Tror jeg vil ut av forholdet - men aner ikke hvordan!!

[Gjest Anonymous]

Overskriften taler vel for seg?

Har nå vært samboer med en god, snill og trofast mann i tre og halvt år. Vi har det greit sammen, men jeg savner nærhet, sex, kommunikasjon - ja de tingene jeg mener bør være "basisen" i et forhold. Jeg er veldig glad i han, men vet ikke om jeg elsker han. Vet ikke om jeg lenger klarer å forestille meg livet med han! Joda, barn med han hadde vært flott. Vi har fått det så bra og etablert med hus og hjem. Alt ligger til rette for at det skal bli oss. Foreldre, familie og venner tror jo at alt er bra.

En annen ting er at jeg nå også er i ferd med å forelske meg i en annen! Har falt pladask for en som virkelig ønsker å gi av hele seg, han vet om min situasjon, han presser meg ikke til noe. Min avgjørelse for forholdet mitt blir ikke tatt på grunn av denne andre. Men jeg vet at når jeg først har falt så pladask for en annen, så må jo noe være galt, jeg kan ikke fortsette et forhold på falske premisser.

MEN jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut, som jeg skrev ovenfor så er kommunikasjonen dårlig og vi har begge vansker med å uttrykke følelser og tanker ovenfor hverandre. På hver vår kant er vi begge gode lyttere og flinke til å snakke for oss. Noe er veldig galt her!

Jeg kan jo ikke bare gå hjem og si "dette funker ikke lenger, jeg flytter ut". Blir for grotesk for oss begge. Har også tenkt på å vente til vi får en av våre heftige "krangler" og bruke det som unnskyldning / grunnlag for å si at sånn kan vi ikke fortsette, kanskje best vi går hver til vårt!

Jeg er såååå redd, men samtidig føler jeg at den eneste utveien for oss begge til å bli lykkelige er å bryte opp! HAN fortjener noe bedre enn meg!!

Noen som har noen gode råd til meg?

Hjertet mitt gråter, fordi jeg nok en gang ikke får et forhold til å fungere, nok en gang ser fremtiden så mørk ut...

*FORTVILET*

[Gjest Anonymous]

Det høres ut som om du har bestemt deg for å gjøre det slutt? Du ønsker bare å vite hvordan? Jeg går derfor ut i fra at du har prøvd å få ditt nåværende forhold til å fungere uten resultat. Og at du derfor som siste utvei ønsker å gjøre det slutt.

Jeg synes abolutt ikke at du skal nevne den andre fyren som du har fått følesler for. Det vil bare såre han unødvenig. Jeg føler med han. Og med deg. Det er ikke lett å bryte ut av et langt forhold. Jeg håper at du har tenkt deg nøye om, og at du vet at dette er hva du vil.

Det finnes ingen lettvindt måte å gjøre det slutt på. Det er tungt, grusomt, og du blir den "slemmenår du velger å avslutte forholdet.... Jeg synes du skulle være ærlig og forklare hvorfor du ønsker å gjøre det slutt. Forklar at hva du savner i forholdet er altfor viktig for deg til at dere kan fortsette. At han er en fin fyr, men at det ikke funker for dere osv, osv. Det finnes ingen lettvindt måte å gjøre det slutt på, desverre.

[Gjest Jente]

Livet er ikke en dans på roser, en vil alltid ha oppturer og nedturer i et forhold. Og jeg synes at å bruke en krangel som unnskyldning for å gjøre det slutt er feigt. Er du glad i denne karen så synes jeg du bør sette deg ned med ham og skikkelig prate om hva du føler er galt og hva du savner. Kanskje det er noe dere kan gjøre sammen for å få dette til å gå. Folk gir opp så fort! Og du skylder ham mer enn som så!

Å få følelser for andre, kanskje bli litt forelsket eller betatt er naturlig. Og vil sannsynligvis skje flere ganger gjennom livet. Men det som gjelder er det valget du har tatt. Et forhold vil ikke være like glødende alltid. Men en velger å satse på en person i gode og onde dager.

Ikke gjør noe forhastet. Tenk deg godt om. Har du mulighet for å ta deg en liten tur til venninner eller noe sånt. Få han litt på avstand og se om du savner han?

Ønsker deg lykke til med avgjørelsen!

Men husk at den perfekte partner finnes kun i forelskelsens stadie.

[Gjest feigingen]

Hei du!

Dette er som å lese om meg. Hvert ord kunne vært skrevet av meg bortsett fra de heftige kranglene, og at vi har vært sammen i 6 år. Vi har et greit forhold, men jeg blir bare mer og mer sikker på at det ikke er slik jeg vil ha det. Joda, han blir sikkert en bra far, men er det nok?? "Jente" skriver at folk gir for lett opp, men hva om jeg ikke gir opp? Hva om jeg satser og prøver, for så å finne ut etter at vi har fått barn at dette er helt feil?? Da går det jo ut over flere, og en avgjørelse vil være hundre ganger verre å ta.

Jeg føler meg helt hjelpeløs, og aner ikke hvordan jeg skal gå frem :cry: Ligger våken om nettene og tenker. Føler meg så slem, for ha er jo bare god. Hvordan kan man være sikker? Vi hadde faktisk en pause i fjor. Jeg måtte bare ha en periode hvor vi ikke ringte hverandre for å finne ut av følelsene. Pausen varte vel en måned, men jeg angret og krøyp tilbake. Et halvt år var forholdet topp. Faktisk bedre enn det nesten noen gang hadde vært, men så kom den samme tvilen krypende tilbake. Tingene han hadde lovet å endre falt tilbake i gammelt spor, og alt er nå som før pausen.

Jeg har også et lite øye til en annen, men tror virkelig ikke det er det som gjør at jeg er i tvil. Jeg tror også som du sier, at om man kan tiltrekkes i så stor grad av andre kan samboeren vel ikke være den rette...? De første årene vi var sammen kikket jeg ikke på andre. Det er først dette siste året jeg har begynt å se meg rundt, og det må da vel være et tegn???? Kanskje trenger jeg akkurat dette for å få sparket bak til virkelig å gjøre noe med situasjonen?

Jeg har vel i grunn bestemt meg mer eller mindre for at jeg må bryte løs. Men som du skriver: det så vanskelig å si når man ikke har noe spesielt å sette fingeren på. Hvordan skal jeg bare kunne si: "Det er ingen følelser mer"? Han kommer jo til å spørre hva han kan gjøre, hva han kan forbedre, men jeg har ingenting å svare. Jeg skulle også ønske jeg hadde en kjempekrangel jeg kunne bruke, men så føler jeg at det er utrolig kjipt gjort overfor ham. Da vil han alltid senere bebreide seg for hvorfor han kranglet, og hvorfor han ikke sa slik og slik. I stedet for å måtte forholde seg til at følelsene bare tok slutt hos den ene. Da kan han i alle fall ikke bebreide seg selv. Skjønner du hva jeg mener?? Jeg prøver å tenke hva jeg ville ha foretrukket, og jeg innser vel at å skylde på en krangel er et dårlig alternativ, selv om det virker enklest for meg akkurat nå...

Er det noen her som har brutt ut av lange forhold etter lange overveielser og som har virkelig har angret? Eller viser det seg at om man bare klarer å gjennomføre det, viser det seg at det er det rette??

Spent på å høre hva du bestemmer deg for!!! Skriv hva du tenker og hvordan det går da vel! Vi finner nok ut av situasjonen vår skal du se :blunke:

[Gjest Anonymous]

jeg skal slå opp med typen min i morgen. blir kjempebråk av det, men det må til. er best for meg (og ham) at vi skiller lag.

[Gjest sunshine-t]

lykke til... :blunke:

[Gjest Anonymous]

Takk til deg "Feigingen" som har det på akkurat samme måte, og som så fint klarer å beskrive dine tanker og følelser.

Jeg har enda ikke funnet ut hva jeg skal gjøre. Jeg grubler og grubler, har blitt mange våkenetter siste ukene gitt.. På tirsdag merket min samboer at noe var galt og spurte om det hadde skjedd noe på jobben. Jeg svarte bare nei. Igår kveld pratet vi litt og jeg klarte å si noe sånt som "ja, så ofte som VI prater sammen" og han reagerte raskt og lurte på hva galt det var nå da. Ikke noe svarte jeg, feig som bare det. Orket ikke ta opp noe så sent på kvelden.

Vet ikke når jeg orker ta opp noe i det hele tatt. Aner ikke hvordan jeg skal tørre eller klare å gjennomføre det. Uansett, det kommer til å bli forferdelig grusomt. Ser for meg krangler, tårer, hat osv fra han. Uten øyne for at det kanskje er det som er det beste for oss begge to så vi kan få en mulighet til å bli lykkelige på hver vår kant. Vet jo at han ikke er tilfreds med samlivet vårt, vi har jo aldri sex lenger. Jeg tenner ikke på han. Og ikke prater vi noe godt sammen. Skulle gjerne tatt et samlivskurs eller noe, men han har nektet plent før, mulig at det blir mitt ultimatum..

Til slutt vil jeg bare si til alle som lurer, jeg lar ikke en tredjeperson være avgjørende for dette bruddet. At jeg blir betatt av andre som jeg gjør, får meg bare til å bli mer sikker på at han fortjener noe bedre. Men bryter ikke ut av mitt forhold nå pga en annen, det er helt sikkert..

*Fortvilet*

[Atina]

Hei Feigingen og Forvilet!

Jeg kjenner meg godt igjen i det dere skriver og tenkte jeg ville fortelle dere min historie:

Jeg var samboer i 6 år og det siste året ble et sex-liv mer og mer vanskelig. Trodde i utgangspunktet at jeg hadde null sex-lyst generelt siden den hadde vært laber i mange år. Så ble jeg betatt av en annen og ble ganske glad for at det viste seg at jeg faktisk hadde sex-lyst... og fortvilet over at jeg ikke lenger "tente" på min samboer. Alt ble vanskelig, til og med å ta imot en klem ga meg klausfølelse... Jeg fant til slutt ut, etter måneder med våkne netter og dårlig samvittighet at jeg ikke kunne fortsette i forholdet mitt. Både for min egen del, ble utrolig sliten av å tenke/gruble/fundere frem og tilbake på hva jeg ville, og samboer fortjener noen som kan gi han nærhet, sex et liv med kjærlighet. Jeg var livredd jeg skulle angre, samboer er utrolig snill, vi krangler sjeldent og vi har opplevd mye fint sammen. Men han var blitt en kamerat for meg.

Tiden frem til jeg fikk sagt ifra var et helvete på jord, når jeg endelig fikk tatt samtalen følte jeg meg lettet etterpå, selv om jeg gråt og gråt syns jeg det var godt å få sagt det: at han fortjener noe bedre enn dette og at jeg var utrolig sliten av å gå rundt med dårlig samvittighet pga ingen sex-lyst. Jeg har til dags dato ikke angret, jeg tror skjebnen er lagt for oss, hvis det er meningen at vi skal være sammen vil skjebnen ordne opp i det selv.

Ønsker dere lykke til med valget, en vanskelig tid dette her men det vil bli bedre når det endelig valget er gjort!

Stor klem fra Atina.

[Gjest Anonymous]

Jeg har også et lite øye til en annen, men tror virkelig ikke det er det som gjør at jeg er i tvil. Jeg tror også som du sier, at om man kan tiltrekkes i så stor grad av andre kan samboeren vel ikke være den rette...? De første årene vi var sammen kikket jeg ikke på andre. Det er først dette siste året jeg har begynt å se meg rundt, og det må da vel være et tegn????

Etter en del år i sammen med en ny mann, vil du også garantert komme til å se deg om, det er helt normalt å falle for andre selv om man er i et forhold.

Hva skal du gjøre da? bryte med den du da måtte være sammen med også?

[Gjest Feigingen]

Hei igjen

Joda, gjest, jeg innser at man gjennom et langt forhold nok før eller senere kan oppleve å tiltrekkes av andre. Det er bare at det er så sterkt nå, og har vart så lenge. Jeg prøver å ikke tenke på det, og å la det gå lang tid for å se om det går over, men det gjør det ikke. Når jeg dessuten ALDRI tenner på kjæresten min, men har lyst på den andre, er det vel noe feil... Folk er jo sammen i et helt liv, og forteller at de tenner på den de er sammen med fremdeles. Jeg mener ikke at sex er det viktigste i et samliv. Det kan diskuteres, men når man aldri, ever, har lyst på kjæresten....? Og jeg snakker ikke om at vi har dårlig sex. Han er bare utrolig snill og god, og den eneste som har fått meg til å få orgasme. Man skulle jo tro at han da var den jeg hadde lyst på? Men, nei

Jeg vet jo egentlig at dette ikke går lenger. At det bare er å komme seg ut av det. Jeg har lest om bruddet ditt før Atina, og det har faktisk hjulpet meg til å innse at det beste både for meg og han nok er å bryte. Han er nok ikke enig i at det er det beste for ham, men når jeg ikke kan gi så mye av meg selv som jeg egentlig er i stand til, får ikke han det han fortjener. Han trenger noen som er trofast i tankene, og som gir ham 100% av seg selv.

Søren og at det skal være så vanskelig. Jeg er livredd for å ta det opp, akkurat som deg Fortvilet, for vet jeg sårer ham forferdelig. Han ser ikke at dette kommer. Det vet jeg. Dessuten er han utrolig mye borte på grunn av jobbing for tiden, og jeg vil ikke ta opp noe slikt om vi ikke har et par dager til å prate om det på. Vet han vil slite med å få jobbet om han får denne beskjeden.

Jeg har satt meg en dato for min egen del. Innen 1. oktober skal jeg prøve å få tatt opp dette med ham. Om jeg klarer det gjenstår å se, men det hjelper meg i den mentale prosessen å ha en slags tidsfrist. Hva tenker du om deres forhold? Ser du for eksempel for deg at dere er sammen til jul?

Lykke til videre med tankene dine! Jeg tenker på deg

[Gjest Anonymous]

Hater at det skal være så vanskelig jeg! Og jeg sliter meg selv fullstendig ut ved disse tankene. Nei, jeg har ikke satt meg noen tidsfrist - men burde gjort det for et år siden. Selv om jeg da ikke klarte sette ord på de tingene jeg gjør idag... Nå vet jeg, men jeg vet ikke når og hvordan. Min samboer jobber også masse overtid, enten sent eller tidlig og han er mye sliten på ettermiddagene. Dermed ikke lett å ta opp ting med han, blir feil tidspunkt liksom. Syns det høres fornuftig ut å sette seg en tidsfrist, tror kanskje du klarer å gjennomføre ting før meg.

Jeg vet rett og slett ikke hvordan situasjonen er til jul. Tror jeg kommer til å prøve å få gitt han et ultimatum om at vi må søke hjelp, fordi vi er så dårlige på kommunikasjon og fordi sexlivet vårt er helt bort. Og som deg, så var sex'en fantastisk den tidligere. Men jeg tenner ikke på han lenger. Har ikke hatt sex på over et år, har følt det er noe galt med meg. Jeg har gått til samtaleterapi, men jeg klarer ikke få ting på gli alene. Vil ha han med meg....

Og jeg som trodde at fremtiden var lys, traff en flott mann som var fri og frank og uten forpliktelser. Vi begge syns jo at vi var perfekte for hverandre. Vi kjøpte hus sammen, har skaffet oss hund og ja... Vi har alt vi kan drømme om. Men jeg drømmer om mer, om å gifte meg og å få barn. Det er ting som han hele tida har sagt at vi ikke trenger stresse med. Nå er vel han mer klar for barn enn meg... Men hvordan få barn når man ikke har sex, og jeg føler ikke for barn nå fordi jeg føler at forholdet ikke er riktig... Nei, det er ikke aktuelt. Jeg hadde også fått helt panikk om han plutselig hadde kommet og fridd nå gitt...

Skal ta meg en prat med hans søster jeg tror jeg, vi har fin kontakt og kanskje hun kan gi meg noen gode råd.

Kommer til å følge med deg "Feigingen" - ønsker deg lykke til!

*Fortvilet*

[Gjest Feigingen]

Vet du Fortvilet; det der med frieri har jeg tenkt mye på. Når jeg tenker på hvordan det går med forholdet, og kommer til at det går vel greit, da tenker jeg på hva jeg ville svart om han hadde fridd. Da får jeg alltidd nesten panikk, og VET at jeg ikke hadde klart å bli glad. Er ikke det et bevis godt nok egentlig da?

Det virker likevel som du øyner et lite håp for forholdet siden du er klar for samtaleterapi...? Finnes det følelser som kan flamme opp igjen om dere får pratet bedre sammen, tror du? Hadde bedre kommunikasjon endret følelsene dine? Jeg tror virkelig ikke jeg har mer følelser igjen, men leter så godt jeg kan, for det beste for alle hadde jo vært om vi fikk det til å funke. Likevel, nå har jeg lett så lenge at øyner egentlig ikke håp.

Er enig med deg: Hater at det skal være så vanskelig!! Glad jeg hørte om noen som har det akkurat på samme måte. Da føler jeg meg ikke så alene med alle tankene. Man føler seg jo rimelig slem da!

Hvordan gikk det forresten med gjest som skulle gjøre det slutt??? Har du gjennomført det? Gikk det bra? Hvordan gikk du frem? Jeg er interessert i å høre mer om deg.

God klem til alle i samme situasjon som meg. Dere trenger det!

[Gjest Anonymous]

Jeg vil bare si at jeg må si jeg kjenner meg igjen i dere to. Jeg er også i et langt forhold på noen år og samboere. Jeg har vært i tvil lenge om forholdet er verdt å satse på. Jeg har opplevd mye vondt med ham og jeg ser nå at sammenlagt har all smerten jeg har fått ødelagt de kjærligste følelsene jeg hadde fra starten. Jeg er glad i ham og blitt avhengig av ham. Jeg tenker på at jeg har ofret noen år på han og kjempet for forholdet. Det som jeg sitter igjen med nå er at jeg vil ut av forholdet. Jeg tenner ikke på ham lenger. Jeg ser på ham mest som en kamerat som jeg er glad i. Men når jeg hører på romantiske sanger og tenker på en partner, drømmer jeg om andre. Jeg ser at jeg ubevisst er på leting og søken etter en annen partner. Har opp gjennom også følt at jeg er alene og ikke sammen med noen, enda vi da har vært et par. Vondt å føle en ensomhet i felleskap. Når man da er to. Følelesmessig føler jeg en usikkerhet da jeg vet hva jeg savner og mangler av følelser.

Men av mangel på tro på meg selv og liten selvtillit og selvrespekt, er redd for å gå ut av forholdet. Redd for å ta et galt valg. Redd for å gå fremtiden alene. Men jeg har kommet så langt nå at jeg må psyke meg opp til å gå. Jeg må bare gjøre det en gang for alle. Men samtidig er det en trygghet også. Det å ha et annet menneske og bo sammen med. Noen som alltid er der, noen å finne på ting sammen med, noen å snakke med. Det å slippe å være alene...Men jeg må bare komme meg over kneika og si til meg selv at jeg skal bygge meg selv opp og bli et sterkere menneske, alene.

[Gjest Anonymous]

Oj, heftig kost også fra siste gjest her... Skjønner at jeg ikke er alene om disse tankene omkring et brudd - at det ikke bare er jeg som psyker meg ut ved tanken.

Jo, jeg føler også jeg bor sammen med en kompis, er slik vi oppfører oss også.

Skal bort i helgen - gleder meg litt, samtidig så skulle jeg gjerne vært hjemme for å prøve å ta tak i tingene jeg vet jeg må..

Vil bare si tusen takk til dere som har lest og skrevet i dette innlegget.

God helg til dere alle.

Klem fra *Fortvilet*

[Gjest En` til feiging..]

jeg skjønner deg godt jeg... har det omtrent sånn selv nå. ingen komunikasjon, tviler på følelser, bare krangling. vi har også ett barn sammen, så det må jo ordne seg. men jeg klarer ikke dette i lengden.. til slutt spurte hano m je trivdes. og da sa jeg bare nei. etterpå kom alt frem. og seff en kjempekrangel. men det er bedre at det er ute enn å holde det inne. så mitt råd til deg er å få det ut. det er seff ikke sikkert det hjelper, men det hjelper i forhold til å holde alt inne. det er det som faktisk er verst..

jeg håper virkelig du kommer frem til en god løsning. enten i et forhold eller singelstatus....

[Gjest Anonymous]

Hei igjen...

Igår kveld sprakk jeg nesten fullstendig.. Bare redselen og feigheten som stoppet meg. Han sa at dersom jeg mistrives så fælt så måtte jeg bare si ifra. Som sagt så var jeg borte i helgen, og via et par sms så vet han at jeg ikke har vært i form og lagt meg tidlig hele helgen, noe som ikke er likt meg.. Da jeg kom hjem på søndagen så han vel hvor deppa og uttafor jeg var, endelig har han sett at jeg sliter. Vi snakket / diskuterte litt etter vi hadde lagt oss og jeg ba nok en gang om at vi kunne gå og få hjelp, enten en samlivsterapeut eller et kurs eller noe. Men NEI da, han nekter like mye som han alltid har gjort. Han sier det ikke er han som har problemer. Vel, jeg skal nå ringe og få timer hos psykologen min igjen, vet jeg kommer til å få en tøff periode fremover og at jeg kommer til å psyke meg selv fullstendig ned i søla... Sa til sambo at det hjelper lite at Jeg søker hjelp alene og klarer å sortere mine ting, forholdet vårt blir ikke bedre av den grunn. Sa til han at det må jo være forsøket verdt å prøve å få hjelp da, for vi klarer tydligvis ikke ordne opp selv. Men han nekter, nekter og nekter...

Tankene som jeg sitter igjen med er om jeg har prøvd nok nå? Eller burde jeg nok en gang avvente og håpe at tingene blir bedre? Jeg Tror at vi begge kanskje får det bedre på hver vår kant... Men en del av meg er glad i han, ja, jeg er sikkert litt avhengig... Vanemenneske vet dere!!

Fyameg, livet suger om dagen.........

*Fortvilet*

[Gjest Anonymous]

Huff, det skal ikke være enkelt nei. Jeg reagerer på at han sier at det ikke her han som har problemer, vel det er kanskje ikke HAN men det er DERE og han er en del av det! Eksen min var også sånn "hvorfor har du det ikke bra, JEG har det jo så fint, det er ingenting å rette på her". Noe som førte til at det ble slutt etterhvert...følelsene mine forsvant.

Er i et nytt forhold nå, som har vart i 4-5 år. Det gikk fint de første 2 årene og nå går det gale veien. Det siste året har det vært ganske ille, eller dvs vi lever som om vi er kamerater. Vi snakker ikke om alvorlige ting sammen og vi har sex hver 6 mnd ca. Det er greit nok å dele hus med en kamerat, men jeg forlanger mer enn det, jeg vil ha kjærlighet! Det dummeste vi gjorde var at vi fikk barn sammen i sommer, forholdet vårt er ikke noe bedre nå, og nå vil jeg vekk.

Men jeg føler at jeg ikke kan gå pga barnet. Så det sier jeg bare: ikke få barn sammen hvis dere ikke er 110% sikker! Vanskelige følelser som dukker opp forsvinner ikke med det første.

Jeg føler det sånn at når man først begynner å tenke på å gå, så gjør man det før eller siden. Tanken på brudd trenger bare tid til å modnes....

Lykke til! Jeg håper det går bra, uansett hva du velger

[Gjest gisle]

Jeg kjenner meg godt igjen i beskrivelsene i denne tråden. Forskjellen er at jeg er mannen i forholdet og det er altså min kone som føler at jeg har blitt en kamerat for henne. Vi har barn, vi er gode venner og samlivet fungerer godt på det praktiske planet. Problemet er altså at det er noen følelser hos henne som er blitt borte underveis. Dette er selvfølgelig en stor belastning for meg, ikke minst fordi mine følelser for henne er like sterke som enn da vi møttes. Faktisk har hun blitt mer attraktiv med alderen og hun har innrømmet at hun ønsker kjærlighet og mer sex, men at jeg ikke vekker disse følelsene. At hun ikke elsker meg gjør at hverdagen er tung. Vi har blitt enige om at vi skal prøve å finne tilbake til det gamle og har vært i kontakt med familievernkontoret. Det er selvfølgelig en lang og krevende prosess. Jeg har nok innerst inne satt meg selv en slags tidsfrist, og er inneforstått med at jeg ikke kan ikke kan ha det slik vi har det nå. Å føle at en gir kjærlighet uten at denne blir gjengjeldt går ikke i lengden. Å holde sammen til barna blir voksne for så å skilles er en deprimerende tanke.

Vi er begge sterkt fokusert på at vi ikke skal gjøre noe som kan være uheldig ovenfor barna, og vi vil begge unngå samlivsbrudd for en hver pris. Til dere som ikke har fått barn vil jeg anbefale å vurdere om dette blir et liv dere kan leve med. Når barna kommer følger det også med mange nye utfordringer som stiller samlivet på en prøve.

Det virker på meg som at dette er et ganske vanlig problem, mannen er stort sett tilfreds mens damen ofte er den som tar initivet til et samlivsbrudd når følelseslivet kjølner. Her har nok begge kjønn grunner til ettertanke. For meg har den viktigste lærepengen at en må jobbe for å bety noe som menneske for sin partner, og ikke bare en som er med å drar lasset i AS hjemmet.

[Gjest Madam Felle]

Jeg kan jo ikke bare gå hjem og si "dette funker ikke lenger, jeg flytter ut". Blir for grotesk for oss begge. Har også tenkt på å vente til vi får en av våre heftige "krangler" og bruke det som unnskyldning / grunnlag for å si at sånn kan vi ikke fortsette, kanskje best vi går hver til vårt!

*FORTVILET*

må si at du er feig, hvorfor vente til dere havner i en skikkelig krangel? er det for å lette din egen samvittighet?

Det beste du kan gjøre er å sitte deg ned å snakke med han, forklare at dette ikke går lengre, og du vil ut av forholdet. Ikke ta det når dere begge er hissige, for det er feigt.

[Gjest Anonymous]

JA - det er feigt - jeg vet vel det! Og ja, jeg ER feig når jeg er svak, når jeg er redd, når jeg ikke vet hvordan jeg skal klare å håndtere situasjonen! Og jeg er helt enig i at dette ikke bør løses via en krangel... Det er jo selvsagt ikke det jeg ønsker heller. Jeg ønsker bare at vi kan sette oss ned, samtale om tingene, om forholdet på en slik måte at vi sammen finner en løsning. For han har det nok ikke godt han heller, tvert imot. Nå om dagen unngår vi bare å prate sammen, situasjonen har tilspisset seg ytterligere. På en måte så nærmer vi oss vel kanskje en løsning. Finnes ikke nærhet igjen. Det eneste jeg føler er å la han slippe meg fordi jeg føler meg som et råttent menneske ovenfor han. Joda, jeg er glad i han, som en venn eller bror, jeg bryr meg masse om han og ønsker han alt mulig godt.. :oops:

mer og mer "fortvilet"