Jeg har nesten ingen venner. Føler meg fanget, det er så sårt

[Riskrem]

Vet det finnes uttallige tråder om dette temaet, men føler at jeg må dele tankene mine likevel

Saken er at jeg har nesten ingen venner. Kjæresten min er min beste venn. En venninne jeg var veldig nær flyttet til utlandet (langt unna) og vi har naturligvis ikke samme kontakt som da hun bodde i Norge. En annen god venn av meg er en gutt.

Jeg har mange bekjente, og over 300 venner på Facebook. Når jeg treffer nye mennesker på fest, jobb, osv. blir vi bare svært overfladisk kjent, og det blir med det.

Jeg har ingen venninner jeg kan ringe når som helst for å prate (bortsett fra han ene som er gutt). Ingen ringer meg heller. Jeg blir så å si aldri invitert på fest, det er alltid gjennom kjæresten min. Jeg savner utrolig mye å ha jentekvelder eller å gå på cafe eller shopping, og venninner man kan ha over flere år. Å leve livet litt sammen, hvis dere skjønner. Det føles utrolig ensomt og sårt å ha så få mennesker å dele livet med. Når jeg ser venninner ute på cafe eller hva som helst blir jeg utrolig lei meg, for jeg tenker at de er så heldige som har hverandre.

Det er egentlig mye min egen skyld at det er blitt slik. De siste årene har jeg jobbet veldig mye mens jeg har studert, og ikke brukt tid på å bli kjent med folk på studiet mitt. På jobb er de aller fleste mye eldre enn meg, så det er liksom ingen å bli kjent med der heller. Mange av mine bekjente er et par år yngre enn meg (jeg er 25), og jeg føler meg litt mer moden enn dem, og dermed kan det være litt vanskelig å finne noe felles å bygge et vennskap på.

Jeg føler meg fanget i denne situasjonen. Jeg skal ikke sitte og deppe over dette, men jeg føler at det er utrolig sårt å tenke på når tankene dukker opp. Det er ikke noe galt med meg heller, jeg er verdens snilleste og hyggeligste jente, og jeg har ikke et utseende som skremmer folk akkurat. Selv om jeg klarer meg godt alene i hverdagen er det langt fra morsomt.

Jeg prøver så godt jeg kan, men jeg kommer ingen vei. Hvordan i all verden kan jeg bli bedre kjent med folk på mer enn et overfladisk plan? Jeg føler at de fleste har etablerte vennegjenger, og at de er tilfreds med de vennene de har. Derfor er det mange som ikke ser behovet for å få nye venner. Mulig jeg tar veldig feil, men...

Dette ble kanskje litt rotete. Håper dere kan være til hjelp

[Minttu]

Jeg har det akkurat som deg!

Jeg gjør egentlig pent lite med det, nå i hvert fall, så jeg har dessverre ingen råd og komme med..

Det er utrolig kjett, man møter folk og prater, blir venner på facebook og det er det.

Skal snart feire bursdagen min, men ser ikke så frem til det, fordi de som er bedt er venner av kjære, folk jeg bare kjenner pga han, fordi jeg ikke har noen gode venner selv..

Har en god venn, som er gutt, men han bor på andre kanten av landet, så vi får jo ikke akkurat sett hverandre..

[Gjest LonelyAngel]

Hei kjære deg Følte nesten jeg måtte skrive noe, da jeg har vært i samme situasjon hvor jeg ikke hadde noen skikkelig gode og nære venninner. (Kjæresten min var min bestevenn)

Jeg slet skikkelig med å ha så få venner. De vennene jeg hadde var ikke skikkelig nær meg, mest overfladisk. Jeg ble skikkelig deprimert av det.

Det jeg gjorde var å sette meg inn i meg selv og prøve å forstå hvofor jeg hadde så få venner. Jeg analyserte i hytt og pine, men tilslutt fant jeg ut at det var meg rett og slett. Jeg hadde ikke prøvd godt nok. Jeg innså at jeg egentlig ikke virkelig hadde prøvd å skaffe meg venner.

Etter jeg fant ut det bestemte jeg meg for å virkelig ta intiativ med andre jenter. Jeg begynte å snakke med flere på facebook, sendte sms til venner for å prøve å få et nærmere vennskap og det fynket! Nå har jeg blitt mye bedre kjent med andre nye jenter og så har jeg kommet nærmere de gamle venninnene mine.

Ta å tenk skikkelig over deg selv. Tar du intiativ til å bli kjent med andre? Tar du kontakt med dine "overfladiske venner" ? Jeg fant i alle fall ut at jeg ikke hadde prøvd godt nok....

P.S I begynnelsen kan du oppleve avvisninger, men ikke ta det så tungt Når du tar kontakt og intiativ kommer du gradvis nærmere

Håper dette hjalp.

[jennie]

Ja, jeg skjønner hvordan du har det. Jeg har heller ikke noen særlig nære venninner. Jeg har kjæresten min, som også er samboeren min og min beste venn.

Hadde noen flere venninner da jeg bodde hjemme der jeg kommer fra, men nå er vi ganske spredt og har ikke så veldig mye kontakt i hverdagen. De fleste har dessuten blitt mammaer de siste årene, og det er jo også noe som skiller oss. De blir mer utilgjengelige. Det flyttet nylig ei venninne hit for å studere, og jeg gledet meg til å få noen å henge mer sammen med. Men hun er alenemor, og drar hjem til foreldrene sine annenhver helg. Det er for at den lille jenta skal få treffe faren sin, som også kommer derfra. Og ellers er det ikke mye tid til å treffes...

Nei huff, det er ikke noe morsomt å ikke ha noen gode venninner tilgjengelig. Og det er som du sier ikke lett å få nye venner i denne alderen... jeg blir 24 i år... Så da vet du hvertfall at du ikke er alene

[FoxyFish]

Jeg skjønner utrolig godt hva du mener. Jeg er på min side såpass "hjemmekjær" at jeg heller vil være hjemme med kjæresten (som i skrivende stund, faktisk) enn å oppsøke venninner. Dette gjør jo at man får færre invitasjoner og henvendelser med tida, og plutselig finner man ut at man egentlig ikke har noen skikkelig gode venner.

Det kan være en ganske så trist tanke, men jeg tror faktisk ikke det er så uvanlig som det av og til kan virke som.

Jeg er også ganske så enig med de som har svart over her, og spesielt med tanke på det å faktisk gå litt i seg selv, oppsøke andre og på den måten komme tettere innpå folk.

Du er i alle fall ikke alene med å ha det sånn!

[Gjest Gjest]

Ta å tenk skikkelig over deg selv. Tar du intiativ til å bli kjent med andre? Tar du kontakt med dine "overfladiske venner" ? Jeg fant i alle fall ut at jeg ikke hadde prøvd godt nok....

P.S I begynnelsen kan du oppleve avvisninger, men ikke ta det så tungt Når du tar kontakt og intiativ kommer du gradvis nærmere

Håper dette hjalp.

Jeg er også en med nesten ingen venner. Trodde jeg hadde fått meg to venninner, som jeg ble kjent med i sommer. Men de siste månedene er det kun jeg som har tatt initiativ, og det med svært liten respons. Har sluttet å ta kontakt med dem etter det da. Så jeg prøver å se meg om etter andre venninner. Men det føles sårt å ikke ha noen.

[Gjest Elijah]

Jeg kan være vennen din

Selv har jeg svært få nære venner, men masse bekjente.

Min beste venn møtte jeg faktisk for noen år siden i voksen alder, så det er fullt mulig.

Du må bare by på deg selv og kanskje være litt "innpåsliten" (skriver det fordi det kan følest slik) når du møter noen som kan være en potensiell ny venninne. Ikke vær redd for å ta kontakt.

Hobbyer og fritidsaktiviteter er ofte en fin kanal for å møte nye mennesker man har noe til felles med.

Ellers bør du ikke være fordomsfull og tro at de som er yngre enn deg nødvendigvis er mindre moden og har mindre til felles med deg enn de på din egen alder.

Etter min erfaring er nemlig det ikke nødvendigvis sant

Du må nok bare prøve litt hardere og gjøre deg mer tilgjengelig, så vil denne situasjonen snu seg opp ned fortere enn du aner

Lykke til!

[NovaFlare]

Hvor i landet bor du hen da?

[Glynis]

Det er egentlig mye min egen skyld at det er blitt slik. De siste årene har jeg jobbet veldig mye mens jeg har studert, og ikke brukt tid på å bli kjent med folk på studiet mitt.

Dette høres veldig ut som nøkkelen til problemet, ja. Tviler ikke på at du er en jente mange kunne hatt glede av som venn, men du har vært 'utilgjengelig' i studietiden.

Jeg har blitt kjent med veldig mange gjennom studietiden, noen har blitt bekjente, andre har blitt gode venninner. Det som skiller de fra hverandre er tilgjengeligheten. Vennene er de som har inkludert meg i livet sitt utenfor skolen og som har gitt uttrykk for at de ikke alltid er opptatt med seg og sitt. De bekjente har jeg like mye til felles med og et like godt utgangspunkt for å bli gode venner med, men de har prioritert gamle venner, organisasjonsverv og deltidsjobber (fullt forståelig, bare understreker forskjellen).

[Riskrem]

Tusen takk for mange kjempefine svar Det hjalp utrolig mye.

Det er nok en blanding av omstendighetene og min egen skyld at det er blitt slik. Jeg skal ta noen runder med meg selv. Det er litt skummelt også synes jeg - hvor skal man begynne liksom? Men jeg ser at det trengs ut i fra det dere skriver. Jeg hadde antageligvis aldri selv tenkt det dere skriver, derfor er det så fint å lese det her

[Gjest hogwash]

hvor skal man begynne liksom?

Overalt! Har sett opptil flere "venninner søkes" her inne på KG også mener jeg, så bare kreativiteten setter grenser. Viktigst av alt i mine øyne: Dette er ikke noe å skamme seg over, kom deg ut og treff folk

[Gjest AnonymBruker]

jeg har heller ikke venner utenom kjæresten. synes det er litt trist, men grunnen er at jeg ikke helt tror på at det finnes så mange der ute som jeg ville blitt glad i.

[Gjest AnonymBruker]

Har det også akkurat som deg, mange facebookvenner, kolleger, mange halvbekjente og folk jeg kjenner via samboer, alt som kunne minne om venninner har flytta utenlands eller 150 mil unna ( og det er så lenge siden at det ikke er naturlig å bare slå på tråden sånn tileldigvis).... Studerer(sammen med folk som er 10 år yngre enn meg) og jobber flere kvelder i uka, trener en del.

Mange ganger har jeg sett gjennom telefonlisten min om det kan være noen jeg kan ta en øl med i sola etc, men det er INGEN!

Jeg er ikke så flink til å bli kjent med folk tror jeg, blir helt imponert andre jenter som "bonder" og blir SÅ close i løpet av en helg på hyttetur! Men når sant skal sies så er det jo sjeldent en treffer potensielle venninner også da!

Jeg vil jo si jeg er 100% normal, ikke teit, ikke stygg, ikke dum, ikke feit(haha), sunne interesser, A-menneske, ikke driver jeg med narko eller drikker mye....

Jeg kan vel være bittellittelitt sjenert og gi litt lite av meg selv(har jeg hørt)...

[Heritære]

To gode venninner er alt jeg har hatt gjennom til nå ett langt liv og begge to bor mer enn 50 mil fra meg idag. Selvsagt savner jeg dem og det er trist og tungt noen ganger. Jeg sliter også med å knytte meg til nye mennesker, jobber mye, har liten fritid, men er svært knyttet til familie og ikke minst samboeren min. Ser at jeg burde ha skaffet meg nye venninner da jeg savner noen å gå ut med, treffe for å gå på senteret, gå turer, trene sammen eller bare ta en drink etter jobben. Tror også det blir litt negativt for min samboer som også blir litt apatisk i forhold til å være sammen med sine venner siden jeg så sjeldent går ut.

Må vel også gå litt i meg selv da jeg vet jeg ikke er så flink til å jobbe for å skaffe meg venner og lett kan være den som ikke opprettholder kontakt. Har bydd seg mange anledninger og jeg vet jeg kan være ganske så sosial, pratsom, blid og hyggelig og føler jeg har fått god kontakt med flere jenter mange ganger, men så har det liksom bare blitt med det. Dessverre....

Så jeg tror som mange andre her skriver at en må begynne å jobbe med seg selv først. Se på sine egne begrensninger og forbedre de. Men, jeg er sikker på at mange her inne kunne tenke seg venninner så kanskje det burde være ett eget forum for det hvis det ikke er en allerede da .

[Gjest føs]

jeg har følt det slik i perioder jeg også, og som en her sier: man må se på hva som egentlig er grunnen.

jeg blir ikke lengre invitert på noe hver helg, men til gjengjeld så inviterer jeg adri selv heller.

jeg sender sjeldent sms til flere, og jeg initierer ikke til jentekvelder.

i tillegg til dette har jeg ved flere anledning blitt bedt til noen gjentatte gange ruten å dra(slet litt med angst en periode....), så dermed uteblir invitasjonene.

men jeg vet jo egentlig at dersom jeg bare gidder ta initiativ selv(og tåle en avvisning eller to avogtil) så vil jo jeg ha det mer sosialt.

heldigvis har jeg noen venner som ikke "gir meg opp" når jeg ikke tar mye kontakt, fordi de er slik selv i perioder - og vi forstår dermed hverandre.

jeg merker jo også at når jeg først tar litt initiativ, så blir jeg jo mer inkludert også somregel.

det handler nok oftest om å tørre å gjøre noe med det selv:)

[Gjest Koala]

Jeg har hatt det ensomt tidligere, men ikke nå lenger.

Jeg tar kontakt med folk jeg kjenner jevnlig og forsøker å treffe dem eller gjøre noe sammen en sjelden gang i hvert fall. Prøver å ta hensyn til deres behov. Selv om jeg har mye å gjøre om dagen forsøker jeg å unngå at noen føler seg glemt. Ellers noen triks:

- Ta kontakt med folk. Ikke gi opp selv om man føler seg avvist noen ganger.

- Forsøk å ha et sosialt forhold til mange mennesker selv om de ikke er "venner". Det er greit å kjenne folk.

- Ikke slit ut de vennene man har. Har man få venner bruker man dem kanskje litt opp. Ikke virk klam eller innpåsliten.

[Gjest padawan]

når jeg leser slike ting får jeg nesten lyst tilå å prøve å arrangere et treff i Oslo.

[Gjest AnonymBruker]

alle som ikke har venner kan treffes, så kan vi bli venner

[Gjest Jente]

Jeg har det på akkurat samme måte:) Bestemte meg for å flytte et års tid i fjor pga jeg ønsket miljøskifte og komme meg vekk. Der traff jeg de nærmeste og beste venninne mine. Når jeg flyttet tilbake igjen i år, prøvde jeg å danne meg et nytt venne-nettverk, men det har ikke gått så bra. Blir som regel til at jeg henger med min kjære eller hans kompiser og venninner. Kommer godt overens med de så det er kjekt det, men savner "egne" eller hva jeg skal si. Min beste venninne som jeg henger en del med skal flytte for å studere neste år. Gruer meg:S

Skal gifte meg neste år og i sammenheng med det, satt vi opp en liten liste over hvem vi kan tenke oss å invitere. Det var da jeg fant ut hvor få egne venner jeg har. Har også ekstremt liten familie. Kommer til å se litt teit ut i kirka når "min benkehalvdel" er ganske tom og "hans benkehalvdel" er ganske mye fullere. Haha så teit Orker ikke be flere "bekjente" heller. Blir så feil å feire dagen med "overfladiske venner"

Att det skal vær så vanskelig å ta initiativ da...

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er sånn også. Det er ikke noe galt med meg så vidt jeg kan se selv. Jeg er pen, hyggelig, snill, men har egentlig ikke truffet så mange jenter i mitt liv og da har det blitt sånn. Jeg studerte i 5 år et sted hvor vi var 55 gutter og 4 jenter og på jobben senere var det bare 50 år gamle menn å finne..Jeg har ikke vært flink nok til å oppsøke andre arenaer.

Men spørsmålet mitt er til dree som har kjærester:

Jeg er nemlig singel, men jeg er ganske populær blant menn. Likevel kvier jeg meg veldig for å inngå nære relasjoner til noen fordi når han finner ut at jeg ikke har noen venner så kommer han til å synes at jeg er en freak og gå fra meg uanset.. Jeg tror at noe av in appell er at jeg er veldig utadvendt egentlig og det hadde rett og slett vært et sjokk for en mann å finne ut at jeg egentlig ikke har venner, har kommer til å føle seg lurt..Så jeg velger å avslutte alt før det starter omtrent. Men deres kjærester, hvordan er/var deres reaksjon egentlig?

Høres liksom alltid av menn at dama må ha en stor sosial sirkel for å være en kjærestekandidat..