Tolkning av samværsavtale

[Gjest Hanne]

Etter en rettsak i høst fikk min samboer omsorgen for sin sønn på 9 år. Mor til barnet valgte å flytte 70 mil unna og sønnen var helt klar på at han ønsket å flytte til far. I dommen står det at mor skal ha samvær hver 3. uke fra torsdag ettermiddag til mandag kveld og definert feriesamvær. Gutten uttrykker at han synes det er slitsomt å reise og sier at han synes han reiser for ofte (ca 5 timer reisetid inkl. til og fra flyplass). Mor til barnet tolker dommen slik at vanlig samvær kommer i tillegg til feriesamvær, slik at i enkelte tilfeller vil dette bety at sønnen må reise 4 helger på rad. Dette sliter på gutten og medfører at han får mindre og mindre lyst til å reise. Onsdagen i påskeferien nektet han å dra til mor og min samboer måtte nærmest tvinge han til å bli med i bilen. Gutten oppgir ingen annen grunn enn at han vil være til oss. Det er selvfølgelig veldig bekymringsfullt at han viser så sterk motvilje til å reise til mamman sin, men vi han ingen indkasjoner på at hun ikke ivaretar hans behov når han er der. Uansett, han kom fra påskeferien til mor sent på mandag kveld og på tirsdag kveld sender hun melding om at sønnen iht. dommen skal komme til henne igjen torsdag samme uke. Dette sa vi nei til både pga at sønnen skulle på en tur med fotballlaget (dette har han gledet seg til i månedsvis) samt at vi mener det er feil at han skal reise så ofte spesielt når han ikke ønsker dette selv. I dommen står det ingenting om at feriesamvær er i tillegg til vanlig samvær eller om at vanlig samvær utgår ved feriesamvær.

For flere måneder siden sendte vi mor et brev om hvordan vi tolket dommen (dvs at ved feriesamvær utgikk vanlig samvær) pga lang reisevei og at han må ta seg fri fra skolen for ofte. Dette valgte hun å ikke besvare og hun ønsker heller ikke å prate med min samboer på telefonen vedr. dette eller andre ting. Vi ønsker ikke å være vrange ift. moren til barnet og synes det er godt med barnefrie helger. Det er ikke et mål for oss at han skal ha lite samvær med mor, men vi er opptatt av guttens behov og ønsker å være fleksible ift. dette.

Det jeg lurer på er hvordan andre løser samværet når det er lang reisevei og om vi bryter samværsavtalen når vi ikke sender han hver 3. helg når det har vært feriesamvær i mellomtiden.

[Gjest Gjest]

Etter en rettsak i høst fikk min samboer omsorgen for sin sønn på 9 år. Mor til barnet valgte å flytte 70 mil unna og sønnen var helt klar på at han ønsket å flytte til far. I dommen står det at mor skal ha samvær hver 3. uke fra torsdag ettermiddag til mandag kveld og definert feriesamvær. Gutten uttrykker at han synes det er slitsomt å reise og sier at han synes han reiser for ofte (ca 5 timer reisetid inkl. til og fra flyplass). Mor til barnet tolker dommen slik at vanlig samvær kommer i tillegg til feriesamvær, slik at i enkelte tilfeller vil dette bety at sønnen må reise 4 helger på rad. Dette sliter på gutten og medfører at han får mindre og mindre lyst til å reise. Onsdagen i påskeferien nektet han å dra til mor og min samboer måtte nærmest tvinge han til å bli med i bilen. Gutten oppgir ingen annen grunn enn at han vil være til oss. Det er selvfølgelig veldig bekymringsfullt at han viser så sterk motvilje til å reise til mamman sin, men vi han ingen indkasjoner på at hun ikke ivaretar hans behov når han er der. Uansett, han kom fra påskeferien til mor sent på mandag kveld og på tirsdag kveld sender hun melding om at sønnen iht. dommen skal komme til henne igjen torsdag samme uke. Dette sa vi nei til både pga at sønnen skulle på en tur med fotballlaget (dette har han gledet seg til i månedsvis) samt at vi mener det er feil at han skal reise så ofte spesielt når han ikke ønsker dette selv. I dommen står det ingenting om at feriesamvær er i tillegg til vanlig samvær eller om at vanlig samvær utgår ved feriesamvær.

For flere måneder siden sendte vi mor et brev om hvordan vi tolket dommen (dvs at ved feriesamvær utgikk vanlig samvær) pga lang reisevei og at han må ta seg fri fra skolen for ofte. Dette valgte hun å ikke besvare og hun ønsker heller ikke å prate med min samboer på telefonen vedr. dette eller andre ting. Vi ønsker ikke å være vrange ift. moren til barnet og synes det er godt med barnefrie helger. Det er ikke et mål for oss at han skal ha lite samvær med mor, men vi er opptatt av guttens behov og ønsker å være fleksible ift. dette.

Det jeg lurer på er hvordan andre løser samværet når det er lang reisevei og om vi bryter samværsavtalen når vi ikke sender han hver 3. helg når det har vært feriesamvær i mellomtiden.

Når ble denne dommen i dømt? Før barnet begynte på skolen eller senere?? Merkelig at det blir i dømt samvør så ofte når gutten går på skole.

[Gjest TS]

Når ble denne dommen i dømt? Før barnet begynte på skolen eller senere?? Merkelig at det blir i dømt samvør så ofte når gutten går på skole.

Dommen ble idømt nå i høst, dvs at gutten gikk i 4. klasse.

[Gjest Gjest]

Dommen ble idømt nå i høst, dvs at gutten gikk i 4. klasse.

Jeg foreslår at dere kontakter f.eks. helsesøster på skolen og ber henne om råd. Hun vil kunne trekke inn annen kompetanse om hun føler det nødvendig. Basert på det som blir sagt mht barenets reaksjon/situasjon vil det være lettere å gjøre en objektiv vurdering av situasjonen videre.

[Gjest AnonymBruker]

Dommen ble idømt nå i høst, dvs at gutten gikk i 4. klasse.

Men var dette med forbehold om at mor bodde i nærheten slik at samvær var gjennomførbart? Jeg tviler for at noen domstol mener at gutten skal ta fri fra skolen så ofte, 70 mil er alt for lang reisevei når turen skal tas såpass hyppig.

Bodde mor i nærheten når dommen ble avsagt kan jeg forstå det, men i tilfelle må den vel kunne endres siden hun flyttet så langt..

[Gjest AnonymBruker]

Men var dette med forbehold om at mor bodde i nærheten slik at samvær var gjennomførbart? Jeg tviler for at noen domstol mener at gutten skal ta fri fra skolen så ofte, 70 mil er alt for lang reisevei når turen skal tas såpass hyppig.

Bodde mor i nærheten når dommen ble avsagt kan jeg forstå det, men i tilfelle må den vel kunne endres siden hun flyttet så langt..

Dessverre er det ikke uvanlig at det idømmes samvær som gjør at barna må tas ut av skolen noen dager i måneden. Det er da slik at det er foreldrene som kommer først og ikke ungene.

Til TS:

Har dessverre ingen råd i den konkrete situasjonen dere er i, har sluppet unna dette selv. Men på generelt grunnlag går vanlig samvær ut ved ferie, men kun når den da faller i ferien til den ene eller andre forelderen.

Men gutten deres er stor nok til å ha egne meninger. Han gir uttrykk for at han ikke trives. Det må han høres på tross alt. Finnes det noe lavterskeltilbud hos dere med psykolog? Kanskje det hadde vært en måte og komme til bunns i hva som egentlig plager gutten. Kanskje mor også da blir mer lyshør på guttens meninger

[Gjest TS]

Mor hadde allerede flyttet når rettssaken var slik at dette var klart da dommen falt.

Jeg skjønner at feriesamvær kommer i tillegg når foreldrene bor i samme by og barnet slipper å ta seg fri fra skolen. Når det imidlertid er lang reisevei og barnet må ta seg fri kan det umulig være til barnets beste å praktisere dette.