

Ved assosiasjonsteknikk så fokuserer utøveren hele tiden på hvordan kroppen føles, hvor mye de har å gå på, hvor de ligger pulsmessig, hvordan teknikken deres er osv. De tenker på alt som har med arbeidet og oppgaven å gjøre, slik at de hele tiden kan vurdere hvordan løpet/konkurransen går, og hva som kan justeres, evt om de er i fare for å skade seg selv hvis de presser seg mer.

Dissosiasjonsteknikk blir brukt mer av de som trenger å distansere seg litt fra arbeidet, og dette er noe jeg bruker ofte. Ved å få tankene vekk fra det du holder på med, så kan det føles lettere å stå løpet ut eller å presse seg gjennom ett drag til. Noen ser for seg at de løper en viss løype i skogen (selv om de jogger på tredemølle), og hvordan det føles å jogge litt til, komme rundt den svingen og se fin utsikt, at de nærmer seg den bakken osv. Andre kan telle (noe jeg gjør) eller bruke prosenter av tida igjen for å holde ut. Jeg kan tenke som sådan at to minutter igjen, det er bare å telle til 120 det, og 120 er ikke et stort tall, og nå er det sikkert bare 105 igjen, så 100, så 90..... Det å distansere seg fra det vi holder på med, istedenfor å fokusere på hvor hardt en må jobbe; at fire minutter er altfor lenge, armene verker, beina er tunge o.l vil som regel bare dra oss enda lenger ned på motivasjonsskalaen. Men det tar tid å lære seg endring av tankemønster, og innimellom så føles alt dass og ingenting fungerer lell. Da er varm kakao og heimelaga boller den perfekte løsningen

Jeg merker også at jeg bruker energi på å irritere meg over dustete ting som dårlig musikkvalg i spinntimen når dagen ellers har føltes som et ork (f.eks Lady Gaga og Dizzie Rascal; hater at de tjener fett på å lage søppelbråk og ikke kan de å bøye verb engang). Eller at de rundt meg ikke har skjønt poenget med å sykle i takt med musikken. Da strever jeg mer med å komme opp i puls, og motivasjonen blir litt deretter.

Endret 11. april 2010 av bergans

[Gjest AnonymBruker]

Veldig interessant. De siste årene har jeg drevet mest med aerobic og spinning, så det er nok det kroppen er mest vant til. Det kan sikkert være grunnen til at jeg føler at løping er så veldig slitsomt, selv om pulsen ikke er høyere enn det jeg er vant til fra andre aktiviteter. Det er jo positivt, for det må bety at med mer fokus på løping så vil dette føles bedre etter hvert - eller?

Interessant også dette med psykologiske teknikker. Min første tanke er at jeg bruker litt av begge... Når jeg løper liker jeg å fokusere på hvordan beina går, om jeg løper mest mulig effektivt, hvordan jeg bruker armer, mage og rygg for å skape best bevegelse framover. Men etterhvert når jeg blir sliten blir det naturligvis sånn at jeg prøver å dele opp jobben i små deler, se på prosenter, sekunder, meter og lage meg små milepæler. Spesielt nå føler jeg at det psykiske stopper meg litt når jeg løper. Mulig at det vil hjelpe å fokusere litt på forhånd, kanskje bruke et par minutter før trening på å tenke gjennom hva som skal skje.

Takk for interessante innspill! Og bare kom med flere..

[Marshmallow]

Jeg hadde det akkurat som TS. Holdt på med aerobic og spinning i mange år, og gikk over til jogging i høst da jeg flyttet på landet. Det var forferdelig tungt i begynnelsen, det føltes som jeg løp gjennom dyp gjørme selv om jeg løp på en fin, tørr grusvei. Jeg kunne ikke skjønne at det kunne føles så tungt i forhold til at jeg var relativt godt trent fra før. Men nå, etter mange joggeøkter, har det endelig begynt å løsne. Kroppen føles lettere, og jeg er 5-6 min. raskere enn jeg var i høst på en 4,5 km rute. Jeg løper 2-3 ganger i uka, og pulsklokke skal anskaffes

Ikke gi deg, du må bare komme over "joggekneika".

[Gjest AnonymBruker]

Ikke gi deg, du må bare komme over "joggekneika".

Takk Jeg tenker vel mer og mer at det bare er en kneik jeg må over før jeg føler at jeg mestrer løpingen, men det skal jeg jammen klare!