når en alenemor er syk

[Gjest AnonymBruker]

Hvis man er alenemor og har små barn boende hos seg, og man selv blir syk - sengeliggende med nesten 40 i feber og er veldig dårlig..

Dette skjedde meg like før påske, jeg bor langt unna annen familie, så hadde egentlig ingen å spørre. Bortsett fra barnas far, som heldigvis var villig til å stille opp.

Han hentet barna og hadde de hos seg mens jeg var syk. Jeg var dårlig i nesten en uke, så han var innom med litt mat, paracett, hostesaft og div et par ganger.

Synes dette var helt fantastisk! Men tenker samtidig at jeg ville gjort det samme for han om situasjonen hadde vært omvendt..

Lurer egentlig litt på om det fungerer slik med andre også?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg ble sengeliggende med ledd og muskel influensa da mitt barn var 4 år.

Vi måtte nok bare klare oss selv, med unntak at en av mine søstre hentet apotek varer for meg et par ganger. Jeg var sengeliggende i 10 dager.

[Gjest AnonymBruker]

Vi hadde svineinfluensa i høst alle sammen i huset, dvs jeg og mine to barn. Ungene ble syke først, og var selvfølgelig friske innen jeg ble syk. Pga sykdommens art var det ingen (!!) som ville hjelpe til og komme innom. Ungene kunne etterhvert dra på skolen, men det var jeg som måtte levere.

Med 40 i feber og munnbind måtte jeg også til butikken for å få tak i nødvendig mat. Men hva gjør man? Jo man står på til man stuper og sover de få minuttene man får mellom slagene.

Konsekvensen er da at det tar lenger tid å bli frisk, og i mitt tilfelle har jeg brukt lang tid på å komme meg helt. Men nå er jeg der snart. Dog var jeg borte fra jobb bare 2,5 uke.

[Gjest lulua]

Uff ja det er fælt når slikt skjer,samma er det jo med de som bor sammen også.. Var en gang både jeg og mannen min lå å var Kjempesjuke klarte så vidt å bevege på oss begge to,to små unger under to år og ingen barnevakt.. vi sleit utrolig.. men man kommer seg gjennom det meste..

[Gjest Mysticgirl]

Jeg har spydd nærmest med baby på armen, og ingen til å stille opp. Forferdelig når ungen er under 2 år og må ha hjelp til det meste.Men MÅ man så MÅ man, men det er som noen sier her, tar myye lengre tid å blir frisk. Har også gått til butikken i 40 i feber og måtte holde meg i grøftekantene med vognene i andre hånden,mens jeg nesten svimte av og bakken kjentes ut som den bevegde seg under meg.

Kjempemorsomt ¨å få kommentarer i etterkant at folk trodde jeg hadde virus på balanseevnen

[Reveal]

Når alenemamman her i huset er syk er det bare å brette opp ermene og passe på å være som sykest mens barnet er på skolen eller på natten;-) Heldigvis har jeg lykkes såpass i oppdragelsen at 8 åringen er rene sykepleieren når hun er hjemme:-) Ellers er det sånne tilfeller jeg takker de milde makter for disneychannel, mikromat og klassevenninner i nabolaget.

(Pappaen har jeg gitt opp. Da jeg lå med svineinfluensa (og etterhvert lungebetennelse) i høst presterte han å avlyse sin samværshelg fordi han hadde mulighet til å jobbe litt ekstra på jobb).

[Lovis]

Heldigvis stiller pappaen opp her i gården. Han tar ungene hjem til seg om han har mulighet (pga arbeidstider), eller stiller opp og kjører til skole/barnehage (igjen om han kan). Handler om jeg ber han om det etc.

Men heldigvis er jeg sjelden sengeliggende mer enn 1 dag, det har jeg ikke tid til. Men vet jeg får hjelp hos han, om jeg blir liggende. Og det samme gjør han selvfølgelig.

[Nigo-san]

En av de tingene jeg lærte som alenemor, var at mor er aldri syk. Punktum.

Feber, spysjuke, en liten fin lungebetennelse- må du, så må du. Selv om jeg skal innrømme at det har vært ganger da det ble vel mye DVD og oppvarmet grandis til middag.

Hvis det ble virkelig, total krise hadde jeg mine foreldre som kunne stille opp, men de var og er travle mennesker som jobber og reiser mye. Så jeg skulle vært nærmest døden nær før jeg ba dem stille opp utenom det de selv ba om. Men klart jeg hadde gjort det dersom jeg var så syk at det hadde vært uforsvarlig å være alene med barna. Som alenemor fant jeg bare ut at grensen for "uforsvarlig" går langt over det jeg trodde da jeg ikke hadde barn, hehe.

En litt morsom episode var da jeg ble innlagt på sykehus fordi de trodde jeg hadde hatt en hjerneblødning (! Det var bare en veldig kraftig bihulebetennelse som ga rare utslag, men det ble både EKG og scanning av hjernen og hele pakka). Måtte jo ha med meg tre unger på slep, og personalet virket oppriktig rådville med tanken på hva de skulle gjøre. Hvorfor har du med deg barna, liksom, hva skal vi gjøre med dem? Men ærlig talt, sånne situasjoner må jo nødvendigvis skje innimellom, det er dessverre mange som har lite nettverk.

Så jeg er ikke lettskremt når det gjelder sykdom og ansvar for barn, og jeg må innrømme at jeg smiler litt (ikke på den ekle måten, altså) over samboende foreldre som mener at den andre må være hjemme så fort man har en skarve influensa. Det eneste jeg virkelig var redd for da jeg var alene, var å bli skikkelig syk. Type kreft, eskalerende MS eller annet. Da hadde jo selvsagt familien trått til, men det var likevel en skremmende tanke.

[lille_lam]

Jeg var syk i påsken, og tenkte at jeg endelig skulle få litt hvile siden barnefar hadde samvær. Men fikk mld om at han var syk og da ble det ikke noe hvile alikevel.. Var utrolig frusterende, er allerede utslitt av andre ting også blir jeg syk i tillegg og får ikke hvilt ut!! Og som noen nevnte, da tar det også lengere tid å bli frisk igjen.. Har ikke stort nettverk som kan hjelpe til når det er som værst. Husker jeg hadde noen smerter i brystet en stund tilbake, fikk beskjed om å komme ned på legevakta for å ta EKG, var alene med barnet mitt, ble satt ut av hele situasjonen og smertene, men klarte bare ikke å begynne å kle på oss, for så å ta taxi ned til legevakta IKKE bra! vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre..

Endret 12. april 2010 av lille_lam