Er han den rette 2

[Gjest AnonymBruker]

Etter en tid som singel i midten av 30 årene, så har jeg funnet en kar som jeg mener er bra. Vi har like interesser, holdninger, humør osv og trives veldig godt sammen. Dagene er ukompliserte uten krangling eller uenigheter og vi nyter egentlig livet. Jeg følte tidlig at han var den rette og han sa det samme som meg. Han har barn og det går veldig greit mellom de og meg.

So far so good..

Saken er den at vi nok enten

A) er ulike når det gjelder nærhet eller

B) Han elsker meg ikke like høyt som jeg elsker han.

Vi har bare vært sammen litt over et halvt år, men jeg synes forelskelses fasen har dånt temmelig fort. Personlig tror jeg at jeg kan være forelsket leenge og jeg er veldig kosete og en person som trenger mye nærhet.

Han er ikke heeelt der.. Det vil si.. han var.. Men det var jo når han var nyforelsket.

Vi har snakket mye om dette, og han sier han han desverre har utrolig mye å tenke på nå (noe som jeg vet og som er sant) Desverre kan han ikke gi meg den nærheten jeg trenger akkurat nå, men han ønsker jo det når ting roer seg rundt han.. Han sier jeg må være litt tålmodig å se hvor dette bærer og la positive opplevelser bygge forholdet vårt sterkt.

Jeg vet at gutter og jenter er ulike på det stadiet der.. Jenter prater og prater og lener seg ofte til partneren når livet butter mot, mens gutta ofte trekker seg inn i et skall og vil ordne opp uten å lage så mye ut av det. (Vet selvfølgelig at alle ikke er sånn, men han her er...)

Ståa er den at jeg er et utålmodig vesen som har brent meg før og ikke er så gira på å vente og vente på at lykken skal komme.. Føler meg for gammel til det. Jeg har hatt intense forhold før og savner dette i forholdet. Samtidig så har mine andre forhold vært feil på så utrolig mange områder som føles så utrolig riktig i dette forholdet.

Jeg har lest svarene i "Er han den rette (1) " og ser jo at man ikke kan få alt. Jeg er liksom fornøyd med 90% av alt med denne mannen, men lengter og føler meg tom uten nærhet, bekreftelser og sex.

What to do...?

[Gjest Micka]

Først og fremst, intense forhold pleier ikke å vare.

Ellers vet jeg ikke helt hva du mener. Kjeder du deg? Er sexen dårlig? Vil han ikke holde rundt deg? Sitter dere langt fra hverandre på sofaen?

[Gjest AnonymBruker]

Først og fremst, intense forhold pleier ikke å vare.

Ellers vet jeg ikke helt hva du mener. Kjeder du deg? Er sexen dårlig? Vil han ikke holde rundt deg? Sitter dere langt fra hverandre på sofaen?

Nei til det første og ja til de siste..

Sexen er god, men sjelden og ønske om å sitte intill i sofaen, ligge inntill i senga, kline litt, kysse lenge, flirte er mye høyere hos meg enn hos han.

Som sagt så mener han at han "kommer tilbake" bare han får ordnet opp i sine kaos ting. Når det gjelder sex, så har han veldig mindre behov enn andre jeg har vært sammen med. Det har visst vært sånn i alle hans tidligere forhold også.. Ante ikke at det fantes sånne gutter jeg.... Det i seg er forsåvidt greit, jeg er ikke noe "dyr" selv heller. Men alt dette til sammen gjør at jeg føler meg som en klegg, mens han virker uinterssert/ikke så glad i meg..

[Gjest Micka]

Huff, nei det skal jo ikke være slik, at du føler deg som en klegg eller i veien. Jeg kunne godt sagt at det er helt normalt, og gi ham tid osv. Men slik du skisserer det, så tyder det på at noe ikke stemmer. Jeg vil heller ikke si at du skal dra din vei.

Men å føle seg i veien, er galt. Man skal føle man tilfører noe, og gleder den andre.

Vet du hva, jeg syns du skal sette deg ned og tenke gjennom hva du ønsker i et forhold. Gjerne skrive det ned i form av en liste. Deretter notere hva(og hvilke egenskaper) som er et must for deg, og hva du kan se gjennom fingrene med. Tenk igjennom tidligere forhold, hva du har vært fornøyd med, og ting du ikke vil ha igjen.

Og så var det den samtalen, da. Å ta det opp med kjæresten din. Men før du gjør dette, bør du være helt klar på hva du ønsker.

[Gjest Gjest]

Takk for fint svar Micka.

Saken er den at jeg har i grunn gjort det du sier. Jeg har tenkt på de andre forholdene. Og aldri har jeg møtt en fyr som det klaffer så bra med på alle andre måter. Vi stortrives sammen og alt annet er på topp. Og etter flere intense forhold hvor kun intensiteten var, mens alt det andre var kaos, samt kjedelige forhold hvor nærheten var, men hvor det ble kjedelig, så følte jeg jo at dette var det riktige..

Vi har hatt "Praten"maange ganger og han sier at jeg må være så snill å være litt tålmodig med han for han ønsker virkelig å gi meg alt jeg ønsker..

Men- ja.. jeg veit itte jeg..

[Gjest Havre]

Etter en tid som singel i midten av 30 årene, så har jeg funnet en kar som jeg mener er bra. Vi har like interesser, holdninger, humør osv og trives veldig godt sammen. Dagene er ukompliserte uten krangling eller uenigheter og vi nyter egentlig livet. Jeg følte tidlig at han var den rette og han sa det samme som meg. Han har barn og det går veldig greit mellom de og meg.

So far so good..

Saken er den at vi nok enten

A) er ulike når det gjelder nærhet eller

B) Han elsker meg ikke like høyt som jeg elsker han.

Vi har bare vært sammen litt over et halvt år, men jeg synes forelskelses fasen har dånt temmelig fort. Personlig tror jeg at jeg kan være forelsket leenge og jeg er veldig kosete og en person som trenger mye nærhet.

Han er ikke heeelt der.. Det vil si.. han var.. Men det var jo når han var nyforelsket.

Vi har snakket mye om dette, og han sier han han desverre har utrolig mye å tenke på nå (noe som jeg vet og som er sant) Desverre kan han ikke gi meg den nærheten jeg trenger akkurat nå, men han ønsker jo det når ting roer seg rundt han.. Han sier jeg må være litt tålmodig å se hvor dette bærer og la positive opplevelser bygge forholdet vårt sterkt.

Jeg vet at gutter og jenter er ulike på det stadiet der.. Jenter prater og prater og lener seg ofte til partneren når livet butter mot, mens gutta ofte trekker seg inn i et skall og vil ordne opp uten å lage så mye ut av det. (Vet selvfølgelig at alle ikke er sånn, men han her er...)

Ståa er den at jeg er et utålmodig vesen som har brent meg før og ikke er så gira på å vente og vente på at lykken skal komme.. Føler meg for gammel til det. Jeg har hatt intense forhold før og savner dette i forholdet. Samtidig så har mine andre forhold vært feil på så utrolig mange områder som føles så utrolig riktig i dette forholdet.

Jeg har lest svarene i "Er han den rette (1) " og ser jo at man ikke kan få alt. Jeg er liksom fornøyd med 90% av alt med denne mannen, men lengter og føler meg tom uten nærhet, bekreftelser og sex.

What to do...?

Dere er ikke 18 år og like yre lenger og tidligere erfaringer ligger og ulmer og ødelegger for deg. Jo eldre man blir, jo mer erfaring man har, jo vanskeligere er det å være forelsket lenge i begynnelsen tror jeg-Tidligere erfaringer ligger og ulmer. Så må du kanskje bare innse at han alene ikke er ansvarlig for din lykke, jeg er pessimistisk her-og mener at i et forhold kan man ikke forvente at den andre skal gjøre en lykkelig-Lykke er noe du må lage inni deg selv-du må gjøre noe i/med livet ditt som gjør deg lykkelig-da vil du også føle mer lykke i forholdet, det vil styrke forholdet og gi deg bedre selvtillit slik at ikke gamle sår ødelegger for deg. DIN lykke vil frigjøre deg og kanskje også påvirke han til å ville gi mer.

[Gjest Gjest]

Hei Havre

Er veldig enig i ditt svar. En klengete trist jente oppfordrer ikke til kos og nærhet. Det er ikke tiltrekkende. Vi har snakket mye om akkurat det og jeg er veldig enig! Men dette har vel blitt litt ond sirkel etterhvert, og det blir vel litt sånn at jeg føler at jeg må være "flink" og glad for å få kos som premie liksom.. Jo mindre nærhet, jo tristere blir jeg og jo mindre nærhet blir det..

Jeg tror jeg bare må fortsette å skape min egen lykke. Var faktisk veldig oppmerksom på det når jeg var singel, men det var jammen godt å lene seg på noen også. Så lenge det varte...

[Gjest Gjest]

Ingen flere gode råd?

[Gjest Gjest]

Det gikk dårlig gitt.. Jeg fulgte magefølelsen min og vi har avsluttet.. Og jeg føler meg tom tom tom og kravstor..Kanskje jeg skulle latt vær og klage og kreve..Men er det kjærlighet så vil man vel gi kjærlighet.. Ellers er det vel ikke riktig..

[Anglofil]

Først og fremst, intense forhold pleier ikke å vare.

Ellers vet jeg ikke helt hva du mener. Kjeder du deg? Er sexen dårlig? Vil han ikke holde rundt deg? Sitter dere langt fra hverandre på sofaen?

Tull, alle forhold er ulike, og intense kan like godt fungere som ikke. Det handler heller om kommunikasjon og det å ha en god dialog hele veien paret i mellom.

For meg virker det merkelig at det sees på som "å kreve" kos. For min del er kosen og nærheten en viktig del av et forhold, og om man har det bra sammen burde ikke det føles som man klenger, med mindre man maser om dette hvert eneste minutt i hver time. Uansett, jeg tror heller at du bør vente på en som rett og slett er mer rett for deg. Folk er forskjellig. Noen har behov for mye kos og nærhet, andre har det ikke. Selv er jeg glad for at jeg fant meg en kjæreste som synes kos og nærhet er like hyggelig og viktig som meg selv.

Mvh Yvonne

Endret 19. april 2010 av Yvonne

[Gjest AnonymBruker]

Jeg og mannen min har veldig forskjellig behov for næhet og kos, men vi er motsatt av dere. Jeg elsker ham ikke mindre enn han elsker meg, men har rett og slett mindre behov.

Det må da være opp til deg om du er villig til å leve med dette og om det er mulig for deg å se hans kjærlighet på andre områder enn den fysiske kosen.

Jeg passer på å fortelle mannen min hvor glad jeg er i ham for å veie litt opp for at jeg koser mindre, men han har også et større behov på det verbale området enn meg. Vi er rett og slett en litt dårlig match sånn sett, men har kommet frem til en løsning som passer for oss. Jeg har også etter hvert lært meg å bli mer kosete (det tok minimum 5 år) og han har lært seg å ha litt mindre behov for dette. Ingen av oss har noen gang ønsket å bytte den andre ut selv om våre behov var litt forskjellige, men det er bare for deg å avgjøre om dette er noe du kan leve med.

Behov for kos, nærhet og verbal kjærlighet varierer mellom mennesker. Noen ser mer på oraktiske anliggende som kjærlighets handlinger mens andre er avhengig av mer fysiske. Jeg mener feks det er en kjærlighetshandling når min mann lager mat til oss men han mener dette er en huslig pliktoppgave og ser ikke på det som en kjærlighetsærklæring. Han har måttet lære seg litt mer av mitt språk også og lære hva som er min måte å vise kjærligeht på.

Det mest romantiske jeg vet at han kan gjøre er feks å ikke ha i et krydder i maten som han er veldig glad i men som jeg ikke liker, eller at han tar oppvasken den dagen jeg er veldig trett (uten at jeg må spørre ham om det), mens han er langt mer tradisjonell og ser på blomster, levende lys etc som romantisk og det jeg beskriver her som mer hverdagshandlinger.

[Gjest Gjest]

Hei. Det er jeg som er trådstarter. Takk for de siste svarene, men det er faktisk slutt nå.. Som min magefølelse sa, så hadde han ikke like sterke følelser og tro på fremtiden som meg. Jeg kjenner meg selv veldig godt, og hadde han elsket meg så hadde jeg ikke lagt inn et innlegg på kvinneguiden eller ligget våken og lurt.. Han han elsket meg så hadde jeg jo visst det..

Uanset så ble det en lang helg med mange tanker fra hans side og et brudd på mandag, så akkurat nå er jeg utrolig utrolig lei meg og føler at jeg nok en gang står på bar bakke. Jeg trodde faktisk dette var mannen jeg skulle leve resten av livet med...