Flytte hjemmefra

[Gjest 17]

Jeg orker bare ikke å bå hjemme lenger. Jeg er veldig glad i mamma,men det går bare ikke lenger.

Hver dag begynner vi å krangle, det er ikke om noe spessielt heller, bare dårlig stemning. Hun har det ikke på den måten med de andre søskene mine. Hun er alltid blid mot dem, kjefter aldri å gjør de noe galt så klager hun til meg om det.

Jeg gjør det fint i huset hver dag til hun kommer hjem fra jobb, lager også middagen hver dag. De andre søskene mine gjør ikke noe i huset, å det er vist helt ok for mamma at jeg skal gjøre det.

Pga dette blir det også en del krangling, for jeg blir veldig depresiv og irritert over at jeg vasker og lager mat hver dag, bare ser at det drysser ned masse rot over alt hele tiden, ingen setter pris på at jeg rydder, er sjedent mamma sier takk for maten eller at det smkate godt.

Jeg skal på skolen igjen til neste år, men må bli kjørt et stykke, pga den første bussen går for tidlig til at jeg hadde rekt skolen. Dette var mitt valg, pga jeg ikke vil gå på skole i byen jeg bor i nå. Men hvorfor kan jeg ikke bare flytte til sentrum av byen jeg bor i? Bor på et lite sted, liker ikke å ta buss så mye å det hadde i det hele tatt hvert lettere med skolen også. Da er det bare en buss jeg trenger å ta.

Jeg hadde bodd 10-15 min kjøretur unna mamma,så jeg vet ikke helt hvorfor hun ikke skal godta at jeg vil flytte for meg selv.

Er aldri borti noen form for bråk, verken drikker eller røyker, har heller ingen planer om å begynne med noe av det. Men som sagt, jeg er veldig glad i moren min, å vi kan ha et veldig fint forhold, men plutselig så blir det dårlig, å da blir det dårlig og. Jeg blir veldig sliten psykiskt av det, å savner den tiden hvor vi faktisk kunne sitte nede å se på tv i sammen. Det går bare ikke lenger, sier jeg noe blir hun bare sur, for da følger hun med på tvn. Går jeg opp, er det også galt.

Jeg blir selv også fort irritert på familien, jeg klarer dem ikke lenger. Jeg vil ha mitt eget sted, kun rydde opp mitt rot, å heller være glad de gangene jeg får se dem. Jeg ville jo dratt hjem å sagt hei ofte, ringt hver dag osv.

Jeg vet at jeg må skaffe jobb, å det er jo greit nok. Inntil vidre har jeg penger til leilighet og husleie noen måneder, men jeg skulle så klart skaffet en jobb å hatt vedsiden av skolen.

Men har prøvd å snakke om dette før, men hun blir veldig sur. Hun er aldri inntresert i å snakke om skole, hvilken linje jeg skulle ta, hva jeg vil bli osv. Kan hun ikke prøve å godta at jeg ikke alltid kommer til å bli boende hjemme ? Jeg er yngst i huset, men vet at de andre kommer til å bli ooende noen år til, vil jeg tro. Så hun blir ikke alene,dessuten tror jeg hun ville fått det bedre uten meg i huset.

Men om du er voksen å leser dette, hvorfor oppfører hun seg sånn`? Hun ser ut til å ha veldig mye i mot meg, så hvorfor kan hun ikke la meg flytte, jeg er 17 år og om 1 år så flytter jeg uansett hva hun måtte si og mene om det, hvertfall om det ikke blir noen forandringer hjemme.

[Gjest AnonymBruker]

Det kommer en tid når man ønsker å flytte ut, og det skjedde meg slaget jeg fyllte 18. Det er fordi man blir voksen, og når man blir voksen forlater man redet. Det passer ikke å ha rollen som barn, når man ikke er et barn, og når de voksne ikke gir en respekten man behøver som voksen /ungdom, så er det vanskelig å leve hjemme.

Flytt ut med god samvittighet.